7 Juni - 11 Juni |
Santiago |
Santiago ble grunnlagt i 1541 av den spanske kapteinen Pedro de Valdivia. |
Hun ligger på bredden av Mapocho elven midt i Chile ved foten av Andes |
fjellene. Byen ligger 543 meter over havet og har ca 5 millioner innbyggere. |
Dette er 1/3 av landets totale befolkning |
Endelig er vi i Santiago, Chiles hovedstad. Vår tredje på denne turen skal |
vise seg å være den flotteste. Det er deilig å være i en storby med alle |
dens muligheter, Buenos Aires var vår siste for ca 3300 kilometer siden. |
Det fleste er sikkert enige om at det ikke fins noe skikkelig liv utenfor |
verdens store metropoler? Den umiskjennelige eimen av dekadanse siver |
hurtig inn i slitne syklisters hjerner og forsøpler deres asketiske |
livsførsel. Disse dagene skal det svømmes i byens ulike kulturtilbud. |
Vi finner et bra og forholdsvis rimelig hotell i hjertet av sentrum. Hotell |
Paris har noe umiskjennelig europeisk over seg. Det er en fin fortsettelse |
fra Buenos Aires der vi bodde på Hotell Europa. Det er viktig å ha en rød |
tråd i livet, vi er nå ikke bare på kontinentet, men har fått et mer |
spesifisert tilholdsted. |
Første kvelden er vi utmattet, så det eneste vi foretar oss er en tur på |
Doggis hvor vi spiser hver vår store pølsemeny. Da vi kjøper deres største |
mattilbud blir vi forært hvert vårt krus. Dette utvikler seg til en pinlig |
situasjon. Her står jeg med masse mat og to kopper vi absolutt ikke har |
bruk for. Jeg er ikke sikker på om koppene var en del av menyen eller om de |
ble inkludert fordi vi er gringos. De fnisete jentene bak disken |
insisterte i hvert fall på at de var våre. For meg ble de et brennmerke i |
pannen det kvarteret vi satt der, de ble symbolet på europeisk økonomisk |
undertrykking av denne verdensdelen. Da vi skulle forlate stedet skjøv jeg |
krusene diskret til side, så ned i bakken og siktet på døren. Med et |
kroppspråk som minner om den kriminelles beveger vi oss mot døren. Nesten |
fremme hører vi et tydelig "Por favor senor", nervøsitetens varme brer seg |
nedover ryggen. Alle rundt oss stopper gomlingen og ser opp. I slike |
situasjoner kan man lukke øynene og likevel klart se hva det er som |
foregår. I vårt lille mareritt står det to smilende jenter og vifter med |
begrene. |
Denne fobien overfor gaver er noe en hver grunnfagstudent bør ha utviklet. |
Etter det første året på samfunnsvitenskapelig fakultet er alt blitt til en |
del av et sosialt system. Det finns ingen som gjør noe uten å ha en |
spesifikk hensikt bak handlingen. Vi lever i et manipulasjonsspill og |
presangen er intet unntak. Dette gjorde Marcel Mauss klart allerede på |
1920 tallet med den antropologiske klassikeren "Gaven". Her forklarer han |
oss at en gave er noe mer enn bare en gjenstand som skifter eier. Den har |
en underliggende agenda, den representerer en usynlig kontrakt mellom |
mottaker og giver. Etter at et slikt forhold er etablert står mottaker |
igjen med skjegget i postkassen og er giverens mentale slave. Vi sliter |
fortsatt etter vårt møte med jentene på Doggis. |
Etter en god natts søvn i den parisiske atmosfæren er vi klare for å gjøre |
noen nødvendige justeringer. Syklene trenger blant annet en overhaling |
etter 6500 kilometer. I Santiago finns det en gate som er en hver |
langtursyklist sin drøm. På Calle San Diego ligger sykkelbutikkene på rekke |
og rad og lokker med ulike tilbud. Vi var innom ca 25 før vi fant de |
mekanikerne vi ville skulle skru på våre fremkomstmidler. Butikken het |
Dermann 2 og ble drevet av tre menn i forskjellig alder. Vi unngikk bevisst |
de hippe stedene som kun selger innpakning uten å ha forstand på innholdet. |
Guttene på Dermann 2 ga oss meget bra behandling. Carlos var personen som |
gikk løs på syklene. Med hakeslepp så vi alt bli skrudd fra hverandre, |
rengjort, oljet og strammet. Det var noe pornografisk over hvordan han |
kjælte og stelte med syklenes forskjellige deler. Han brukte ca fire timer |
på hver av dem og resultatet var ny frikrans, strammet krank, justerte |
bremser og gir. Når kvelden faller på drar vi på kino og ser Gene Hackmann |
dykke ned i mannens grummeste indre i filmen "Under Suspicion". |
Dagen etter var vi invitert med Carlos og hans kjæreste Monica til |
San Cristobal. Dette er en typisk fornøyelsespark som på mange måter er |
slike byers kreftsvulst. De er oversvømt av tilbud for å styrke den moderne |
families samhold. Det betyr at du vasser i drittunger ikledd søndagsklær |
på sukkersjokk. Når de har dyttet i seg den tiende isen for dagen er de en |
smule viltre. De fem første har de fått fordi foreldrene har dårlig |
samvittighet. Slik blir det når man neglisjerer avkommet i sitt private |
karrierejag. De fem siste griner de seg til på barnets vis. Det er |
billigere med is til den blåkledde puddingen enn med prosac til mor og far. |
Slike steder gir meg følelsen av å være fanget i en marerittaktig 17 mai |
tilværelse. Jeg går rundt og venter på at en psykotisk syvåring skal kline |
ketchup i trynet mitt mens foreldrene ler av den nusselige klumpen. |
Etter å ha prøvd de fasilitetene som inngangsbilletten ga adgang til spiser |
vi på en liten restaurant med det velklingende navnet "Mat for de fattige". |
Her inntar vi hver vår skål med cazuella. Dette er en grønnsaksuppe med |
poteter og oksekjøtt. Det er meget velsmakende og billig. En porsjon |
koster mellom 10-15 norske kroner. Slike små spisesteder har sin sjarm, |
det er noe autentisk over dem. Dette som en opplysning til de som er |
interessert i slikt tull. Vi fikk også vår del av den genuine opplevelsen, |
to dager på do med ekstremt tynn avføring. Jeg fikk nesten ikke i meg mat |
den resterende tiden vi var i Santiago. Slike hendelser fører til at man |
trekkes mot de store hurtigmatkjedene når magen krever sitt. |
På vei tilbake til sentrum stoppet vi utenfor kunstakademiet. Her er det en |
park med en god del mennesker. Jeg har kanskje glemt å nevne at det er |
søndag. Dette forklarer både mengden barn i fornøyelsesparken og antall |
mennesker utenfor akademiet. Menneskemassen er en blanding av |
kunststudenter i alle dens disipliner. Her finns det malere og fotografer, |
skulptører og sjonglører, gjøglere og akrobater. Området er kjemisk fritt |
for byens besteborgere, men det betyr ikke at våre venner ikke har |
tilskuere. I buskene står politiet og lusker på lovovertredelser. I dag har |
cannabisplantens livsfarlige tiltrekkingskraft førsteprioritet hos lovens |
stramme arm. Mens fritenkerne sitter sløve i solen og klekker ut geniale |
ideer, ideer som vil forandre kunstverdenen bare de får tid, gjør politiet |
sine siste forberedelser. Først ser vi den sløveste sjelen bli geleidet |
ut av muskuløse menn i sivil. De har et godt grep rundt det hippieaktige |
vesenet som på det nåværende tidspunktet ikke utgjør noen trussel. Han |
prøver med et uttrykkløst ansikt å forklare at han ikke har gjort noe galt. |
Men mennene har hverken ører eller hjerne til å registrere skikkelsens |
tåkeprat. Etter en stund begynner de andre personene i parken å oppfatte |
at noe er på gang. Som en antilopeflokk som har oppdaget løvene setter |
massen seg i bevegelse. Folk løper til alle kanter og de fleste slipper |
unna. En britisk familiefar bosatt i byen forteller oss at dette skjer |
hver søndag. Det er nesten så systematisk at man kan stille klokken etter |
skuespillets forskjellige akter. |
Santiago fremstiller seg i turistbrosjyrene som en av latinamerikas |
viktigste finanssteder. Det er en moderne by med moderne mennesker. De |
viktigste kulturelle inspirasjonskildene er ikke lenger forfattere som |
nobelprisvinnerne Gabriela Mistral eller Pablo Neruda. Byen blir nå drevet |
av dessertgenerasjonen, disse er ektefødte barn av globaliseringens |
sosialisering. MTV, playstation, Internett og Nike er de mantraene som |
utgjør deres felles bevissthet. Mens pensjonister og handikappede sitter |
på gaten og tigger, dør trendsoldatene sakte i uvinnelige kamper. Resten |
av befolkningen sløves ned på overdoser av tv og glamour magasiner. |
Bokhandlerne selger ikke lenger bøker, men alt fra penner til falske |
merkeklokker. Dette er ikke en enestående tilstand for Santiago, men et |
virus som fyker over hele den industrialiserte verden. Ta en titt på de |
koselige tilstandene vi har fått på bokhandlene i Oslo. Kaffe og |
glanspapir er viktigere en å tilby de gode bøkene. For guds skyld det |
finnes bedre lektyre enn Anne Karin Elstad sin siste eller Jostein Gaarders |
femte salgsuksess. |
Til ære for at vi har kommet halvveis på vår tur bestemmer vi oss for å ta |
en tur på byen. Et sikkelig forspill på hotellet er viktig for å komme i |
den riktige stemningen. Med en literpris på ca 13 kroner for en helt |
akseptabel vin er det enkelt å velge hva vi skal drikke. Vi kjøper tre |
flasker chilenskprodusert rød veske. Til lyden av diverse musikkanaler |
heller vi i oss bomullsfølelse. Vi er grøfteferdige når vi kommer oss ut, |
og kvelden kan aldri ende bra. Jeg husker at vi gikk på et eller annet |
diskotek, møtte noen mennesker og hadde det tilsynelatende morsomt. Vi |
delte nattmat med noen sultne kjøtere som knurret heftig i det vi forlot |
dem. Morgenen kommer sent og dagen blir tilbrakt løpende mellom seng og |
toalett. |
Neste dag forlater vi Santiago. Det har vært et flott opphold. |
Bilder fra Chile |