12 Juni
Santiago - Valparaiso
125 kilometer
28.57 km/t

Vi forlater Santiago i tolvtiden. Det er like problematisk å sykle ut av byen
som det var å sykle inn. Veien har ingen skulder så man er nødt til å følge
med. Selv om det tar en stund å navigere ut av bykjernen blir det en dag med
meget høy fart. Bra med hvile og en brukbar medvind får ta mesteparten av
skylden for dette. Vi sykler på en stor flerfelts motorvei mot kysten.
I dag blir det stoppet lite, stillehavet lokker med gigantiske bølger og
muligheten til å jobbe med brunfargen. Vi sykler som et tempolag, 30 minutter
foran å dra lasset, 30 minutter bak å hvile. Første pause har vi etter
70 kilometer i byen Casablanca. Det oppstår en liten diskusjon om dette er en
by med samme navn som den berømte filmen. Knut mener at det er det,
Knut-Morten mener at det er Casa Blanca noe som betyr noe helt annet. Det er
det samme om det er det ene eller det andre, stedet lever ikke opp til noen
av delene. Det er en søppeldynge som alltid kommer til å leve i skyggen av de
store kystbyene 55 kilometer lenger vest. Den eneste personen vi møter her
er landsbyidioten som insisterer på å fortelle oss veien til motorveien som vi
allerede befinner oss på. I tilegg skal han ha penger for informasjonen, han
får selvfølgelig ingenting. Han prøver et siste forsøk på å innkassere noe
ved å sykle etter oss. Dette er den dummeste taktikken man kan benytte seg av
i forhold til to personer som har syklet 7000 kilometer. Mannen forsvinner
fortere enn dritt om morgenen. Selv om vi har trådd på oss melkesyre i store
deler av kroppen blir det mørkt før vi ankommer byen. Vi sykler feil og
kommer inn på et utradisjonelt sted. I stedet for å rulle inn byporten
triller vi tre kilometer nedover slumområdene. Det er morsomt, går fort, og
folk er entusiastiske. Det eneste som skjer av uforutsette hendelser er at
Knut knekker en eike.
Byen er stor og vi har litt problemer med å finne sentrum. Den neste
vanskeligheten blir å oppdrive et hotell for natten. Vi fant kun to, det ene
var for dyrt mens det andre var akkurat passe.
Rett før vi oppsporet plassen hadde vi turens merkeligste opplevelse.
Det kom en type bort til oss og lurte på om vi var de to norske guttene som
syklet rundt i Sør-Amerika. Han var svensk, men bodde og studerte i
Valparaiso. Han hadde kommet over siden vår da han søkte etter informasjon
om Chile på Internett. Han ba oss med på konsert den neste dagen. Vi takket
for tilbudet og fikk et telefonnummer det var mulig å nå han på. Etter dette
sjekket vi inn på hotellet og slappet av.

13 Juni
Valparaiso
0 Kilometer

Denne dagen gikk med til å skifte en eike og lete etter et nettsted. Begge
deler burde ikke være spesielt vanskelig for drevne langturssyklister i en
stor by, men for oss (meg) tok det en hel dag. Kun 8 timer hadde jeg på meg
før vi skulle prøve å få tak på vår svenske fan fra kvelden i forveien. Det
skulle vise seg å holde hardt. Først eika. Å få den brukne av bød ikke på
store vanskeligheter, men å få satt inn den nye derimot gikk ikke like
smertefritt. En tilsynelatende enkel oppgave, men for mitt vedkommende som å
bygge pyramidene på egen hånd. Mine evner som sykkelreparatør er begrensede,
og strekker seg ikke stort lenger enn til lapping av slanger. Alt ble prøvd.
Dytte, trekke, hale, dra, slå og banne, men på plass ville den ikke. Denne
lille svarte metallstangen som sikkert ikke var halvparten så sterk som meg
bød på mer en god nok motstand. Skolegårdstriks og grep fra grunnskolens
brytetrening ble tatt i bruk, men etter 10 meget jevne runder hadde eika et
knapt forsprang. Jeg behøvde en knockout for å vinne, og det så ikke lyst ut.
Kreftene og den positive innstillingen fra timer i forveien var ved å ta
slutt, og vårt svenske stevnemøte nærmet seg. Men etter flere timer, et par
kuttsår under neglene og noen oljeflekker på den gode t-skjorten spratt den
nye eika på plass. Endelig. Det er litt flaut å måtte legge ut om min
utilstrekkelighet her i dette vidt leste forumet, men sannheten må ut. Jeg
kan ikke lenger leve på en løgn.
Dagens andre oppgave viste seg heller ikke å være enkel. Denne mandagen var
nærmest selvfølgelig en helligdag, og det meste av butikker var stengt. Vi
lette derfor forgjeves i over en time etter Internett, før vi måtte tusle
tilbake til hotellet med uforrettet sak. Det var ikke annet å gjøre enn å
vente til i morgen. Det er ellers relativt enkelt å finne et nettsted i
Chile, men en må til byer med en viss størrelse. Angående hurtigheten på
linjene så er det et skille ved byen Temuco. Nord for denne er telefonnettet
bedre utbygd, og en kan spare noen peso når en sjekker e-postkontoen.
Mandagen ødela også vårt forsøk på å besøke et av Pablo Nerudas 3 hus i
området. Huset hans i Valparaiso er omgjort til museum, og er åpent for
publikum 6 dager i uka (lukket på mandager). Vi kom ikke nærmere enn et
uskarpt avstandsbilde, som det ikke er noe poeng å legge ut her på siden.
Valparaiso har en viktig plass i Chilensk historie, og er fremdeles landets
største og viktigste havn. Før åpningen av Panamakanalen i 1914 bidro
handelen via denne havnen til oppbygging av den Chilenske infrastrukturen.
Jernbaner, veinett og gruvedrift skylder Valparaiso en stille takk.
Vår svenske fan fikk vi dessverre ikke tak i. Vi prøvde å nå han på telefonen,
men fant ikke fram. Vi var nødt til å nøye oss med nok en kveld foran tv-
skjermen. Film og sjokolade. Er det noen som skulle være interessert i
ukeplanen for tv-kanalen Sony så kan de sende oss en forespørsel.

14 Juni
Valparaiso - Duendes
75 Kilometer
20.8 km/t

Etter å ha sendt avgårde en ny uke med skrevne lekkerier forlater vi
Valparaiso litt før 12. De første par kilometerne er velkjente. Disse syklet
vi også for et par dager siden før vi måtte snu. Etter å ha passert
Essostasjonen som den gang sendte oss tilbake mot sentrum, er vi bare en
sving unna Vina del Mar. Byene er i praksis koblet sammen ved hoften, men
utgjør to meget forskjellige halvdeler av det siamesiske tvillingparet. Vina
del Mar er ferieparadiset og representanten for den vintertomme hotellverden,
mens Valparaiso er full av liv og tilbyr kun et begrenset utvalg av
overnattingsmuligheter. Valparaiso ble vårt valg ved en tilfeldighet, siden
det betydde den minst trafikkerte veien ned fra fjellet i mørket.
Vi tilbrakte ikke lang tid i Vina del Mar. Etter å ha syklet over broen ved
inngangen til sentrum, tok vi strandpromenaden forbi hotellene. Denne var
velstelt og flott, og liknet det en får presentert i turistbrosjyrene. Vi
valgte allikevel først å stoppe når vi kom fram til bensinstasjonen i enden
av sentrum. Det skulle vise seg å være et godt valg. Den solgte nemlig
marsipan, et mye bedre alternativ enn et kaldt besøk på stranden.
Neste stopp var pizza i Renaca. Denne lille byen ligger noen kilometer nord
for Vina del Mar, og er et annet av de eksklusive badestedene langs dette
kyststrekket. Renaca huser ikke mange innbyggerne i vintermånedene, og vi får
sitte helt i fred ved strandkanten med hver vår Telepizza. De har et to for
en salg, og hard konkurranse om vår gunst fra den ved siden av liggende
Burger King restauranten.
Med velfylte mager fortsetter vi langs kysten. Strekningen er meget flott der
veien snor seg inn og ut odder og knauser, men glansbildet forstyrres av et
par altfor høye hotellkomplekser. Hvis en lukker det ene øyet så kan en
blokkere ut disse, og alt som blir til overs er stillehavet, det gule fjellet
og små fiskerestauranter. Det er ikke vanskelig å forstå at området
tiltrekker seg sommerturistene. I det vi rir forbi er det ikke bikiniene og
badeballene som dominerer, men kjegler og vester. Det rustes opp til neste
sesong, veiene får et ansiktsløft og de nye hotellene fersk kloakk.
Et par rikinger er det også plass til, og et av deres hus har vi tatt et
snikbilde av. Det kan sees under denne ukes bildespesial.
Vi når fram til La Laguna i det mørket er i ferd med å falle på. Vi har tre
valgmuligheter. En: svinge inn i byen å se etter en hospedaje, To: sykle
nordover mot Zapallar eller Tre: sykle østover korteste vei tilbake til ruta
5. Etter en kort rådslåing faller valget på dør nummer tre, og vi bestemmer
oss for å sykle noen kilometer til før vi legger oss ned. Vi når fram til et
lite inngjerdet jordet. Det ligger ikke langt fra veien, men er overfylt med
hengende trær som gir god nattely. Vi slår opp teltet under en slik klynge,
og kryper til køys. Ingen av oss orker eller gidder å gjøre noe ut av
kveldsmaten, så det blir luftkjøttkaker og drømmeris med skybert ketsjup.

15 Juni
Duendes - Los Villos
112 Kilometer
23.1 km/t

Vi må tidlig opp denne dagen. Ingen av oss har lyst til å ta sjansen på å
ligge med soveposen snøret igjen når bonden slipper oksene løs. Inngjerdingen
og dyrebæsjen talte sitt tydelige språk om at her var det firebente
skapninger som gresset. Vi har tidligere kommet over en del avføring fra
tobente skapninger på steder hvor vi har valgt å koke kveldsmat, så vi er nå
med stor sikkerhet i stand til å skille de tobentes ekskrementer fra de
firbentes. Toalettpapiret ved siden av er mange ganger med til å gjøre
kategoriseringen lettere.
Frokosten gjøres unna like lettvint som forrige kvelds middag, og klares uten
oppvask. Vi er på sykkelen litt før 8:30. Solen varmet allerede kraftig og vi
startet sykkeldagen kun i t-skjorte og shorts. Etter kun 10 kilometer er vi
tilbake på hovedveien. Et gledelig gjensyn med veiskulder og god asfalt.
Frokosten måtte vi derimot vente noen ekstra kilometer på. Først etter
ca. 25 finner vi en butikk med matvarer. Det er faktisk hele tre butikker på
stedet. Tre butikker som ligger vegg i vegg, og som alle selger det samme.
Ikke brød og melk, men bakervarer med dulche de leche smak. Dulche de leche
er en sør amerikansk variant av karamellen. Den likner i smaken, men kan ikke
helt måle seg med "the real thing". Til gjengjeld brukes den i alt. I hvert
fall i alt det som ble solgt i disse tre butikkene. Små, litt større, runde,
kjegleformede eller firkantet kaker; alle var de fylt med dulche de leche.
Dulche betyr søt, men jeg er ikke sikker på om en kan bruke det om annet enn
smaksansen. Fyllet finner en også i masseproduserte småkaker sammen med
klistremerker og små tatoveringer. Like spennende, men ikke like velsmakende
som kinderegg. Mine kunnskaper fra skolens matlaging er dessverre slitt i stykker,
så jeg ville ikke begi meg videre ut på en analyse av forskjellene på
karamell og dulche. Eneste jeg kan si er at man smaker en forskjell.
Resten av dagen går forbi uten de store hendelsene. Vi stopper innimellom for
å ta noen pauser, spiser brød med syltetøy og lapper en slange. Punkteringen
skjer like før vi stopper for kvelden ved byen Los Villos, og et par
kilometer før Knut Morten passerer 7000 km på sin sykkelcomputer. Våre
computere går ikke helt likt, og jeg må innfinne meg med å være smågutt med
kun noen og 6000 km en natt til. Ikke morsomt å være nummer to, en får ingen
trøstepremie for det.
Vi har tidligere presentert vårt (eller mitt) morgen ritual, så jeg tenkte at
jeg nå ville fortelle dere om hva som skjer på en helt vanlig kveld etter at
syklene er blitt lastet av. Knut Morten er også her som regel først ferdig,
og ligger allerede tilbakelent på liggeunderlaget når jeg fremdeles sliter
med å finne bak frem på stillongsen. Forskjellen på dag og natt her i
ørkenen er akkurat like stor som det vi er blitt fortalt (men ikke trodde
helt på), og når da også kroppsvarmen en har opparbeidet via syklingen til
slutt ebber ut behøver en både stillongs og fleecejakke. Forskjellen er også
stor på høyt og lavt, og overskyet og klar himmel. Men vi ligger denne
kvelden fremdeles kun noen hundre meter fra vannkanten, så alle midler
behøver ikke å settes inn. Den tid skal komme senere.
Etter å ha hengt opp sykkeltøyet og fått skiftet til "rent" undertøy,
stillongs, fleece og om nødvendig lue og votter, er det matlaging og
teltoppsetting som står for tur. Disse oppgavene blir fordelt så demokratisk
som mulig, og vi tar hver vår tur krabbende på knærne for å få opp
innerteltet. Matlagingen er mer moro, selv om den ikke byr på de helt store
variasjonene fra kveld til kveld. Pasta, pølser og tomatsaus er gjengangerne.
Litt forandring fra gryte til gryte blir det allikevel, siden vi har kjøpt
med oss en del krydder. Krydder som vi oppbevarer i brukte svarte filmbokser.
Et turtips som vi har stjålet fra en amerikansk syklist, og som fungerer helt
glimrende.
Teltoppsettingen tar vanligvis kortest tid, såfremt det er mulig å få satt ned
pluggene. Flere steder har grunnen vært såpass hard at pluggene i stedet
bøyer seg, og da må en ty til andre ting. Sykler, strikker og vesker har
blitt tatt i bruk som provisoriske plugger, og har gjort nytten sin.
Etter at teltet står trygt i vinden, gjelder det å røre i maten så den ikke
svir seg. Å koke med gass og kjelesett med ujevn bunn er vanskelig hvis en
vil holde den hvite sausen hvit. Det krever kontinuerlig røring i hele
oppkokningsfasen, og denne kan variere alt etter hvor god vindskjerm vi klarer
å få bygd opp.
Resultatet av røringen og krydderblandingen er litt forskjellig fra gang til
gang, men etter en lang dag med sykling så slikkes kjelen tom uansett.
Deretter er det tid for dessert. Sjokolade, kjeks eller klementiner, avhengig
av hva vi ikke har spist tidligere på dagen. Så tannpuss, kveldstiss og ned i
soveposen. Hvis det er noe energi igjen støttes lommelykten med en hånd og
boka med den andre. Et par sider senere er det allikevel slutt. Da kommer ole
lukkøye stormende, og han møter liten motstand.

16 Juni
Los Villos - Halcones
115 Kilometer
24.8 km/t

Disse tre dagene langs hovedveien inn mot La Serena bydde ikke på den store
variasjonen. Dagene og etappene liknet på hverandre, og det er ikke så mye å
fortelle om de. Det var et stykke mellom tettstedene, og veldig lite trafikk.
Forskjellen i biltettheten sammenliknet med syd for Santiago var merkbar, og
i lange stunder var vi helt alene på motorveien. Vi kunne syklet på hver vår
side av midtrabatten om vi ville. Det som er mest spennende å fortelle om fra
disse dagene er veistandarden. Veien spredde seg utover 4 felt, og var
nyasfaltert de siste 200 kilometerne inn mot La Serena. Den var i det hele
tatt fantastisk å sykle på. En trillet utrolig godt på et underlag helt
uten dumper. Veiprofilen viste mye bølgesykling, men på grunn av den gode
asfalten virket det som om vi fikk mer nedoverbakker enn oppoverbakker. Det
ble satt fartsrekorder disse dagene. 72.1 km/t denne dagen, og 79.3 km/t for
dagen i morgen. Veldig morsomt, men også litt skummelt. Det skulle ikke det
store vindkastet til før en merket at det rykket i sykkelveskene. En rakk
også å bli fartsblind, og etter hvert ble alt under 60 nesten som å stå
stille.
Den gode asfalten kan ikke kreve hele æren for den høye farten. Vi hadde
disse tre dagene en god porsjon medvind, og trengte ikke å tråkke stort for
å komme framover på flatmark. Denne kombinasjonen av vind og asfalt gjorde at
vi trillet over flere lange sletter uten å måtte tråkke. Enda vi ikke var
spesielt høyt oppe på noe tidspunkt, opplevde vi flere ganger å trille slik
2-5 kilometer mellom hvert tråkk.
Jeg tror dessverre ikke vi har noen bilder som illustrerer den høye farten,
men vi har i hvert fall noen som viser hvor øde det var. Hvor få biler som
brukte dette veistykke, selv om det var snakk om en vanlig hverdag.
Lunsjen ble spist i veikanten på en bakketopp, og teltet ble slått opp på en
lignende noen kilometer senere. Det blåste en del den kvelden, så vi prøvde
å plassere teltet i dekning av en klynge kaktuser. Disse kom vi over en del
av langs veien syd for La Serena, lenger nord var det kun sand og stein å se.

17 Juni
Halcones - La Serena
136 Kilometer
27.4 km/t

Mer medvind og mer god asfalt. I tillegg så får en alltid litt ekstra krefter
når man nærmer seg en større by. Da har en et konkret mål å gå etter, og vet
at bare en kommer til bygrensen så kan en slappe av.
Dagen startet ellers ganske rolig på den lille fjelltoppen fra kvelden i
forveien. Til frokost gasset vi i oss brød, smøreost, syltetøy og kald
drikke.
Teltet ble pakket ned og syklene løftet over piggjerdet. Vi bedriver nok med
en mild form for "trespassing" når vi klatrer over gjerdene om kvelden. De
står langs hele veien, og beskytter enorme ubrukte områder. Jeg tror derfor
ikke at det har den helt store betydning at vi overnatter, så lenge vi ikke
griser til området. Det prøver vi så godt det lar seg gjøre å unngå, og vi
tar alltid med oss søpla når vi forlater gjerningsstedet.
Vel ute på veien igjen så sykler vi forbi et lite sted som heter Socos, før
vi stiger noen hundre meter opp til et platå. De neste 30 kilometerne er det
helt flatt, og faktisk ganske grønt. Vi passerer et skilt som forteller om
vinmarker, og en avstikker til Fray Jorge nasjonalpark. Langs veien står det
også flere boder. Disse dukker opp som kaniner fra tryllehatten, og selger
alt fra lokal brukskunst til coca-cola. Det er alltid eldre damer som står i
disse bodene, i noe som må være en meget ensom jobb.
I disse bodene og i de små tettstedene som tross alt finnes er det altså
mulighet for å fylle opp vanntankene. Vi har vel aldri hatt med oss mer enn
rundt 12-14 Liter av gangen, og det har ikke vist seg å være noe problem.
Vi har hver dag vært i stand til å finne et sted hvor vi kunne fylle opp.
Det må allikevel legges til at vi sykler her nå midtvinters, og at det nok er
en del varmere om sommeren. Det krever da selvfølgelig tilsvarende mer
væske.
Lunsjen spiser vi denne dagen etter 70 kilometer i solveggen ved en
bomstasjon. De har vi etter hvert passert en del av, og lært oss at en ikke
skal sykle igjennom de. Det er kanskje et eller annet tellersystem som da
blir forstyrret, for personalet kommer i hvert fall løpende ut av båsene sine
når vi nærmer oss. Vi blir geleidet på fortauet rundt bommen, og føler det
litt som å bli guidet igjennom et minefelt.
Bom eller ikke bom så er vi i hvert fall i ferd med å bli gode og brune igjen.
Synes dere ikke? Jeg håper at det kommer tydelig fram på bildene. Etter noen
måneder med tykke klær er det deilig å kunne sykle i shorts igjen, og 10
timer daglig med solskinn fra en skyfri himmel gjør sitt. Målet er å få et
skikkelig sykkelskille som varer helt fram til neste sommer.
La Serena har på samme måte som Valparaiso en meget nærliggende slektning. Den
har samme forhold til Coquimbo som Valparaiso har til Vina del Mar. I dette
parforholdet så er det La Serena som er turistmagneten, og den mest berømte
av de to. Byen har som Vina del Mar status som badeby, selv om det ikke
umiddelbart ser slik ut når en ferdes i den. I motsetning til Vina del Mar
ligger ikke sentrum ved strandkanten, men i stedet noen hundre meter lenger
unna. Den har heller ikke de dominerende hotellkompleksene som dens søndre
slektning, og sentrum er preget av små trange gater uten høye hus. Egentlig
en ganske sjarmerende by, men vi valgte allikevel å feie igjennom den på
amerikansk vis i løpet av en lang ettermiddag. På grunn av den gode veien
kom vi fram en del tidligere enn beregnet, og var installert på hotellrommet
før klokken 4:30. Vi fikk derfor "god" tid til å se oss om, før vi trakk oss
tilbake til hotellrommet for kvelden. I La Serena fikk vi også servert Chiles
beste burger, en Churacco burger. Dette er ikke en hamburger på McDonaldsk
vis, kjøttkaken er byttet ut med et tynnere, men mer velsmakende kjøttstykke.
Sammen med salat og dressing er det noe av det beste vi har smakt her i
Chile.

18 Juni
La Serena - Incaguasi
102 Kilometer
20.7 km/t

I det vi forlater La Serena skjønner vi at håpet om at den gode veien fra i
går skulle komme tilbake kun har vært ønsketenkning. Veien foran oss består
kun av et felt i hver retning og veiskulderen er av dårligere standard. Dette
må ikke forståes slik at denne nye veien er helt håpløs, men heller at vi
hadde blitt bortskjemt med hard, jevn luksus de siste to dagene. Mye vil ha
mer, er det ikke noe slikt det heter. Trafikken var i hvert fall den samme,
nesten ikke eksisterende. Utenfor bygrensen kunne det gå flere minutter
mellom hver bil.
Vi stoppet første gang etter kun 8 kilometer. Begge hadde lyst på en siste
iskrem før vi la ut på de 200 kilometerne til Vallenar. Vi kikket ned i
styretaskene blant kamera, kvitteringer, manualer og neglesakser, og fikk
skrapet sammen mynter nok til både is og pølse. Til sammen et litt lenger
stopp enn planlagt.
Deretter gikk veien litt opp og ned i noen kilometer, før den stupte ned til
vannkanten ved tettstedet Hornos. Våre bekymringer for å måtte sykle 200
kilometer uten is viste seg å være ubegrunnede. I Hornos lå det flere
restauranter og et par boder, alle solgte is og brus. Vi benyttet anledningen
til å fylle på sykkelflaskene. Noe vi gjorde til en regel hver gang vi hadde
muligheten til det, uansett om flaskene var tomme eller ikke. Etter Hornos
steg det til vers, opp mot løypas høyeste punkt hittil på 1286 meter. Tar en
de neste par dagene i betraktning er ikke dette spesielt høyt, men
stigningsprosenten og varmen krevde allikevel sitt.
Vi steg jevnt fra 0 til 1286 meter uten hvilepauser. Med hvilepause tenker
jeg på en liten nedoverbakke eller i hvert fall et flatt stykke hvor en kan
trille uten å bli altfor sliten. Jeg husker ikke helt hvor mange kilometer
det var snakk om, men mener det var rundt 15. Endelig på toppen var det
tid for en drikkepause og noen fotoforsøk, før vi kastet oss utfor.
Kun 5 kilometer og et par hundre meter lenger ned følte vi oss snytt. All
den jobbingen oppover, og så er dette alt en får igjen. Vi stoppet ved La
Higuera og spiste lunsj. La Higuera lå som en liten oase i ørkenen, og var
et eksempel på de elvedalene som skulle komme til å bryte sandens monotoni
de nærmeste ukene. Vi var nå kommet i "skikkelig" ørken. I veikanten var det
nå kun sand og stein, ingen korte grønne buskvekster. Unntaket var elvedalene.
I disse, som i La Higuera, kunne en se høye, gamle grønne trær, og i de
større dalene rekker på rekker med vinplanter. Vi hadde sett fenomenet på
bilder, men det var allikevel morsomt å se det med egne øyne. Kontrasten var
stor, og gav noen flotte bildemotiver.
Etter La Higuera bar det oppover igjen. En jevn stigning med en prosent som
narrer. Det virker ikke så bratt når en kikker framover, men når en snur seg
tilbake ser en at det faktisk går ganske bra oppover. Vi passerer skiltet
som forteller at vi nå offisielt befinner oss i Atacama ørkenen, skiltet ved
grensen til Atacama regionen (region 3). 10 kilometer senere er det allikevel
nok. Vi har passert hundre for dagen, og det begynner å bli mørkt. Et stykke
lenger fremme skimter vi et vertshus, og vi bestemmer oss for å kjøpe inn
litt ekstra drikke før vi legger oss. Det er ikke så lett som det høres ut
som. Damen som driver stedet er ikke interessert i å selge oss noe, og peker
i stedet nordover mot neste landsby. Den er ikke mange kilometerne unna, men
drikkesituasjonen er ikke så prekær. Det får vente til i morgen. Vi finner
oss en teltplass et par hundre meter lenger opp, og setter opp teltet ved
hjelp av sykler og vesker. Sanden er pakket så hardt at det er umulig å få
ned pluggene. Det er bare å forberede ryggen mentalt på at i natt blir det
lite komfort.

19 Juni
Incaguasi - Chacritas
116 Kilometer
23.2 km/t

Etter 2 kilometer kommer vi til vertshusvertinnens landsby, Incaguasi. Den er
ikke stor, men inneholder en større gate og et par bygninger med colaskilt.
Vi begynner å tro at denne gang skal det lykkes, her er det mulig å få kjøpt
noe å drikke. Men den gang ei. Det er søndag og kirketid, alt er stengt.
Strike nummer to. Vi har fremdeles en del vann igjen, og orker ikke å sitte
og vente på at dette stedet skal åpne igjen. Så etter en kort rådslåing med
kartet ser vi at det skal ligge en litt større by, Domeyko, ikke mer en
noen og førti kilometer unna, og bestemmer oss for å gå for denne. Det går
fremdeles oppover, og ganske bra sådan. Etter og ha vært oppe i over tusen
meter midt på dagen i går, sank det ned mot kvelden til 730 meter. Allikevel
turens høyeste teltplass til nå. Denne dagen skulle igjen ta oss over tusen
meter, i hvert fall i følge kartet. Det viste at veien skulle begi seg inn
på den nest mørkeste fargen. Fargen som angir høyder mellom 1000 og 3000.
Den første delen av dagen ser det ut som om den virkelig skal gjøre alvor av
trusselen. Veien fortsetter oppover og oppover, og den ser ikke ut til å
ville flate ut. Skulle den ta oss rett til himmels.
Etter rundt 15 kilometer dukker det opp et blått og hvitt informasjonskilt
som vi ikke har sett maken til før. Det er avbildet en vannkran og står
skrevet Agua (vann). Slike skilt skulle vi senere oppleve skoger av. På dette
tidspunktet er skiltet en god unnskyldning for å holde dagens første pause.
Vi kjøper hver vår kalde fanta, og fyller opp vanntankene. De selger også
brød her, og vi bytter til oss noen stykker mot en pose med karameller.
Sønnen i huset ser ut som han synes det var en god byttehandel, og kommer
løpende forbi det treet vi har søkt ly under med munnen full av fløtedrops.
Han ser ut som en verdensberømt trompetist med store bollekinn, og puster
tungt igjennom nesen. Munnen brukes for øyeblikket til annet.
Porsjonen med fanta og brød gir oss nye krefter, og med hevet hodet setter
vi i gang med det vi håper er dagens siste klatring. Vi kan se noe som
likner en topp der oppe, men vi har blitt lurt før. Denne gang får vi ønsket
vårt oppfylt, og etter 5 kilometer står vi og kikker ned til begge sider.
Endelig litt avslapping og rulling.
På grunn av et merkelig fenomen som vi ikke er i stand til å forklare, så
blir det kun litt rulling før vi igjen må arbeide. Vi har også lest om andre
som har opplevd dette, men må innrømme at vi ikke trodde på det før vi
opplevde det selv. Medvind oppover og motvind nedover. Det høres kanskje
merkelig ut, men det er like fullt tilfellet. Vindmotstanden som en selv
skaper når en sykler nedover er nok med på og gjøre det vanskeligere å
måle, men vi har sett fenomenet bekreftet via vimpler som skifter retning.
Hurtig skiftende vindretning er i det hele tatt noe vi har opplevd mye av
her i ørkenen, og den kan godt skifte flere ganger per dag. Uansett om det
er målbare forskjeller i vindretning og vindstyrke, så oppleves det som
ganske kraftig motvind når en sykler nedover. En så kraftig motvind at en er
nødt til å tråkke på hvis en vil framover. Lar en sykkelen trille uten hjelp
synker farten hurtig til under 20, selv i ganske bratte skråninger.
Etter å ha kjøpt en ny is i Domeyko gjenstår ikke lange biten til Vallenar.
Kun ca. 50 kilometer. Når jeg påstår at det ikke er lange biten, så er det
fordi de siste 30 kilometerne er nedoverbakker. En er utsatt for samme
motvind som i avsnittet over, men det går hele tiden nedover. Selve byen er
relativt stor, men synes ikke før en snubler over den. Vallenar ligger gjemt
i en trang dal, og det er nesten ingen bebyggelse oppover i dalsiden.
I Vallenar fyller vi opp flaskene og spiser enda en is, før vi sykler litt
nord for byen og legger oss. Denne gang under åpen himmel.



Bilder fra Chile