10 Mai

Coihaique Alto - Coihaique

50 kilometer

11.22 km/t

Nå er vi i Chile og tilværelsen er fullstendig forandret. Dette landet

utkonkurrerer de fleste andre når det kommer til imponerende natur. Her

hvor vi befinner oss ligger naturperlene på rekke og rad. I det øyeblikket

øyet blunker har du passert et sted med en skjønnhet du aldri vil ha

muligheten til å oppleve igjen. (Dette er selvfølgelig et like idiotisk

utsagn som de kinesiske visdomsordene om at man ikke kan stikke hånden ut

i den samme elven to ganger.) Men likefullt vil jeg hevde at her kan man se

og ta på skjønnhet i dens egentlige tilstand. Nå er jeg på vei inn i

relativistenes lumske feller. De smiler tilfreds, ser på hverandre og sier

gutten har jo ikke peiling. Siden jeg nå er i ferd med å ramle ut i

pretensiøse vendinger hvor begreper som skjønnhet, vakker og praktfull

sitter løst, føler jeg at det er på sin plass å rydde opp i noen begreper

som blir brukt om hverandre i dagligtalen. Jeg mener at begrepene vakker

og skjønnhet ikke representerer de samme fenomenene. Min hypotese er at

vakker referer til noe menneskelig og skjønnhet gjengir noe i naturen.

En annen ting er at skjønnhet er et objektivt fenomen og er mulig å

oppleve. Kritikerne kan hevde at dette bare er tull, å fremsette argumenter

som at språket inneholder setningene " et var en skjønn kvinne",

"Han er en skjønnhet" eller "Skjønnhet kommer innenfra". Andre indisier

er at man avholder skjønnhetskonkurranser og at den datamaskinen jeg

skriver disse ordene på faktisk har skjønnhet som et synonym til vakker.

Dette er selvfølgelig grunner som jeg også ser og det er vanskelig å vri

seg unna disse. Men ikke mindre mener jeg at setningen:

"Skjønnhet kommer innenfra" ikke er holdbar. I min verden er dette en

falsk påstand. De fleste mener at dette er en setning kun fordi den har

setningens normale oppbygging, dvs. ordene kommer etter hverandre i et

system som er grammatisk korrekt. Men selv en riktig grammatisk struktur

kan ikke redde den fordi den ikke representerer noe. For eksempel

setningen "Jeg løper i tusen kilometer i timen" er grammatisk korrekt,

men utsagnet vil aldri avbilde virkeligheten. Hver for seg har ordene en

betydning, men sammen gir de ingen mening. Hvem har opplevd skjønnhet

som kommer innenfra? De som tror de har opplevd dette har denne

fornemmelsen kun fordi de er lært opp til å tenke slik. De har

selvfølgelig aldri erfart dette. Denne og lignende setninger eksisterer

i folks bevissthet først og fremst pga. deres etiske implikasjoner.

Det er et forsøk på å dempe de instinktene som driver menneskene.

Når man toner ned disse tror man at man skaper en trygg verden for barnet

i dets dannelsesprosess. Dette er selvfølgelig et like stort narrespill

som den omtalte setningen er falsk. For å prøve å tydeliggjøre hva jeg

mener er forskjellen mellom skjønnhet og vakker skal jeg prøve å

illustrere det med et lettfattelig eksempel. Hvis du har en person som

betyr noe spesielt for deg, for eksempel en ektefelle eller en kjæreste,

blir dette mer lettfattelig. Denne personen holder du av på alle de

måtene samfunnet tillater deg. Du vil kanskje også gå så langt som å

mene at denne personen er en skjønnhet.

Når jeg mener at dette er å gå "langt" er det fordi du da antar at

dette er en skjønnhet for flere personer en deg selv. Hvis du derimot

reduserer personen til å være vakker åpner du opp for en subjektiv

fortolkning. Begrepet inkluderer noe mer en det øyet ser, det inneholder

også de udefinerbare følelsene personen gir deg.

Dette er nesten som skjønnhet som kommer innenfra, men forskjellen er at

den har sitt utgangspunkt i deg og ikke i en person som du på ingen

måte har mulighet til å se følelseslivet til. Dette betyr at en

forholdsvis blek person i det rette lyset og med den rette stemningen

kan fremstå som noe vakkert, men aldri som en skjønnhet.

Natur derimot er en del av noe større, en objektiv orden som først og

fremst må karakteriseres som skjønnhet.

Dagen i dag gir oss mulighet til å ta det jeg karakteriserer som

skjønnhet bedre i øyesyn. Når vi våkner er jordet vi slo opp teltet på

dagen i forveien dekt av rim. Verden er full av farger, men de er enda

ikke riktig skarpe for et trøtt øye. Utenfor står det en flokk hester

og gresser. Når vi har blitt venner med de firbeinte lager vi en stor

frokost og gir det som blir til overs til hestene.

I et strålende solskinn starter vi turen mot Coihaique. Med fossefall

til venstre og isbre til høyre er det som å ta en spasertur i bilder

av Monet. Fem kilometer fra leirplassen kommer vi til en meget bratt

bakke, den er ikke lenger en ca 150 meter, men med en stigningsprosent

på ca 20 fører den oss opp til områdets høyeste punkt. Her ser vi ned i

en dal farget av høsten. Omkranset av snødekte fjell og en elv som snor

seg gjennom dalen i en perfekt S form bruker vi fem minutter på å lagre

minnene i Nikons hukommelse. Når dette er gjort setter vi kurs for

dalbunnen. På en dårlig grussvei går det litt for fort, bremsene hviner

og plutselig ryker den ene bremsevaieren til Knut-Morten. Dette skulle

normalt ikke vært noe problem, men nå var det slik at den andre bremsen

var koblet ut. Denne kombinasjonen førte til noen nervepirrende sekunder

som endte i grøfta ved siden av en forbløffet sau og hennes to avkom.

Dyrene løp til hver sin kant og Knut-Morten hadde fått en ny tatovering

på haken.

Med ny bremsevaier og begge bremsene tilkoblet unnagjør vi resten av

nedturen. Vel nede kommer vi over en seter, bonderomantikken tar overhånd

og vi sykler opp mot hovedhuset. Halvveis fremme blir vi møtt av en

kjøter med et rabies lignende utseende. Bikkja tvinger oss tilbake på

hovedveien. Selv her i den rene skjønnhet finns udyret, de lever side om

side i et symbiotisk forhold og minner hverandre om hva den andre aldri

kan bli. En bieffekt av å ferdes i slike omgivelser er at man ikke

registrer at man er sliten. Selv om man sykler opp den ene toppen etter

den andre er det så mye å følge med på at hjernen ikke klarer å tolke

kroppens tretthetsymptomer. Når vi hadde syklet ned dalen måtte vi

selvfølgelig sykle opp på den andre siden. Dette var nesten latterlig

krevende og vi måtte stoppe flere ganger både av at vi var slitne og at

vi måtte le av den absurde klatringen. For at dette skal bli riktig må

jeg nå skrive at toppunktet ga oss den belønningen vi fortjente.

Dette kan selvfølgelig være en del av min fantasi eller noe virkelig. Jeg

velger å mene at det var en objektiv belønning som alle mennesker gitt

de samme forutsetningene hadde erfart.

På toppen åpenbarte det seg en utsikt som var spektakulær. Veien slynget

seg nedover fjellsiden, de omkringliggende fjellene speilet seg i dalens

mange innsjøer. Men det flotteste var skyene som lå og ventet på oss et

par hundre meter lenger ned.

Nå skulle vi få oppleve hvordan det var på innsiden av en sky, hvordan

det er å forlate en verden for så å komme ut i en ny på den andre siden.

Vi sykler inn i skyen, den blå verdenen lukker seg bak oss og i et par

minutter er det som å ferdes i tett tåke. På den andre siden har de blå

rammene blitt erstattet med en gråaktig tilværelse som kan påføre de

fleste psykiske depresjoner. Dette var ikke tilfelle for oss da vi syklet

inn i Coihaique. I dag hadde vi opplevd den flotteste naturen vi

noensinne har sett. Skjønnhet i sin rene og objektive form.

11-12 Mai

Coihaique

Et par dager med varme, trodde vi. I Coihaique hadde vi vårt første

møte med de Chilenske hospedajer (moteller). Hospedajer hvor det ikke

fyres om natten. I typiske chilenske hus fyres en treovn sentralt i

husets nederste etasje, mens på vår hospedaje var hovedhuset skilt

fra utleierrommene slik at vi måtte klare oss uten varme. Vel ikke

helt uten varme. Det var varmt vann i dusjen og gass på komfyren, men

det hjalp lite klokken 5 om morgenen når en våknet med frostrøyken

stående ut av kjeften. 6 grader over dynekanten målte vi med vår lille

hjelper. Frokost og kveldsmat ble spist med votter.

Det var ikke varme, men kabel-tv hadde stedet. "The Big Lebowski"

og MTV, lue og varm drikke. Herlig. Et par netter tilbrakte vi på

Hospedaje Don Santiago til en billig penge, og stedet kan anbefales

(i hvert fall i sommermånedene). Coihaique var et kuldehull, og det

var ikke kun hospedajene som var kalde. Et par av dagene vi var der

lå det en tett tåke over byen og stengte for solen. Lokalbefolkningen

var nok mer vant til temperaturene og en del tøffere enn oss.

Mens vi gikk og frøs med stilongs og lue, komme skolebarna i korte

uniformer og med bare hender og føtter.

Coihaique er ellers hovedstaden og den største byen i denne delen av

Chile, de flere hundre kilometerne langs Carretera Austral.

Coihaique er utgangspunktet for mye naturturisme, og byens turistkontor

flommet over av slike tilbud. Trekking, klatring, rafting, sykling,

padling, fiske etc. Byen innholder også noen butikker som matcher

sin profil, men en får ikke tak i alt. Vi fikk til slutt tak i gass-

bokser til primusen, men måte lete lenge.

I Coihaique gikk vi også til anskaffelse av et nytt digitalt kamera.

Dette ble som dere vet stjålet i Buenos Aires, og har gjort at det har

tatt litt tid å få lagt inn bilder på siden. Vi kikket en del i

butikker i Argentina men kom ikke over noen gode tilbud.

Når vi ligger et par dager i ro som her i Coihaique pleier vi å

fremkalle en filmrull eller to for å se hvor mye dårligere bildene

blir enn det vi hadde håpet på. Under et slikt forsøk kom vi over et

kamera som passet for oss kvalitets- og prismessig. Vi ble ekspedert

av Miguel som i tillegg til å arbeide i fotobutikken, holdt lederkursus

for amerikanske arbeidere ute i naturen. Han snakket meget bra

engelsk og hadde et jerngrep. Etter første gang var vi forberedt på

håndklemma og prøvde å klemme igjen, men det var til ingen nytte. I

hvert fall for min del. Det føltes som om massen ble klemt ut av

pølseskinnet, og selv om han gav oss avslag på kameraet var det en høy

pris å betale.

Med nytt kamera og nytt arsenal med kjeks var vi klare til å legge

ut på neste etappe.

13-18 Mai

Coihaique - Chaiten

420 kilometer

Disse 6 dagene syklet vi langs Carretera Austral. En vei lagd på

befaling av General Augusto Pinochete, i et forsøk på å forene det

sørlige Chile med veinettet lenger nord. Veien strekker seg flere

hundre kilometer sørover fra byen Puerto Montt, men vi syklet kun

omtrent halvparten av den. Dette er den eneste veien som i

retningen nord-syd forbinder de mange små stedene i regionene

(fylkene) 10 og 11 i det sydlige Chile. Den inneholder derfor en

merkelig blanding av nasjonalparker og tungtransport. Vi synes det

er naturlig å skrive om denne delen av turen i et, slik at dere kan

få et best mulig inntrykk av de flotteste omgivelsene vi noen gang

har syklet i. Med litt hjelp fra turistbrosjyren fra Aisen

distriktet tar jeg for meg godsakene kilometer for kilometer:

8.5 km Alto Baguales Lookout: Etter en klatring opp fra byen

Coihaique står en her etter 8 kilometer og kikker utover platået

Pampa Pinuer. I bakgrunnen ligger byen omkranset av fjellkjeden

Divisadero. Utsynet er imponerende flott, men allikevel bare en

begynnelse på hva de neste 6 dagene skulle bringe.

16 km El Farellon Ravine og Tunnel: Elven Rio Simpson presser seg

igjennom en smal sprekk mellom fjellene, og i disse omgivelsene

stuper veien ned fra toppen hugget inn i fjellsiden som en tunnel.

Fallprosenten i dette stupet var slik at vi akselererte fra 0 - 65

i løpet av få sekunder, og med vindkast som ble trykt frem og tilbake

mellom fjellsidene var det en krevende nedkjørsel.

28 km Bride Veil (Brudeslørs) Vannfallet: Den første av flere fosser.

Fjellvannet presses over kanten i en tilsynelatende sakte og

kontinuerlig bevegelse. Vannet og fossen fryser til is om vinteren.

Jeg tror dette var en av de mange attraksjonene vi passerte forbi i

stillhet, og først ble klar over i ettertid.

36 km De la Virgin vannfallet (Jomfruens vannfall): Den har fått

dette navnet fordi under fossen finnes det en grotte med et bilde

av jomfruen fra Lourdes. Hver 11 februar foretar mange en

pilegrimsreise til stedet. Dette var synlig også når vi passerte

stedet. Det var dekt til med kors og blomster.

61 km Villa Manihuales: Vi har tatt bakveien opp til denne byen. Først

og fremst for å kunne sykle lengst mulig på asfalt før vi må ut

på grusen. Denne bakveien dukker opp ca. 30 kilometer senere enn

første avstikker, når en starter fra Coihaique. Etter avkjørselen

følger en elven Rio Manihuales fram til byen med samme navn. Villa

Manihuales kom vi fram til den andre, etter to dager syklende i

grønne trange daler. Byen og stedet var i en utvidnings og

oppbygningsfase, for å kunne håndtere den økende naturturismen som

det tiltrakk. Et utall av turistbusser fulle av ryggsekker passerte

oss både før og etter Villa Manihuales.

93.5 km Lake Escondia: Den første av flere nydelige innsjøer. Denne

ligger gjemt inne i skog av typen coigue og lenga. Meget godt gjemt

hadde det ikke vært for at det langs hele veien står markert skilt

over hvilke attraksjoner. Skiltene er detaljert og det er til og med et

skilt som viser deg at her skal det fotograferes.

98 km Lake Pedro Aguirre Cerda: Innsjø nummer to. Denne er omkranset

av en type Chilensk bambus, og skal etter sigende være et meget bra

sted for å fiske Fario ørret og kikke på fugler. Nå er ikke vi i

stand til å se forskjell på en spurv og en hauk, og fiskestangen

ligger hjemme i Norge, så her gadd vi ikke stoppe.

99 km Veiavstikker til El Toqui Minen: Denne veien leder også inn

til flere kvegfarmer. Kveg er noe en må regne med å treffe en del

av langs veien. Kuer og okser går fritt, og er ikke alltid like

villig til å flytte seg når en kommer syklende. Vi har hatt et par

bokseliknende stirredueller med disse flere hundre kiloene med

hamburgere, men har heldigvis alltid gått seirende ut av de. Et par

ganger har oksen vært så mye reddere oss enn vi den, at den har

løpt foran oss i et par kilometer før den frådende endelig fant en

mulighet for å komme seg av veien.

108 km Laguna La Zaranada: Etter et par broer når vi fram til neste

innsjø. Denne byr ikke på noe mer spennende enn de foregående, men

tar seg som de godt ut på et bilde.

110 km Lake Las Torres: En stor innsjø som også gir navnet til den

første av de tre nasjonalparker som vi skulle igjennom før vi nådde

Chaiten. Meget, meget flott må jeg få lov til å kalle den, i hvert

fall i det været vi fikk lov til å oppleve innsjøen i. Strålende

solskinn og knallblå himmel (noe som skulle vise seg å ikke

vare evig). Den er omkranset av bratte trekledde fjellskråninger

som speiler seg i vannet. Dette er innsjøen som er avbildet i

fotoalbumet.

135 km Villa Amengual: En liten landsby plassert på en bakketopp,

bygd i et forsøk på å kolonisere dette området langs veien

carretera Austral. Landsbyen inneholder, som flere av sine medsøstre

langs veien, matbutikk, overnattingssted, politi, postkontor og

røykende smågutter. Mens vi satt i solveggen og nøt en kjekspakke

kom et par av byens gutter bort for å kikke nærmere på fremmedfolket.

De var 5-7 år gamle. Den ene av de gav vi slutten av kjekspakken,

slik at han kunne dele med de andre to. Hans reaksjon var noe

uventet. I stedet for å dele ut kjeksen, snudde han rundt og løp

av sted. Kjekspakken var trykt plassert under armen. Vi kunne se

han stå bak et gjerdet og stappe kjeksen i seg, før de andre ungene

kom løpende etter. Den røykende gutten var en av de andre to. Han

var kjapt ute og snappet opp en sneip en av de voksne hadde kastet

fra seg. Etterpå poserte han villig på bilder faren hans nok gjerne

skulle ha sett. Før vi ankom byen hadde vi syklet igjennom et

skogsområde hvor veien nærmest druknet i vegetasjon. Høye trær og

helgrønne grønne buskvekster holdt den smale veien som gissel, i

hvert fall fram til høsten kommer.

137 km Laguna Fantasma: Denne lagunen så vi ikke noe til, for vi

var opptatt med å sykle oppover og unngå turistbussene som kom

motsatt vei. Veien var fortsatt meget smal og snirklete, så det

var ikke store plassen til overs når busser og sykler møttes.

140 km Broen over Cisnes River: Denne møter en etter en bratt

sikksakk nedkjørsel hvor bremsene får vist hva de duger til. Dette

stedet er også startpunktet for rafting langs Cisnes elven. Her er

det også rester etter en gammel hengebro som tidligere utgjorde

eneste mulighet for å komme tørrskodd over elven.

151 km Lake Las Mellizas: To små innsjøer, verken mer eller mindre.

Her møtte vi også oksen Ferdinans nervøse fetter. Den stod plutselig

midt i veien foran oss, og ble vår følgesvenn de neste 2-3

kilometerne før den frådende fant et hull i gjerdet og kom seg av veien.

160 km Los Finados broen: Denne broen som har fått sitt navn

(Los Finados = the desperate ones) på grunn av de mange ulykker

som har skjedd på stedet. Når vi passerte broen, var veien før og

etter under rekonstruksjon. Dette høres kanskje fornuftig ut, og

er nok også bra for bilister men ikke like morsomt for syklister.

Det å forbedre veien betyr nemlig å strø ny grus utover for å dekke

til hullene i veien. Steinene i denne grusen er så store at syklene

hopper og spretter når en treffer de, og det gjør en hele tiden på de

"verste" delene av veien. Det er umulig å sykle fortere enn 7-8 km/t,

og banneordene sitter løst.

161 km Piedra El Gato: En steinformasjon som veien og ingeniørene har

spist seg igjennom.

165 km Veikryss med sidevei ned til Puerto Cisnes: Det er 33 km fra

krysset ned til Puerto Cisnes, og det var en for lang omvei for oss.

Det vi gikk glipp av var en steinformasjon som skal likne

Kristusstatuene som flere av de store byene i Sør Amerika har til

felles, og regn. Hele dette området får mer enn sin del av regn i

løpet av et år, og Puerto Cisnes har det verst. 4298 millimeter i

et gjennomsnittlig år. Jeg vet ikke hvor mye Bergen og Vestlandet

må slite med i løpet av en sesong, men tror dette skal være en

brukbar konkurrent.

167 km El Condor broen: Dette er inngangsporten til Queulat

Nasjonal Park

168,5 km Cascada Bridge: Denne gang ikke noen bro, men et 20 meters

vannfall.

172,5 km Portezuelo Queulat: Veiens høysete punkt på 530 meter, og

vår tredje overnatting. Opp til dette punktet var det ikke forsøk

på å lage en fin jevn stigning, veien steg rett til vers på kun 5

kilometer. Svette og slitne på toppen fant vi ikke noe sted å slå

opp teltet, så det ble overnatting under åpen himmel. Vi sov godt

helt fram til klokken 6, da begynte det å regne.

173 kmLake Los Quetros: Ny innsjø, denne gang omkranset av

"virgin forrest".

175 km Los Tres Puentes: Navnet tre elver/tre broer kommer av at

veien krysser samme elv tre ganger på sin usvingete vei ned

fjellsiden mot Puyuhuapi kanalen. De tre broene ligger rett under

hverandre, og en kan se de andre to fra den en står på.

179 km Padre Garcia Fossefallet: 200 meter inn fra veien finner en

dette stilige 30 meters fossefallet, men jeg synes allikevel de

200 meterne inn til vannfallet var flottere enn selve fossen.

Det var tillaget en stilig grussti med gjerdet av trestokker fram

til en utkikspost 10 meter fra selve fossen.

193 km Queulat River: Starten på denne elven, og flere små fosser.

200 km Ventisquero Colgante: Denne hengende isbreen som er mor til

flere små fosser er nasjonalparkens stolthet, og kan skues på nært

hold. Det er mulig å campe ved foten av den, og ta en liten båt

og komme seg helt under den og dens fosser. Når vi sykler forbi

sprutregner det, så vi nøyer oss med å kikke på den på avstand

tyggende på noen sjokoladekjeks. Denne dagen med våte sokker var

den første i hva som skulle vise seg å bli 14 dager med

sammenhengende regn og kulde.

202 Ventisquero broen: Denne broen frakter en over det grønne vannet

fra isbreen, en ganske stilig effekt og et godt Nikon øyeblikk.

Etter denne broen går veien langs Ventisquero sundet, den nordlige

delen av Puyuhuapi kanalen og vårt første møte med Stillehavet,

helt fram til neste landsby. Denne veien henger noen meter over

vannkanten og klorer seg fast i fjellsiden. Strekningen er ikke gjort

noe stort nummer av i brosjyren, men den var en av de delene av de

420 km som jeg synes var flottest.

213 km Puyuhuapi Thermal Spa: Et luksushotell og Spa beliggende på

andre siden av sundet enn den veien gikk langs. En fraktes over med

båt, og har mulighet til å nyte stedets varmekilder med temperaturer

over 50 grader. Disse varme kildene skulle også ligge andre steder

langs veien, og var markert flere steder med egne blå skilt. Men

tross iherdige forsøk på å slå oss vei igjennom skogen ala Indiana

Jones fant vi ingen av de. Rimelig kalde som vi var kan vi love dere

at det ikke manglet på lyst og innsatsvilje til å finne noe som

skulle være noen titalls garder varmere enn det vi følte oss.

216 km Hopperdietzel broen: Den første av to Hopperdietzel broer som

ligger på hver sin side av landsbyen Puyuhuapi.

224 km Puyuhuapi Village: Byen ligger innerst i sundet som vi hadde

fulgt de siste kilometerne, og var i følge brosjyren en by med tysk

influens. Det var den for så vidt også, og en kunne finne Hostal

Aleman midt i byen. Men det som var mer iøynefallende var de mange

SuperMercadoene (matbutikkene) som lå langs hovedgaten. Det var et

i annet hvert hus en passerte, og til sammen må det ha vært over 10

stykker i den tross alt ganske lille byen. Turismen må vel ta en

del av skylden for dette.

230 km Lake Risopatron: Den sørlige enden av denne smale innsjøen.

Innsjøen er omkranset av høye fjell og tett vegetasjon, og ikke

lett å komme ned til selv om veien ikke går mange meterne unna. Her

fant vi en campingplass som var slik en campingplass bør være. Det

var kun plass til 10 gjester av gangen, men hver hadde da en egen

privat skogsinngjerdet plass. Det fulgte med et spisebord med tak

over hodet, egen steingrill, og egen vannkran. Det eneste som

manglet for vår del var litt sol og varme som hadde gjort det mulig

å tørke klær, sko og sokker, men en kan vel ikke få alt en ønsker.

239 km El Pangue: Turist kompleks med adgang til innsjøen og fiske.

240 km Lake El Encanto: Liten innsjø med stor bestand av vannfugler.

Med mer enn nok vann i sokkene ble også denne severdigheten passert

i ærbødig stillhet.

245 km Los Cesares River: I følge brosjyren har den fått navnet sitt

etter legenden om den gjemte "City of Caesars". Det står derimot

ikke noe om at byen skal være gjemt her.

247 km The Waterfall: Ny foss. Den som i slutten av dette innlegget

har oversikt over hvor mange fosser vi har passert vinner en

sjokolade. Vi tar imot svarene i gjesteboka, og plukker ut vinneren

i løpet av neste uke.

258 km Las Empastadas: Beiteområdet for kveg, og flere fosser.

269 km La Junta: Byen, en av de største langs Carretera Austral,

ble vår redning denne dagen. Våte, kalde og slitne orket vi ikke

mer enn de 35 km vi hadde syklet fra campingplassen, i hvert fall

ikke når hospedajene i La Junta stod på rekke og rad og lokket med

varme soverom. Vi håpet på å få tørket litt klær før vi fra neste

morgen hadde 24 timer til å komme oss til Chaiten. Båten herfra

videre til øya Chiloe gikk nemlig kun en gang i uken. Etter en

god natt søvn gjenstod ca. 150 kilometer til Chaiten, og vi bestemt

oss for å dele strekningen i to. En dag etappe og en nattetappe.

270, 290, 292, 309 og 320 km Tre broer, Villa Vanguardia og en ny bro.

339 km Santa Lucia: Denne byen manglet kanskje lussekatter og

lysekranser, men kunne tilby sjokolade og varmeovn. Noe som etter nok

en lang dag med mye regn smakte enda bedre. Her fant vi oss en liten

tømmerhytte inn på skoleområdet som fungerte som vårt tilholdssted

de neste 3-4 timene. Vi hadde egentlig ikke noe hastverk (enda) for

å rekke båten, så vi fyrte opp primusen og varmet føttene i

soveposen. Først klokken halv tolv klarte vi å komme oss videre.

Resten av veien skulle sykles med lommelykten knepet fast mellom

styret og peke- og langefinger. Ikke så lett som det høres ut.

345 km Portezuelo Moraga: Det høyeste punktet i denne sektoren av

veien i følge brosjyren. 650 meter høyt, og med snø langs veikanten.

374 km Lake Yelcho: En innsjø som veien krysser på Chiles lengste og

Sør Amerikas nest lengste hengebro. På andre siden av elven ligger

landsbyen Puerto Cardenas og lyser opp. Denne tilbyr

overnattingsmuligheter, hvis en har tid til å stoppe.

395 km El Amarillo: Varmekilder som ligger 4 kilometer nord for veien,

med hostal og campingmuligheter.

420 km Chaiten: De siste 12 kilometerne inn mot byen opplever vi

nyasfaltert vei. De første meterne er det som å komme til sykkelhimmelen,

men gleden er kortvarig. Asfalten forsvinner ikke igjen, men vi møter

plutselig noen utrolig vindkast når fjellveggen som har beskyttet oss

fra havet forsvinner. Vi stopper nesten helt opp, og må stå og trå i

7 km/t. Det er under en time til båten i følge skjema skal kaste loss,

og fortsetter det slik så sliter vi. Heldigvis løyer det litt, også

båten er forsinket. På grunn av den kraftige vinden har den problem

med å legge til kai. Vi rekker et par kjekspakker før vi triller

syklene om bord og sovner inn på hver vår benk.

Bilder fra Chile