2 Juni

Lautaro - Los Angeles

133 Kilometer

21.2 km/t

Etter frokost takker vi for oss. Det er nesten blitt for mye av det gode, og

vi føler at vi ikke kan ta imot mer av det Juan og hans familie tilbyr oss.

Kveldsmat, husly og frokost er langt over det vi hadde håpet på da vi

svingte innom for å sjekke Internet kvelden i forveien. Vi utvekseler email-

adresser, før vi blir sendt av gårde med en skikkelig nistepakke.

Nybakt brød, egg, og et lite glass med syltetøy. Det hele lukter hjemmelaget,

og vi kan nesten ikke vente med å sette tennene i lekkerbitene. I det vi

forlater byen er sykkelveskene fylt til bristepunktet med mat, nok til å

fylle en middelstor Rimibutikk.

Dagen i dag skal bringe oss inn i Araucanianes land. Araucaniane eller

Mapuche indianerene ("Men of Earth") som de selv kaller seg er indianerne

som vi henviste til i går. Disse er involvert i dragkampen med myndighetene

over landrettigheter i området rundt byen Temuco. Mapuche indianerne er

noen ordentlige tøffinger, og jeg vil benytte anledningen til å gjengi noe

av det vi har lest om de.

Flere århundre før spanjolene var ute med sine erobringstokter, var det

Incaene som fylte rollen som skolegårdens bølle. På beordring fra de

forskjellige Incakongene ble store områder i Sør Amerika erobret.

Incakongene arvet ikke riket i sin hele tilstand fra sine forgjengere, men

måtte selv stå for erobring av nye områder og nye skatter. De beveget seg

sydover og kom tilslutt til munningen av elven Maule. Her møtte de motstand

fra en lokal gjenstridig gruppe innfødte som de gav navnet Aucas. Aucas

ble av spanjolene omgjort til Araucanianere. Spanjolen som sannsynligvis

var ansvarlig for denne transformasjonen var Pedro de Valdivia. Han førte

sine tropper sydover i Chile, og tross hans død i slaget ved Tucapel lyktes

det spanjolene å få fotfeste ved 8 byer i Mapucheland. Men denne spanske

dominansen varte kun i et historisk øyeblikk. Mapucheindianerne lærte

hurtig av de nye herskerne, både når det gjaldt bruk av våpen og

spanjolenes taktiske svakheter. Så i 1599 ble spanjolene drevet på dør under

en blodig revolusjon. De mistet alle sine besittelser, med unntak av byen

Castro. Tross flere spanske forsøk forble området på Mapuchehender de neste

300 årene. Først mot slutten av 1800 tallet når det nylig uavhengige Chile

gjorde et omfattende forsøk på å pasifisere Mapucheindianerne, måtte de

overgi sitt land til staten. I de følgene årene og fram til i dag har det

flyttet mange tusener av Chilenere og andre immigranter til området, og

landstykkene har byttet eiere mer enn en gang.

I de dagene vi sykler igjennom området er debatten fremme i lyset igjen.

Myndighetene har visstnok lovet indianerne at de skal få tilbake en del av

landet sitt, men ingenting konkret har enda skjedd. Det har ført til noen

sammenstøt og en viss urolighet spesielt i byen Temuco, men vi merket

ingenting til det da vi syklet igjennom denne.

Vår enorme lunchpakke overlever til byen Ercilla, men så er det slutt. Her

settes det hele til livs, egg, brød og syltetøy. Det smaker herlig, og

gode og mette sykler vi det siste stykke inn mot Los Angeles. Byen med

samme navn som sin mer berømte navnebror i nord, har spesielt en ting å by

ekstremturistene som flokker til disse traktene. Rafting. Elven Bio Bio

noen kilometer syd for byen er verdenskjent i raftingsirkler.

Vi bestemmer oss allikevel for å holde sykkelbena plantet trygt på

sykkeljorden, og legger oss inn på et koselig lite residensial midt i

sentrum.

3 Juni

Los Angeles - San Carlos

143 Kilometer

21.9 km/t

Vi forlater denne sørlige versjonen av the city of angeles tidlig. Vi er

begge interessert i å nå fram til Santiago så hurtig som mulig, og da er

det ikke annet å gjøre enn å tråkke på. Hovedveien, den panamerikanske

sådan, blir derfor vårt tilholdssted denne og de neste par dagene.

Veiskulderen er langs det første stykke nord for byen god sammenlignet med

mye av det vi har prøvd før. Brostein, lappeteppe asfalt, grus og skogssti.

Kilometerne fram til lunch i byen Gral. Cruz går derfor hurtig unna. Mens

vi spiser vår skinke og ost får vi besøk av en gutt på sykkel. Pablo

forteller at han selv sykler turer, og at han også drømmer om å gjøre noe

lignende som det vi holder på med når han er ferdig med skolen. På en

blanding av spansk og engelsk forklarer vi ruten vår og svarer på spørsmål

om hvor lenge, hvor fort og hvordan vi liker å sykle i Chile. Etter et

kvarter med sykkelprat må han videre, men før han forsvinner om hjørnet

vinker han og ønsker oss god tur. Vi har fått en ny fan.

Apropos fans så føler vi oss innimellom redusert til sex objekter i våre

tettsittende spandex bukser. Skolejenter henger ut av bussene eller

klasseromsvinduene og plystrer og roper ufine gloser etter oss i det vi

kommer syklende. Det er for jævlig å være redusert til et stykke kjøtt eller

til den siste i rekken av guttegrupper. Et tøft stykke arbeid, men noen må

jo stå fram og ta på seg oppgaven.

Det er ikke kun jentene som plystrer etter oss her i Chile. Etter å ha

opplevd en nedgang i antall biltutehilsinger i de ukene vi befant oss i

villmarken, har det tatt seg opp etter at vi kom oss tilbake på hovedveien.

Vi føler oss som kongelige der vi sitter på syklene og vifter med armen som

en dreven folkehilser. Vi har etter hvert perfeksjonert håndbevegelsen,

og den utføres grasiøst og med en letthet som er en monark verdig. Etter

at vi er ferdig med denne tullete sykkelturen ligger nok veien åpen for en

lang og lukrativ karriere som stuntvinker.

Etter ca. 110 kilometer passerer vi Chillan. Da har vi allerede befunnet oss

på motorvei i noen kilometer. Denne strekker seg fra Concepcion til

Santiago, og gir oss umiddelbart en bedre og bredere skulder enn det vi til

nå hadde syklet på. Det er enda noen timer med dagslys igjen så vi

bestemmer oss for å holde det gående i noen kilometer til. Litt nord for

byen møter vi så dagens neste nyvunne tilhenger, en amerikansk

misjonærprest fra Ohio. Han kjører plutselig bilen sin inn på skulderen

foran oss, og i et øyeblikk tror vi at vi skal få juling. Hva galt kan vi ha

gjort som fortjener det. Ut av bilen stiger det en liten skallet mann, og

vi puster begge lettet ut. Han kommer smilende imot oss, og begynner med de

vante spørsmålene. Denne gang på flytende engelsk. Vi forteller om ruten og

om hvem vi er, mens han forklarer at han også har vært ung en gang og løpt

maraton. Lettet over at vi allikevel ikke skal få grisebank, glemmer vi

takt og tone og rekker ikke å spørre om hvor fort han løp. Det var nok

ellers det han fisket etter, men sluttiden hans vil for oss forbli en

uutholdelig hemmelighet.

Vi gir oss til slutt noen kilometer før San Carlos. Hadde det ikke vært for

presten og hans maraton ville vi rukket enda litt til, men vi får nøye

oss med de 143 vi har fått.

4 Juni

San Carlos - San Rafael

135 kilometer

27.58 km/t

Dagen er som de fleste andre, den starter klokken 09.00 og varer til 18.00.

I løpet av denne tiden har vi kommet 135 kilometer nærmere Santiago. Vi

regner med at det skal bli en ren transportetappe. Selv om fordommer er et

nødvendig redskap for å ferdes trykt i verden, fører de ofte til

misforståelser.

Nattens tilholdsted har vært i høyre hjørnet av en søppelfylling. Vi la oss

der til ære for den pågående valgkampen hjemme i Norge. Høyre og søppel

høres ut som en god kombinasjon. Vi passer godt på en søppelfylling. Vi har

en utrolig dårlig kroppslukt og et par uker med den samme sykkelbuksen

nærmest våre edle deler har ført til en ekstrem stank i teltet. Eimen av

kjønnsorgan forfølger oss i det vi glir ned i soveposene om kvelden. Dette

er en viktig grunn til at vi større grad velger å sove under åpen himmel.

En omgang med såpe både for kropp og klær står høyt på ønskelisten.

Vi sykler nordover på den panamerikanske motorveien. Som ventet skjer

ingenting, så farten er høy. Vi har en brukbar medvind som gir oss ekstra

hjelp. I byen Parral tar vi en liten pause og spiser et par kiwier og noen

klementiner. Jeg har aldri spist noe særlig med kiwier før jeg begynte på

denne turen, men nå har det blitt min favorittfrukt. Det smaker som et litt

umodent jordbær, og med en kilopris på 1.50 er det bare å fråtse. Det er

stilig å ha favoritt ting, det er et tegn på modenhet. Som en fortsettelse

på dette sporet setter vi opp våre respektive drømmelag i fotball. De er

selvfølgelig begrenset av våre 28 år på denne planeten. Det betyr at

spillere som Pele, Cruyff og Puskas ikke blir tatt med i beregningene.

Her er Knut sitt:

Keeper: Ravelli

Forsvar: Thuram, Bratseth, D. Blind, Adams

Midtbane: Keane, M. Laudrup, Matheus, Stoichkov

Angrep: Klinsmann, Romario

Og her er Knut-Morten sitt:

Keeper: Pfaff

Forsvar: Koeman, Hierro, D. Eggen, Cafu

Midtbane: B. Laudrup, Zidane, Platini, Giggs

Angrep: Van Basten, Batistutta

Her kan derimot Webmaster bare beklage de slitne herrers utelatelse

av verdens beste spiller gjennom alle tider; Diego Armando Maradona.

Vi setter det på tabbekvoten deres, og går utifra at dette hverken skal,

eller vil gjenta seg noensinne i fremtiden! Har herved sent de en liten

refs!

Det blir mye diskusjon etter at lagene har blitt avslørt, logiske brist i

resonnementene er mange, men vi får la det bli med dette. Det er vel ikke

tvil om hvem som har valgt den beste keeperen.

Utenfor San Javier blir vi møtt av en gruppe studenter på sykkeltur. Vi

sykler sammen dem i en times tid. De er ca 20 stykker og det blir en

hyggelig time før de svinger av mot Talca mens vi fortsetter mot San

Rafael.

Natten blir tilbrakt i et busskur litt før vi ankommer byen. Ubestemmelige

lyder holder Knut oppe til 02.30. Knut Morten sovner som vanlig klokken

21.30 til et eller annet musikkstykke.

5 Juni

San Rafael - Rengo

115 Kilometer

22.9 km/t

Dette er fruktland. Vi sykler i løpet av dagen forbi veien som på

folkemunnet blir kalt for Carretera de Frutas (Fruktveien). Langs denne

finner en tettsteder ved navn som El Manzano (Eplet) og El Durazno (Fersken),

og en hel masse frukttrær. Trærne finner en enkelte steder helt ned til

hovedveien, og en kan plukke med seg frukten uten å stå av sykkelen.

Frukten blir også solgt i små boder langs motorveien. Disse ligger tett i

tett og er overfylte med moden frukt i alle farger. Vi stopper flere ganger

i løpet av dagen og laster syklene fulle. Det å kunne fråtse i frukt er

deilig luksus, og bedre for tennene enn de mellommåltider bestående av

sjokolade og kjeks som vi vanligvis spiser. Store saftige appelsiner og

kiwier som nesten ikke koster noen ting. Kiwi som jeg ellers alltid har

forbundet med noe dyrt og eksklusivt, men som vi her i Chile får 10 stk.

av for under en femmer i supermarkedet.

Omgivelsene vi befinner oss i denne dagen varierer ikke stort fra de

foregående dagene. Vi holder fortsatt stø kurs mot målet i Santiago langs

motorveiens skulder, og unngår de ellers vante avstikkere. Avstikkere som i

følge guidebøkene skal føre oss til turistmål en ikke må gå glipp av.

Motorveien går ganske så rett fram i et flatt landskap, men vrir en hode 90

grader til høyre kan en se Andesfjellene. De følger oss hele dagen, og de

høyeste toppene strekker seg godt over 4000 meter.

Vn. Tinguirrica 4300 meter, Col. El Portillo 4986 meter og Col.

El Palomo 4850 meter.

Nå når vi nærmer oss Santiago kommer også byene og tettstedene oftere enn

før. Vi passerer Lontue, Curico, Teno og San Fernando. Uten å være sikker

så tror jeg kanskje noen av disse navnene får bjellene til å ringe hos

vinkjennere. Chiles vinplanter stammer fra slutten av 1800 tallet da de ble

importert fra Europa, spesielt Frankrike. De er spesielle, har vi fått

forklart under et senere besøk på en vinranch, i den forstand at plantene

overlevde den vidtomspennende Phylloxera pesten som ødelagte store deler

av vinrankene i Europa og California. Plantene har derfor båret frukt i

over hundre år, i motsetning til de 30 årene til vekster i områdene som ble

rammet av pesten. Igjen uten å ha noe særlig peiling på vin, vet jeg ikke

hvilken betydning dette har for kvalitet og smak. Men intuitivt virker

det som at de eldste er best i denne bransjen.

Lunch består av hvert vårt fruktnett med appelsiner, og inntaes lent opp mot

et busskur i utkanten av Curico. Været er nydelig i forhold til de siste

par ukene, og vi sitter begge med oppbrettede ermer og svetter i sola. Vår

lille hjelper viser 15 grader og høytrykk.

Noe senere kommer vi over en liten gutt som står og gråter. Han står med

ansiktet begravd i morens mage. På andre siden av veien står faren over

familiens hund. Den er nettopp blitt påkjørt og er døende. Den ene siden

av bikkja er fremdeles friskt blodrød, og den ligger og rykker med bena.

Ikke noe vakkert syn. Faren fullfører jobben med en svær kniv.

Vi kommer fram til byen Rengo i 5 tiden, og her blir vi møtt av et noe

uvant syn. En sykkelsti. Den varer riktignok ikke mange hundre meterne, men

utgjør en hyggelig forandring. Veien videre går over en liten bro, og inn

til høyre. Plutselig befinner vi oss midt i sentrum. I det butikkgaten

åpenbarer seg foran oss kommer det et mennesket i Bianchi sykkelskjorte

løpende ut av en bygning. Gringos, Gringos roper han. Pare (stopp) gringos.

Han er ikke fullt så farlig som han høres ut, og det viser seg at han eier

byens største sykkelbutikk. Han er interessert i å slå av en prat, og vi

blir stående og snakke sammen en stund. Vi lover til slutt å komme innom

butikken hans i morgen, Knut Morten trenger en ny flaskeholder.

Med anvisning til byens eneste hotell, Hotel Olympus, triller vi videre.

Det ligger ved parken midt i sentrum, og er ikke vanskelig å finne. Etter

å ha lasset av syklene går vi så for å kjøpe kveldsmat. Ingen av oss orker

å gjøre noe stort nummer ut av det, så vi bestemmer oss for å fyre opp

primusen ute på verandaen i hotellets andre etasje hvor rommet vårt ligger.

Med tv-en skrudd høyt opp for å overdøve primusens gassbråk, varmes pølsene

mens brød, ketchup og sennep stilles klart. Tilbakelent på sengen med

fjernkontroll, pølse og trette muskler er livet herlig.

6 Juni

Rengo - Santiago

125 Kilometer

23.4

Dagen skulle endelig bringe oss til det vi hadde syklet mot den siste uka,

Santiago og McDonalds. Er det noe en drømmer om etter et utall kvelder med

pasta og tomatsaus så er det å kunne sette tennene i en saftig og fet

hamburger. Vi sitter begge to og drømmer om burgere og pommes frites under

frokosten på hotell Olympus (stedets eneste overnattingssted i følge

guidingen vi fikk kvelden i forveien). Frokosten består av te, syltetøy,

ost, skinke og et par varme rundstykker. Et til hver. Det smaker godt, men

gir ikke mange kaloriene å sykle langt på. Inne på rommet må vi ty til

resten av pølsesnabbene fra i går.

Slike hotellovernattinger er alltid harde å gi slipp på, og vi kommer oss

aldri av gårde til planlagt tid. Denne dagen er intet unntak, og klokken er

blitt over 10 før vi er klare til å dra videre. På vei ut av byen sykler vi

forbi den entusiastiske sykkelforhandleren fra kvelden før, og i dag

slipper vi ikke like lett unna. Han har sett oss på lang avstand, og vifter

oss inn i depot. Vi lovte i går å komme innom siden Knut Morten trenger en

ny flaskeholder. Det er ikke så lett å blande seg inn blant alle de andre

langtursyklistene i byen som en kanskje skulle tro. Mens Knut Morten kikker

på flaskestativer blir jeg stående fast med sykkelforhandlerens mor. Hun

forteller om barna på universitetet, familien i Europa og den nye

hjørnesofaen. På mange måter er hun ikke ulik norske mødre, og jeg får en

smule hjemlengsel der jeg står med ørene fulle av grillprat og barneskryt.

Det er ikke alt jeg får med meg, men ved enkle psykologiske triks holdes

samtalen i gang. De få gangene hun tar en pause, gjentar jeg det siste hun

sa med et spørrende tonefall før hun igjen overtar.

Hun er av den snakkesalige typen, og ser ikke ut til å gjøre noe nummer av

at vi ikke helt forstår hverandre. Jeg håper allikevel at Knut Morten snart

finner det han skal ha.

En flaskeholder rikere svinger vi så tilbake på hovedveien. En hovedvei som

fortsatt er preget av mye veiarbeid. Flere steder betyr det at skulderen er

helt vekk, og en er prisgitt oppmerksomme lastebilsjåfører og ens egen

hurtighet på styret. Bilistene er stort sett gode til å legge seg ut, og vi

slipper unna eventyret kun med vindkastene fra bilene når de fyker forbi.

Innimellom er veien glimrende. Skulderen er nyasfaltert og syklene triller

utrolig godt. Det er nesten som å fly. Eneste ergerlige er at disse

stykkene ikke varer så lange biten. De varierer en del, og kan være alt fra

noen hundre meter til flere kilometer. Det er bare å glede seg over de

mens en har de, og passe på grøfta som kommer der de stopper opp. Jeg har

fått meg noen uønskede flyveturer og anbefaler ikke disse for fremtidige

syklister og felger.

Veien vi sykler langs er fremdeles ruta 5, og fremdeles motorvei. Sånn

sett så likner den E6. Omgivelsene derimot er ikke hva jeg forbinder med

kjedelige rette motorveier. Nå legger vi nok merke til de mer på sykkel

enn en ville gjort i bil, men de er vel verdt noen linjer. Området er

preget av vinranker og fruktranker, og disse strekker seg helt ned til

veikanten. En kan nesten gå på appelsinslang uten å måtte gå av sykkelen.

I bakgrunnen stiger Andesfjellene stolt til værs, og mens vi sykler i

grønne daler kan en se hvite snøtopper på de høyeste fjellene. Det hele er

et postkort verdig.

Vi holder første pause ved bussholdeplassen i Rancugna. Her kommer vi i

snakk med en jente som står og venter på at kjæresten skal komme med

bussen. Hun forteller oss om veien videre mot Santiago, men synes det

virker som altfor langt til å skulle sykle. Litt barnslig stolte som en

blir når en får komplement av pene jenter, føles beina plutselig mye

lettere. Vi utveksler mailaddresser, før hun ønsker oss god tur videre.

Neste stopp er en sen lunch i nærheten av Paine. Her finner vi det første

av de to stedene vi satt ut for å nå fram til denne dagen, McDonalds. Det

smaker herlig med to store menyer og softis til dessert.

Det siste stykket inn til Santiago på 20-30 kilometer må vi få advare

fremtidige syklister mot. Disse lønner det seg å få unnagjort enten veldig

tidlig eller på en helligdag. Vi sykler inn på en fredag ettermiddag, og

da er veien full av biler. Det som gjør dette stykket til en ekstra stor

prøvelse er det at det ikke finnes antydning til veiskulder. De har i stedet

lagt tre kjørefiler. I tillegg kommer alle av- og påkjørslene. Alt sammen

gjør at disse kilometerne tar mye lenger tid en det vi hadde regnet med.

Vi kommer ikke fram til sentrum før i 5 tiden. Heldigvis har vi fått med

oss en brosjyre over gode og billige hoteller, slik at når vi endelig når

fram til sentrum slipper vi å bruke tid på å lete etter hotell.

Med syklene stablet bort, fjernkontrollen i hånden og godteposen på magen

går vi så kvelden fornøyde i møte.

Bilder fra Chile