Rio de Janeiro

Kristus statuen holder sin velsignende hånd over jomfruer, syndere og jenta fra Ipanema.
Men Kristus er ikke alltid den oppofrende sjelen vi har lært om på skolen. Her er Kristus
ofte bare en drøm, en illusjon som har fått sin materialitet i form av en gigantisk statue
som er synlig fra alle Rios mindre lyse kroker. å ta steget inn i byens natteliv er å ta
et skritt i retning av et sannere jeg, et jeg du lenge har hatt mistanke om, men som aldri
har fått sin frie utfoldelse i en kultur som undertrykker enhver form for "usømmelighet".
Begrepet har sakte og sikkert erodert bort fra Rios vokabular. Når du nærmer deg
Copacabana beveger du deg innover i skjøgens friskeste fristelser. Disse blir
kroppsliggjort av 20 år gamle skjønnheter som får norske jenter til å bli dets
antitese. Platonske ideèr om kroppsdeler blir slengt mot en på alle hjørner.
Et blikk her er ensbetydende med å balansere på unevnelige grenser. å forlate
denne byen blir en større oppgave enn å sykle resten av kontinentet.
Til nå har syklingen begrenset seg til små turer langs Rios mange strender. Fra
Copacabana sykler vi sørover mot Ipanema og Leblon, Rios mer fancy områder.
Her dominerer kroppens status fremfor intellektet. Romerske guder og gudinner
beveger seg rolig langs strandpromenaden, og blandet med skandinaviske turister
ligner det et museum over kroppsidealer, alle har sitt hjørne og
blikkene sitter løst.

19 Februar
Rio de Janeiro - Itacuruca
105 kilometer
20.50 snitt.

Etter en uke med tradisjonell sydenferie starter syklingen for alvor. Vi begynner
med en middels etappe på ca 105 kilometer til kystbyen Itacuruca. Når man skal sykle
i tropisk klima er det nødvendig med en tidlig start på dagen, dette betyr at vi har
fabulert om å komme oss av gårde rundt klokken 06.30. Da har vi ca 12,5 timer med lys
for mørket kommer forholdsvis brått ca 19.00. I god tradisjon fra tidligere turer
prioriterer vi søvn fremfor varmen, og kommer ikke av gårde før klokken 09.30.
Etter den søte kløe kommer den sure svie. Varmen er utrolig og i løpet av meget kort
tid er man gjennomsvett. Kroppen føles som om den er svøpt i en geleaktig hinne,
dette er resultatet av klærnes sammensmelting med salt, sand og svette.
Det å komme seg ut av Rio går forholdsvis smertefritt. Bortsett fra et par steder
hvor vi må sykle mot kjøreretningen går det meste bra.
Nye sykler krever en innføringsperiode. Med 35 kilo på hver sykkel virker de noe
ustabile og vi er nervøse for at de skal svikte allerede før vi når bygrensen.
Den minste lille dump gir den en vibrasjon som henger i flere sekunder etter.
Vi føler oss litt som en nyfødt kalv som skal ta sine første vaklende skritt.
Men etter en stund blir sykkelen og bagasjen som lemmer mennesket mistet en gang i
urtiden.
Veien er flat og tempoet forholdsvis høyt, vi ruller på motorveien sammen med Rios
hastende befolkning, her er det den tyngstes rett, og selv om hver del av vår ekvipasje
veier rundt 120 kilo (rytter inkludert) blir det for lite i møtet med 20-30 tonns
lastebiler og turistbusser. De kommer forbi med et tut og snuser på bagasjebrettet,
slik opplever vi det brasilianske Dødskysset. 40 kilometer utenfor bygrensen får vi
for første gang merke hva varmen gjør med en kropp som ikke har fått nok væske, i
vår første større bakke møter vi veggen, vi er litt forundret da vi har forsert slike
bakker før uten de helt store problemene. Med ekstremiteter uten oksygen ramler vi
inn på den første bensinstasjonen. Her blir vi liggende en times tid og setter til
livs 2 ½ liter vann hver.
Folk er hyggelige og gir oss tommelen opp. En familie ligger ved siden av oss i et
par kilometer og tar bilder, de blir sikkert flotte og ha i fotoalbumet.
Vi ankommer Itacuruca etter mørkets frembrudd og bestemmer oss for å legge oss på et
sted anbefalt av en brasiliansk dame. Stedet er flott og vi sovner 21.30 ganske utmattet.

20 Februar
Itacuruca - Angra dos Reis
75 kilometer
20.10 km/t

Klokken ringer 8:00, og vi kommer oss opp en halv time senere. Etter en avkjølende dusj
(varmt vannet gir en støt i den elektrisk oppvarmede dusjen) setter vi oss ned for å spise
frokost. Denne består av en del frukt, den internasjonale kombinasjonen av ost og skinke
og mye kaker. Sjokoladekake, muffins, fruktkake og et stort utvalg av kjeks. Kakene blir
vi etter hvert vant med som en del av den brasilianske frokosten. De gir oss mye
karbohydrater som er gode å sykle med.
Det er like varmt denne dagen som den forrige. Over 40 grader i sola, og lite skyer på
himmelen. Vi velger å fortsette på en mindre vei rundt den halvøya som vi har kommet oss
ut på i stedet for å sykle tilbake til hovedveien. Dette viser seg å være et slitsomt valg.
Veien er svingete og snor seg opp og ned langs fjellsiden. Faunaen er mer eksotisk enn
det vi syklet blant den første dagen. Grønne farger i forskjellige nyanser vokser helt
ned til veikanten, og gjør det vanskelig å få med seg veiskiltene. De ser en først når
en er på høyde med de, og så gjelder det å få kastet riktig på hodet slik at en får med
seg informasjonen før det er for sent.
Det er lite biler på veien, og en har anledning til å drømme seg bort i den romantiske
forestillingen vi har hatt om å sykle i eksotiske Sør Amerika. En forestilling om veier
innrammet av planter med fotballsparkende småbarn langs kanten.
Vi kommer til slutt til en mindre by som består av en hovedgate og tre fartsdumper.
I den andre enden prøver vi å spørre om hvilken vei vi må ta for å komme oss tilbake på
hovedveien. Våre desverre begrensede ferdigheter på portugisisk gjør det vanskelig.
Jenta i parabolbutikken peker oss videre rett fram, men her ser det ut som veien stopper
ved noen bolighus. Våre neste guider er en gjeng med unger som samler seg rundt syklene
når vi stopper tilsynelatende strandede. De peker også rett fram og sier
aqui aqui (der/dit/den retningen), mens vi prøver å fortelle de at Norge faktisk aldri
har tapt mot Brasil i fotball. Vi følger veivisningen og kommer oss til slutt opp på
hovedveien etter å ha forsert en smal og bratt sti trillende på sykkelen.
Resten av dagen består av mye opp og ned sykling langs kysten. Vi passerer mange
feriesteder for de mer velstående, som har bygd seg innemurede feirekolonier med alt
inkludert. Vi stopper og spiser lunch på en av mange restauranter som selger mat
per kilo. Det er et slags koldtbord hvor en forsyner seg selv fra en blanding av
kalde og varme retter, hvor maten blir veid. Vekten av tallerkenen blir trukket
fra og så betaler du for vekten ganget med en fast kilopris. Utvalget består av
ris, pasta, lasagne, ku- og kyllingkjøtt og ferske grønnsaker. Vi satte til livs
en variert blanding av det hele, og har ikke hatt noe problem med magen siden Rio.
Vi får senere på dagen vite at vi har passert en av Brasils og Sør Amerikas største
industrihavner uten å legge merke til den. En får skylde på sola og varmen.
Vi kommer fram til Angro dos Reis, like før mørket faller på, i halv sju tiden.
Byen ser ikke særlig spennende ut langs den veien vi kommer syklende inn, men det
viser seg å være helt feil. Brostensgatene kryr av liv. Det gjøres i stand til
karnevalet som starter om noen dager. Vi finner et billig hotell med et inngangsparti
som innebærer at sykkelen må bæres opp en lang trang trappeoppgang til tredje etasje.
Til kveldsmat blir det den lokale McDonalds (Bob's).

21 Februar
Angra dos Reis - Paraty
105 kilometer
20.21 km/t

Etter en tidlig frokost nede ved havnen er det på tide og sette seg på sykkelen for
å ta fatt på de siste 100 kilometerene til kolonibyen Paraty. Dette skal være en
av perlene langs den brasilianske gullkysten.
Syklingen er fortsatt et slit, og har enda ikke blitt rutine. Kunne vi bare få en dag
med flatt terreng slik at vi hadde klart 140 kilometer uten å ta oss helt ut. Denne
dagen blir ikke slik. Etter 15 kilometer på dårlig asfalt ut fra Angra dos Reis
begynner det å gå oppover. På toppen av den første bakken møter vi Rogerio, en
brasilianer på tur fra Sao Paulo til Rio de Janeiro. Vi spør han om det er like
mye bakker i den retningen han kommer fra, han smiler og forteller at det vi har
vært igjennom til nå ikke er noe i forhold til det vi kommer til å møte. Han påstår
at et sted langt der fremme er det en bakke som vill få oss til å tenke på han.
(Dette lærte meg mer en bare det som har med sykling å gjøre, for første gang får
jeg en forståelse av min gamle norsklærer forsøk på å innprente begrepet frampek
i forbindelse med roman analyse på videregående. Rogerio ga oss denne snikende
følelsen av at noe kom til å skje.) Før han drar videre inviterte han oss hjem til
seg i Sao Paulo hvis vi skulle ramle innom denne byen. Vi kunne godt tenkt oss å
slå til på dette tilbudet, men vi vil sannsynligvis holde oss unna. Verdens nest
største by med 19 millioner innbyggere er ikke det mest forlokkende når man har hele
livet sitt på en sykkel.
I dette klimaet blir prestasjoner ganske anderledes en i Norge. I Norge sykler vi
bortimot 50 kilometer før vi tar pauser, her er vi fornøyd hvis vi klarer 20, stolte
hvis vi klarer 30 og idioter hvis vi går for 40. å ta sjansen på 40 er ensbetydende
med at man mister kontrollen etter 60 og må stoppe etter 80.
Etter ca 40 kilometer stopper vi på et lite sted for å spise. Ved slike anledninger
er vi nesten alltid stedets hovedattraksjon, og i fem minutter er vi mer interessante
en karnevalforberedelsene. Ungene lurer på hvor vi kommer fra, mennene er
interessert i det samme pluss sykkelen, jentene traver forbi uten å gi oss så mye
som et blikk. På denne for oss ekstremt dyre tohjulingen, og som vi aldri ville
hatt råd til hvis det ikke var for Intersports generøsitet er det pedalene som
vekker mest interesse. Pedalene blir nøye undersøkt og det sitter sikkert et par
karer her nede som er i ferd med en doktorgradsavhandling om deres mange funksjoner.
Denne dagen blir avsluttet etter mørkets frembrudd og vi ankommer Paraty ca 20.00.
Her blir vi fort praiet av en type som geleider oss frem til et hyggelig Pousada,
denne er drevet av en bestemor med Brasils varmeste smil. Et Pousada er en type bed
and brekfast, ganske spartanske, men med en god frokost.
Etter et par øl og en Pizza er det på tide å si takk for seg, søvnen kommer hurtig
og foruten fem minutters desperat jakt på vann i løpet av natten har vi det bra.

22 Februar
Paraty - Ubatuba
84 kilometer
21.5 km/t

Vi spiser frokost sammen med noen mer velstående brasilianske ungdommer. Med
kropper som har sittet litt for mye stille skal de ut og dykke i dette dykkerparadis.
Noe senere på formiddagen ser vi de igjen, tråkkende i helene på en av de lokale
dykkerinstruktører.
Etter å ha slått fra oss tanken om å bli værende her en ekstra dag kommer vi oss
på sykkelen først litt før klokken 11. Det skulle vise seg å bli litt for lenge
til neste stopp. Først to timer og over 40 km senere kommer vi fram til neste
lille tettsted. Vi hadde krysset grensen til Sao Paolo fylke på toppen av en lengre
bakke, og gjort et par mislykkede forsøk på å få tatt noen sykkelbilder. Svette
hender og slitne muskler gjorde det vanskelig å holde kamera stille.
Vi stopper på den eneste butikken som finnes på stedet og får i oss ferske rundstykker
med røket ost, kjeks og sjokolade. Høydepunktet var likevel en kald dusj fra et
vannrør på taket av bygningen.
Det stopper mange familier som laster opp med vann og proviant og vi begynner
å bli bekymret for om det kanskje er like langt til neste sted. Vi prøver og
spørre om hvor langt det er til neste by, men det er ikke så lett som det høres ut.
Vi får som vi har fått tidligere angivelser som spriker ganske betraktelig i
kilometeravstander. Noe av problemet ligger i måten byene er satt sammen på i
denne delen av Brasil. De består av et sentrum og flere bydeler som vi er vant
til hjemmefra, men dekker et mye større området. Hver bydel er like ved en strand
og dens omliggende bygninger. Disse strendene kan ligge med flere kilometers avstand
og avskilt av høye fjell. Skilting hjelper ikke stort. Hver eneste lille elv har
fått sitt eget skilt, men kilometerangivelser til byene er det derimot spart på.
De få som finnes stemmer heller ikke alltid overens med sykkelcomputeren.
Noen kilometer lenger av sted finner vi endelig et spisested, desverre av den litt
dyrere sorten. Så det blir til spagetti bolognese og x ganger cola. I tillegg til
prisene så er også musikkvalget noe anderledes enn de tidligere steder vi har stoppet.
De brasilianske tonene er byttet ut med lokale utgaver av Madonnas Material Girl
og Guns and Roses. Vet ikke om dette regnes som finere musikk på disse trakter, men
for oss så er det et noe komisk innslag, denne blandingen av hvite duker og Axel Rose.
Rundt klokken 18 kommer vi fram til en by som heter Ubatuba. Den er ikke markert
på kartet vårt (som ikke er særlig detaljert), men viser seg å være en by større
enn Tromsø i omfang. Flere av byene vi har vært innom har ligget slik halvveis
gjemt bort og lite synlig på avstand. Spesielt i mørket kan en neste snuble over byene.
Det er lite spredt utkantsbebyggelse før byene brått begynner. Vi sykler igjennom
byen og kommer ut på den andre siden, langs stranden. Passerer forbi et nytt eksempel på
harry kulturen som også her lever i beste velgående. En motorsykkel kledd i
leopardskinn står til salgs ved en bensinstasjon.
Legger oss til for kvelden på pousadaen Peixes do Mar. En bed and breakfast med et
idyllisk utseende. Eldste sønnen i huset kan engelske og forteller oss om veien
vi skal fortsette på neste dag. Han har knall rødt hår og lysebrun hud. Bare en
av flere for oss uvante sammenblandinger av farger som det finnes mange eksempler
på her i Brasil.

23 Februar
Ubatuba - Boicucan
116 kilometer
19.82 km/t

For en gangs skyld kommer vi oss av gårde før klokken 08.30, og 08.15 ruller vi ut
fra Ubatuba. Det er den varmeste dagen hittil, og i løpet av dagen skal Rogerios
visjoner begynne å svirre i bakkhodet som en begynnende influensa, en svulst man
ikke blir kvitt. 10 kilometer sør for bygrensen får vi turens merkeligste syn til nå.
På toppen av en bakke kan vi skimte en figur som virker noe annerledes enn folk flest.
På en måtte har vi den samme interessen for sykler, men bruksområdene er som natt
og dag. Mens vi sliter oss opp og ned fjell og daler med tunge sykler, bruker
denne figuren sykkelen som et surfbrett. Han står med et ben på styret og et på
setet og kommer mot oss i over 30 kilometer i timen. I det våre verdener møtes
gir han oss tommelen og et smil før han farer til bunn av bakken. Hvis han ikke
døde i bunn av denne bakken burde et eller annet sirkus ta seg en tur til Ubatuba
og signere kontrakt med denne litt kule surfefiguren. Vi garanterer suksess.
Litt senere på dagen møter vi en annen brasiliansk kar på sykkel. Han heter Gustavo
og har vært på tur i fem uker. Etter å ha utvekslet essensiell informasjon bestemmer
vi oss for å sykle sammen. å møte han blir en økonomisk og fornøyelig opplevelse.
Gustavo er 21 år, biologistudent og drømmer om å bli en del av det brasilianske
laget i triatlon. Han viser oss de billige stedene å spise, hvordan man får gratis
vann og gir oss gratis overnatting for et par dager.
Sykkelmessig er denne dagen den verste til nå. I dag går det regelrett opp og ned.
Rogerios forbannelse har startet og Gustavo er med på å underbygge denne.
Han forteller om en bakke et sted der i horisonten som vil få oss til å miste
munn og mæle. Med erfaring fra nord Norge føler vi at vi har vært borte i
bakker før. Etter som Gustavo forteller om bakker så bratte at man må ta opptil
flere pauser før man når toppen begynner fantasien å sette i gang. Men før vi
kommer til denne sykler vi forbi severdigheter vi aldri ville oppdaget uten
Gustavo sitt trenede øye. Vi stopper ved et fossefall og forstyrer et brasiliansk
par i deres amorøse utfoldelser i fossens kulp. Det må ha vært en traumatisk
opplevelse å få to nordmenn og tre kameraer inn i deres mest intime øyeblikk.
Vannet er like avkjølende som en norsk elv og er et deilig brudd med 30 grader i havet.
Det har blitt mørkt når vi når frem til underverket. Vi ser den flere kilometer
før vi når frem til foten. Lysstolpene slynger seg oppover i rolige halvsirkler.
På avstand virker den snill og overkommelig, og jeg (Knut - Morten) sier til
Knut at dette ikke skal by på så mange problemer. Jeg har sikkert tatt feil
tusen ganger før, men aldri så feil som nå. Bakken er 3 kilometer og stiger
med 18 til 24 %. Eneste mulighet til å få sykkelen fremover er å bruke letteste
gir og trå rolig i 5 kilometer i timen. På de stedene der det er som brattest,
virker det som en spøk og vi må ta flere pauser. Jeg tror det er første
gang jeg har måttet gå av sykkelen på grunn av en bakke, og denne dytter meg
av tre ganger. Mitt i baken får jeg en fornemmelse av akutt sykdom, kroppen
starter og skjelve ukontrollert. Når jeg kommer til toppen ligger Knut der og
har de samme symptomene. Han hadde ramlet av sykkelen og lå på vegskulderen.
I løpet av et halvt minutt var det to personer borte hos han og lurte på
hvordan det gikk.
Nedover går det litt bedre, men dette er også slitsomt da det er så bratt at man
må holde bremsen inne hele tiden. I bunn av bakken har vi fått bra trening av
triceps. Vår gode venn Gustavo farer ned bakken nesten uten bremser. Hvordan
han klarte det er en gåte som egentlig ikke krever noe svar, han bare klarte det.
Vi lager pasta til kvelds og sovner utmattet i campingvognene til Gustavo sine foreldre.

24 og 25 Februar
Campingvognen hos Gustavo

Boicucan hvor campingvognen står er en bydel (strand) av San Sebastian, og et
popuplært sted blant unge mennesker å feire karneval.
Den første dagen vi er her tar Gustavo og to av hans venner oss med til et fossefall
i nærheten. Vi tråkker langs, for oss, ganske så eksotiske stier i 10-15 minutter,
før vi kommer fram til den nederste av tre nivåer av fossefallet. På hvert nivå er
det samlet seg en liten kulp og en god del mennesker som bader. Vannet føles
deilig og avkjølende i forhold til temperaturen i havet. Nesten som norsk sommer
temperatur. På de nederste to nivåene er det ganske fullt av mennesker, mens den
øverste kulpen får vi for oss selv. Gustavo har lovet at det er mulig å hoppe ut
fra en knaus på ca. 5 meters høyde, men da vi kommer dit er knausen på nærmere
10 meter. Gustavo er oppe og hopper først, en av hans kamerater følger noe mer
nølende etter og vi unnskylder oss med at vi heller vil forsøke og få tatt noen
gode bilder. Uten andre dyreopplevelser enn et dødt stinkdyr på vei forbi oss ned
fossen, går vi tilbake til bilen. Det er ikke lettere å komme seg ned skråningen
enn opp, og litt fuktighet blandet med naturlig snubletråder blir det til et par
skrubbsår før vi står i bunnen.
Neste post på programmet er nabo stranden hvor Gustavos kamerater ligger i telt
på en campingplass. Siden det er karnevalstid og penger å tjene er det ikke mye
privatliv en får plass til på campingplassen. Teltene er stuet sammen. Denne stranden
er et populært sted for byungdommen fra Sao Paolo å feire karnevalsferien.
Karnevalet her er ikke det vi forbinder med karneval, kostymer og parader, men mer
en vanlig fest for unge mennesker. Der selges pølser, engangstatoveringer og
det danses samba. Sambaen har vi ikke helt forstått oss på. Vi hadde en forestilling
om at det skulle være en veldig sensuell dans, men når en kikker på ansiktsuttrykkene
til spesielt jentene så ser de helt uinteresserte ut. Det kan godt være at
dette er en del av "spillet" med dansen, og at det bare er vi som ikke har insett
hvordan det skal gjøres. Selve det å by opp til dans utføres også noe anderledes
enn det vi er vant til. Det er lite galanthet når gutta går rett opp til jentene
og "forsyner" seg, men det er slik det gjøres her får vi forklart. Det er kanskje
derfor jentene danser med ansiktsuttrykk som forteller om at de heller ville vært
et helt annet sted.
Knut Morten kommer i snakk med Ligiva fra Sao Paolo. Hun studerer business ved
universitetet i Sao Paolo og virker glad for å få snakket litt engelsk. Vi blir
invitert på besøk dersom vi skulle komme innom Sao Paolo. Nå regner vi ikke med
å sykle igjennom Sao Paolo men det er nok et eksempel på den gjestfriheten og
hjelpsomheten vi allerede har opplevd flere ganger i Brasil. Vi blir bedt på
besøk, og folk går langt utover det som tilsier vanlig høflighet når det gjelder
å vise oss vei og gi oss råd.
Neste dag våkner vi av at Gustavos foreldre har kommet sammen med deres amerikanske
utvekslingsstudent. Vi føler det umiddelbart litt flaut å ha okkupert
campingvognen deres med våre sykkelvesker og søvnige kropper, men denne bekymringen
viser seg å være ubegrunnet. Selv om hans foreldre aldri har sett de to guttene
som ligger og sover i campingvognen deres før, blir vi straks invitert med til
bursdagfeiring for Gustavo og hans kusine. Det blir grillfest og kaipira
(brasils nasjonaldrikk). Grillingen ligger det prestisje i så den står Gustavos
far for, mens moren legger sjelen og stoltheten i å få blandet drinkene riktig.
Etter en liten misforståelse skjønner vi at det er meningen at glassene skal
sendes på rundgang. Kanskje like greit da drinkene er blandet rimelig sterke.
Etter grillmiddagen og en påfølgende lur går vi ned på nærmeste strand for å se
på karnevalsfeiringen her. Denne er mer familieorientert enn stranden vi var på
kvelden før. Det spilles opp til konsert, mens barna danser i forgrunnen og de
foreldrene som trenger en pause sitter i stoler litt lengre ned på stranden. Hele
familien er med, helt ned til den lille jenta på fars skuldre som sitter med
øynene vidåpne selv langt etter midnatt.
Trøtte bestemmer vi oss for at vi i morgen må komme oss videre.



Bilder fra uke 1