19 Mai

Chaiten - Quellon

Båt

Denne dagen startet med vår ankomst til Chaiten. Herfra tok vi

fergen over til Quellon og Chiloe. Chiloe er Sør Amerikas nest største øy

(jeg har ikke tenkt å fortelle dere om hvilken som er den største, men jeg

kan gi dere et tips. Den ligger lenger syd). Etter å ha kommet oss ombord

på båten og bundet fast syklene, gjaldt det å finne seg en ledig benk

i kafeteriaen. Båten var langtfra full, selv om den kun gikk denne ene

dagen i uken, så vi hadde ingen vansker med å finne hver vår plass til å

strekke oss ut på. Sokker og sko ble plassert over varmeovnen, pass og

penger under hodet.

Vi fikk et par timer slik før konduktøren dessverre skulle sjekke

billettene, etterpå måtte vi nøye oss med å sitte og vente på Chiloe.

Overfarten tok 6 timer, så når vi kom fram til Quellon var det igjen tid

til å se seg etter et sted å sove. Etter å ha kikket litt rundt i byen

endte vi opp på stedet til et sveitsisk ektepar. De hadde slått seg ned

her etter at de i mange år hadde reist rundt i Sør Amerika med hest og kjerre.

Det var bilder og kart overalt i gangene, men det var likevel en annen

del av hotellet vi satt mer pris på på det daværende tidspunkt. Sengene.

De var noe mykere og litt lenger enn benkene i båtens kafeteria.

Varmeovnen på badet må vi heller ikke glemme. Alt var tørt neste dag, til

og med de vanntette hanskene som hadde vært klissvåte i over en uke.

Chiloe har en plass i chilensk bevissthet som et feriested med flott natur.

Den tilbyr ikke hvite strender og høye hoteller, men i stedet på frodig

landskap, fiske og campinghytter. Det hele gav oss følelsen av å være

blant rorbuer og torsk i et chilensk Lofoten.

øya har også en UNESCO søknad om verneverdighet til behandling, men venter

fremdeles på svar. Det spesielle med Chiloe er at den i motsetning fra

resten av Chile lenge var fri fra spansk herredømme og innflytelse. Den

har derfor i større grad beholdt sine gamle tradisjoner og skikker. Chiloe

ble riktignok erobret i 1567, men allerede i 1599 klarte Mapuche-

indianerne med et opprør som startet i det sørlige Chiloe å kaste ut

spanjolene.

De neste 200 årene var øya isolert fra det resterende spanske Chile. Under

denne perioden var eneste kontakt med omverdenen en årlige skipsrasjon

fra Lima, Peru, og senere en "invasjon" av jesuitter. Jesuittordenen tok

denne delen av verden under sine vinger, noe som kan sees den dag i dag

ved de over 150 trekirkene på øya. Chiloe har pga. sin historie og

posisjon en rik folklore. Denne er en fusjon mellom det innfødte og det

spansk katolske trossystem. Chiloensk mytologi er krydret med rare figurer

som trolliknende Traucoer, magiske havvesener, og spøkelsesskip med et

mannskap bestående av fiskere som var gått tapt til sjøs. De gamle

tradisjonene ser en også når det kommer til Chiloensk kokekunst.

Spesialiteten på øya er curanto, en sjølapskaus som i følge skikken skal

tilbredes i et hull i jorden. Deres gastronomi brer seg til alt hva havet

kan tilby, noe som vises fram for alle og enhver en gang i året under

matfestivalen. Dessverre lå ikke denne festivalen på de dagene vi besøkte

øya.

For å ferdiggjøre denne turistguiden over Chiloes mange hemmeligheter og

tilbud, kan jeg nevne at øya er delt i to av en fjellkjede. Vestsiden ut

mot stillehavet er preget av regnskog og lite bebyggelse. Her ligger

naturreservatene og venter på framtidige flora og fauna entusiaster.

østsiden er også frodig, men tillater i motsetning til vestsiden hus og

byer. Det er her øyas tre store byer Ancud, Castro og Quellon ligger langs

siste del av rute 5. Disse tre stedene er utgangspunkt for organiserte

turer og fiskemuligheter. En annen populær aktivitet er havkajakk.

Farvannet mellom Chiloe og fastlandet er infisert av mange småøyer, og

krever på den rette tiden av året ikke profesjonell ekspertise.

Nå ble det lite havkajakk på oss, vi hadde fått nok av vann og hav de

siste dagene til å rekke helt fram til Atacama.

20 Mai

Quellon - Tara

34 Kilometer

19.7 km/t

Fotballkamper og bussholdeplasser, hva har de til felles. Kanskje ikke

annet enn at de skulle spille hovedroller i vårt daglige drama.

Etter å ha sovet lenge og godt i de nydelige sengene kom vi oss endelig

avsted rundt klokken 13. I det vi forlot Quellon regnet det ikke, og vi

dristet oss til å pakke regnbuksen ned. Ikke særlig smart, vi burde ha

visst bedre. å gjøre slik er det samme som å be om trøbbel. Jeg tror vi

kom 3 kilometer før vi måtte i veska å grave buksa fram igjen. De lyse

skyene som hadde svevd over hodene våre i Quellon var blitt grå, og

slapp nå løs det de hadde i seg. Regn igjen. Ikke noe nytt i det, men det

begynte etter hvert å legge en kraftig demper på speidermoralen.

Hvor kommer så fotballkamper inn i dette bildet. Vel egentlig er det kun

snakk om en fotballkamp og flere fotballbaner. Denne dagen, jeg tror det

var en søndag, sykler vi forbi 3 baner og en fotballkamp (denne kan sees

avbildet i fotoalbumet). Hjemmebanefordel var her ikke kun det å ha

publikum i ryggen, men like viktig var det å kjenne til dumpene,

gresstustene og hellingene. Henning Berg kunne her sklitaklet motstanderen

helt ut til innbytterbenken i den riktige skråningen, og Mini vunnet

hodedueller i feltet stående på den høyeste kulen. Fotballbanen på bildet

skrånet nedover mot det ene cornerflagget, og underlaget var som det

berømte potetjordet. Men det la på ingen måte en demper på spilleglede,

innsats eller intensitet, og hjemmelaget kjempet seg til pause med en

2-0 ledelse. En annen av fotballbanene var overgrodd med høyt gress og

vanndammer, og hadde en satt ut garn før pause var mulighetene gode for å

reise hjem både med tre poeng og kveldsmat. Vedlikehold av fotballbaner

er nok ikke prioritert like høyt som overhaling av hovedveien når det

gjelder det årlige budsjettet.

Det var fotballkamper, hva så med bussholdeplasser. En av disse, nærmere

bestemt et busskur, skulle gi oss et luksuriøst overnattingssted denne

dagen. Vi kom som dere kan se ikke spesielt langt, kun 34 kilometer, men

fristelsen til å stoppe tidlig ble for stor da det dukket opp et stort og

tørt busskur litt før klokken halv fem. Busskuret tilhørte skolen som lå

noen hundre meter lenger unna, og var derfor større og flottere enn de

vanlige busskurene. Vi fikk plass til sykler, liggeunderlag og

sykkelvesker inne i skuret, og allikevel var det plass til en gledesdans

uten at en ble våt. Imens regnet fortsatte med å tromme på bølgeblikktak

og vegger, fyrte vi opp primusen og satt en støkk i flere ungdommer

på vei til byen denne søndags ettermiddagen. På grunn av den tidlige

sykkelstansen disket Knut Morten opp med tre retter, og vi fikk lest et

par sider i boka før lommelykten måtte frem. Når det først var blitt mørkt

var vi usynlige der vi lå. Skuret var så stort at når vi lå med sovepose

og sykkelvesker inn mot veggen var det ikke mulig å se oss fra veien,

selv om denne kun var 3-4 meter unna stortærne våre. På vei tilbake fra

familietreff og mislykkede dater gikk folk rett forbi.

Heldigvis var det ingen som skulle ta bussen den kvelden.

Vi hadde nok skremt vedkommende fra sans og samling der vi lå. Heldigvis

var det heller ingen som så sitt snitt til et nattlig toalettbesøk, så

bortsett fra et noe hardt underlag sov vi godt natten igjennom.

21 Mai

Tara - Ancud

141 Kilometer

22.3 km/t

Vi våkner opp tidlig, det gjaldt å komme seg av gårde før skolebussen med

de uniformerte skolebarna ankom. Vi ville nødig ha skoleinspektøren og en

lynsjemobb med hjelpsomme foreldre på nakken. Så etter å ha gaflet i oss

restene fra i går var vi klare til å dra videre litt før 8. Senere på

dagen får vi vite at vi godt kunne unnet oss et par timer til med søvn,

dagen i dag er nemlig en helligdag og dermed uten skole. Chile har

offisiell flaggdag, og feirer hærfører Arturo Prat og et av hans vunne

slag. Denne feiringen får vi et inntrykk av når vi ankommer øyas

hovedstad, Castro, men dit er det fremdeles 50 kilometer.

Dagen starter som de foregående, med mørke skyer og regn. Gore-tex

utstyret taes ned fra det provisoriske tørkestativet, og føttene armeres

med to par sokker og plastposer. Plastposene begynner etter hvert å bli

tynnslitte etter mange dagers innsats og er nok moden for utskiftning.

Omgivelsene vi befinner oss i er preget av høst, men en kan fremdeles se

omrisset av frodig grønn natur. Landskapet er som en blanding av Danmark

og SørEngland, hvis det hjelper noen med å få et klarere bildet av stedet.

Første stedet vi passerer er Chonci, en fiskeby med god og billig laks.

30 kilometer senere dukker de første spredte husene i utkanten av Castro

opp. Når en ankommer byen sørfra som vi gjør er det en skog av campinghytter

og hospedajer som møter en. Jeg kan ikke huske å ha sett en slik

konsentrasjon av overnattingstilbud noe annet sted, og utvalget er et godt

bevis på Chiloes status som feriested. Etter å ha forsert denne jungelen

med hytter og skilt kommer en til selve byen/sentrum. Den ligger på toppen

av en knaus og kikker utover sundet. På avstand ligner den en middelalderborg,

og vi forventer et øyeblikk at vindebroen vil bli trukket opp når

fremmedfolket kommer uanmeldt til byen. Men broen blir liggende, og i

stedet møtes vi av et torg fylt av festkledde mennesker, korpsfanfare og

en borgermester med mikrofon. Som nevnt er det Arturo Prats dag som

feires. Dette får vi forklart av en far og hans lille datter, som står og

kikker på at militæret får vist frem sine blankpolerte knapper.

Alle 3 våpengrenene er representert med hver sin tropp, og alle 3 marsjerer

i takt med musikken. Det er også planlagt et mer lokalt innslag. En gruppe

med gamle og unge gauchoer og deres kvinner gjør seg klare til å innta

scenen. Etter å ha ventet en stund på de er vi allikevel nødt til å gi

opp, sulten krever sitt. Vi sykler til utkanten av byen og setter oss ved

bryggekanten. Castro har i tillegg til sitt borgaktige sentrum også et

innslag av Venezia i seg. Både nord og syd for byen finner en hus og

fiskeskur på stylter. Det er ikke like spektakulært som hos sin europeiske

broder, men bygningene tar seg godt ut i de typiske Chilenske nøytrale

husfarger.

Det typiske Chilenske huset som en ser avbildet på postkort har en fasade

som et lappeteppe av vaffelhjerter. Husene er som regel ensfargede eller

i kombinasjoner av 2 eller 3, men det er ikke de grå og brune

kjedelige fargene vi er vant til hjemmefra. Chilenerne er mer

fargesprakende, levende og mer morsomme i sine valg. Lysegrønn, lilla,

rosa og knallgul. Vi har ikke klart å oppspore grunnen(e) til fargevalget,

og jeg vil heller ikke prøve å komme med en lengre analyse av det her.

De eneste to forsøkene på å overfladisk forklare fargevalget jeg har,

er Chilenernes (spesielt syd-Chile) varme og gjestfrihet (noe som vi

skulle komme til å oppleve ved flere senere anledninger) eller at det

fungerer som en motvekt til det noe deprimerende regntunge klima.

Resten av denne dagen, de ca. 90 kilometerne til Ancud, opplevde vi til

en forandring litt oppholdsvær. For første gang på mange dager kunne vi

sykle noen kilometer uten regnbukse. Denne delen av Chiloe er i

motsetning til øyas sydlige del ganske flat. Veien er i stedet for

asfalt dekt av store kvadrater med sement. Denne er hardere enn asfalt,

og gjør at syklene går framover nesten av seg selv. Ser en bort fra de

rytmiske sprekken mellom kvadratene, så må det være et underlag sent

fra sykkelhimmelen.

Kilometerne mot Ancud tar tross min skryt av sement sin tid, og som

sedvanlig kommer vi ikke fram til vårt mål før etter at det har blitt

mørkt.

22 Mai

Ancud - Puerto Montt

102 Kilometer

22.4 km/t

Til tross for de eventyrere vi er så klarer vi å rote oss bort på vei

tilbake fra banken. Vi skulle krysse tilbake til fastlandet senere

på dagen, og trengte kontanter til båten. Etter å ha syklet de 5-6

kvartalene fra hospedajen til sentrum, burde det ha vært en smal sak

å finne tilbake.

På sykkel er en heller ikke hindret av enveisgater. Allikevel går det

galt, og det må jeg nok påta meg all skyld for. Vel, jeg og de

Chilenske skiltmyndighetene. Etter til slutt å ha funnet banken,

skulle vi bare følge skiltene tilbake til hovedveien ruta 5. Trodde vi.

Et par kvartal fra banken stod skiltet der og lokket, Ruta 5 med pil

mot venstre. Greit nok tenkte jeg, da er det vel bare å følge skiltene

resten av veien. Noen kvartal senere kom vi til et t-kryss uten

veianvisning. 50 % sjansen til å velge riktig. Det gikk selvfølgelig

galt. Butikkgatene ble byttet ut med bolighus og bilvaskende mennesker,

asfalt med grus. Det var ikke annet å gjøre enn å snu.

Til slutt lykkes det oss allikevel å navigere oss ut av denne enorme

labyrinten, og vi var igjen på rett vei. Neste hinder dukket opp noen

hundre meter senere. I det vi kom oss unna husenes beskyttelse, tok

stillehavsvinden tak i syklene og truet med å kaste oss av broen.

Heldigvis var det ikke lange stykke vi måtte kjempe oss fremover

stående på sykkelen før veien igjen svingte innenlands og trærne gav oss

ly. 30 kilometer fulgte med en cocktail av sidevind og litt for- og

bakfra vind, før vi ankom fergestedet, byen Chacao. Denne gangen var

båtturen kun 20 minutter, før vi igjen hadde fastland under dekkene i

Pargua.

Under overfarten ble vi invitert til å holde varmen inne i varebilen

til en skiltkontrollør. Han reiste rundt i regionene 10 og 11 og førte

tilsyn med veiskiltene, og brukte bilen sin som kombinert kontor og

soverom. Han fortalte oss at denne delen av Chile har dårlig vær hele

vinteren igjennom. Det var bare å venne seg til det. Varmen og

tørrværet kom ikke tilbake før en nærmet seg Santiago.

På den andre siden av sundet handler vi lunch, og finner på andre

forsøk et busskur som det ikke er bæsj i. Med ost og skinke innabords

bærer det videre mot Puerto Montt. Veiene her er "nyere" enn på

Chiloe, og asfalt er asfalt og ikke sement. Denne strekningen som er

en del av den Panamerikanske hovedveien, er virkelig et stykke vei

det blir lagt penger og prestisje i. Den varierer litt fra region

til region skal det vise seg, men er alltid i tipp topp stand eller

under forbedring. Veien er kanskje ikke den mest spennende å sykle

langs, men det er prisen en må betale hvis en skal flytte seg på kartet.

Kilometerne fram til Puerto Montt forsvinner uten dramatikk og i

femtiden stuper vi det siste stykke ned mot sentrum. Puerto Montts

kjerne består av en lang gate med en herlig blanding av små butikker

og et gedigent kjøpesenter. Byens stolthet og ungdommens tempel.

Den bevoktes av en tropp slitne eldre kvinner bevæpnet med støvkluter,

som burde ha sluppet å rydde opp etter fnisete jenter og tatoverte

gutter med tullingluer.

Hos en av byens 110 000 innbyggere legger vi oss i ro for et par

dagers tid.

23 - 24 Mai

Puerto Montt

Puerto Montt er Chiles hovedstad når det kommer til sjømat. Men vi

foretrakk lokale hurtigmatkjeder som Burger Inn og Mr Rat.

Hovedformålet var å legge på seg de kiloene som vi mistet etter harde

dager på Carretera Austral. Våre vaskebrettmager hadde på dette

tidspunktet blitt så perfeksjonert at vi antok at de kunne føre til

problemer senere. Det er ca. tre uker til vi igjen sykler i bar overkropp.

Innen den tid må vi ha et utseende som ikke krenker strandløvene langs

Chiles nordkyst. Selv om mat var en viktig del av våre to dager her,

ble dette på mange måter overskygget av vår hospedaje vertinne. Gertrud,

innehaver av hospedaje Alemane, tok imot oss med åpne armer. Stedet

var greit nok. Til 8 dollar hver fikk vi tre store senger, kabel-tv og

stort rom. Vi fikk selvfølgelig ikke det vi ønsket oss aller mest på

dette tidspunktet, varme og mulighet til å tørke alle tingene som var

klissvåte.

Gertrud fortjener en liten introduksjon, hadde jeg vært amerikansk

ville jeg nok kalt henne a character. Hun er en liten dame i midten av

førtiårene med et smil som ikke klarer å skjule en viss nevrotisk fortid.

Denne litt ubalanserte delen av personligheten kom frem når hun var i

kontakt med skitt og møkk. Dere kan nå se for dere denne situasjonen.

Vi finner hospedaje Alemane, den reneste (Her må det presiseres at vi

har syklet i regnvær i flere dager og at dette har en turboeffekt på

syklisters utseende.) av oss går inn for å avtale pris og ta seg av de

praktiske tingene. Gertrud har nok på dette tidspunktet innsett at det

blir vaskeklut og støvsuger hvis hun sier ja til å huse dette mennesket

som står foran henne. Hun ber en stille bønn om at personen utenfor er

litt renere og kanskje litt penere i tøyet. Men Gertrud skjønner at hvis

hun skal tjene penger blir det også ja til to sykler som har vært en

tur innom helvete før de dumpet innom Puerto Montt. Hun velger å si ja.

Med nervøse øyne følger hun med på at de to idiotene frakter inn den

ene sykkelvesken mer møkkete enn den andre. Til slutt klarer hun ikke

mer, og spør om hun kan få vaske veskene. Guttene foreslår at de kan

gjøre det, de har jo oppdragelse. Dette kommer ikke på tale, slikt

arbeid skal gjøres skikkelig og er ikke noe for gutter.

Etter å ha vasket alle bagene går hun løs på tøyet vårt for tilslutt å

overhale syklene med såpe og vann. Dette var selvfølgelig hyggelig av

henne og vi vil fremstå som noen svin hvis vi ikke mente det samme.

Men slike omstendigheter inneholder alltid noen distinksjoner som kan

gi situasjonen en ubehagelig følelse. Gertrud vasket selvfølgelig

ikke oss, syklene og alle bagene først og fremst for å være hyggelig.

Hun gjorde dette naturligvis for å være snill mot seg selv. Dette var

ikke noe valg, skulle hun bevare sin forstand var dette den eneste

handlingen som var rasjonell. Jeg er den første til å erkjenne at vi

har et språkproblem her i den spansktalende delen av Amerika. Gertrud

løste dette ved å kommunisere med oss via støvsugeren og lignende

hjelpemidler. Tidlig om morgenen begge dagene vi bodde der ble vi vekket

av at vår vert støvsugde fortvilet etter noe som ikke var der. Denne

aktiviteten foregikk selvfølgelig rett utenfor rommet vårt. En annen

nærmest fetisjistisk del av Gertrud sin hverdag var å holde stedet

bekmørkt. Etter hvert dobesøk tok det ikke lang tid før vi kunne høre

hurtige skritt ned trappen, og sekunder etter et lite klikk når lyset

ble slukt. Hun vandret også fritt rundt på rommet vårt når vi ikke var

der. Hun skulle slå av de lysene vi hadde glemt. Gertrud syntes det

var overflødig praksis å banke på døren før hun kom inn på rommet der

vi bodde. Dette førte til flere komiske situasjoner. En av disse var da

hun gikk inn på rommet mens Knut stod der splitter naken.

Jeg satt på do da jeg plutselig hørte et hyl etterfulgt av hurtige steg

opp trappen. Hun lærte selvfølgelig ikke av denne opplevelsen og

utsatte både seg selv og oss for flere lignende situasjoner. Den mest

bisarre hendelsen var da vi satt og så på tv og en liten damehånd kom

inn og skrudde av lyset.

Dagene med Gertrud var som å være med i en film av David Lynch. Du var

ikke sikker på om det som foregikk rundt deg var komisk eller tragisk.

Gertrud heter selvfølgelig ikke Gertrud. Dette navnet er valgt for å

skjule identiteten hennes. Hospedajen vi bodde på het heller ikke

Alemane. Bortsett fra disse detaljene er det meste riktig.

Bilder fra Chile