10 Mai |
Coihaique Alto - Coihaique |
50 kilometer |
11.22 km/t |
Nå er vi i Chile og tilværelsen er fullstendig forandret. Dette landet |
utkonkurrerer de fleste andre når det kommer til imponerende natur. Her |
hvor vi befinner oss ligger naturperlene på rekke og rad. I det øyeblikket |
øyet blunker har du passert et sted med en skjønnhet du aldri vil ha |
muligheten til å oppleve igjen. (Dette er selvfølgelig et like idiotisk |
utsagn som de kinesiske visdomsordene om at man ikke kan stikke hånden ut |
i den samme elven to ganger.) Men likefullt vil jeg hevde at her kan man se |
og ta på skjønnhet i dens egentlige tilstand. Nå er jeg på vei inn i |
relativistenes lumske feller. De smiler tilfreds, ser på hverandre og sier |
gutten har jo ikke peiling. Siden jeg nå er i ferd med å ramle ut i |
pretensiøse vendinger hvor begreper som skjønnhet, vakker og praktfull |
sitter løst, føler jeg at det er på sin plass å rydde opp i noen begreper |
som blir brukt om hverandre i dagligtalen. Jeg mener at begrepene vakker |
og skjønnhet ikke representerer de samme fenomenene. Min hypotese er at |
vakker referer til noe menneskelig og skjønnhet gjengir noe i naturen. |
En annen ting er at skjønnhet er et objektivt fenomen og er mulig å |
oppleve. Kritikerne kan hevde at dette bare er tull, å fremsette argumenter |
som at språket inneholder setningene " et var en skjønn kvinne", |
"Han er en skjønnhet" eller "Skjønnhet kommer innenfra". Andre indisier |
er at man avholder skjønnhetskonkurranser og at den datamaskinen jeg |
skriver disse ordene på faktisk har skjønnhet som et synonym til vakker. |
Dette er selvfølgelig grunner som jeg også ser og det er vanskelig å vri |
seg unna disse. Men ikke mindre mener jeg at setningen: |
"Skjønnhet kommer innenfra" ikke er holdbar. I min verden er dette en |
falsk påstand. De fleste mener at dette er en setning kun fordi den har |
setningens normale oppbygging, dvs. ordene kommer etter hverandre i et |
system som er grammatisk korrekt. Men selv en riktig grammatisk struktur |
kan ikke redde den fordi den ikke representerer noe. For eksempel |
setningen "Jeg løper i tusen kilometer i timen" er grammatisk korrekt, |
men utsagnet vil aldri avbilde virkeligheten. Hver for seg har ordene en |
betydning, men sammen gir de ingen mening. Hvem har opplevd skjønnhet |
som kommer innenfra? De som tror de har opplevd dette har denne |
fornemmelsen kun fordi de er lært opp til å tenke slik. De har |
selvfølgelig aldri erfart dette. Denne og lignende setninger eksisterer |
i folks bevissthet først og fremst pga. deres etiske implikasjoner. |
Det er et forsøk på å dempe de instinktene som driver menneskene. |
Når man toner ned disse tror man at man skaper en trygg verden for barnet |
i dets dannelsesprosess. Dette er selvfølgelig et like stort narrespill |
som den omtalte setningen er falsk. For å prøve å tydeliggjøre hva jeg |
mener er forskjellen mellom skjønnhet og vakker skal jeg prøve å |
illustrere det med et lettfattelig eksempel. Hvis du har en person som |
betyr noe spesielt for deg, for eksempel en ektefelle eller en kjæreste, |
blir dette mer lettfattelig. Denne personen holder du av på alle de |
måtene samfunnet tillater deg. Du vil kanskje også gå så langt som å |
mene at denne personen er en skjønnhet. |
Når jeg mener at dette er å gå "langt" er det fordi du da antar at |
dette er en skjønnhet for flere personer en deg selv. Hvis du derimot |
reduserer personen til å være vakker åpner du opp for en subjektiv |
fortolkning. Begrepet inkluderer noe mer en det øyet ser, det inneholder |
også de udefinerbare følelsene personen gir deg. |
Dette er nesten som skjønnhet som kommer innenfra, men forskjellen er at |
den har sitt utgangspunkt i deg og ikke i en person som du på ingen |
måte har mulighet til å se følelseslivet til. Dette betyr at en |
forholdsvis blek person i det rette lyset og med den rette stemningen |
kan fremstå som noe vakkert, men aldri som en skjønnhet. |
Natur derimot er en del av noe større, en objektiv orden som først og |
fremst må karakteriseres som skjønnhet. |
Dagen i dag gir oss mulighet til å ta det jeg karakteriserer som |
skjønnhet bedre i øyesyn. Når vi våkner er jordet vi slo opp teltet på |
dagen i forveien dekt av rim. Verden er full av farger, men de er enda |
ikke riktig skarpe for et trøtt øye. Utenfor står det en flokk hester |
og gresser. Når vi har blitt venner med de firbeinte lager vi en stor |
frokost og gir det som blir til overs til hestene. |
I et strålende solskinn starter vi turen mot Coihaique. Med fossefall |
til venstre og isbre til høyre er det som å ta en spasertur i bilder |
av Monet. Fem kilometer fra leirplassen kommer vi til en meget bratt |
bakke, den er ikke lenger en ca 150 meter, men med en stigningsprosent |
på ca 20 fører den oss opp til områdets høyeste punkt. Her ser vi ned i |
en dal farget av høsten. Omkranset av snødekte fjell og en elv som snor |
seg gjennom dalen i en perfekt S form bruker vi fem minutter på å lagre |
minnene i Nikons hukommelse. Når dette er gjort setter vi kurs for |
dalbunnen. På en dårlig grussvei går det litt for fort, bremsene hviner |
og plutselig ryker den ene bremsevaieren til Knut-Morten. Dette skulle |
normalt ikke vært noe problem, men nå var det slik at den andre bremsen |
var koblet ut. Denne kombinasjonen førte til noen nervepirrende sekunder |
som endte i grøfta ved siden av en forbløffet sau og hennes to avkom. |
Dyrene løp til hver sin kant og Knut-Morten hadde fått en ny tatovering |
på haken. |
Med ny bremsevaier og begge bremsene tilkoblet unnagjør vi resten av |
nedturen. Vel nede kommer vi over en seter, bonderomantikken tar overhånd |
og vi sykler opp mot hovedhuset. Halvveis fremme blir vi møtt av en |
kjøter med et rabies lignende utseende. Bikkja tvinger oss tilbake på |
hovedveien. Selv her i den rene skjønnhet finns udyret, de lever side om |
side i et symbiotisk forhold og minner hverandre om hva den andre aldri |
kan bli. En bieffekt av å ferdes i slike omgivelser er at man ikke |
registrer at man er sliten. Selv om man sykler opp den ene toppen etter |
den andre er det så mye å følge med på at hjernen ikke klarer å tolke |
kroppens tretthetsymptomer. Når vi hadde syklet ned dalen måtte vi |
selvfølgelig sykle opp på den andre siden. Dette var nesten latterlig |
krevende og vi måtte stoppe flere ganger både av at vi var slitne og at |
vi måtte le av den absurde klatringen. For at dette skal bli riktig må |
jeg nå skrive at toppunktet ga oss den belønningen vi fortjente. |
Dette kan selvfølgelig være en del av min fantasi eller noe virkelig. Jeg |
velger å mene at det var en objektiv belønning som alle mennesker gitt |
de samme forutsetningene hadde erfart. |
På toppen åpenbarte det seg en utsikt som var spektakulær. Veien slynget |
seg nedover fjellsiden, de omkringliggende fjellene speilet seg i dalens |
mange innsjøer. Men det flotteste var skyene som lå og ventet på oss et |
par hundre meter lenger ned. |
Nå skulle vi få oppleve hvordan det var på innsiden av en sky, hvordan |
det er å forlate en verden for så å komme ut i en ny på den andre siden. |
Vi sykler inn i skyen, den blå verdenen lukker seg bak oss og i et par |
minutter er det som å ferdes i tett tåke. På den andre siden har de blå |
rammene blitt erstattet med en gråaktig tilværelse som kan påføre de |
fleste psykiske depresjoner. Dette var ikke tilfelle for oss da vi syklet |
inn i Coihaique. I dag hadde vi opplevd den flotteste naturen vi |
noensinne har sett. Skjønnhet i sin rene og objektive form. |
11-12 Mai |
Coihaique |
Et par dager med varme, trodde vi. I Coihaique hadde vi vårt første |
møte med de Chilenske hospedajer (moteller). Hospedajer hvor det ikke |
fyres om natten. I typiske chilenske hus fyres en treovn sentralt i |
husets nederste etasje, mens på vår hospedaje var hovedhuset skilt |
fra utleierrommene slik at vi måtte klare oss uten varme. Vel ikke |
helt uten varme. Det var varmt vann i dusjen og gass på komfyren, men |
det hjalp lite klokken 5 om morgenen når en våknet med frostrøyken |
stående ut av kjeften. 6 grader over dynekanten målte vi med vår lille |
hjelper. Frokost og kveldsmat ble spist med votter. |
Det var ikke varme, men kabel-tv hadde stedet. "The Big Lebowski" |
og MTV, lue og varm drikke. Herlig. Et par netter tilbrakte vi på |
Hospedaje Don Santiago til en billig penge, og stedet kan anbefales |
(i hvert fall i sommermånedene). Coihaique var et kuldehull, og det |
var ikke kun hospedajene som var kalde. Et par av dagene vi var der |
lå det en tett tåke over byen og stengte for solen. Lokalbefolkningen |
var nok mer vant til temperaturene og en del tøffere enn oss. |
Mens vi gikk og frøs med stilongs og lue, komme skolebarna i korte |
uniformer og med bare hender og føtter. |
Coihaique er ellers hovedstaden og den største byen i denne delen av |
Chile, de flere hundre kilometerne langs Carretera Austral. |
Coihaique er utgangspunktet for mye naturturisme, og byens turistkontor |
flommet over av slike tilbud. Trekking, klatring, rafting, sykling, |
padling, fiske etc. Byen innholder også noen butikker som matcher |
sin profil, men en får ikke tak i alt. Vi fikk til slutt tak i gass- |
bokser til primusen, men måte lete lenge. |
I Coihaique gikk vi også til anskaffelse av et nytt digitalt kamera. |
Dette ble som dere vet stjålet i Buenos Aires, og har gjort at det har |
tatt litt tid å få lagt inn bilder på siden. Vi kikket en del i |
butikker i Argentina men kom ikke over noen gode tilbud. |
Når vi ligger et par dager i ro som her i Coihaique pleier vi å |
fremkalle en filmrull eller to for å se hvor mye dårligere bildene |
blir enn det vi hadde håpet på. Under et slikt forsøk kom vi over et |
kamera som passet for oss kvalitets- og prismessig. Vi ble ekspedert |
av Miguel som i tillegg til å arbeide i fotobutikken, holdt lederkursus |
for amerikanske arbeidere ute i naturen. Han snakket meget bra |
engelsk og hadde et jerngrep. Etter første gang var vi forberedt på |
håndklemma og prøvde å klemme igjen, men det var til ingen nytte. I |
hvert fall for min del. Det føltes som om massen ble klemt ut av |
pølseskinnet, og selv om han gav oss avslag på kameraet var det en høy |
pris å betale. |
Med nytt kamera og nytt arsenal med kjeks var vi klare til å legge |
ut på neste etappe. |
13-18 Mai |
Coihaique - Chaiten |
420 kilometer |
Disse 6 dagene syklet vi langs Carretera Austral. En vei lagd på |
befaling av General Augusto Pinochete, i et forsøk på å forene det |
sørlige Chile med veinettet lenger nord. Veien strekker seg flere |
hundre kilometer sørover fra byen Puerto Montt, men vi syklet kun |
omtrent halvparten av den. Dette er den eneste veien som i |
retningen nord-syd forbinder de mange små stedene i regionene |
(fylkene) 10 og 11 i det sydlige Chile. Den inneholder derfor en |
merkelig blanding av nasjonalparker og tungtransport. Vi synes det |
er naturlig å skrive om denne delen av turen i et, slik at dere kan |
få et best mulig inntrykk av de flotteste omgivelsene vi noen gang |
har syklet i. Med litt hjelp fra turistbrosjyren fra Aisen |
distriktet tar jeg for meg godsakene kilometer for kilometer: |
8.5 km Alto Baguales Lookout: Etter en klatring opp fra byen |
Coihaique står en her etter 8 kilometer og kikker utover platået |
Pampa Pinuer. I bakgrunnen ligger byen omkranset av fjellkjeden |
Divisadero. Utsynet er imponerende flott, men allikevel bare en |
begynnelse på hva de neste 6 dagene skulle bringe. |
16 km El Farellon Ravine og Tunnel: Elven Rio Simpson presser seg |
igjennom en smal sprekk mellom fjellene, og i disse omgivelsene |
stuper veien ned fra toppen hugget inn i fjellsiden som en tunnel. |
Fallprosenten i dette stupet var slik at vi akselererte fra 0 - 65 |
i løpet av få sekunder, og med vindkast som ble trykt frem og tilbake |
mellom fjellsidene var det en krevende nedkjørsel. |
28 km Bride Veil (Brudeslørs) Vannfallet: Den første av flere fosser. |
Fjellvannet presses over kanten i en tilsynelatende sakte og |
kontinuerlig bevegelse. Vannet og fossen fryser til is om vinteren. |
Jeg tror dette var en av de mange attraksjonene vi passerte forbi i |
stillhet, og først ble klar over i ettertid. |
36 km De la Virgin vannfallet (Jomfruens vannfall): Den har fått |
dette navnet fordi under fossen finnes det en grotte med et bilde |
av jomfruen fra Lourdes. Hver 11 februar foretar mange en |
pilegrimsreise til stedet. Dette var synlig også når vi passerte |
stedet. Det var dekt til med kors og blomster. |
61 km Villa Manihuales: Vi har tatt bakveien opp til denne byen. Først |
og fremst for å kunne sykle lengst mulig på asfalt før vi må ut |
på grusen. Denne bakveien dukker opp ca. 30 kilometer senere enn |
første avstikker, når en starter fra Coihaique. Etter avkjørselen |
følger en elven Rio Manihuales fram til byen med samme navn. Villa |
Manihuales kom vi fram til den andre, etter to dager syklende i |
grønne trange daler. Byen og stedet var i en utvidnings og |
oppbygningsfase, for å kunne håndtere den økende naturturismen som |
det tiltrakk. Et utall av turistbusser fulle av ryggsekker passerte |
oss både før og etter Villa Manihuales. |
93.5 km Lake Escondia: Den første av flere nydelige innsjøer. Denne |
ligger gjemt inne i skog av typen coigue og lenga. Meget godt gjemt |
hadde det ikke vært for at det langs hele veien står markert skilt |
over hvilke attraksjoner. Skiltene er detaljert og det er til og med et |
skilt som viser deg at her skal det fotograferes. |
98 km Lake Pedro Aguirre Cerda: Innsjø nummer to. Denne er omkranset |
av en type Chilensk bambus, og skal etter sigende være et meget bra |
sted for å fiske Fario ørret og kikke på fugler. Nå er ikke vi i |
stand til å se forskjell på en spurv og en hauk, og fiskestangen |
ligger hjemme i Norge, så her gadd vi ikke stoppe. |
99 km Veiavstikker til El Toqui Minen: Denne veien leder også inn |
til flere kvegfarmer. Kveg er noe en må regne med å treffe en del |
av langs veien. Kuer og okser går fritt, og er ikke alltid like |
villig til å flytte seg når en kommer syklende. Vi har hatt et par |
bokseliknende stirredueller med disse flere hundre kiloene med |
hamburgere, men har heldigvis alltid gått seirende ut av de. Et par |
ganger har oksen vært så mye reddere oss enn vi den, at den har |
løpt foran oss i et par kilometer før den frådende endelig fant en |
mulighet for å komme seg av veien. |
108 km Laguna La Zaranada: Etter et par broer når vi fram til neste |
innsjø. Denne byr ikke på noe mer spennende enn de foregående, men |
tar seg som de godt ut på et bilde. |
110 km Lake Las Torres: En stor innsjø som også gir navnet til den |
første av de tre nasjonalparker som vi skulle igjennom før vi nådde |
Chaiten. Meget, meget flott må jeg få lov til å kalle den, i hvert |
fall i det været vi fikk lov til å oppleve innsjøen i. Strålende |
solskinn og knallblå himmel (noe som skulle vise seg å ikke |
vare evig). Den er omkranset av bratte trekledde fjellskråninger |
som speiler seg i vannet. Dette er innsjøen som er avbildet i |
fotoalbumet. |
135 km Villa Amengual: En liten landsby plassert på en bakketopp, |
bygd i et forsøk på å kolonisere dette området langs veien |
carretera Austral. Landsbyen inneholder, som flere av sine medsøstre |
langs veien, matbutikk, overnattingssted, politi, postkontor og |
røykende smågutter. Mens vi satt i solveggen og nøt en kjekspakke |
kom et par av byens gutter bort for å kikke nærmere på fremmedfolket. |
De var 5-7 år gamle. Den ene av de gav vi slutten av kjekspakken, |
slik at han kunne dele med de andre to. Hans reaksjon var noe |
uventet. I stedet for å dele ut kjeksen, snudde han rundt og løp |
av sted. Kjekspakken var trykt plassert under armen. Vi kunne se |
han stå bak et gjerdet og stappe kjeksen i seg, før de andre ungene |
kom løpende etter. Den røykende gutten var en av de andre to. Han |
var kjapt ute og snappet opp en sneip en av de voksne hadde kastet |
fra seg. Etterpå poserte han villig på bilder faren hans nok gjerne |
skulle ha sett. Før vi ankom byen hadde vi syklet igjennom et |
skogsområde hvor veien nærmest druknet i vegetasjon. Høye trær og |
helgrønne grønne buskvekster holdt den smale veien som gissel, i |
hvert fall fram til høsten kommer. |
137 km Laguna Fantasma: Denne lagunen så vi ikke noe til, for vi |
var opptatt med å sykle oppover og unngå turistbussene som kom |
motsatt vei. Veien var fortsatt meget smal og snirklete, så det |
var ikke store plassen til overs når busser og sykler møttes. |
140 km Broen over Cisnes River: Denne møter en etter en bratt |
sikksakk nedkjørsel hvor bremsene får vist hva de duger til. Dette |
stedet er også startpunktet for rafting langs Cisnes elven. Her er |
det også rester etter en gammel hengebro som tidligere utgjorde |
eneste mulighet for å komme tørrskodd over elven. |
151 km Lake Las Mellizas: To små innsjøer, verken mer eller mindre. |
Her møtte vi også oksen Ferdinans nervøse fetter. Den stod plutselig |
midt i veien foran oss, og ble vår følgesvenn de neste 2-3 |
kilometerne før den frådende fant et hull i gjerdet og kom seg av veien. |
160 km Los Finados broen: Denne broen som har fått sitt navn |
(Los Finados = the desperate ones) på grunn av de mange ulykker |
som har skjedd på stedet. Når vi passerte broen, var veien før og |
etter under rekonstruksjon. Dette høres kanskje fornuftig ut, og |
er nok også bra for bilister men ikke like morsomt for syklister. |
Det å forbedre veien betyr nemlig å strø ny grus utover for å dekke |
til hullene i veien. Steinene i denne grusen er så store at syklene |
hopper og spretter når en treffer de, og det gjør en hele tiden på de |
"verste" delene av veien. Det er umulig å sykle fortere enn 7-8 km/t, |
og banneordene sitter løst. |
161 km Piedra El Gato: En steinformasjon som veien og ingeniørene har |
spist seg igjennom. |
165 km Veikryss med sidevei ned til Puerto Cisnes: Det er 33 km fra |
krysset ned til Puerto Cisnes, og det var en for lang omvei for oss. |
Det vi gikk glipp av var en steinformasjon som skal likne |
Kristusstatuene som flere av de store byene i Sør Amerika har til |
felles, og regn. Hele dette området får mer enn sin del av regn i |
løpet av et år, og Puerto Cisnes har det verst. 4298 millimeter i |
et gjennomsnittlig år. Jeg vet ikke hvor mye Bergen og Vestlandet |
må slite med i løpet av en sesong, men tror dette skal være en |
brukbar konkurrent. |
167 km El Condor broen: Dette er inngangsporten til Queulat |
Nasjonal Park |
168,5 km Cascada Bridge: Denne gang ikke noen bro, men et 20 meters |
vannfall. |
172,5 km Portezuelo Queulat: Veiens høysete punkt på 530 meter, og |
vår tredje overnatting. Opp til dette punktet var det ikke forsøk |
på å lage en fin jevn stigning, veien steg rett til vers på kun 5 |
kilometer. Svette og slitne på toppen fant vi ikke noe sted å slå |
opp teltet, så det ble overnatting under åpen himmel. Vi sov godt |
helt fram til klokken 6, da begynte det å regne. |
173 kmLake Los Quetros: Ny innsjø, denne gang omkranset av |
"virgin forrest". |
175 km Los Tres Puentes: Navnet tre elver/tre broer kommer av at |
veien krysser samme elv tre ganger på sin usvingete vei ned |
fjellsiden mot Puyuhuapi kanalen. De tre broene ligger rett under |
hverandre, og en kan se de andre to fra den en står på. |
179 km Padre Garcia Fossefallet: 200 meter inn fra veien finner en |
dette stilige 30 meters fossefallet, men jeg synes allikevel de |
200 meterne inn til vannfallet var flottere enn selve fossen. |
Det var tillaget en stilig grussti med gjerdet av trestokker fram |
til en utkikspost 10 meter fra selve fossen. |
193 km Queulat River: Starten på denne elven, og flere små fosser. |
200 km Ventisquero Colgante: Denne hengende isbreen som er mor til |
flere små fosser er nasjonalparkens stolthet, og kan skues på nært |
hold. Det er mulig å campe ved foten av den, og ta en liten båt |
og komme seg helt under den og dens fosser. Når vi sykler forbi |
sprutregner det, så vi nøyer oss med å kikke på den på avstand |
tyggende på noen sjokoladekjeks. Denne dagen med våte sokker var |
den første i hva som skulle vise seg å bli 14 dager med |
sammenhengende regn og kulde. |
202 Ventisquero broen: Denne broen frakter en over det grønne vannet |
fra isbreen, en ganske stilig effekt og et godt Nikon øyeblikk. |
Etter denne broen går veien langs Ventisquero sundet, den nordlige |
delen av Puyuhuapi kanalen og vårt første møte med Stillehavet, |
helt fram til neste landsby. Denne veien henger noen meter over |
vannkanten og klorer seg fast i fjellsiden. Strekningen er ikke gjort |
noe stort nummer av i brosjyren, men den var en av de delene av de |
420 km som jeg synes var flottest. |
213 km Puyuhuapi Thermal Spa: Et luksushotell og Spa beliggende på |
andre siden av sundet enn den veien gikk langs. En fraktes over med |
båt, og har mulighet til å nyte stedets varmekilder med temperaturer |
over 50 grader. Disse varme kildene skulle også ligge andre steder |
langs veien, og var markert flere steder med egne blå skilt. Men |
tross iherdige forsøk på å slå oss vei igjennom skogen ala Indiana |
Jones fant vi ingen av de. Rimelig kalde som vi var kan vi love dere |
at det ikke manglet på lyst og innsatsvilje til å finne noe som |
skulle være noen titalls garder varmere enn det vi følte oss. |
216 km Hopperdietzel broen: Den første av to Hopperdietzel broer som |
ligger på hver sin side av landsbyen Puyuhuapi. |
224 km Puyuhuapi Village: Byen ligger innerst i sundet som vi hadde |
fulgt de siste kilometerne, og var i følge brosjyren en by med tysk |
influens. Det var den for så vidt også, og en kunne finne Hostal |
Aleman midt i byen. Men det som var mer iøynefallende var de mange |
SuperMercadoene (matbutikkene) som lå langs hovedgaten. Det var et |
i annet hvert hus en passerte, og til sammen må det ha vært over 10 |
stykker i den tross alt ganske lille byen. Turismen må vel ta en |
del av skylden for dette. |
230 km Lake Risopatron: Den sørlige enden av denne smale innsjøen. |
Innsjøen er omkranset av høye fjell og tett vegetasjon, og ikke |
lett å komme ned til selv om veien ikke går mange meterne unna. Her |
fant vi en campingplass som var slik en campingplass bør være. Det |
var kun plass til 10 gjester av gangen, men hver hadde da en egen |
privat skogsinngjerdet plass. Det fulgte med et spisebord med tak |
over hodet, egen steingrill, og egen vannkran. Det eneste som |
manglet for vår del var litt sol og varme som hadde gjort det mulig |
å tørke klær, sko og sokker, men en kan vel ikke få alt en ønsker. |
239 km El Pangue: Turist kompleks med adgang til innsjøen og fiske. |
240 km Lake El Encanto: Liten innsjø med stor bestand av vannfugler. |
Med mer enn nok vann i sokkene ble også denne severdigheten passert |
i ærbødig stillhet. |
245 km Los Cesares River: I følge brosjyren har den fått navnet sitt |
etter legenden om den gjemte "City of Caesars". Det står derimot |
ikke noe om at byen skal være gjemt her. |
247 km The Waterfall: Ny foss. Den som i slutten av dette innlegget |
har oversikt over hvor mange fosser vi har passert vinner en |
sjokolade. Vi tar imot svarene i gjesteboka, og plukker ut vinneren |
i løpet av neste uke. |
258 km Las Empastadas: Beiteområdet for kveg, og flere fosser. |
269 km La Junta: Byen, en av de største langs Carretera Austral, |
ble vår redning denne dagen. Våte, kalde og slitne orket vi ikke |
mer enn de 35 km vi hadde syklet fra campingplassen, i hvert fall |
ikke når hospedajene i La Junta stod på rekke og rad og lokket med |
varme soverom. Vi håpet på å få tørket litt klær før vi fra neste |
morgen hadde 24 timer til å komme oss til Chaiten. Båten herfra |
videre til øya Chiloe gikk nemlig kun en gang i uken. Etter en |
god natt søvn gjenstod ca. 150 kilometer til Chaiten, og vi bestemt |
oss for å dele strekningen i to. En dag etappe og en nattetappe. |
270, 290, 292, 309 og 320 km Tre broer, Villa Vanguardia og en ny bro. |
339 km Santa Lucia: Denne byen manglet kanskje lussekatter og |
lysekranser, men kunne tilby sjokolade og varmeovn. Noe som etter nok |
en lang dag med mye regn smakte enda bedre. Her fant vi oss en liten |
tømmerhytte inn på skoleområdet som fungerte som vårt tilholdssted |
de neste 3-4 timene. Vi hadde egentlig ikke noe hastverk (enda) for |
å rekke båten, så vi fyrte opp primusen og varmet føttene i |
soveposen. Først klokken halv tolv klarte vi å komme oss videre. |
Resten av veien skulle sykles med lommelykten knepet fast mellom |
styret og peke- og langefinger. Ikke så lett som det høres ut. |
345 km Portezuelo Moraga: Det høyeste punktet i denne sektoren av |
veien i følge brosjyren. 650 meter høyt, og med snø langs veikanten. |
374 km Lake Yelcho: En innsjø som veien krysser på Chiles lengste og |
Sør Amerikas nest lengste hengebro. På andre siden av elven ligger |
landsbyen Puerto Cardenas og lyser opp. Denne tilbyr |
overnattingsmuligheter, hvis en har tid til å stoppe. |
395 km El Amarillo: Varmekilder som ligger 4 kilometer nord for veien, |
med hostal og campingmuligheter. |
420 km Chaiten: De siste 12 kilometerne inn mot byen opplever vi |
nyasfaltert vei. De første meterne er det som å komme til sykkelhimmelen, |
men gleden er kortvarig. Asfalten forsvinner ikke igjen, men vi møter |
plutselig noen utrolig vindkast når fjellveggen som har beskyttet oss |
fra havet forsvinner. Vi stopper nesten helt opp, og må stå og trå i |
7 km/t. Det er under en time til båten i følge skjema skal kaste loss, |
og fortsetter det slik så sliter vi. Heldigvis løyer det litt, også |
båten er forsinket. På grunn av den kraftige vinden har den problem |
med å legge til kai. Vi rekker et par kjekspakker før vi triller |
syklene om bord og sovner inn på hver vår benk. |
Bilder fra Chile |