25 Mai

Puerto Montt - Casma

67 kilometer

22.67 km/t

Etter mye tull og et amatørmessig forsøk på å bytte bremseklosser forlater

vi inngangsporten til det sørlige Chile.

Nå er det 3000 kilometer til vi når Arica den nordligste byen i dette

langstrakte landet. Etter en stigning ut fra bykjernen i strålende sol

forandrer været seg til grått og vått når vi når toppen. Ti kilometer ut

i dagens etappe punkterer Knut-Morten på begge hjulene samtidig.

I regnværet er det et helvete å lappe sykkelslanger. Fingrene er numne av

kulde og et gjenstridig dekk gjør ikke saken bedre. Vi passerer Puerto Varas

og Frutillar uten å gjøre noe stort nummer av det.

Dagens historie starter egentlig ikke før vi slår leir for kvelden. Da det

regner forholdsvis kraftig forsøker vi å finne et sted vi kan sove uten å

benytte teltet. Etter noen dårlige forsøk på å legge oss til under noen

broer, kommer redningen i form av en halvferdig bomstasjon.

Her installerer vi oss i døråpningen til kontorbygningen. Dette er en

glimrende plass med god beskyttelse fra regnet. Fornøyde legger vi ned

soveposen og strekker oss utover betongen. Etter å ha vært en halvtime i

lykkerus skjer det noe som på dette tidspunktet virker som det kan være

ødeleggende for vår leirplass. En bil stopper like ved og ut stiger det

en svær mannsperson. Han er åpenbart stedets nattevakt. Begge to regner

med å bli bortvist fra edens hage. Men det er som om mannen ikke ser oss.

Dette er selvfølgelig ikke riktig siden han anstrenger seg for ikke å trå

på oss når han går inn i bygningen. Nå er situasjonen litt underlig og vi

er ikke sikker på hva som kommer til å skje. Ti minutter går og ingen

reaksjon fra mannen. Vi vet at han sitter rett bak oss i den lille

gangen mellom ytterverdenen og der kontorene ligger. Vaktmannen befinner

seg i mørket, personen er et mellomledd mellom oss og noe annet, og han

stirrer ut. Han blir avslørt av en svak silhuett når vi bruker

lommelykten for å orientere oss. Tjue minutter passerer siden fyren

forsvant inn i sin mørke verden. Vi bestemmer oss for å late som om han

ikke er der og setter i gang med å lage kveldsmat. Primusens lille blå

flamme forteller oss at han fortsatt sitter der. Men nå har han snudd

ryggen til oss. Bevegelser i rygg og skulderparti avslører at han

bedriver et eller annet. Jeg vet ikke hva som er best, at han sitter

urørelig som en statue, eller at han bedriver en intensiv aktivitet

med noe vi ikke kan se.

Spagettien suges i seg på barnets hvis, og med tomatsausen rennende

nedover klær og ut på betongen blir stemningen enda bedre. Hvordan

skal man sovne under slike forhold? Er det mannen der inne i mørket

som er gal eller er det vi som er for mistroiske? Jeg konkluderer med

at vi er paranoide og installerer meg i soveposen med Chet Baker på

minidiskspilleren. Lyden av Baker sin stemme vugger meg i søvne. Tre

timer ut i natten åpner døren seg, gjennom søvnige øyne registrerer

jeg at mannen går ut på plassen foran oss. Han lyser med en lommelykt

i en rolig halvsirkel fra høyre mot venstre før han forsvinner

utenfor vår rekkevidde. Etter dette hører jeg kun kjappe skritt som

løper og lyden av noe som blir kastet.

Fra og med nå gjentar han den samme prosedyren en gang i timen. Klokken

seks kommer den samme bilen som slapp han av i går og henter vår

beskytter og venn. Før han går sier han med klar og tydelig stemme

Ciao amigos.

26 Mai

Casma - Rio Bueno

104 Kilometer

21.5 km/t

Vi våkner opp i det vår nattlige kamerat går av vakt. Han lister seg

forgjeves stilt på tå mellom soveposene våre for å unngå å vekke oss,

før han forsvinner i en ventende bil. Klokken er bare 6, og det er

ingen av oss som har lyst til å stå opp enda. Bare 5 minutter til i

varmen, så skal det begynne å skje noe. Allerede en og en halv time

senere sitter vi ferdig gredde og spiser frokost. Restene fra i går

og en gulbrun forslått banan utgjør festmåltidet. Det smaker ikke

særlig godt, men uten de ekstra kaloriene får en svi i første bakke.

Vi er ganske trøtte etter en hard og travel natt, nattevakten var

ute og gikk sine runder hver time, og måltidet inntas i ærbødig

stillhet. Himmelen er selvfølgelig overskyet og allerede under

frokosten kjenner vi de første regndråpene.

Heller ikke i dag skal det snu seg ser det ut som. Første halvdel av

dagen skal føre oss til Osorno, en relativt stor by med over 100 000

innbyggere.

Vi sykler videre langs den panamerikanske hovedveien, rute 5, og har den

nesten helt for oss selv. Det arbeides langs veien i hele stykket

mellom Puerto Montt og Osorno, noe som betyr at den ene kjøreretningen

hele tiden så å si er tom for biler. Bortsett fra et par lastebiler har

vi hele den ene siden av motorveien som vår egen sykkelsti. Det er

deilig å kunne sykle slik uten og hele tiden måtte kikke seg over

skulderen etter passerende biler. Det gir oss også anledningen til å

sykle ved siden av hverandre et stykke, og gjør det mulig å holde en

samtale i gang uten og måtte rope. Veien er markert med kun tofelt på

kartet vårt, men hadde i virkeligheten 4 felt og en bred veiskulder som

varer nesten hele veien opp til Santiago.

Osorno sentrum ligger noen kilometer fra hovedveien, og etter litt

vansker finner til slutt fram til det. Vi tar ut litt penger og svinger

syklene mot en av de mange store matbutikkene. Arbeidsoppgavene blir

fordelt som de pleier. Knut Morten går og handler, mens jeg som har blitt

så stor og sterk av all syklingen passer på syklene. Ingen tør å nærme

seg. Våt, møkkete og med uvasket hår stående rett ut ser jeg vel som

en sultefôret mus som forsvarer det siste lille stykke ost før esken

er tom. Knut Morten kommer ut igjen med armene fulle. Endelig mat. Varmt

brød, nyoppkuttet skinke og ost, jogurt og kjeks. Et herremåltid. Til

dessert skeier vi ut med popkorn. Det står to jenter og popper popkorn

i enden av butikken, og vi bestiller en maxi porsjon. De fniser litt,

før de overrekker oss en kjempebøtte. Litt flaue men fortsatt sultne

setter vi oss på en benk bak kassaapparatene og stapper i oss. Det er

nok ikke et pent syn der to voksne menn sitter med skjegget og barten

full av popkorn, men slike hensyn kan en ikke ta når en er sulten.

Popkornet her i Chile, og også i Argentina, er forresten ikke saltet som

vi er vant til hjemmefra, men sukret. Litt uvant og søtt til å begynne

med, men vi har etter hvert begynt å få sansen for smaken.

Etter Osorno bærer det videre til vi passerer 100 kilometer for dagen.

Det begynner å bli sent, og vi ser oss rundt etter et sted å overnatte.

En ny bomstasjon dukker opp, og tanken på en ny natt under tak varmer.

Dessverre blir det med tanken denne gangen. Bomstasjonen er bygd

annerledes enn den som var vårt tilholdssted natten i forveien, og

mangler utbygget med tak over inngangspartiet. Skuffet må vi tusle

videre, men allerede et par kilometer senere dukker neste mulighet opp.

En gammel fruktfabrikk som ser ut som om den ikke lenger er i drift

ligger alene noen hundre meter fra hovedveien. Et perfekt gjemmested.

Losseplassen er under tak, og gir oss et luksuriøst overnattingssted

på flere titalls tørre kvadratmeter. Vi venter litt lenger ned langs

veien i et busskur til det mørkner, før vi triller tilbake opp mot

fabrikken. Til vår skuffelese er stedet nå lyst opp. Det vi trodde var

en forlatt fabrikk, viser seg i hvert fall å ha en nattevakt.

Vi bestemmer oss for å likevel prøve lykken. Med vår mest uskyldige

mine triller vi syklene sakte inn på plassen. Nattevakten kommer oss

i møte, og vi stotrer fram på ustødige spansk, "posible dormir".

Vi er heldige, det er ikke noe problem at vi legger oss til for natten.

I morgen er det søndag, og ingen skal på arbeid. Vi gjør tegn til at vi

har det helt utmerket med å ligge utendørs under tak, men det er det

ikke snakk om. Han forsvinner inn i resepsjonen, før han igjen kommer

tilbake med en nøkkel i hånden. Vi får lov til å ligge i varmestua,

hvor det finnes både lys og strøm. Han tilbyr seg til og med og tørke

de våte klærne og skoene våre, og uten noe annet å gi tilbake må vi ty

til sjokolade. Det ser ut som om det falt i smak, og trette og fornøyde

legger vi oss til å sove.

27 Mai

Rio Bueno - Lanco

114 Kilometer

22.3 km/t

Vi blir vekt av nattevakten. Han skal hjem etter en lang natt, og står

med en pose tørt tøy i hånden. Knusk tørt tøy. Nesten for tørt skal

det vise seg. Skoene er nemlig blitt et par nummer mindre, og for

Knut Morten som ikke er vant til å gå med spisse høyhelte sko er dette

et problem. Siden det fremdeles regner og er kaldt, er vi nødt til å

fortsette med og stappe skoene med to par sokker pluss plastposer.

Med de nye størrelsene er det vanskelig, og vi må bruke krefter for å

spenne skoene på oss. De sitter som malt på, og en skulle vært en god

skoselger for å ha overbevist kunden om at det var riktig størrelse.

Resten av tøyet er derimot bare herlig tørt, og vi takker han så godt

vi kan for all hjelp.

Vi sykler videre i grønne omgivelser til vi etter 34 kilometer møter

William. William er britisk chilener og driver et sted med utleie av

cabanaer samt en liten restaurant. Han er glad for anledningen til å

snakke engelsk, kona hans snakker kun spansk og utenfor sommersesongen går

det en stund mellom engelsketalende gjester. Han forteller at i løpet av

et år kommer det mange langtursyklister innom stedet hans. Her i Chiles

lake district er mulighetene mange på sykkel, og naturen byr på innsjøer,

fjell, vulkaner og et meget variert utvalg av dyr og planter. Han

holder det gående en stund og det er ikke mange ordene vi rekker å få

inn. Vi får likevel spurt om ruten nordover, og får noen gode råd om hva

en burde få med seg. Til slutt tilbyr han oss å overnatte gratis i en

av hans cabanaer, men vi må takke høflig nei. Kanskje dumt, men vi følte

at det var litt tidlig å legge seg til for kvelden, da klokken bare var 12.

Neste stopp er Los Lagos. Her søker vi ly på skolegårdens takoverbygde

plass sammen med et par våte bikkjer og to pogspillende gutter. Det sier

vel egentlig en del om det lokale klima, at halve skolegården med dens

paradis- og slåball-oppmerking er under tak. Det regner mye her, i hvert

fall i vinterhalvåret.

Mens vi spiser lunsj høljer det ned med samme intensitet som de tropiske

regnskyldene vi opplevde i Brasil.

Etter lunch bærer det videre. Det arbeides fremdeles langs veien enkelte

steder, og de maskinlagde skråningene og dreneringssystemene er

imponerende i størrelse. Vi passerer etter ca. 100 kilometer nok en

bomstasjon, og da er det bare 4 kilometer igjen til byen Lancho.

I virkeligheten er det 14, og irritasjonen vokser for hver av de ekstra

10 kilometerne i mørket.

Endelig framme i Lancho ser vi fram til igjen å få en natt på madrass,

men det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. 6 steder måtte vi

prøve før vi fikk lov til å slippe inn døra. Det første stedet kikket

vertinnen ned i gulvet i alle de 2,5 sekundene det tok å si at her var

det fullt. I neste forsøk kom vi ikke en gang så langt. I det vi ringte

på kunne vi se et lite gammelt hode kikke fram mellom gardinene før det

lynsnart trakk seg tilbake. Døra ble ikke åpnet. Tredje forsøk bar

heller ikke frukt. Her kom vi inn døra, men ble av bartenderen bedt om

å vente i 5 minutter før verten ville komme og ta seg av oss. Etter 15

minutter tok vi på oss sykkelhanskene igjen og reiste videre. Fjerde

forsøk var ved et av byens to hotell, her måtte vi igjen vente i noen

minutter før verten kom svett og med halvt påknappet skjorte ned

trappen for å ta i mot oss. Troverdigheten hans forsvant rett ut av

vinduet sammen med den altfor høye prisen. Femte forsøk var tilbake

ved hovedveien. Stedet så fint ut, men igjen er det fullt. 2 biler

utenfor, men helt fullt. Vi blir vist helt tilbake til utgangspunktet,

hvor vi i 6. forsøk finner noen som vil ta oss inn.

28 Mai

Lanco- Villarrica

80 kilometer

23.33 km/t

Når vi våkner er det litt finere vær en det vi har vært vant med de

siste ukene. Solen viser seg og vi benytter anledningen til å

skrubbe drivverket på syklene. Med såpe, sitronjuice og vann fordrives

skitt fra sykkelenes livsnerve. Da vi er ferdig er de skinnende

rene og sola har forsvunnet. Regnet fortsetter sin kamp med å sende

oss til galehuset. Det er nå like før den klarer det, men bilder

av Atacama, verdens tørreste sted ligger på netthinnen og driver oss

videre.

Det går ganske hurtig, de første ti kilometerne ligger snittet på

underkant av tretti. Omgivelsene er nokså uinteressante og regnet

forsterker inntrykket. Plutselig hører vi et kraftig smell, sekunder

senere skjønner vi hva det er som har skjedd. Bakdekket til Knut-Morten

har sprengt. Han har syklet på en metallgjenstand med knivskarpe blader.

Denne har kuttet seg tvers igjennom dekket og lagd en eksplosjonsaktig

følelse. Det er bare å innse at det er ødelagt og at det er på tide

å bruke reservedekket som har ligget på bagasjebrettet i 6300 kilometer.

Når sykkelen er kjørbar fortsetter vi mot Villarrica. 40 kilometer før

vi ankommer dagens bestemmelsessted forlater vi den panamerikanske

hovedveien og setter kurs mot fjellene. Dette området blir kalt

The Lake District og skal i følge guider og annet tull være en av de

flotteste regionene i Chile. Noen kilometer før vi tar av til den

ovenfornevnte veien opplever vi en litt morsom situasjon med en lokal

syklist. På dette tidspunktet sykler vi fortere enn de fleste, men

saktere enn de beste. Før vi vet ordet av det har vi en kar på siden

av oss. Dette er ikke så bemerkelsesverdig i seg selv, men når mannen

er ikledd dress, og farer forbi oss med en hånd på styret og en

stresskoffert i den andre blir situasjonen litt annerledes.

På veien inn mot Villarrica går det opp og ned og vi får mange artige

nedkjøringer, disse er selvfølgelig alltid etterfulgt av en litt

mindre morsom stigning. Men man må ha det vondt for å vite hva det

er som er godt. Er ikke dette en utrolig dårlig forklaring på forholdet

mellom lidelse og lykke? Den har nesten en livsfiendtlig gladkristen

undertone. Ekte lidelse er å sitte og skrive på en hovedoppgave du vet

er dritt og ikke orke å gjøre noe med det. Da er tiden frem til sensur

virkelig lidelse. Siden jeg vet at det sitter forskremte sjeler i

Norge og jobber med hovedoppgaven sin skal jeg ikke spinne noe mer

rundt dette.

Villarrica viser seg å være en større by enn først antatt. Vi var i

besittelse av informasjon om at det var en hospedaje i byen som ga

avslag til syklister. Det eneste sporet vi hadde var at det skulle

være drevet av et sveitsisk ektepar som har syklet jorden rundt på

midten av 90 tallet. Da byen er full av hospedajer virket det først

som en vanskelig oppgave å finne rett sted, men med sykler og

oppakning var det ganske tydelig hvor vi skulle. Etter et par minutter

i villfarelse kom det en dame bort til oss og forklarte oss veien.

Uoppfordret sendte hun oss i retning av Torres Suezia. Det syklende

ekteparet var borte, men hospedajen ble drevet av en hyggelig dame

og hennes tre døtre. Huset var utrolig stilig, veggene var dekorert

med bilder fra sykkelturer over hele verden pluss at det var masse

relevant litteratur i bokhyllene. Vi fikk bo der for 3000 pesos

(ca 40 kroner) hver, dette inkluderte frokost. Vi var de eneste gjestene

slik at vi fikk hele sovesalen for oss selv. På vår typisk arrogante

måte spredte vi oss utover hele rommet. Den lille damen så ikke ut

til å bry seg om vår brautende oppførsel, hun smilte og lo og det så

ut som hun likte å ha oss under taket.

29 - 30 Mai

Villarrica

0 Kilometer

Når vi våkner står turens beste frokost på menyen. Hjemmebakt brød med

plommesyltetøy, kald melk, og varm te. Hva mer kan man forlange. I

hjørnet av stuen henger de våte klærne våre til tørk. Det er som om

man har funnet et hjem langt hjemmefra. Vi kvier oss for å gå ut,

men forpliktelsene tynger. Det er mye på programmet denne dagen.

Syklene må få litt stell, pluss at vi må ta igjen litt skrivearbeid.

For Knut går mesteparten av dagen med til å skifte en ødelagt eike

på bakhjulet. Knut-Morten går rundt og samler sammen de tingene vi

trenger for neste del av turen; batterier, maglitepærer og gassbokser

til primusen. Når Knut-Morten er ferdig med sine ærender sliter Knut

fortsatt med eiken, det er utrolig hvor ulogisk man kan lage noe

som burde være enkelt. Det kan ikke være meningen at man skal slå

eikene på plass.

Hospedajen her i Villarrica er det beste vi har betalt for når det

kommer til overnattinger. I tilegg til gode senger hadde vi et stort

kjøkken til disposisjon. Dette benyttet vi til det fulle slik at

kvelden brakte oss en treretters middag. Til forett ble det

skaldyrsuppe med ferske råvarer. Hovedretten bestod av biff gratinert

i paprika med soppstuing, brun saus og poteter. Til dessert gaflet

vi i oss to liter is. Det er deilig å være i fysisk aktivitet hver

dag, vi kan spise det vi vil. Skal vi stappe i oss verdens største

pizza, ja, skal vi helle en liter olje på, kanskje, men skal vi

skylle den ned med øl, helt sikkert.

Siden vi var kommet til hjertet av The Lake District var vi

interessert i å prøve og klatre en av områdets mange vulkaner.

De omkranser byen med høyder på mellom 2000 og 3000 meter. Men på

tross av slike størrelser så vi ikke en eneste av dem. Det dårlige

været med regn og tåke gjorde sikten lik null. Disse variablene

satte en effektiv stopper for våre muligheter til å se ned i bunnen

av en rødglødende vulkan. Hva skulle vi gjøre når naturen spilte oss

et puss midt i hjertet av sin egen skjønnhet? En mulighet var å ta

bussen til Pucon, en liten by nord for Villarrica. Vi hadde hørt

mange lovord om stedet. Det gikk rykter om at dette var plassen hvor

dronningen av England hadde vært under sitt besøk i Chile for

40 år siden. Dette gjorde saken enkel, vi er begge sterke motstandere

av monarkier, så Pucon fikk ligge der og speile seg i sin kongelige

glans uten vår tilstedeværelse. Som et substitutt dro vi på kino

og så filmen El cubo. På norsk er tittelen sannsynligvis Kuben.

Filmen var bra, men jeg orker ikke å forklare handlingen. Den har

sikkert gått på kino i Norge i lang tid. Når filmen var slutt var det

på tide å få litt søvn før morgendagen skulle bringe oss videre.

Det er godt å ligge i en seng og strekke stive muskler til makspunktet,

det knaker og gir en avslappende følelse.

31 Mai

Villarica - Freire

45 Kilometer

25.8 km/t

Sen start, tysk krigspilot og punkteringer, det beskriver denne dagen

i et nøtteskall. Den startet med at vi skulle prøve å sende neste

uke med reiseskildringer hjem til vår webmaster. En tilsynelatende

enkel oppgave. Selve opplasting av tekstfiler bød heller ikke på

noe problem, men det gjorde derimot skanningen av bildet vi gjerne

skulle ha med. Internettstedet tilbød skanning, hvis en skulle tro

reklamen i vinduet, men dette viste seg å være mer av en ønsketenkning

enn en realitet. Dermed måtte vi søke lykken andre steder. For å spare

tid bestemte vi oss for å dele på arbeidsoppgavene. Knut Morten gikk

for å kjøpe mat, mens jeg dro ut for å spore opp en skanner. Første

forsøk var i en av de større bankfilialene i byen. Med litt flaks ville

det ikke være alt for mange kunder der på denne tiden av døgnet, og

dermed en mulighet for å kunne smile seg til en gratis skanning. Det

var ikke mange kunder i banken, men jeg klarte kun å smile meg til en

veivisning til et annet sted hvor de ettersigende skulle ha riktig

utstyr. Et par kvartal senere stod jeg foran en lokal restaurant. Dette

kunne da ikke være riktig. Det var ingen tegn til at stedet hadde

Internettjenester. Men det hadde det. Restauranten var eid av en

tidligere tysk pilot, som hadde reist til Chile for å starte et nytt liv.

Han solgte lokale chilenske retter blandet med Internett og, heldig for

oss, skanning. Problemet var løst, og vi kunne fortsette.

All løpingen og letingen hadde tatt sin tid, og klokken var blitt 14 da

vi endelig hadde fått pakket på syklene. Vi forlot Villarica som vi ankom;

i skodde og med dårlig sikt. Stedet er ellers sammen med det mer hippe

Pucon et populært startsted for alt det Chiles Lake District har å by

på. Fra byen skal en også kunne se den over 2800 meter høye Villarrica

vulkanen. Denne kan bestiges enten med en guidet tur eller på egen hånd

hvis en tar seg litt ekstra tid. Men det er liten vits uten sikt, og

med den tette tåken som var tilstede de to dagene vi besøkte byen gjorde

vi ikke noe forsøk på å klatre.

Fra Villarrica syklet vi igjen mot ruta 5, men vi nådde ikke så langt

som vi hadde tenkt oss. 10 kilometer utenfor byen kom nemlig første

punktering. Denne gangen var det min tur, og min skyld. Jeg hadde

skiftet en eike i Villarrica, og glemt å sette tilbake gummilisten inne

i felgen. Slangen klarte ikke å stå imot de skarpe kantene rundt

hullene til eikene, så etter kun 10 kilometer stod jeg med det første

av flere flate dekk. Som et forsøk på å beskytte den snittet jeg opp en

annen slange og la den mellom felgen og slangen med luft i, men dette

hadde kun begrenset effekt. 2 kilometer senere var det Knut Morten sin

tur, men denne gangen var det helt og holdent veien som må ta skylden.

Nærmere bestemt et stykke glasskår. De to lappingene tok mye tid, og vi

måtte snart se oss om etter et sted å sove. Denne gangen traff vi

jackpot. Noen kilometer før Freire dukket det opp et plankeutsalg. Det

var ikke særlig stort og lå der helt alene. Med fruktfabrikken friskt

i minne bestemte vi oss for å prøve lykken. Vi gikk av syklene og begynte

å trille de innover grusveien som ledet til hovedbygningen.

Da vi var kommet fram til lagerskuret møtte vi det vi trodde var

nattevakten. Vi spurte pent om vi kunne få legge oss under tak mellom

plankestablene. Det var ikke noe problem. Vi måtte gjerne overnatte der.

Glade begynte vi å lesse av syklene, før mannen noen minutter senere

kom tilbake. Bare han nå ikke hadde ombestemt seg. Det hadde han, men

ikke slik vi fryktet. Mannen var ikke nattevakten men sjefen for hele

bedriften, og spurte oss om vi ikke heller ville ligge inne i hovedhuset.

Bygningen var tenkt som kontor, men var ikke helt ferdig. Det manglet

likevel ikke annet enn møbler da strøm og kloakk allerede var lagt inn.

Han bar til og med inn ekstra ved slik at vi kunne ha noe å holde oss

varme på utover natten, før han overlot hele stedet med do, dusj og

peis til to vilt fremmende. Jeg tror ikke noe slikt ville ha skjedd i Norge.

1 Juni

Freire - Lautaro

67 Kilometer

23.5 km/t

Etter å ha boltret oss i all plassen og varmen kvelden i forveien var

det hardt å skulle dra videre. Vi hadde lovet å være klare til å

forlate stedet klokken 8, da skulle huset på nytt brukes som kontor

og ikke som tilholdssted for to overlykkelige nordmenn. Vi var klare

til tiden, men da hadde allerede flere forundrede arbeidere vært

inne i huset og stemplet seg inn. Vi var nok et noe overraskende og

uventet syn på morgenkisten.

Denne dagen skulle ellers gi oss det vi ønsket oss mest av alt,

oppholdsvær. Himmelen var ikke skyfri, men sprekkene var såpass store

at solen fikk ordenlig tak. Det var deilig igjen å kunne sykle uten

Gore-Tex bukse.

Etter 12 kilometer når vi fram til Freire. Vi har det vi trenger av mat

og drikke, så vi sykler ikke innom sentrum. I stedet svinger vi til

høyre ut på hovedveien, og igjen ligger rute 5 foran oss.

Neste stopp Temuco.

Langs dette stykket av den panamerikanske hovedveien er skulderen av

noe varierende standard, og ikke like god som vi har blitt bortskjemt

med lenger sør.

De neste ca. 30 kilometerne fram til Temuco går allikevel unna ganske

hurtig, og vi når fram til byen klokken halv ett. Byen Temuco og

områdene rundt har vi fått vite er preget av en viss ustabilitet.

Området har en høy konsentrasjon av Mapuche indianere, og de holder

gående en drakamp med myndighetene om rettigheter til land. Indianerne

er blitt lovet at de skal få tilbake noe av landet som er blitt tatt

fra de, men foreløpig er lite konkret blitt gjort. Den korte tiden vi

oppholder oss i byen merker vi ikke noe til dette. Ingen plakater,

ikke mer enn vanlig graffiti og ikke mer enn vanlig antall politi. Vi

stopper og tar pause utenfor et supermarked, her handler vi inn lunch.

I det vi sitter og spiser våre rundstykker, opplever vi nok et

eksempel på den chilenske gjestfriheten. En dame på noen og førti

kommer bort til oss og spør om vi har behov for et badeværelse. Skulle

vi trenge det kan vi godt få låne hennes, både til toalettbesøk og

dusj. Overrasket over denne spontane og utrolige gesten, tar det noen

sekunder før vi er i stand til å takke høflig nei.

Etter lunch bærer det videre med dagens andre punktering for min del.

Min slangepatent viser seg å ikke være like sikker som jeg trodde, og

koster oss en halv time her og en halv time der. Til sammen gjør det

at vi etter kun noe over 60 kilometer må svinge inn mot Lautaro for

å finne et sted og overnatte. Vi bruker de vante kilder når vi spør

om vei og stedsanvisninger; taxisjåførene. Er byen stor nok til å

inneholde slike er de en uvurderlig kilde til stedets hoteller

og butikker. På vei mot et slikt hotell, sykler vi forbi et nettsted

og bestemmer oss for å kjapt kikke innom. Vi venter på svar fra

Norge og klarer ikke vente til etter at vi har fått oss installert

på hotellet. Denne gang viser det seg faktisk at utålmodigheten

skulle lønne seg. Mannen som driver stedet bor sammen med familien

sin i samme hus og inviterer oss med på kveldsmat. Sultne takker vi

denne gang ja, og blir bedt på hjemmelaget syltetøy og varme rundstykker.

Men gjestfriheten stopper ikke der. Mannen snakker noen ord engelsk og

sammen med vårt begrensede spansk forstår vi at han et år tidligere

hadde besøk av et liknende vesen som oss. Den gang var det en italiensk

langturssyklist som hadde stoppet innom. Etter deilig kveldsmat og

en hyggelig prat får vi ikke lov til å reise videre. Vi prøver å

forklare at vi må se etter et hotell, men det er det ikke snakk om. Vi

skal overnatte her og dermed basta. Etter ikke altfor kraftige

protester overgir vi oss og synker ned på hver vår sofa.

Bilder fra Chile