4 Mai

Ut fra Comodoro Rivadavia.

50 kilometer

16.78 km/t

Vi er ikke menn, vi er ikke engang musene i Steinbeck sin roman. Historiene med de

stjålne kameraene fra Buenos Aires reduserte oss kraftig innad i mannskategorien.

Det vi nå er i ferd med å gjøre får oss til å fremstå som to jålebukker på tur.

Med senket blikk går vi spissrotgang over til de kjønnløse.(Her hadde jeg

opprinnelig tenkt å skrive "Med senket blikk går vi spissrotgang over til de

feminine sidene i oss", men i lys av den siste tids oppblomstring av det

forunderlige fenomenet nyfeminisme velger jeg å la setningen stå slik den står.

Jeg håper at denne tileggsopplysningen som jeg jo kunne ha holdt for meg selv ikke

krenker noen av våre kvinnelige lesere.) Grunnen til at vi er sparket ut av den

forannevnte kategorien er at vi har valgt å vende vestover mot Chile.

Denne avgjørelsen gjør at vi også tar farvel med muligheten til å drikke et glass

rødvin ved verdens ende. Drømmen om Ildlandet og dets legendestatus er død.

Fra og med nå blir turens hovedmål å gjenopprette en tapt manndom. Vi skal bygge

testiklene våre tilbake bit for bit selv om det vil koste oss blod, svette og tårer.

Hvordan skal man så grunngi et slikt fundamentalt brudd med turens opprinnelige rute?

Først og fremst må vi skylde på faktorer som vi ikke er herre over. Det ufrivillig

lange oppholdet i Buenos Aires er en forklaring, men dette er bare en av flere

variabler. Variabler har den egenskapen at de sier lite på egenhånd, men hvis man

legger til et par til danner de i felleskap et bilde som gir mening for andre en

de impliserte. En av disse tilleggsfaktorene er kulden, dette er sannsynligvis den

som er viktigst for oss. Det har begynt å bli ubehagelig kaldt og mange netter har

det hvert langt under frysepunktet.

Teltet har vært nedrimet, og nettene har satt sine små spor i form av kalde tær og

fingre. Tar man også med i betraktningen at vi ikke har nådd Andesfjellene enda

blir bildet litt klarere. Vi hadde det for bra i varmen til at vi makter å

utfordre kulden på samme måte. Når den ekte drømmen er å bli en sløy surfebohem

har vi ikke noe her å gjøre.

Vi vender altså nesen mot Pinochet, Neruda, og Sepulveda sitt land, men før vi

kommer ditt må vi sykle 450 kilometer vestover i Argentina. Den første av disse

dagene er den dere sitter og leser nå. Dagen starter med masse rot, og pga dette

kommer vi ikke av gårde før langt etter klokken 12.00.

Med et litt sårt hjerte trår vi vekk fra Ruta Tres som har hvert vår følgesvenn

i 1850 kilometer. Hun har gitt oss noen frustrasjoner, men mest gleder. Nå er det

tid for mindre veier og steder.

9 kilometer utenfor byen får vi den første indikasjonen på hvordan livet skal

fortone seg de neste ukene. Veien begynner å gå slakt oppover. Til å begynne med

er det en deilig forandring fra de forholdsvis flate kilometerne Argentina har

bydd på hittil. På slike tidspunkt ligger gleden i den kjensgjerning at du er

klar over at det er en midlertidig situasjon. I dag forblir denne tilstanden det

eneste vi opplever. Det går oppover og oppover i 41 kilometer. På toppen finner vi

det best å avslutte dagen. Vi slår teltet opp i et grustak, spiser god og varm

mat. Deretter sovner vi til vinden som stryker mot teltduken. Man er fortsatt

i Patagonia.

5 Mai

Pampa de Castillo - Sarmiento

91 kilometer

24.5 km/t

Vi våkner opp kalde. Gårsdagens endelige avgjørelse om å snu svirrer fremdeles

rundt i hodene våre. Den hadde ligget i kortene en stund, men jeg tror vi begge

(i hvert fall jeg) hadde nektet å innse at vi var for sent ute. Kuldegrader og

utrustning stemte ikke lenger overens.

På morgener som denne hvor gradestokken igjen viser under null har en i grunnen

kun to valg. Man kan bli liggende musestille slik at kroppen ikke må varme opp

en ny porsjon av den kalde soveposen, eller å få på seg klær og komme seg opp.

Hvis vi skulle ha mulighet til å nå fram til Sarmiento i dag måtte vi ty til det

siste alternativet. Uansett hvor lite det måtte friste på det gjeldene tidspunkt.

Dagen i dag skulle tross alt by på noen nedoverbakker, et par fotoseanser og

Butch og Sundance.

Den første av disse bakkene dukket opp allerede etter 9 kilometer. Ikke helt av

samme kaliber som innkjørselen mot Comodoro, men allikevel 2 lettjente kilometer.

Kilometer som føltes ytterst velfortjent etter gårsdagens monotone klatring.

Utforbakken var forut meldt av et gult varselskilt. Disse små firkanter som både

kan vise seg å være ens beste venn eller verste fiende. På avstand ser de nemlig

helt like ut. Forskjellen ligger kun i hvilken vei snuten på bilen peker.

Ikke den store differensen for en skiltmaler, men en enorm forskjell for en sliten

syklist.

Dagen byr på flere slike nedkjørsler, men vi har etter hvert lært oss at det som

faller ned stiger også til værs igjen. Så det er med blandede følelser vi suser

nedover fjellsiden.

Det er i en slik utforkjøring at vi holder vår første fotosesjon for dagen.

Klokken er blitt halv tolv, og solen står høyt på en nesten skyfri himmelen.

Forholdene for fotografering er gode, og bildene sitter løst. Jeg tror vi fyrer

av 2x36 skudd under denne fotoseansen. Forskjellige vinkler og zoom blir forsøkt

i et tappert forsøk på å kapre en framtidig forside. Når en kan få aper til å

male, skulle det vel ikke være mulig for to amatører med "riktig" utstyr å rote

bort slike omgivelser og betingelser (filmrullene er enda ikke fremkalt).

Er det noen som skulle være interessert kan bildene bestilles på

telefonnummeret 1-800-Amatørermedriktigutstyr.

Dagens andre fotoseanse var satt i enda flottere omgivelser. Klokken var nå blitt

18, og kveldssolens røde skjær farget fjellsiden. Vi stod og kikket bakover mot

en fjelltopp som vi nettopp hadde passert. Den var omkranset av mindre topper på

sin høyre side og store sandhauger på venstre side. I selve fjellet kunne en se

skarpt skilte steinlag i forskjellige farger. Rødt, brunt og gult. Det hele meget

fotogent, og nye filmruller ble flyttet fra ubrukt til brukt posen.

Vi syklet denne og de neste par dagene i prærieaktige omgivelser langs grensen

mellom fylkene Chubut og Santa Cruz. Det gav smak av westernfilm og cowboyer, og

i følge historien skulle de to lovløse mennene Butch Cassidy og Sundance Kid ha

befunnet seg på disse trakter etter sin flukt fra USA. De skulle først ha slått

seg ned som lovlydige kvegavlere, for siden også her å ha sklidd over i

forbryternes verden. Lovens lange arm var derimot ikke like sterk og effektiv som

den amerikanske, og de fikk holde på med sitt en stund før de ble forsøkt

irettesatt. Det endte med en batalje hvor den ene av de etter sigende skulle

blitt drept, mens den andre slapp unna. I følge vår forsides følgesvenn Bruce

Chatwin skulle den nedskutte være gravlagt på et lite sted i Santa Cruz fylke.

Den andre skulle ha kommet seg tilbake til USA flere år senere, og ha besøkt

sin søster.

Med Butch og Sundance i tankene slo vi opp teltet ved en liten innsjø, og lot våre

trofaste travere få hvile seg opp mot to trær.

6 Mai

Sarmiento - La Puerta del Diablo

95 kilometer

18.98 km/t

Vi våkner opp etter en kald natt, det er tidlig og fortsatt mørkt. Mens vi

venter på at solen skal stå opp å varme oss gjennomfører vi litt

morgengymnastikk. Situps og Pushups er påkrevd når man igjen har sjø og

strender i sikte. (Når sant skal sies varer dette treningsprogrammet bare i

to dager for Knut og en for undertegnede). Da sola kommer opp er lyset som

skapt for Nikon øyeblikk så vi prøver oss på en fotoseanse. Resultatet av

dette ligger trygt innpakket i hylsen til en Agfa Optima 100.

I dag har vi ingen bestemt destinasjon. Det eneste vi vet er at vi kommer til

å tilbringe natten i telt et sted litt nærmere Chile. Vi dropper frokost og

inntar en bedre lunsj i Sarmiento. Med fem nysgjerrige unger som tilskuere

drikker vi vår melk og spiser vårt brød. En halv time etter Sarmiento møter vi

et gammelt ektepar på biltur. De stopper oss og stiller de sedvanlige

spørsmålene. Kartet må selvfølgelig frem, slik at den gamle mannen kan øse av sin

ekspertise om området. Han forteller om høye fjell, bra veier, dårlige veier og

mye regn. Den gamle har rett, og ti kilometer etter vårt møte stiger det opp mot

himmelen. Til å begynne med er det spektakulært og en anelse guddommelig å stå

på toppen av en stigning og se ned på biler som er på størrelse med en

fyrstikkeske. Etter en stund går denne opplevelsen over til å bli frustrasjon

over at toppunktet aldri viser seg. Det er alltid en ny motbakke rundt neste

sving. Det går slakt oppover, men asfalten gir for lite tilbake til slitne bein.

Det meste av oppmerksomheta blir konsentrert rundt tråkket, pedalen og beina.

Man spytter til siden, men får sjelden spyttet lengre en at det treffer armen på

jakken. Hanskene fungerer både som svettetørker og snyteklut. I 2½ måned har de

hatt denne doble funksjonen, de er enda ikke vasket og vil nok av mange bli

ansett som en anelse avskyelige. Denne type sykling fører til at man blir blind

for de små nyansene. Opplevelser som skiller stedet fra en ordinær sykkelrute

blir ofte forbisyklet i stillhet.

Rett før toppen stopper vi og spiser. Rundstykker med ost og syltetøy er unormalt

godt når man er sliten og sitter utendørs og spiser. Etter at kroppen har fått

sitt er toppunktet innen rekkevidde. Når man står på et slikt er man lykkelig,

man føler seg vel og kan nesten ikke vente med å sette utfor. Dagens fjelltopp

blir et antiklimaks. Når vi starter nedturen har vi fått besøk av vår kjære

venn vinden, dette fører til at farten blir sterkt redusert.

Vi må nesten slite for de skarve 23 km/t som blir oppnådd. Dette er en fart som

ikke er et slikt fjell verdig. Jeg kan gjerne sykle 100 kilometer oppover hvis

jeg er sikker på at baksiden av berget gir meg samme mulighet nedover. Strevet

til tross, nedstigningen gir oss en flott solnedgang som forsvarer dagens

arbeidsøkt. Når omgivelsene flater ut og syklene stopper av seg selv finner vi

det fornuftig å stoppe.

Dagens leirplass blir på toppen av en forhøyning. Omgivelsene er idylliske og

kunne vært tatt ut av en hvilken som helst westernfilm. Marka er hard og gir

oss vanskeligheter med å sette opp teltet, pluggene vil ikke sitte slik at

teltet faller til bakken. Etter litt besvær blir syklene vår redning, og

fungerer som midlertidig teltplugger for en natt. Her sitter vi i fullstendig

ensomhet og ser månen stige i øst mens solen går ned i vest. Det er fullkomne

omgivelser for et av Senor Primus sine gastronomiske måltid.

7 Mai

La Puerta del Diablo - Rio Mayo

94 kilometer

16.8 km/t

Klokkene begynner å ringe ca. en time før natten kaster inn håndkleet. Det er

fremdeles helt mørkt da vi stikker hodet ut av teltet. Det er stjerneklart og

månen er nesten full. Etter forsøk på å fryse dens oppgang på film kvelden i

forveien, har vi bestemt oss for å prøve og forevige dens motstykke. Den

gigantiske flate dalbunnen vi har lagt oss til på bør kunne gi soloppgangen de

betingelsene den fortjener. Mens minuttene tikker av gårde holder vi varmen

ved å pakke ned telt og utstyr. Natten har fortonet seg noe bedre enn gårsdagens,

og teltet har sluppet unna uten nedising. Knut Mortens triks med polvotter på

føttene har også gjort sitt. Når en ikke har sokker nok til denne delen av

kroppen som sliter mest med varmetap i en sovepose, må en ty til det en har.

Kall det gjerne Knut Mortens turtips nummer 1 hvis dere vil. Flere vil følge,

men disse er det kanskje like greit at han skriver om selv. Jeg vil nødig bli

beskyldt for å ha plapret ut med noe som var tenkt patentert for en framtidig

håndbok ala McGywer. Telt ut av fyrstikker og friske ben ut av tomme

syltetøysglass. Men for å ikke gjøre han urett, må jeg få poengtere at han

virkelig har kommet fram med flere gode turløsninger. Finesser når det gjelder

klestørking, lysfordeling og matlaging er bare noen eksempler. Sammenliknet

med meg fremstår han som en dreven hakkespett. Han sitter med tørre klær og

improvisert rygg og hodestøtte, mens jeg sitter sammenkrøpet i en noe keitete

yogastilling med våte sokker. Jeg prøver å ape etter, men forsøker å gjøre det

i skjul. Det er jo for jævlig å innrømme at andremann alltid har rett.

Etter et par foto setter vi med en voksende sol i ryggen kursen mot Rio Mayo.

Byen med 2651 innbyggere er vert for militærets 9. Ingeniør avdeling, og er

endestasjon for asfalten langs denne vestadgående ruten.

For å spare litt tid bestemmer vi oss for å vente med frokosten til vi ankommer

Rio Mayo. Denne morgenen opplever vi nemlig litt medvind, og etter en del

dager i Patagonia med hennes hykleriske løfter har vi funnet ut at en må ta

det når en får det. Det nytter ikke å spare pengene i banken til neste

regnværsdag. De noe over 50 kilometerne går unna hurtig. Bortsett fra

elvedalen langs Rio Senguer består de av et flatt strekke helt fram til hvor

vi stuper ned mot Rio Mayo. Byen synes ikke på avstand der den ligger et par

hundre meter under oss sammen med sin egen elv.

Vi handler inn frokost og hamstrer mat til de neste 2-3 dagene på småveier over

til Chile. Det er også i denne byen en må få sjekket passet sitt når en

forlater Argentina langs den ruten vi har tenkt oss.

Etter en god frokost med vår nye favoritt, den argentinske drikkejogurten, er

det tid for å spørre om veien. Skiltene vi syklet forbi under vår innkjørsel

til byen var noe vanskelig å forstå, så vi bestemmer oss for at det er

fornuftig med litt lokal assistanse. Fruktselgeren bekrefter at vårt rutevalg

er en mulighet, og sender oss tvers igjennom byen og så til høyre. Det er ikke

her meningen å gjøre narr av fruktselgeren, for ruten han plukket ut var et

fullt mulig alternativ. Problemet var bare at det ikke var den veien vi hadde

tenkt oss, noe som først gikk opp for oss etter 3 kilometer med sykling oppover

en kampesteinsbelagt svingete grusvei. Litt ergerlig (forbannet) får vi et noe

uventet gjensyn med Rio Mayo, før vi svinger ut på nok en grusvei nord for

byen.

Klokken er nå blitt litt utpå ettermiddagen, men det er enda tid til å få

unnagjort noen flere kilometer. Bortskjemte og noe ueventyrske som vi har vært

med våre asfaltveier, er grus ikke vårt favorittunderlag. Det er morsomt når

en står med en tennisracket i hånden, ikke fullt like artig når en humper av

sted med hardt sykkelsete og røde genitalier. Tross Humpene, flytter vi

oss ytterligere 30 kilometer før vi stopper for kvelden. Før det opplever

Knut Morten noe som humper og slitasje må ta mye av skylden for. Den høyre

pedalen slites ut av feste sitt og ramler av.

Solnedgangen inntas nok en gang på cowboyvis. Tilbakelent på sadeltasken rundt

leirprimusen settes bønner og pasta til livs til vrinsken av villhester.

8 Mai

Punkt A på vidda Rio Senguer - Ricardo Rojas

55 kilometer

12.03 km/t

Dagen starter med at jeg prøver å fikse den fordømte pedalen som har gått i

stykker. Det frister ikke å gi seg i kast med Andesfjellene med kun en pedal.

Mange løsninger blir forsøkt. Den som holder lengst er et sauebein som blir

festet med strips og teip til det resterende av pedalen. Denne løsningen holder

i 5 kilometer. Jeg har aldri vært særlig begavet når det kommer til teknisk

innsikt. Et par stygge ord senere innser jeg at jeg må klare meg med den

opprinnelige pedalen. Etter en stund med mye frustrasjon klarer jeg å utvikle

en teknikk som fungerer. Hovedprinsippet går ut på at man må presse pedalen

innover mot sykkelrammen samtidig som man ikke bruker for mye kraft i tråket.

Veiene vi er på nå er så dårlig at vi beveger oss tregere en det en normalt

trent person løper. For at vi skal unngå asylet der vi humper bortover i 12km/t

diskuterer vi meningsløse ting.

Dette er noen av de temaene vi diskuterer:

1) Er det et omvendtproporsjonalt forhold mellom mobiltelefonbruk og

intelligens?

2) Hvilken guttegruppe er best N`Sync eller Backstreet boys?

3) Ligger dumhetens fødested i basketballsportens kjerne?

4) Er det virkelig noe mellom denne figuren Ari Behn og vår Prinsesse?

5) Kan man bli steril av å sykle så langt som vi er i ferd med?

6) Er Eirik Bakke den beste midtbanespilleren i England?

Her er våre foreløpige konklusjoner:

1) Mobiltelefonbruk kan på ingen måte anses som et redskap som fremmer

klokskap. På sikt vil mobiltelefonen føre til at en generasjon mennesker går

rundt med radioaktive hoder.

2) Knut holder en knapp på Backstreet boys. Jeg mener at N`Sync er best.

Han fremhever stemmeferdighetene, jeg mener at gode danseferdigheter er

viktigere for denne type underholdning. På tross av dette er vi begge enig om

at Take That er de største siden The Beatles.

3) I enkelte kvasivitenskapelige undersøkelser har det blitt hevdet at

mennesker over 1.80 er mer intelligente en de under. I lys av dette ville

basketballsporten være i gode hender. Men det er også bevist at det er en

sammenheng mellom små føtter og høy IQ. Basketballsportens skjebne er med andre

ord ikke fastsatt.

4) Til vår forbauselse ble vi i Buenos Aires ved flere anledninger beæret

med Ari og Marthas ansikter på forsiden av landets sladrepresse. Med våre

begrensede spanskkunnskaper har vi enda ikke kunne identifisere sannhetsgestalten

i disse opplysningene. Vi lever i åndeløs spenning inntil til vi har fått denne

informasjonen verifisert eller avkreftet.

5) Dette punktet finner jeg ingen grunn til å kommentere noe nærmere i et

fora som kan bli nådd fra alle verdens hjørner i løpet av sekunder.

6) Erik er en stjerne, både Leeds og det norske landslaget burde bygges

opp rundt hans fantastiske ferdigheter.

Etter at vi har handlet ost, brød og pølser i Ricardo Rojas finner vi en utrolig

flott teltplass på toppen av en knaus. Med en fantastisk utsikt som strekker

seg langt inn i Chile. Her må det sies at vi lå på stein, men hva gjør man ikke

for å våkne opp i eventyrlige omgivelser.

9 Mai

Ricardo Rojas - Coihaique Alto (Chile)

57 kilometer

11.5 km/t

Vi våkner opp på en av de flotteste teltplassene jeg noensinne har ligget på

(jeg er gammel speider så jeg vet hva jeg snakker om her). En kunne ha tatt

store inngangspenger hadde en bare fått satt opp noen små koselige gjerder,

kloakken ville rent nedoverbakke helt av seg selv. Uansett har vi på toppen

av denne knausen et gedigent skue utover elvedalen hvor Rio Mayo snirkler seg

fram. Fra hvor vi står er dalen et par kilometer bred og strekker seg så langt

øye kan se i lengderetningen. Bunnen gress og sandbelagt og dalsidene er dekt

med små buskvekster. Det finnes nesten ingen trær. Det hele er enormt og

oversiktlig på samme tid. I denne konteksten skulle vi ha sittet og nytt

morgenteen i det solen gradvis strakte seg utover og lyste opp dalen. Dessverre

ble det bare med skulle, morgenteen forble nemlig ubrukt i posen. Denne morgenen

ville ikke primusen samarbeide. Den slapp kun fra seg et par host og hark,

selv etter gjentatte forsøk. Det ble godsnakket og bannet om hverandre, men

ingenting hjalp.

Denne morgenen, en av de kaldeste til nå, ble det ikke snakk om å få i seg

noe varm mat. Gårsdagens risrett lå og fristet i gryten, og vi var gått tom

for brød. Det var ikke annet å gjøre enn å legge vekk skjeen og ty til kniv og

gaffel for å skjære løs stykker av den kalde retten. Ikke like velsmakende men

i hvert fall mettende. Mens vi satt der å tømte kasserollen, fikk vi besøk av

Nicolas og Sergio. De var begge 15 år og allerede drevne gauchoer. Den

skråningen vi med strev hadde halt syklene opp dagen i forveien ble forsert

uten vansker stødig sittende i sadelen. De var sammen med sine fedre i ferd med

å drive en flokk sauer langs veien. Flokkene opptok hele bredden av veien og

strakte seg flere titalls meter. Det var best å få det unnagjort såpass tidlig

på dagen forklarte de to, slik at en unnslapp den lille trafikken som tross

alt fantes.

Da vi hadde pakket ned utstyret og var klar til å dra kom det enda en flokk dyr

forbi. Denne gangen en gjeng voksne okser. Vi stod der og kikket på hverandre

noen minutter, før gauchoene førte dyrene videre. Så var vi igjen alene.

Dagen skulle føre oss forbi et par nye småsteder, Rio Mayo Alto og Aldea Beleiro,

før vi krysset inn til Chile. Den første av disse dukket opp etter en og en

halv time. Så langt hadde grusveien vi befant oss på vært ganske god, så god

at det var mulig å sykle med ca. 15 km/t. Dette høres kanskje ikke så mye ut,

men når en har syklet med en fart ned mot 10 km/t de siste par dagene var det

en betydelig forbedring. Grunnen til denne voldsomme aksellerasjonen var først

og fremst at det ikke var forsøkt å forbedre veien langs dette stykket.

I denne sammenheng betyr forbedring av veien det at hullene er blitt tettet

igjen med løsstein. Disse steinene er spredd utover i et mer eller mindre jevnt

lag, og fyller samtidig dumpene og resten av veien. Problemet for syklister er

at steinene er såpass store at det ikke går an å sykle over de.

For- og bakhjul hopper frem og tilbake når de blir rammet, og det er vanskelig

å opprettholde en konstant fart. Fram til Rio Mayo Alto bød dette ikke på noen

vansker, men mellom Rio Mayo og Aldea Beleiro var veistykket noe verre.

Begge stedene har fått sine egne små hvite prikker på kartet, men det betyr

ikke alltid at en kan finne Grand Hotell på stedet. Rio Mayo Alto består av

et par hus og et Colaskilt, mens Aldea Beleiro, som også er et engates tettsted,

er noe større, og har to matbutikker, politistasjon, og en fotballbane.

Selve grensekryssingen går uten problemer. Først ut av Argentina. Her blir vi

ekspedert av en ung mann i full kamputrustning, men etter en til å begynne

med viss skepsis slipper han oss smilende videre. Et par stempler rikere ser

vi skiltet "Velkommen til Argentina" forsvinne bak oss, og de neste to

kilometerne befinner vi oss i ingenmannsland. Chile ønsker oss velkommen på

samme måte. Skiltet er litt større, men serverer en lik beskjed.

Velkomsten får vi allerede varmt føle ved grenseposten Coihaique Alto. I

motsetning til sine naboer i øst får vi inntrykk av at de her har et mer

avslappet forhold til det hele. Vaktene går kledd i hverdagsklær, og snakker

litt engelsk. Den eneste detaljen som det ble gjort et nummer av var avlusingen.

Før vi fikk lov til å forsette inn i landet deres måtte vi levere fra oss frukt

og grønnsaker, og sko og sykkelhjul måtte sprøytes rene for argentinsk jord.

Hvor stor del av denne handling som var utført med symbolsk verdi og hvor stor

del som faktisk bekjempet et reelt problem vet jeg ikke.

Natten ble tilbrakt på det første Chilenske jordet vi fant.

Bilder fra Argentina