4 Mai |
Ut fra Comodoro Rivadavia. |
50 kilometer |
16.78 km/t |
Vi er ikke menn, vi er ikke engang musene i Steinbeck sin roman. Historiene med de |
stjålne kameraene fra Buenos Aires reduserte oss kraftig innad i mannskategorien. |
Det vi nå er i ferd med å gjøre får oss til å fremstå som to jålebukker på tur. |
Med senket blikk går vi spissrotgang over til de kjønnløse.(Her hadde jeg |
opprinnelig tenkt å skrive "Med senket blikk går vi spissrotgang over til de |
feminine sidene i oss", men i lys av den siste tids oppblomstring av det |
forunderlige fenomenet nyfeminisme velger jeg å la setningen stå slik den står. |
Jeg håper at denne tileggsopplysningen som jeg jo kunne ha holdt for meg selv ikke |
krenker noen av våre kvinnelige lesere.) Grunnen til at vi er sparket ut av den |
forannevnte kategorien er at vi har valgt å vende vestover mot Chile. |
Denne avgjørelsen gjør at vi også tar farvel med muligheten til å drikke et glass |
rødvin ved verdens ende. Drømmen om Ildlandet og dets legendestatus er død. |
Fra og med nå blir turens hovedmål å gjenopprette en tapt manndom. Vi skal bygge |
testiklene våre tilbake bit for bit selv om det vil koste oss blod, svette og tårer. |
Hvordan skal man så grunngi et slikt fundamentalt brudd med turens opprinnelige rute? |
Først og fremst må vi skylde på faktorer som vi ikke er herre over. Det ufrivillig |
lange oppholdet i Buenos Aires er en forklaring, men dette er bare en av flere |
variabler. Variabler har den egenskapen at de sier lite på egenhånd, men hvis man |
legger til et par til danner de i felleskap et bilde som gir mening for andre en |
de impliserte. En av disse tilleggsfaktorene er kulden, dette er sannsynligvis den |
som er viktigst for oss. Det har begynt å bli ubehagelig kaldt og mange netter har |
det hvert langt under frysepunktet. |
Teltet har vært nedrimet, og nettene har satt sine små spor i form av kalde tær og |
fingre. Tar man også med i betraktningen at vi ikke har nådd Andesfjellene enda |
blir bildet litt klarere. Vi hadde det for bra i varmen til at vi makter å |
utfordre kulden på samme måte. Når den ekte drømmen er å bli en sløy surfebohem |
har vi ikke noe her å gjøre. |
Vi vender altså nesen mot Pinochet, Neruda, og Sepulveda sitt land, men før vi |
kommer ditt må vi sykle 450 kilometer vestover i Argentina. Den første av disse |
dagene er den dere sitter og leser nå. Dagen starter med masse rot, og pga dette |
kommer vi ikke av gårde før langt etter klokken 12.00. |
Med et litt sårt hjerte trår vi vekk fra Ruta Tres som har hvert vår følgesvenn |
i 1850 kilometer. Hun har gitt oss noen frustrasjoner, men mest gleder. Nå er det |
tid for mindre veier og steder. |
9 kilometer utenfor byen får vi den første indikasjonen på hvordan livet skal |
fortone seg de neste ukene. Veien begynner å gå slakt oppover. Til å begynne med |
er det en deilig forandring fra de forholdsvis flate kilometerne Argentina har |
bydd på hittil. På slike tidspunkt ligger gleden i den kjensgjerning at du er |
klar over at det er en midlertidig situasjon. I dag forblir denne tilstanden det |
eneste vi opplever. Det går oppover og oppover i 41 kilometer. På toppen finner vi |
det best å avslutte dagen. Vi slår teltet opp i et grustak, spiser god og varm |
mat. Deretter sovner vi til vinden som stryker mot teltduken. Man er fortsatt |
i Patagonia. |
5 Mai |
Pampa de Castillo - Sarmiento |
91 kilometer |
24.5 km/t |
Vi våkner opp kalde. Gårsdagens endelige avgjørelse om å snu svirrer fremdeles |
rundt i hodene våre. Den hadde ligget i kortene en stund, men jeg tror vi begge |
(i hvert fall jeg) hadde nektet å innse at vi var for sent ute. Kuldegrader og |
utrustning stemte ikke lenger overens. |
På morgener som denne hvor gradestokken igjen viser under null har en i grunnen |
kun to valg. Man kan bli liggende musestille slik at kroppen ikke må varme opp |
en ny porsjon av den kalde soveposen, eller å få på seg klær og komme seg opp. |
Hvis vi skulle ha mulighet til å nå fram til Sarmiento i dag måtte vi ty til det |
siste alternativet. Uansett hvor lite det måtte friste på det gjeldene tidspunkt. |
Dagen i dag skulle tross alt by på noen nedoverbakker, et par fotoseanser og |
Butch og Sundance. |
Den første av disse bakkene dukket opp allerede etter 9 kilometer. Ikke helt av |
samme kaliber som innkjørselen mot Comodoro, men allikevel 2 lettjente kilometer. |
Kilometer som føltes ytterst velfortjent etter gårsdagens monotone klatring. |
Utforbakken var forut meldt av et gult varselskilt. Disse små firkanter som både |
kan vise seg å være ens beste venn eller verste fiende. På avstand ser de nemlig |
helt like ut. Forskjellen ligger kun i hvilken vei snuten på bilen peker. |
Ikke den store differensen for en skiltmaler, men en enorm forskjell for en sliten |
syklist. |
Dagen byr på flere slike nedkjørsler, men vi har etter hvert lært oss at det som |
faller ned stiger også til værs igjen. Så det er med blandede følelser vi suser |
nedover fjellsiden. |
Det er i en slik utforkjøring at vi holder vår første fotosesjon for dagen. |
Klokken er blitt halv tolv, og solen står høyt på en nesten skyfri himmelen. |
Forholdene for fotografering er gode, og bildene sitter løst. Jeg tror vi fyrer |
av 2x36 skudd under denne fotoseansen. Forskjellige vinkler og zoom blir forsøkt |
i et tappert forsøk på å kapre en framtidig forside. Når en kan få aper til å |
male, skulle det vel ikke være mulig for to amatører med "riktig" utstyr å rote |
bort slike omgivelser og betingelser (filmrullene er enda ikke fremkalt). |
Er det noen som skulle være interessert kan bildene bestilles på |
telefonnummeret 1-800-Amatørermedriktigutstyr. |
Dagens andre fotoseanse var satt i enda flottere omgivelser. Klokken var nå blitt |
18, og kveldssolens røde skjær farget fjellsiden. Vi stod og kikket bakover mot |
en fjelltopp som vi nettopp hadde passert. Den var omkranset av mindre topper på |
sin høyre side og store sandhauger på venstre side. I selve fjellet kunne en se |
skarpt skilte steinlag i forskjellige farger. Rødt, brunt og gult. Det hele meget |
fotogent, og nye filmruller ble flyttet fra ubrukt til brukt posen. |
Vi syklet denne og de neste par dagene i prærieaktige omgivelser langs grensen |
mellom fylkene Chubut og Santa Cruz. Det gav smak av westernfilm og cowboyer, og |
i følge historien skulle de to lovløse mennene Butch Cassidy og Sundance Kid ha |
befunnet seg på disse trakter etter sin flukt fra USA. De skulle først ha slått |
seg ned som lovlydige kvegavlere, for siden også her å ha sklidd over i |
forbryternes verden. Lovens lange arm var derimot ikke like sterk og effektiv som |
den amerikanske, og de fikk holde på med sitt en stund før de ble forsøkt |
irettesatt. Det endte med en batalje hvor den ene av de etter sigende skulle |
blitt drept, mens den andre slapp unna. I følge vår forsides følgesvenn Bruce |
Chatwin skulle den nedskutte være gravlagt på et lite sted i Santa Cruz fylke. |
Den andre skulle ha kommet seg tilbake til USA flere år senere, og ha besøkt |
sin søster. |
Med Butch og Sundance i tankene slo vi opp teltet ved en liten innsjø, og lot våre |
trofaste travere få hvile seg opp mot to trær. |
6 Mai |
Sarmiento - La Puerta del Diablo |
95 kilometer |
18.98 km/t |
Vi våkner opp etter en kald natt, det er tidlig og fortsatt mørkt. Mens vi |
venter på at solen skal stå opp å varme oss gjennomfører vi litt |
morgengymnastikk. Situps og Pushups er påkrevd når man igjen har sjø og |
strender i sikte. (Når sant skal sies varer dette treningsprogrammet bare i |
to dager for Knut og en for undertegnede). Da sola kommer opp er lyset som |
skapt for Nikon øyeblikk så vi prøver oss på en fotoseanse. Resultatet av |
dette ligger trygt innpakket i hylsen til en Agfa Optima 100. |
I dag har vi ingen bestemt destinasjon. Det eneste vi vet er at vi kommer til |
å tilbringe natten i telt et sted litt nærmere Chile. Vi dropper frokost og |
inntar en bedre lunsj i Sarmiento. Med fem nysgjerrige unger som tilskuere |
drikker vi vår melk og spiser vårt brød. En halv time etter Sarmiento møter vi |
et gammelt ektepar på biltur. De stopper oss og stiller de sedvanlige |
spørsmålene. Kartet må selvfølgelig frem, slik at den gamle mannen kan øse av sin |
ekspertise om området. Han forteller om høye fjell, bra veier, dårlige veier og |
mye regn. Den gamle har rett, og ti kilometer etter vårt møte stiger det opp mot |
himmelen. Til å begynne med er det spektakulært og en anelse guddommelig å stå |
på toppen av en stigning og se ned på biler som er på størrelse med en |
fyrstikkeske. Etter en stund går denne opplevelsen over til å bli frustrasjon |
over at toppunktet aldri viser seg. Det er alltid en ny motbakke rundt neste |
sving. Det går slakt oppover, men asfalten gir for lite tilbake til slitne bein. |
Det meste av oppmerksomheta blir konsentrert rundt tråkket, pedalen og beina. |
Man spytter til siden, men får sjelden spyttet lengre en at det treffer armen på |
jakken. Hanskene fungerer både som svettetørker og snyteklut. I 2½ måned har de |
hatt denne doble funksjonen, de er enda ikke vasket og vil nok av mange bli |
ansett som en anelse avskyelige. Denne type sykling fører til at man blir blind |
for de små nyansene. Opplevelser som skiller stedet fra en ordinær sykkelrute |
blir ofte forbisyklet i stillhet. |
Rett før toppen stopper vi og spiser. Rundstykker med ost og syltetøy er unormalt |
godt når man er sliten og sitter utendørs og spiser. Etter at kroppen har fått |
sitt er toppunktet innen rekkevidde. Når man står på et slikt er man lykkelig, |
man føler seg vel og kan nesten ikke vente med å sette utfor. Dagens fjelltopp |
blir et antiklimaks. Når vi starter nedturen har vi fått besøk av vår kjære |
venn vinden, dette fører til at farten blir sterkt redusert. |
Vi må nesten slite for de skarve 23 km/t som blir oppnådd. Dette er en fart som |
ikke er et slikt fjell verdig. Jeg kan gjerne sykle 100 kilometer oppover hvis |
jeg er sikker på at baksiden av berget gir meg samme mulighet nedover. Strevet |
til tross, nedstigningen gir oss en flott solnedgang som forsvarer dagens |
arbeidsøkt. Når omgivelsene flater ut og syklene stopper av seg selv finner vi |
det fornuftig å stoppe. |
Dagens leirplass blir på toppen av en forhøyning. Omgivelsene er idylliske og |
kunne vært tatt ut av en hvilken som helst westernfilm. Marka er hard og gir |
oss vanskeligheter med å sette opp teltet, pluggene vil ikke sitte slik at |
teltet faller til bakken. Etter litt besvær blir syklene vår redning, og |
fungerer som midlertidig teltplugger for en natt. Her sitter vi i fullstendig |
ensomhet og ser månen stige i øst mens solen går ned i vest. Det er fullkomne |
omgivelser for et av Senor Primus sine gastronomiske måltid. |
7 Mai |
La Puerta del Diablo - Rio Mayo |
94 kilometer |
16.8 km/t |
Klokkene begynner å ringe ca. en time før natten kaster inn håndkleet. Det er |
fremdeles helt mørkt da vi stikker hodet ut av teltet. Det er stjerneklart og |
månen er nesten full. Etter forsøk på å fryse dens oppgang på film kvelden i |
forveien, har vi bestemt oss for å prøve og forevige dens motstykke. Den |
gigantiske flate dalbunnen vi har lagt oss til på bør kunne gi soloppgangen de |
betingelsene den fortjener. Mens minuttene tikker av gårde holder vi varmen |
ved å pakke ned telt og utstyr. Natten har fortonet seg noe bedre enn gårsdagens, |
og teltet har sluppet unna uten nedising. Knut Mortens triks med polvotter på |
føttene har også gjort sitt. Når en ikke har sokker nok til denne delen av |
kroppen som sliter mest med varmetap i en sovepose, må en ty til det en har. |
Kall det gjerne Knut Mortens turtips nummer 1 hvis dere vil. Flere vil følge, |
men disse er det kanskje like greit at han skriver om selv. Jeg vil nødig bli |
beskyldt for å ha plapret ut med noe som var tenkt patentert for en framtidig |
håndbok ala McGywer. Telt ut av fyrstikker og friske ben ut av tomme |
syltetøysglass. Men for å ikke gjøre han urett, må jeg få poengtere at han |
virkelig har kommet fram med flere gode turløsninger. Finesser når det gjelder |
klestørking, lysfordeling og matlaging er bare noen eksempler. Sammenliknet |
med meg fremstår han som en dreven hakkespett. Han sitter med tørre klær og |
improvisert rygg og hodestøtte, mens jeg sitter sammenkrøpet i en noe keitete |
yogastilling med våte sokker. Jeg prøver å ape etter, men forsøker å gjøre det |
i skjul. Det er jo for jævlig å innrømme at andremann alltid har rett. |
Etter et par foto setter vi med en voksende sol i ryggen kursen mot Rio Mayo. |
Byen med 2651 innbyggere er vert for militærets 9. Ingeniør avdeling, og er |
endestasjon for asfalten langs denne vestadgående ruten. |
For å spare litt tid bestemmer vi oss for å vente med frokosten til vi ankommer |
Rio Mayo. Denne morgenen opplever vi nemlig litt medvind, og etter en del |
dager i Patagonia med hennes hykleriske løfter har vi funnet ut at en må ta |
det når en får det. Det nytter ikke å spare pengene i banken til neste |
regnværsdag. De noe over 50 kilometerne går unna hurtig. Bortsett fra |
elvedalen langs Rio Senguer består de av et flatt strekke helt fram til hvor |
vi stuper ned mot Rio Mayo. Byen synes ikke på avstand der den ligger et par |
hundre meter under oss sammen med sin egen elv. |
Vi handler inn frokost og hamstrer mat til de neste 2-3 dagene på småveier over |
til Chile. Det er også i denne byen en må få sjekket passet sitt når en |
forlater Argentina langs den ruten vi har tenkt oss. |
Etter en god frokost med vår nye favoritt, den argentinske drikkejogurten, er |
det tid for å spørre om veien. Skiltene vi syklet forbi under vår innkjørsel |
til byen var noe vanskelig å forstå, så vi bestemmer oss for at det er |
fornuftig med litt lokal assistanse. Fruktselgeren bekrefter at vårt rutevalg |
er en mulighet, og sender oss tvers igjennom byen og så til høyre. Det er ikke |
her meningen å gjøre narr av fruktselgeren, for ruten han plukket ut var et |
fullt mulig alternativ. Problemet var bare at det ikke var den veien vi hadde |
tenkt oss, noe som først gikk opp for oss etter 3 kilometer med sykling oppover |
en kampesteinsbelagt svingete grusvei. Litt ergerlig (forbannet) får vi et noe |
uventet gjensyn med Rio Mayo, før vi svinger ut på nok en grusvei nord for |
byen. |
Klokken er nå blitt litt utpå ettermiddagen, men det er enda tid til å få |
unnagjort noen flere kilometer. Bortskjemte og noe ueventyrske som vi har vært |
med våre asfaltveier, er grus ikke vårt favorittunderlag. Det er morsomt når |
en står med en tennisracket i hånden, ikke fullt like artig når en humper av |
sted med hardt sykkelsete og røde genitalier. Tross Humpene, flytter vi |
oss ytterligere 30 kilometer før vi stopper for kvelden. Før det opplever |
Knut Morten noe som humper og slitasje må ta mye av skylden for. Den høyre |
pedalen slites ut av feste sitt og ramler av. |
Solnedgangen inntas nok en gang på cowboyvis. Tilbakelent på sadeltasken rundt |
leirprimusen settes bønner og pasta til livs til vrinsken av villhester. |
8 Mai |
Punkt A på vidda Rio Senguer - Ricardo Rojas |
55 kilometer |
12.03 km/t |
Dagen starter med at jeg prøver å fikse den fordømte pedalen som har gått i |
stykker. Det frister ikke å gi seg i kast med Andesfjellene med kun en pedal. |
Mange løsninger blir forsøkt. Den som holder lengst er et sauebein som blir |
festet med strips og teip til det resterende av pedalen. Denne løsningen holder |
i 5 kilometer. Jeg har aldri vært særlig begavet når det kommer til teknisk |
innsikt. Et par stygge ord senere innser jeg at jeg må klare meg med den |
opprinnelige pedalen. Etter en stund med mye frustrasjon klarer jeg å utvikle |
en teknikk som fungerer. Hovedprinsippet går ut på at man må presse pedalen |
innover mot sykkelrammen samtidig som man ikke bruker for mye kraft i tråket. |
Veiene vi er på nå er så dårlig at vi beveger oss tregere en det en normalt |
trent person løper. For at vi skal unngå asylet der vi humper bortover i 12km/t |
diskuterer vi meningsløse ting. |
Dette er noen av de temaene vi diskuterer: |
1) Er det et omvendtproporsjonalt forhold mellom mobiltelefonbruk og |
intelligens? |
2) Hvilken guttegruppe er best N`Sync eller Backstreet boys? |
3) Ligger dumhetens fødested i basketballsportens kjerne? |
4) Er det virkelig noe mellom denne figuren Ari Behn og vår Prinsesse? |
5) Kan man bli steril av å sykle så langt som vi er i ferd med? |
6) Er Eirik Bakke den beste midtbanespilleren i England? |
Her er våre foreløpige konklusjoner: |
1) Mobiltelefonbruk kan på ingen måte anses som et redskap som fremmer |
klokskap. På sikt vil mobiltelefonen føre til at en generasjon mennesker går |
rundt med radioaktive hoder. |
2) Knut holder en knapp på Backstreet boys. Jeg mener at N`Sync er best. |
Han fremhever stemmeferdighetene, jeg mener at gode danseferdigheter er |
viktigere for denne type underholdning. På tross av dette er vi begge enig om |
at Take That er de største siden The Beatles. |
3) I enkelte kvasivitenskapelige undersøkelser har det blitt hevdet at |
mennesker over 1.80 er mer intelligente en de under. I lys av dette ville |
basketballsporten være i gode hender. Men det er også bevist at det er en |
sammenheng mellom små føtter og høy IQ. Basketballsportens skjebne er med andre |
ord ikke fastsatt. |
4) Til vår forbauselse ble vi i Buenos Aires ved flere anledninger beæret |
med Ari og Marthas ansikter på forsiden av landets sladrepresse. Med våre |
begrensede spanskkunnskaper har vi enda ikke kunne identifisere sannhetsgestalten |
i disse opplysningene. Vi lever i åndeløs spenning inntil til vi har fått denne |
informasjonen verifisert eller avkreftet. |
5) Dette punktet finner jeg ingen grunn til å kommentere noe nærmere i et |
fora som kan bli nådd fra alle verdens hjørner i løpet av sekunder. |
6) Erik er en stjerne, både Leeds og det norske landslaget burde bygges |
opp rundt hans fantastiske ferdigheter. |
Etter at vi har handlet ost, brød og pølser i Ricardo Rojas finner vi en utrolig |
flott teltplass på toppen av en knaus. Med en fantastisk utsikt som strekker |
seg langt inn i Chile. Her må det sies at vi lå på stein, men hva gjør man ikke |
for å våkne opp i eventyrlige omgivelser. |
9 Mai |
Ricardo Rojas - Coihaique Alto (Chile) |
57 kilometer |
11.5 km/t |
Vi våkner opp på en av de flotteste teltplassene jeg noensinne har ligget på |
(jeg er gammel speider så jeg vet hva jeg snakker om her). En kunne ha tatt |
store inngangspenger hadde en bare fått satt opp noen små koselige gjerder, |
kloakken ville rent nedoverbakke helt av seg selv. Uansett har vi på toppen |
av denne knausen et gedigent skue utover elvedalen hvor Rio Mayo snirkler seg |
fram. Fra hvor vi står er dalen et par kilometer bred og strekker seg så langt |
øye kan se i lengderetningen. Bunnen gress og sandbelagt og dalsidene er dekt |
med små buskvekster. Det finnes nesten ingen trær. Det hele er enormt og |
oversiktlig på samme tid. I denne konteksten skulle vi ha sittet og nytt |
morgenteen i det solen gradvis strakte seg utover og lyste opp dalen. Dessverre |
ble det bare med skulle, morgenteen forble nemlig ubrukt i posen. Denne morgenen |
ville ikke primusen samarbeide. Den slapp kun fra seg et par host og hark, |
selv etter gjentatte forsøk. Det ble godsnakket og bannet om hverandre, men |
ingenting hjalp. |
Denne morgenen, en av de kaldeste til nå, ble det ikke snakk om å få i seg |
noe varm mat. Gårsdagens risrett lå og fristet i gryten, og vi var gått tom |
for brød. Det var ikke annet å gjøre enn å legge vekk skjeen og ty til kniv og |
gaffel for å skjære løs stykker av den kalde retten. Ikke like velsmakende men |
i hvert fall mettende. Mens vi satt der å tømte kasserollen, fikk vi besøk av |
Nicolas og Sergio. De var begge 15 år og allerede drevne gauchoer. Den |
skråningen vi med strev hadde halt syklene opp dagen i forveien ble forsert |
uten vansker stødig sittende i sadelen. De var sammen med sine fedre i ferd med |
å drive en flokk sauer langs veien. Flokkene opptok hele bredden av veien og |
strakte seg flere titalls meter. Det var best å få det unnagjort såpass tidlig |
på dagen forklarte de to, slik at en unnslapp den lille trafikken som tross |
alt fantes. |
Da vi hadde pakket ned utstyret og var klar til å dra kom det enda en flokk dyr |
forbi. Denne gangen en gjeng voksne okser. Vi stod der og kikket på hverandre |
noen minutter, før gauchoene førte dyrene videre. Så var vi igjen alene. |
Dagen skulle føre oss forbi et par nye småsteder, Rio Mayo Alto og Aldea Beleiro, |
før vi krysset inn til Chile. Den første av disse dukket opp etter en og en |
halv time. Så langt hadde grusveien vi befant oss på vært ganske god, så god |
at det var mulig å sykle med ca. 15 km/t. Dette høres kanskje ikke så mye ut, |
men når en har syklet med en fart ned mot 10 km/t de siste par dagene var det |
en betydelig forbedring. Grunnen til denne voldsomme aksellerasjonen var først |
og fremst at det ikke var forsøkt å forbedre veien langs dette stykket. |
I denne sammenheng betyr forbedring av veien det at hullene er blitt tettet |
igjen med løsstein. Disse steinene er spredd utover i et mer eller mindre jevnt |
lag, og fyller samtidig dumpene og resten av veien. Problemet for syklister er |
at steinene er såpass store at det ikke går an å sykle over de. |
For- og bakhjul hopper frem og tilbake når de blir rammet, og det er vanskelig |
å opprettholde en konstant fart. Fram til Rio Mayo Alto bød dette ikke på noen |
vansker, men mellom Rio Mayo og Aldea Beleiro var veistykket noe verre. |
Begge stedene har fått sine egne små hvite prikker på kartet, men det betyr |
ikke alltid at en kan finne Grand Hotell på stedet. Rio Mayo Alto består av |
et par hus og et Colaskilt, mens Aldea Beleiro, som også er et engates tettsted, |
er noe større, og har to matbutikker, politistasjon, og en fotballbane. |
Selve grensekryssingen går uten problemer. Først ut av Argentina. Her blir vi |
ekspedert av en ung mann i full kamputrustning, men etter en til å begynne |
med viss skepsis slipper han oss smilende videre. Et par stempler rikere ser |
vi skiltet "Velkommen til Argentina" forsvinne bak oss, og de neste to |
kilometerne befinner vi oss i ingenmannsland. Chile ønsker oss velkommen på |
samme måte. Skiltet er litt større, men serverer en lik beskjed. |
Velkomsten får vi allerede varmt føle ved grenseposten Coihaique Alto. I |
motsetning til sine naboer i øst får vi inntrykk av at de her har et mer |
avslappet forhold til det hele. Vaktene går kledd i hverdagsklær, og snakker |
litt engelsk. Den eneste detaljen som det ble gjort et nummer av var avlusingen. |
Før vi fikk lov til å forsette inn i landet deres måtte vi levere fra oss frukt |
og grønnsaker, og sko og sykkelhjul måtte sprøytes rene for argentinsk jord. |
Hvor stor del av denne handling som var utført med symbolsk verdi og hvor stor |
del som faktisk bekjempet et reelt problem vet jeg ikke. |
Natten ble tilbrakt på det første Chilenske jordet vi fant. |
Bilder fra Argentina |