12 Juni |
Santiago - Valparaiso |
125 kilometer |
28.57 km/t |
Vi forlater Santiago i tolvtiden. Det er like problematisk å sykle ut av byen |
som det var å sykle inn. Veien har ingen skulder så man er nødt til å følge |
med. Selv om det tar en stund å navigere ut av bykjernen blir det en dag med |
meget høy fart. Bra med hvile og en brukbar medvind får ta mesteparten av |
skylden for dette. Vi sykler på en stor flerfelts motorvei mot kysten. |
I dag blir det stoppet lite, stillehavet lokker med gigantiske bølger og |
muligheten til å jobbe med brunfargen. Vi sykler som et tempolag, 30 minutter |
foran å dra lasset, 30 minutter bak å hvile. Første pause har vi etter |
70 kilometer i byen Casablanca. Det oppstår en liten diskusjon om dette er en |
by med samme navn som den berømte filmen. Knut mener at det er det, |
Knut-Morten mener at det er Casa Blanca noe som betyr noe helt annet. Det er |
det samme om det er det ene eller det andre, stedet lever ikke opp til noen |
av delene. Det er en søppeldynge som alltid kommer til å leve i skyggen av de |
store kystbyene 55 kilometer lenger vest. Den eneste personen vi møter her |
er landsbyidioten som insisterer på å fortelle oss veien til motorveien som vi |
allerede befinner oss på. I tilegg skal han ha penger for informasjonen, han |
får selvfølgelig ingenting. Han prøver et siste forsøk på å innkassere noe |
ved å sykle etter oss. Dette er den dummeste taktikken man kan benytte seg av |
i forhold til to personer som har syklet 7000 kilometer. Mannen forsvinner |
fortere enn dritt om morgenen. Selv om vi har trådd på oss melkesyre i store |
deler av kroppen blir det mørkt før vi ankommer byen. Vi sykler feil og |
kommer inn på et utradisjonelt sted. I stedet for å rulle inn byporten |
triller vi tre kilometer nedover slumområdene. Det er morsomt, går fort, og |
folk er entusiastiske. Det eneste som skjer av uforutsette hendelser er at |
Knut knekker en eike. |
Byen er stor og vi har litt problemer med å finne sentrum. Den neste |
vanskeligheten blir å oppdrive et hotell for natten. Vi fant kun to, det ene |
var for dyrt mens det andre var akkurat passe. |
Rett før vi oppsporet plassen hadde vi turens merkeligste opplevelse. |
Det kom en type bort til oss og lurte på om vi var de to norske guttene som |
syklet rundt i Sør-Amerika. Han var svensk, men bodde og studerte i |
Valparaiso. Han hadde kommet over siden vår da han søkte etter informasjon |
om Chile på Internett. Han ba oss med på konsert den neste dagen. Vi takket |
for tilbudet og fikk et telefonnummer det var mulig å nå han på. Etter dette |
sjekket vi inn på hotellet og slappet av. |
13 Juni |
Valparaiso |
0 Kilometer |
Denne dagen gikk med til å skifte en eike og lete etter et nettsted. Begge |
deler burde ikke være spesielt vanskelig for drevne langturssyklister i en |
stor by, men for oss (meg) tok det en hel dag. Kun 8 timer hadde jeg på meg |
før vi skulle prøve å få tak på vår svenske fan fra kvelden i forveien. Det |
skulle vise seg å holde hardt. Først eika. Å få den brukne av bød ikke på |
store vanskeligheter, men å få satt inn den nye derimot gikk ikke like |
smertefritt. En tilsynelatende enkel oppgave, men for mitt vedkommende som å |
bygge pyramidene på egen hånd. Mine evner som sykkelreparatør er begrensede, |
og strekker seg ikke stort lenger enn til lapping av slanger. Alt ble prøvd. |
Dytte, trekke, hale, dra, slå og banne, men på plass ville den ikke. Denne |
lille svarte metallstangen som sikkert ikke var halvparten så sterk som meg |
bød på mer en god nok motstand. Skolegårdstriks og grep fra grunnskolens |
brytetrening ble tatt i bruk, men etter 10 meget jevne runder hadde eika et |
knapt forsprang. Jeg behøvde en knockout for å vinne, og det så ikke lyst ut. |
Kreftene og den positive innstillingen fra timer i forveien var ved å ta |
slutt, og vårt svenske stevnemøte nærmet seg. Men etter flere timer, et par |
kuttsår under neglene og noen oljeflekker på den gode t-skjorten spratt den |
nye eika på plass. Endelig. Det er litt flaut å måtte legge ut om min |
utilstrekkelighet her i dette vidt leste forumet, men sannheten må ut. Jeg |
kan ikke lenger leve på en løgn. |
Dagens andre oppgave viste seg heller ikke å være enkel. Denne mandagen var |
nærmest selvfølgelig en helligdag, og det meste av butikker var stengt. Vi |
lette derfor forgjeves i over en time etter Internett, før vi måtte tusle |
tilbake til hotellet med uforrettet sak. Det var ikke annet å gjøre enn å |
vente til i morgen. Det er ellers relativt enkelt å finne et nettsted i |
Chile, men en må til byer med en viss størrelse. Angående hurtigheten på |
linjene så er det et skille ved byen Temuco. Nord for denne er telefonnettet |
bedre utbygd, og en kan spare noen peso når en sjekker e-postkontoen. |
Mandagen ødela også vårt forsøk på å besøke et av Pablo Nerudas 3 hus i |
området. Huset hans i Valparaiso er omgjort til museum, og er åpent for |
publikum 6 dager i uka (lukket på mandager). Vi kom ikke nærmere enn et |
uskarpt avstandsbilde, som det ikke er noe poeng å legge ut her på siden. |
Valparaiso har en viktig plass i Chilensk historie, og er fremdeles landets |
største og viktigste havn. Før åpningen av Panamakanalen i 1914 bidro |
handelen via denne havnen til oppbygging av den Chilenske infrastrukturen. |
Jernbaner, veinett og gruvedrift skylder Valparaiso en stille takk. |
Vår svenske fan fikk vi dessverre ikke tak i. Vi prøvde å nå han på telefonen, |
men fant ikke fram. Vi var nødt til å nøye oss med nok en kveld foran tv- |
skjermen. Film og sjokolade. Er det noen som skulle være interessert i |
ukeplanen for tv-kanalen Sony så kan de sende oss en forespørsel. |
14 Juni |
Valparaiso - Duendes |
75 Kilometer |
20.8 km/t |
Etter å ha sendt avgårde en ny uke med skrevne lekkerier forlater vi |
Valparaiso litt før 12. De første par kilometerne er velkjente. Disse syklet |
vi også for et par dager siden før vi måtte snu. Etter å ha passert |
Essostasjonen som den gang sendte oss tilbake mot sentrum, er vi bare en |
sving unna Vina del Mar. Byene er i praksis koblet sammen ved hoften, men |
utgjør to meget forskjellige halvdeler av det siamesiske tvillingparet. Vina |
del Mar er ferieparadiset og representanten for den vintertomme hotellverden, |
mens Valparaiso er full av liv og tilbyr kun et begrenset utvalg av |
overnattingsmuligheter. Valparaiso ble vårt valg ved en tilfeldighet, siden |
det betydde den minst trafikkerte veien ned fra fjellet i mørket. |
Vi tilbrakte ikke lang tid i Vina del Mar. Etter å ha syklet over broen ved |
inngangen til sentrum, tok vi strandpromenaden forbi hotellene. Denne var |
velstelt og flott, og liknet det en får presentert i turistbrosjyrene. Vi |
valgte allikevel først å stoppe når vi kom fram til bensinstasjonen i enden |
av sentrum. Det skulle vise seg å være et godt valg. Den solgte nemlig |
marsipan, et mye bedre alternativ enn et kaldt besøk på stranden. |
Neste stopp var pizza i Renaca. Denne lille byen ligger noen kilometer nord |
for Vina del Mar, og er et annet av de eksklusive badestedene langs dette |
kyststrekket. Renaca huser ikke mange innbyggerne i vintermånedene, og vi får |
sitte helt i fred ved strandkanten med hver vår Telepizza. De har et to for |
en salg, og hard konkurranse om vår gunst fra den ved siden av liggende |
Burger King restauranten. |
Med velfylte mager fortsetter vi langs kysten. Strekningen er meget flott der |
veien snor seg inn og ut odder og knauser, men glansbildet forstyrres av et |
par altfor høye hotellkomplekser. Hvis en lukker det ene øyet så kan en |
blokkere ut disse, og alt som blir til overs er stillehavet, det gule fjellet |
og små fiskerestauranter. Det er ikke vanskelig å forstå at området |
tiltrekker seg sommerturistene. I det vi rir forbi er det ikke bikiniene og |
badeballene som dominerer, men kjegler og vester. Det rustes opp til neste |
sesong, veiene får et ansiktsløft og de nye hotellene fersk kloakk. |
Et par rikinger er det også plass til, og et av deres hus har vi tatt et |
snikbilde av. Det kan sees under denne ukes bildespesial. |
Vi når fram til La Laguna i det mørket er i ferd med å falle på. Vi har tre |
valgmuligheter. En: svinge inn i byen å se etter en hospedaje, To: sykle |
nordover mot Zapallar eller Tre: sykle østover korteste vei tilbake til ruta |
5. Etter en kort rådslåing faller valget på dør nummer tre, og vi bestemmer |
oss for å sykle noen kilometer til før vi legger oss ned. Vi når fram til et |
lite inngjerdet jordet. Det ligger ikke langt fra veien, men er overfylt med |
hengende trær som gir god nattely. Vi slår opp teltet under en slik klynge, |
og kryper til køys. Ingen av oss orker eller gidder å gjøre noe ut av |
kveldsmaten, så det blir luftkjøttkaker og drømmeris med skybert ketsjup. |
15 Juni |
Duendes - Los Villos |
112 Kilometer |
23.1 km/t |
Vi må tidlig opp denne dagen. Ingen av oss har lyst til å ta sjansen på å |
ligge med soveposen snøret igjen når bonden slipper oksene løs. Inngjerdingen |
og dyrebæsjen talte sitt tydelige språk om at her var det firebente |
skapninger som gresset. Vi har tidligere kommet over en del avføring fra |
tobente skapninger på steder hvor vi har valgt å koke kveldsmat, så vi er nå |
med stor sikkerhet i stand til å skille de tobentes ekskrementer fra de |
firbentes. Toalettpapiret ved siden av er mange ganger med til å gjøre |
kategoriseringen lettere. |
Frokosten gjøres unna like lettvint som forrige kvelds middag, og klares uten |
oppvask. Vi er på sykkelen litt før 8:30. Solen varmet allerede kraftig og vi |
startet sykkeldagen kun i t-skjorte og shorts. Etter kun 10 kilometer er vi |
tilbake på hovedveien. Et gledelig gjensyn med veiskulder og god asfalt. |
Frokosten måtte vi derimot vente noen ekstra kilometer på. Først etter |
ca. 25 finner vi en butikk med matvarer. Det er faktisk hele tre butikker på |
stedet. Tre butikker som ligger vegg i vegg, og som alle selger det samme. |
Ikke brød og melk, men bakervarer med dulche de leche smak. Dulche de leche |
er en sør amerikansk variant av karamellen. Den likner i smaken, men kan ikke |
helt måle seg med "the real thing". Til gjengjeld brukes den i alt. I hvert |
fall i alt det som ble solgt i disse tre butikkene. Små, litt større, runde, |
kjegleformede eller firkantet kaker; alle var de fylt med dulche de leche. |
Dulche betyr søt, men jeg er ikke sikker på om en kan bruke det om annet enn |
smaksansen. Fyllet finner en også i masseproduserte småkaker sammen med |
klistremerker og små tatoveringer. Like spennende, men ikke like velsmakende |
som kinderegg. Mine kunnskaper fra skolens matlaging er dessverre slitt i stykker, |
så jeg ville ikke begi meg videre ut på en analyse av forskjellene på |
karamell og dulche. Eneste jeg kan si er at man smaker en forskjell. |
Resten av dagen går forbi uten de store hendelsene. Vi stopper innimellom for |
å ta noen pauser, spiser brød med syltetøy og lapper en slange. Punkteringen |
skjer like før vi stopper for kvelden ved byen Los Villos, og et par |
kilometer før Knut Morten passerer 7000 km på sin sykkelcomputer. Våre |
computere går ikke helt likt, og jeg må innfinne meg med å være smågutt med |
kun noen og 6000 km en natt til. Ikke morsomt å være nummer to, en får ingen |
trøstepremie for det. |
Vi har tidligere presentert vårt (eller mitt) morgen ritual, så jeg tenkte at |
jeg nå ville fortelle dere om hva som skjer på en helt vanlig kveld etter at |
syklene er blitt lastet av. Knut Morten er også her som regel først ferdig, |
og ligger allerede tilbakelent på liggeunderlaget når jeg fremdeles sliter |
med å finne bak frem på stillongsen. Forskjellen på dag og natt her i |
ørkenen er akkurat like stor som det vi er blitt fortalt (men ikke trodde |
helt på), og når da også kroppsvarmen en har opparbeidet via syklingen til |
slutt ebber ut behøver en både stillongs og fleecejakke. Forskjellen er også |
stor på høyt og lavt, og overskyet og klar himmel. Men vi ligger denne |
kvelden fremdeles kun noen hundre meter fra vannkanten, så alle midler |
behøver ikke å settes inn. Den tid skal komme senere. |
Etter å ha hengt opp sykkeltøyet og fått skiftet til "rent" undertøy, |
stillongs, fleece og om nødvendig lue og votter, er det matlaging og |
teltoppsetting som står for tur. Disse oppgavene blir fordelt så demokratisk |
som mulig, og vi tar hver vår tur krabbende på knærne for å få opp |
innerteltet. Matlagingen er mer moro, selv om den ikke byr på de helt store |
variasjonene fra kveld til kveld. Pasta, pølser og tomatsaus er gjengangerne. |
Litt forandring fra gryte til gryte blir det allikevel, siden vi har kjøpt |
med oss en del krydder. Krydder som vi oppbevarer i brukte svarte filmbokser. |
Et turtips som vi har stjålet fra en amerikansk syklist, og som fungerer helt |
glimrende. |
Teltoppsettingen tar vanligvis kortest tid, såfremt det er mulig å få satt ned |
pluggene. Flere steder har grunnen vært såpass hard at pluggene i stedet |
bøyer seg, og da må en ty til andre ting. Sykler, strikker og vesker har |
blitt tatt i bruk som provisoriske plugger, og har gjort nytten sin. |
Etter at teltet står trygt i vinden, gjelder det å røre i maten så den ikke |
svir seg. Å koke med gass og kjelesett med ujevn bunn er vanskelig hvis en |
vil holde den hvite sausen hvit. Det krever kontinuerlig røring i hele |
oppkokningsfasen, og denne kan variere alt etter hvor god vindskjerm vi klarer |
å få bygd opp. |
Resultatet av røringen og krydderblandingen er litt forskjellig fra gang til |
gang, men etter en lang dag med sykling så slikkes kjelen tom uansett. |
Deretter er det tid for dessert. Sjokolade, kjeks eller klementiner, avhengig |
av hva vi ikke har spist tidligere på dagen. Så tannpuss, kveldstiss og ned i |
soveposen. Hvis det er noe energi igjen støttes lommelykten med en hånd og |
boka med den andre. Et par sider senere er det allikevel slutt. Da kommer ole |
lukkøye stormende, og han møter liten motstand. |
16 Juni |
Los Villos - Halcones |
115 Kilometer |
24.8 km/t |
Disse tre dagene langs hovedveien inn mot La Serena bydde ikke på den store |
variasjonen. Dagene og etappene liknet på hverandre, og det er ikke så mye å |
fortelle om de. Det var et stykke mellom tettstedene, og veldig lite trafikk. |
Forskjellen i biltettheten sammenliknet med syd for Santiago var merkbar, og |
i lange stunder var vi helt alene på motorveien. Vi kunne syklet på hver vår |
side av midtrabatten om vi ville. Det som er mest spennende å fortelle om fra |
disse dagene er veistandarden. Veien spredde seg utover 4 felt, og var |
nyasfaltert de siste 200 kilometerne inn mot La Serena. Den var i det hele |
tatt fantastisk å sykle på. En trillet utrolig godt på et underlag helt |
uten dumper. Veiprofilen viste mye bølgesykling, men på grunn av den gode |
asfalten virket det som om vi fikk mer nedoverbakker enn oppoverbakker. Det |
ble satt fartsrekorder disse dagene. 72.1 km/t denne dagen, og 79.3 km/t for |
dagen i morgen. Veldig morsomt, men også litt skummelt. Det skulle ikke det |
store vindkastet til før en merket at det rykket i sykkelveskene. En rakk |
også å bli fartsblind, og etter hvert ble alt under 60 nesten som å stå |
stille. |
Den gode asfalten kan ikke kreve hele æren for den høye farten. Vi hadde |
disse tre dagene en god porsjon medvind, og trengte ikke å tråkke stort for |
å komme framover på flatmark. Denne kombinasjonen av vind og asfalt gjorde at |
vi trillet over flere lange sletter uten å måtte tråkke. Enda vi ikke var |
spesielt høyt oppe på noe tidspunkt, opplevde vi flere ganger å trille slik |
2-5 kilometer mellom hvert tråkk. |
Jeg tror dessverre ikke vi har noen bilder som illustrerer den høye farten, |
men vi har i hvert fall noen som viser hvor øde det var. Hvor få biler som |
brukte dette veistykke, selv om det var snakk om en vanlig hverdag. |
Lunsjen ble spist i veikanten på en bakketopp, og teltet ble slått opp på en |
lignende noen kilometer senere. Det blåste en del den kvelden, så vi prøvde |
å plassere teltet i dekning av en klynge kaktuser. Disse kom vi over en del |
av langs veien syd for La Serena, lenger nord var det kun sand og stein å se. |
17 Juni |
Halcones - La Serena |
136 Kilometer |
27.4 km/t |
Mer medvind og mer god asfalt. I tillegg så får en alltid litt ekstra krefter |
når man nærmer seg en større by. Da har en et konkret mål å gå etter, og vet |
at bare en kommer til bygrensen så kan en slappe av. |
Dagen startet ellers ganske rolig på den lille fjelltoppen fra kvelden i |
forveien. Til frokost gasset vi i oss brød, smøreost, syltetøy og kald |
drikke. |
Teltet ble pakket ned og syklene løftet over piggjerdet. Vi bedriver nok med |
en mild form for "trespassing" når vi klatrer over gjerdene om kvelden. De |
står langs hele veien, og beskytter enorme ubrukte områder. Jeg tror derfor |
ikke at det har den helt store betydning at vi overnatter, så lenge vi ikke |
griser til området. Det prøver vi så godt det lar seg gjøre å unngå, og vi |
tar alltid med oss søpla når vi forlater gjerningsstedet. |
Vel ute på veien igjen så sykler vi forbi et lite sted som heter Socos, før |
vi stiger noen hundre meter opp til et platå. De neste 30 kilometerne er det |
helt flatt, og faktisk ganske grønt. Vi passerer et skilt som forteller om |
vinmarker, og en avstikker til Fray Jorge nasjonalpark. Langs veien står det |
også flere boder. Disse dukker opp som kaniner fra tryllehatten, og selger |
alt fra lokal brukskunst til coca-cola. Det er alltid eldre damer som står i |
disse bodene, i noe som må være en meget ensom jobb. |
I disse bodene og i de små tettstedene som tross alt finnes er det altså |
mulighet for å fylle opp vanntankene. Vi har vel aldri hatt med oss mer enn |
rundt 12-14 Liter av gangen, og det har ikke vist seg å være noe problem. |
Vi har hver dag vært i stand til å finne et sted hvor vi kunne fylle opp. |
Det må allikevel legges til at vi sykler her nå midtvinters, og at det nok er |
en del varmere om sommeren. Det krever da selvfølgelig tilsvarende mer |
væske. |
Lunsjen spiser vi denne dagen etter 70 kilometer i solveggen ved en |
bomstasjon. De har vi etter hvert passert en del av, og lært oss at en ikke |
skal sykle igjennom de. Det er kanskje et eller annet tellersystem som da |
blir forstyrret, for personalet kommer i hvert fall løpende ut av båsene sine |
når vi nærmer oss. Vi blir geleidet på fortauet rundt bommen, og føler det |
litt som å bli guidet igjennom et minefelt. |
Bom eller ikke bom så er vi i hvert fall i ferd med å bli gode og brune igjen. |
Synes dere ikke? Jeg håper at det kommer tydelig fram på bildene. Etter noen |
måneder med tykke klær er det deilig å kunne sykle i shorts igjen, og 10 |
timer daglig med solskinn fra en skyfri himmel gjør sitt. Målet er å få et |
skikkelig sykkelskille som varer helt fram til neste sommer. |
La Serena har på samme måte som Valparaiso en meget nærliggende slektning. Den |
har samme forhold til Coquimbo som Valparaiso har til Vina del Mar. I dette |
parforholdet så er det La Serena som er turistmagneten, og den mest berømte |
av de to. Byen har som Vina del Mar status som badeby, selv om det ikke |
umiddelbart ser slik ut når en ferdes i den. I motsetning til Vina del Mar |
ligger ikke sentrum ved strandkanten, men i stedet noen hundre meter lenger |
unna. Den har heller ikke de dominerende hotellkompleksene som dens søndre |
slektning, og sentrum er preget av små trange gater uten høye hus. Egentlig |
en ganske sjarmerende by, men vi valgte allikevel å feie igjennom den på |
amerikansk vis i løpet av en lang ettermiddag. På grunn av den gode veien |
kom vi fram en del tidligere enn beregnet, og var installert på hotellrommet |
før klokken 4:30. Vi fikk derfor "god" tid til å se oss om, før vi trakk oss |
tilbake til hotellrommet for kvelden. I La Serena fikk vi også servert Chiles |
beste burger, en Churacco burger. Dette er ikke en hamburger på McDonaldsk |
vis, kjøttkaken er byttet ut med et tynnere, men mer velsmakende kjøttstykke. |
Sammen med salat og dressing er det noe av det beste vi har smakt her i |
Chile. |
18 Juni |
La Serena - Incaguasi |
102 Kilometer |
20.7 km/t |
I det vi forlater La Serena skjønner vi at håpet om at den gode veien fra i |
går skulle komme tilbake kun har vært ønsketenkning. Veien foran oss består |
kun av et felt i hver retning og veiskulderen er av dårligere standard. Dette |
må ikke forståes slik at denne nye veien er helt håpløs, men heller at vi |
hadde blitt bortskjemt med hard, jevn luksus de siste to dagene. Mye vil ha |
mer, er det ikke noe slikt det heter. Trafikken var i hvert fall den samme, |
nesten ikke eksisterende. Utenfor bygrensen kunne det gå flere minutter |
mellom hver bil. |
Vi stoppet første gang etter kun 8 kilometer. Begge hadde lyst på en siste |
iskrem før vi la ut på de 200 kilometerne til Vallenar. Vi kikket ned i |
styretaskene blant kamera, kvitteringer, manualer og neglesakser, og fikk |
skrapet sammen mynter nok til både is og pølse. Til sammen et litt lenger |
stopp enn planlagt. |
Deretter gikk veien litt opp og ned i noen kilometer, før den stupte ned til |
vannkanten ved tettstedet Hornos. Våre bekymringer for å måtte sykle 200 |
kilometer uten is viste seg å være ubegrunnede. I Hornos lå det flere |
restauranter og et par boder, alle solgte is og brus. Vi benyttet anledningen |
til å fylle på sykkelflaskene. Noe vi gjorde til en regel hver gang vi hadde |
muligheten til det, uansett om flaskene var tomme eller ikke. Etter Hornos |
steg det til vers, opp mot løypas høyeste punkt hittil på 1286 meter. Tar en |
de neste par dagene i betraktning er ikke dette spesielt høyt, men |
stigningsprosenten og varmen krevde allikevel sitt. |
Vi steg jevnt fra 0 til 1286 meter uten hvilepauser. Med hvilepause tenker |
jeg på en liten nedoverbakke eller i hvert fall et flatt stykke hvor en kan |
trille uten å bli altfor sliten. Jeg husker ikke helt hvor mange kilometer |
det var snakk om, men mener det var rundt 15. Endelig på toppen var det |
tid for en drikkepause og noen fotoforsøk, før vi kastet oss utfor. |
Kun 5 kilometer og et par hundre meter lenger ned følte vi oss snytt. All |
den jobbingen oppover, og så er dette alt en får igjen. Vi stoppet ved La |
Higuera og spiste lunsj. La Higuera lå som en liten oase i ørkenen, og var |
et eksempel på de elvedalene som skulle komme til å bryte sandens monotoni |
de nærmeste ukene. Vi var nå kommet i "skikkelig" ørken. I veikanten var det |
nå kun sand og stein, ingen korte grønne buskvekster. Unntaket var elvedalene. |
I disse, som i La Higuera, kunne en se høye, gamle grønne trær, og i de |
større dalene rekker på rekker med vinplanter. Vi hadde sett fenomenet på |
bilder, men det var allikevel morsomt å se det med egne øyne. Kontrasten var |
stor, og gav noen flotte bildemotiver. |
Etter La Higuera bar det oppover igjen. En jevn stigning med en prosent som |
narrer. Det virker ikke så bratt når en kikker framover, men når en snur seg |
tilbake ser en at det faktisk går ganske bra oppover. Vi passerer skiltet |
som forteller at vi nå offisielt befinner oss i Atacama ørkenen, skiltet ved |
grensen til Atacama regionen (region 3). 10 kilometer senere er det allikevel |
nok. Vi har passert hundre for dagen, og det begynner å bli mørkt. Et stykke |
lenger fremme skimter vi et vertshus, og vi bestemmer oss for å kjøpe inn |
litt ekstra drikke før vi legger oss. Det er ikke så lett som det høres ut |
som. Damen som driver stedet er ikke interessert i å selge oss noe, og peker |
i stedet nordover mot neste landsby. Den er ikke mange kilometerne unna, men |
drikkesituasjonen er ikke så prekær. Det får vente til i morgen. Vi finner |
oss en teltplass et par hundre meter lenger opp, og setter opp teltet ved |
hjelp av sykler og vesker. Sanden er pakket så hardt at det er umulig å få |
ned pluggene. Det er bare å forberede ryggen mentalt på at i natt blir det |
lite komfort. |
19 Juni |
Incaguasi - Chacritas |
116 Kilometer |
23.2 km/t |
Etter 2 kilometer kommer vi til vertshusvertinnens landsby, Incaguasi. Den er |
ikke stor, men inneholder en større gate og et par bygninger med colaskilt. |
Vi begynner å tro at denne gang skal det lykkes, her er det mulig å få kjøpt |
noe å drikke. Men den gang ei. Det er søndag og kirketid, alt er stengt. |
Strike nummer to. Vi har fremdeles en del vann igjen, og orker ikke å sitte |
og vente på at dette stedet skal åpne igjen. Så etter en kort rådslåing med |
kartet ser vi at det skal ligge en litt større by, Domeyko, ikke mer en |
noen og førti kilometer unna, og bestemmer oss for å gå for denne. Det går |
fremdeles oppover, og ganske bra sådan. Etter og ha vært oppe i over tusen |
meter midt på dagen i går, sank det ned mot kvelden til 730 meter. Allikevel |
turens høyeste teltplass til nå. Denne dagen skulle igjen ta oss over tusen |
meter, i hvert fall i følge kartet. Det viste at veien skulle begi seg inn |
på den nest mørkeste fargen. Fargen som angir høyder mellom 1000 og 3000. |
Den første delen av dagen ser det ut som om den virkelig skal gjøre alvor av |
trusselen. Veien fortsetter oppover og oppover, og den ser ikke ut til å |
ville flate ut. Skulle den ta oss rett til himmels. |
Etter rundt 15 kilometer dukker det opp et blått og hvitt informasjonskilt |
som vi ikke har sett maken til før. Det er avbildet en vannkran og står |
skrevet Agua (vann). Slike skilt skulle vi senere oppleve skoger av. På dette |
tidspunktet er skiltet en god unnskyldning for å holde dagens første pause. |
Vi kjøper hver vår kalde fanta, og fyller opp vanntankene. De selger også |
brød her, og vi bytter til oss noen stykker mot en pose med karameller. |
Sønnen i huset ser ut som han synes det var en god byttehandel, og kommer |
løpende forbi det treet vi har søkt ly under med munnen full av fløtedrops. |
Han ser ut som en verdensberømt trompetist med store bollekinn, og puster |
tungt igjennom nesen. Munnen brukes for øyeblikket til annet. |
Porsjonen med fanta og brød gir oss nye krefter, og med hevet hodet setter |
vi i gang med det vi håper er dagens siste klatring. Vi kan se noe som |
likner en topp der oppe, men vi har blitt lurt før. Denne gang får vi ønsket |
vårt oppfylt, og etter 5 kilometer står vi og kikker ned til begge sider. |
Endelig litt avslapping og rulling. |
På grunn av et merkelig fenomen som vi ikke er i stand til å forklare, så |
blir det kun litt rulling før vi igjen må arbeide. Vi har også lest om andre |
som har opplevd dette, men må innrømme at vi ikke trodde på det før vi |
opplevde det selv. Medvind oppover og motvind nedover. Det høres kanskje |
merkelig ut, men det er like fullt tilfellet. Vindmotstanden som en selv |
skaper når en sykler nedover er nok med på og gjøre det vanskeligere å |
måle, men vi har sett fenomenet bekreftet via vimpler som skifter retning. |
Hurtig skiftende vindretning er i det hele tatt noe vi har opplevd mye av |
her i ørkenen, og den kan godt skifte flere ganger per dag. Uansett om det |
er målbare forskjeller i vindretning og vindstyrke, så oppleves det som |
ganske kraftig motvind når en sykler nedover. En så kraftig motvind at en er |
nødt til å tråkke på hvis en vil framover. Lar en sykkelen trille uten hjelp |
synker farten hurtig til under 20, selv i ganske bratte skråninger. |
Etter å ha kjøpt en ny is i Domeyko gjenstår ikke lange biten til Vallenar. |
Kun ca. 50 kilometer. Når jeg påstår at det ikke er lange biten, så er det |
fordi de siste 30 kilometerne er nedoverbakker. En er utsatt for samme |
motvind som i avsnittet over, men det går hele tiden nedover. Selve byen er |
relativt stor, men synes ikke før en snubler over den. Vallenar ligger gjemt |
i en trang dal, og det er nesten ingen bebyggelse oppover i dalsiden. |
I Vallenar fyller vi opp flaskene og spiser enda en is, før vi sykler litt |
nord for byen og legger oss. Denne gang under åpen himmel. |
Bilder fra Chile |