Rio de Janeiro |
Kristus statuen holder sin velsignende hånd over jomfruer, syndere og jenta fra Ipanema. |
Men Kristus er ikke alltid den oppofrende sjelen vi har lært om på skolen. Her er Kristus |
ofte bare en drøm, en illusjon som har fått sin materialitet i form av en gigantisk statue |
som er synlig fra alle Rios mindre lyse kroker. å ta steget inn i byens natteliv er å ta |
et skritt i retning av et sannere jeg, et jeg du lenge har hatt mistanke om, men som aldri |
har fått sin frie utfoldelse i en kultur som undertrykker enhver form for "usømmelighet". |
Begrepet har sakte og sikkert erodert bort fra Rios vokabular. Når du nærmer deg |
Copacabana beveger du deg innover i skjøgens friskeste fristelser. Disse blir |
kroppsliggjort av 20 år gamle skjønnheter som får norske jenter til å bli dets |
antitese. Platonske ideèr om kroppsdeler blir slengt mot en på alle hjørner. |
Et blikk her er ensbetydende med å balansere på unevnelige grenser. å forlate |
denne byen blir en større oppgave enn å sykle resten av kontinentet. |
Til nå har syklingen begrenset seg til små turer langs Rios mange strender. Fra |
Copacabana sykler vi sørover mot Ipanema og Leblon, Rios mer fancy områder. |
Her dominerer kroppens status fremfor intellektet. Romerske guder og gudinner |
beveger seg rolig langs strandpromenaden, og blandet med skandinaviske turister |
ligner det et museum over kroppsidealer, alle har sitt hjørne og |
blikkene sitter løst. |
19 Februar |
Rio de Janeiro - Itacuruca |
105 kilometer |
20.50 snitt. |
Etter en uke med tradisjonell sydenferie starter syklingen for alvor. Vi begynner |
med en middels etappe på ca 105 kilometer til kystbyen Itacuruca. Når man skal sykle |
i tropisk klima er det nødvendig med en tidlig start på dagen, dette betyr at vi har |
fabulert om å komme oss av gårde rundt klokken 06.30. Da har vi ca 12,5 timer med lys |
for mørket kommer forholdsvis brått ca 19.00. I god tradisjon fra tidligere turer |
prioriterer vi søvn fremfor varmen, og kommer ikke av gårde før klokken 09.30. |
Etter den søte kløe kommer den sure svie. Varmen er utrolig og i løpet av meget kort |
tid er man gjennomsvett. Kroppen føles som om den er svøpt i en geleaktig hinne, |
dette er resultatet av klærnes sammensmelting med salt, sand og svette. |
Det å komme seg ut av Rio går forholdsvis smertefritt. Bortsett fra et par steder |
hvor vi må sykle mot kjøreretningen går det meste bra. |
Nye sykler krever en innføringsperiode. Med 35 kilo på hver sykkel virker de noe |
ustabile og vi er nervøse for at de skal svikte allerede før vi når bygrensen. |
Den minste lille dump gir den en vibrasjon som henger i flere sekunder etter. |
Vi føler oss litt som en nyfødt kalv som skal ta sine første vaklende skritt. |
Men etter en stund blir sykkelen og bagasjen som lemmer mennesket mistet en gang i |
urtiden. |
Veien er flat og tempoet forholdsvis høyt, vi ruller på motorveien sammen med Rios |
hastende befolkning, her er det den tyngstes rett, og selv om hver del av vår ekvipasje |
veier rundt 120 kilo (rytter inkludert) blir det for lite i møtet med 20-30 tonns |
lastebiler og turistbusser. De kommer forbi med et tut og snuser på bagasjebrettet, |
slik opplever vi det brasilianske Dødskysset. 40 kilometer utenfor bygrensen får vi |
for første gang merke hva varmen gjør med en kropp som ikke har fått nok væske, i |
vår første større bakke møter vi veggen, vi er litt forundret da vi har forsert slike |
bakker før uten de helt store problemene. Med ekstremiteter uten oksygen ramler vi |
inn på den første bensinstasjonen. Her blir vi liggende en times tid og setter til |
livs 2 ½ liter vann hver. |
Folk er hyggelige og gir oss tommelen opp. En familie ligger ved siden av oss i et |
par kilometer og tar bilder, de blir sikkert flotte og ha i fotoalbumet. |
Vi ankommer Itacuruca etter mørkets frembrudd og bestemmer oss for å legge oss på et |
sted anbefalt av en brasiliansk dame. Stedet er flott og vi sovner 21.30 ganske utmattet. |
20 Februar |
Itacuruca - Angra dos Reis |
75 kilometer |
20.10 km/t |
Klokken ringer 8:00, og vi kommer oss opp en halv time senere. Etter en avkjølende dusj |
(varmt vannet gir en støt i den elektrisk oppvarmede dusjen) setter vi oss ned for å spise |
frokost. Denne består av en del frukt, den internasjonale kombinasjonen av ost og skinke |
og mye kaker. Sjokoladekake, muffins, fruktkake og et stort utvalg av kjeks. Kakene blir |
vi etter hvert vant med som en del av den brasilianske frokosten. De gir oss mye |
karbohydrater som er gode å sykle med. |
Det er like varmt denne dagen som den forrige. Over 40 grader i sola, og lite skyer på |
himmelen. Vi velger å fortsette på en mindre vei rundt den halvøya som vi har kommet oss |
ut på i stedet for å sykle tilbake til hovedveien. Dette viser seg å være et slitsomt valg. |
Veien er svingete og snor seg opp og ned langs fjellsiden. Faunaen er mer eksotisk enn |
det vi syklet blant den første dagen. Grønne farger i forskjellige nyanser vokser helt |
ned til veikanten, og gjør det vanskelig å få med seg veiskiltene. De ser en først når |
en er på høyde med de, og så gjelder det å få kastet riktig på hodet slik at en får med |
seg informasjonen før det er for sent. |
Det er lite biler på veien, og en har anledning til å drømme seg bort i den romantiske |
forestillingen vi har hatt om å sykle i eksotiske Sør Amerika. En forestilling om veier |
innrammet av planter med fotballsparkende småbarn langs kanten. |
Vi kommer til slutt til en mindre by som består av en hovedgate og tre fartsdumper. |
I den andre enden prøver vi å spørre om hvilken vei vi må ta for å komme oss tilbake på |
hovedveien. Våre desverre begrensede ferdigheter på portugisisk gjør det vanskelig. |
Jenta i parabolbutikken peker oss videre rett fram, men her ser det ut som veien stopper |
ved noen bolighus. Våre neste guider er en gjeng med unger som samler seg rundt syklene |
når vi stopper tilsynelatende strandede. De peker også rett fram og sier |
aqui aqui (der/dit/den retningen), mens vi prøver å fortelle de at Norge faktisk aldri |
har tapt mot Brasil i fotball. Vi følger veivisningen og kommer oss til slutt opp på |
hovedveien etter å ha forsert en smal og bratt sti trillende på sykkelen. |
Resten av dagen består av mye opp og ned sykling langs kysten. Vi passerer mange |
feriesteder for de mer velstående, som har bygd seg innemurede feirekolonier med alt |
inkludert. Vi stopper og spiser lunch på en av mange restauranter som selger mat |
per kilo. Det er et slags koldtbord hvor en forsyner seg selv fra en blanding av |
kalde og varme retter, hvor maten blir veid. Vekten av tallerkenen blir trukket |
fra og så betaler du for vekten ganget med en fast kilopris. Utvalget består av |
ris, pasta, lasagne, ku- og kyllingkjøtt og ferske grønnsaker. Vi satte til livs |
en variert blanding av det hele, og har ikke hatt noe problem med magen siden Rio. |
Vi får senere på dagen vite at vi har passert en av Brasils og Sør Amerikas største |
industrihavner uten å legge merke til den. En får skylde på sola og varmen. |
Vi kommer fram til Angro dos Reis, like før mørket faller på, i halv sju tiden. |
Byen ser ikke særlig spennende ut langs den veien vi kommer syklende inn, men det |
viser seg å være helt feil. Brostensgatene kryr av liv. Det gjøres i stand til |
karnevalet som starter om noen dager. Vi finner et billig hotell med et inngangsparti |
som innebærer at sykkelen må bæres opp en lang trang trappeoppgang til tredje etasje. |
Til kveldsmat blir det den lokale McDonalds (Bob's). |
21 Februar |
Angra dos Reis - Paraty |
105 kilometer |
20.21 km/t |
Etter en tidlig frokost nede ved havnen er det på tide og sette seg på sykkelen for |
å ta fatt på de siste 100 kilometerene til kolonibyen Paraty. Dette skal være en |
av perlene langs den brasilianske gullkysten. |
Syklingen er fortsatt et slit, og har enda ikke blitt rutine. Kunne vi bare få en dag |
med flatt terreng slik at vi hadde klart 140 kilometer uten å ta oss helt ut. Denne |
dagen blir ikke slik. Etter 15 kilometer på dårlig asfalt ut fra Angra dos Reis |
begynner det å gå oppover. På toppen av den første bakken møter vi Rogerio, en |
brasilianer på tur fra Sao Paulo til Rio de Janeiro. Vi spør han om det er like |
mye bakker i den retningen han kommer fra, han smiler og forteller at det vi har |
vært igjennom til nå ikke er noe i forhold til det vi kommer til å møte. Han påstår |
at et sted langt der fremme er det en bakke som vill få oss til å tenke på han. |
(Dette lærte meg mer en bare det som har med sykling å gjøre, for første gang får |
jeg en forståelse av min gamle norsklærer forsøk på å innprente begrepet frampek |
i forbindelse med roman analyse på videregående. Rogerio ga oss denne snikende |
følelsen av at noe kom til å skje.) Før han drar videre inviterte han oss hjem til |
seg i Sao Paulo hvis vi skulle ramle innom denne byen. Vi kunne godt tenkt oss å |
slå til på dette tilbudet, men vi vil sannsynligvis holde oss unna. Verdens nest |
største by med 19 millioner innbyggere er ikke det mest forlokkende når man har hele |
livet sitt på en sykkel. |
I dette klimaet blir prestasjoner ganske anderledes en i Norge. I Norge sykler vi |
bortimot 50 kilometer før vi tar pauser, her er vi fornøyd hvis vi klarer 20, stolte |
hvis vi klarer 30 og idioter hvis vi går for 40. å ta sjansen på 40 er ensbetydende |
med at man mister kontrollen etter 60 og må stoppe etter 80. |
Etter ca 40 kilometer stopper vi på et lite sted for å spise. Ved slike anledninger |
er vi nesten alltid stedets hovedattraksjon, og i fem minutter er vi mer interessante |
en karnevalforberedelsene. Ungene lurer på hvor vi kommer fra, mennene er |
interessert i det samme pluss sykkelen, jentene traver forbi uten å gi oss så mye |
som et blikk. På denne for oss ekstremt dyre tohjulingen, og som vi aldri ville |
hatt råd til hvis det ikke var for Intersports generøsitet er det pedalene som |
vekker mest interesse. Pedalene blir nøye undersøkt og det sitter sikkert et par |
karer her nede som er i ferd med en doktorgradsavhandling om deres mange funksjoner. |
Denne dagen blir avsluttet etter mørkets frembrudd og vi ankommer Paraty ca 20.00. |
Her blir vi fort praiet av en type som geleider oss frem til et hyggelig Pousada, |
denne er drevet av en bestemor med Brasils varmeste smil. Et Pousada er en type bed |
and brekfast, ganske spartanske, men med en god frokost. |
Etter et par øl og en Pizza er det på tide å si takk for seg, søvnen kommer hurtig |
og foruten fem minutters desperat jakt på vann i løpet av natten har vi det bra. |
22 Februar |
Paraty - Ubatuba |
84 kilometer |
21.5 km/t |
Vi spiser frokost sammen med noen mer velstående brasilianske ungdommer. Med |
kropper som har sittet litt for mye stille skal de ut og dykke i dette dykkerparadis. |
Noe senere på formiddagen ser vi de igjen, tråkkende i helene på en av de lokale |
dykkerinstruktører. |
Etter å ha slått fra oss tanken om å bli værende her en ekstra dag kommer vi oss |
på sykkelen først litt før klokken 11. Det skulle vise seg å bli litt for lenge |
til neste stopp. Først to timer og over 40 km senere kommer vi fram til neste |
lille tettsted. Vi hadde krysset grensen til Sao Paolo fylke på toppen av en lengre |
bakke, og gjort et par mislykkede forsøk på å få tatt noen sykkelbilder. Svette |
hender og slitne muskler gjorde det vanskelig å holde kamera stille. |
Vi stopper på den eneste butikken som finnes på stedet og får i oss ferske rundstykker |
med røket ost, kjeks og sjokolade. Høydepunktet var likevel en kald dusj fra et |
vannrør på taket av bygningen. |
Det stopper mange familier som laster opp med vann og proviant og vi begynner |
å bli bekymret for om det kanskje er like langt til neste sted. Vi prøver og |
spørre om hvor langt det er til neste by, men det er ikke så lett som det høres ut. |
Vi får som vi har fått tidligere angivelser som spriker ganske betraktelig i |
kilometeravstander. Noe av problemet ligger i måten byene er satt sammen på i |
denne delen av Brasil. De består av et sentrum og flere bydeler som vi er vant |
til hjemmefra, men dekker et mye større området. Hver bydel er like ved en strand |
og dens omliggende bygninger. Disse strendene kan ligge med flere kilometers avstand |
og avskilt av høye fjell. Skilting hjelper ikke stort. Hver eneste lille elv har |
fått sitt eget skilt, men kilometerangivelser til byene er det derimot spart på. |
De få som finnes stemmer heller ikke alltid overens med sykkelcomputeren. |
Noen kilometer lenger av sted finner vi endelig et spisested, desverre av den litt |
dyrere sorten. Så det blir til spagetti bolognese og x ganger cola. I tillegg til |
prisene så er også musikkvalget noe anderledes enn de tidligere steder vi har stoppet. |
De brasilianske tonene er byttet ut med lokale utgaver av Madonnas Material Girl |
og Guns and Roses. Vet ikke om dette regnes som finere musikk på disse trakter, men |
for oss så er det et noe komisk innslag, denne blandingen av hvite duker og Axel Rose. |
Rundt klokken 18 kommer vi fram til en by som heter Ubatuba. Den er ikke markert |
på kartet vårt (som ikke er særlig detaljert), men viser seg å være en by større |
enn Tromsø i omfang. Flere av byene vi har vært innom har ligget slik halvveis |
gjemt bort og lite synlig på avstand. Spesielt i mørket kan en neste snuble over byene. |
Det er lite spredt utkantsbebyggelse før byene brått begynner. Vi sykler igjennom |
byen og kommer ut på den andre siden, langs stranden. Passerer forbi et nytt eksempel på |
harry kulturen som også her lever i beste velgående. En motorsykkel kledd i |
leopardskinn står til salgs ved en bensinstasjon. |
Legger oss til for kvelden på pousadaen Peixes do Mar. En bed and breakfast med et |
idyllisk utseende. Eldste sønnen i huset kan engelske og forteller oss om veien |
vi skal fortsette på neste dag. Han har knall rødt hår og lysebrun hud. Bare en |
av flere for oss uvante sammenblandinger av farger som det finnes mange eksempler |
på her i Brasil. |
23 Februar |
Ubatuba - Boicucan |
116 kilometer |
19.82 km/t |
For en gangs skyld kommer vi oss av gårde før klokken 08.30, og 08.15 ruller vi ut |
fra Ubatuba. Det er den varmeste dagen hittil, og i løpet av dagen skal Rogerios |
visjoner begynne å svirre i bakkhodet som en begynnende influensa, en svulst man |
ikke blir kvitt. 10 kilometer sør for bygrensen får vi turens merkeligste syn til nå. |
På toppen av en bakke kan vi skimte en figur som virker noe annerledes enn folk flest. |
På en måtte har vi den samme interessen for sykler, men bruksområdene er som natt |
og dag. Mens vi sliter oss opp og ned fjell og daler med tunge sykler, bruker |
denne figuren sykkelen som et surfbrett. Han står med et ben på styret og et på |
setet og kommer mot oss i over 30 kilometer i timen. I det våre verdener møtes |
gir han oss tommelen og et smil før han farer til bunn av bakken. Hvis han ikke |
døde i bunn av denne bakken burde et eller annet sirkus ta seg en tur til Ubatuba |
og signere kontrakt med denne litt kule surfefiguren. Vi garanterer suksess. |
Litt senere på dagen møter vi en annen brasiliansk kar på sykkel. Han heter Gustavo |
og har vært på tur i fem uker. Etter å ha utvekslet essensiell informasjon bestemmer |
vi oss for å sykle sammen. å møte han blir en økonomisk og fornøyelig opplevelse. |
Gustavo er 21 år, biologistudent og drømmer om å bli en del av det brasilianske |
laget i triatlon. Han viser oss de billige stedene å spise, hvordan man får gratis |
vann og gir oss gratis overnatting for et par dager. |
Sykkelmessig er denne dagen den verste til nå. I dag går det regelrett opp og ned. |
Rogerios forbannelse har startet og Gustavo er med på å underbygge denne. |
Han forteller om en bakke et sted der i horisonten som vil få oss til å miste |
munn og mæle. Med erfaring fra nord Norge føler vi at vi har vært borte i |
bakker før. Etter som Gustavo forteller om bakker så bratte at man må ta opptil |
flere pauser før man når toppen begynner fantasien å sette i gang. Men før vi |
kommer til denne sykler vi forbi severdigheter vi aldri ville oppdaget uten |
Gustavo sitt trenede øye. Vi stopper ved et fossefall og forstyrer et brasiliansk |
par i deres amorøse utfoldelser i fossens kulp. Det må ha vært en traumatisk |
opplevelse å få to nordmenn og tre kameraer inn i deres mest intime øyeblikk. |
Vannet er like avkjølende som en norsk elv og er et deilig brudd med 30 grader i havet. |
Det har blitt mørkt når vi når frem til underverket. Vi ser den flere kilometer |
før vi når frem til foten. Lysstolpene slynger seg oppover i rolige halvsirkler. |
På avstand virker den snill og overkommelig, og jeg (Knut - Morten) sier til |
Knut at dette ikke skal by på så mange problemer. Jeg har sikkert tatt feil |
tusen ganger før, men aldri så feil som nå. Bakken er 3 kilometer og stiger |
med 18 til 24 %. Eneste mulighet til å få sykkelen fremover er å bruke letteste |
gir og trå rolig i 5 kilometer i timen. På de stedene der det er som brattest, |
virker det som en spøk og vi må ta flere pauser. Jeg tror det er første |
gang jeg har måttet gå av sykkelen på grunn av en bakke, og denne dytter meg |
av tre ganger. Mitt i baken får jeg en fornemmelse av akutt sykdom, kroppen |
starter og skjelve ukontrollert. Når jeg kommer til toppen ligger Knut der og |
har de samme symptomene. Han hadde ramlet av sykkelen og lå på vegskulderen. |
I løpet av et halvt minutt var det to personer borte hos han og lurte på |
hvordan det gikk. |
Nedover går det litt bedre, men dette er også slitsomt da det er så bratt at man |
må holde bremsen inne hele tiden. I bunn av bakken har vi fått bra trening av |
triceps. Vår gode venn Gustavo farer ned bakken nesten uten bremser. Hvordan |
han klarte det er en gåte som egentlig ikke krever noe svar, han bare klarte det. |
Vi lager pasta til kvelds og sovner utmattet i campingvognene til Gustavo sine foreldre. |
24 og 25 Februar |
Campingvognen hos Gustavo |
Boicucan hvor campingvognen står er en bydel (strand) av San Sebastian, og et |
popuplært sted blant unge mennesker å feire karneval. |
Den første dagen vi er her tar Gustavo og to av hans venner oss med til et fossefall |
i nærheten. Vi tråkker langs, for oss, ganske så eksotiske stier i 10-15 minutter, |
før vi kommer fram til den nederste av tre nivåer av fossefallet. På hvert nivå er |
det samlet seg en liten kulp og en god del mennesker som bader. Vannet føles |
deilig og avkjølende i forhold til temperaturen i havet. Nesten som norsk sommer |
temperatur. På de nederste to nivåene er det ganske fullt av mennesker, mens den |
øverste kulpen får vi for oss selv. Gustavo har lovet at det er mulig å hoppe ut |
fra en knaus på ca. 5 meters høyde, men da vi kommer dit er knausen på nærmere |
10 meter. Gustavo er oppe og hopper først, en av hans kamerater følger noe mer |
nølende etter og vi unnskylder oss med at vi heller vil forsøke og få tatt noen |
gode bilder. Uten andre dyreopplevelser enn et dødt stinkdyr på vei forbi oss ned |
fossen, går vi tilbake til bilen. Det er ikke lettere å komme seg ned skråningen |
enn opp, og litt fuktighet blandet med naturlig snubletråder blir det til et par |
skrubbsår før vi står i bunnen. |
Neste post på programmet er nabo stranden hvor Gustavos kamerater ligger i telt |
på en campingplass. Siden det er karnevalstid og penger å tjene er det ikke mye |
privatliv en får plass til på campingplassen. Teltene er stuet sammen. Denne stranden |
er et populært sted for byungdommen fra Sao Paolo å feire karnevalsferien. |
Karnevalet her er ikke det vi forbinder med karneval, kostymer og parader, men mer |
en vanlig fest for unge mennesker. Der selges pølser, engangstatoveringer og |
det danses samba. Sambaen har vi ikke helt forstått oss på. Vi hadde en forestilling |
om at det skulle være en veldig sensuell dans, men når en kikker på ansiktsuttrykkene |
til spesielt jentene så ser de helt uinteresserte ut. Det kan godt være at |
dette er en del av "spillet" med dansen, og at det bare er vi som ikke har insett |
hvordan det skal gjøres. Selve det å by opp til dans utføres også noe anderledes |
enn det vi er vant til. Det er lite galanthet når gutta går rett opp til jentene |
og "forsyner" seg, men det er slik det gjøres her får vi forklart. Det er kanskje |
derfor jentene danser med ansiktsuttrykk som forteller om at de heller ville vært |
et helt annet sted. |
Knut Morten kommer i snakk med Ligiva fra Sao Paolo. Hun studerer business ved |
universitetet i Sao Paolo og virker glad for å få snakket litt engelsk. Vi blir |
invitert på besøk dersom vi skulle komme innom Sao Paolo. Nå regner vi ikke med |
å sykle igjennom Sao Paolo men det er nok et eksempel på den gjestfriheten og |
hjelpsomheten vi allerede har opplevd flere ganger i Brasil. Vi blir bedt på |
besøk, og folk går langt utover det som tilsier vanlig høflighet når det gjelder |
å vise oss vei og gi oss råd. |
Neste dag våkner vi av at Gustavos foreldre har kommet sammen med deres amerikanske |
utvekslingsstudent. Vi føler det umiddelbart litt flaut å ha okkupert |
campingvognen deres med våre sykkelvesker og søvnige kropper, men denne bekymringen |
viser seg å være ubegrunnet. Selv om hans foreldre aldri har sett de to guttene |
som ligger og sover i campingvognen deres før, blir vi straks invitert med til |
bursdagfeiring for Gustavo og hans kusine. Det blir grillfest og kaipira |
(brasils nasjonaldrikk). Grillingen ligger det prestisje i så den står Gustavos |
far for, mens moren legger sjelen og stoltheten i å få blandet drinkene riktig. |
Etter en liten misforståelse skjønner vi at det er meningen at glassene skal |
sendes på rundgang. Kanskje like greit da drinkene er blandet rimelig sterke. |
Etter grillmiddagen og en påfølgende lur går vi ned på nærmeste strand for å se |
på karnevalsfeiringen her. Denne er mer familieorientert enn stranden vi var på |
kvelden før. Det spilles opp til konsert, mens barna danser i forgrunnen og de |
foreldrene som trenger en pause sitter i stoler litt lengre ned på stranden. Hele |
familien er med, helt ned til den lille jenta på fars skuldre som sitter med |
øynene vidåpne selv langt etter midnatt. |
Trøtte bestemmer vi oss for at vi i morgen må komme oss videre. |
Bilder fra uke 1 |