20 Juni

Chacritas - Copiapo

137 Kilometer

26.6 km/t

Vi våkner begge to brått, litt over 2 om natten. En trailer hadde passert på

veien og revet oss ut av drømmeverden. Litt groggy og uten briller stirrer vi

mot et blinkende lysshow som befinner seg ute på veien, akkurat der traileren

hadde passert. Hva i huleste er dette. Var det virkelig en trailer som hadde

kjørt forbi, eller er det en UFO vi ser blinkende foran oss. Området er kjent

for sin gode stjernesikt og sine utenomjordlige besøk, og vi forventet et

øyeblikk å bli transportert opp til moderskipet, proppet fulle av teknologisk

forskning, og stoppet ut i et fjernt museum. Vi hørte ingen lyder lenger, det

var kun dette lysshowet. Lyset eller lysene, det var to stykker, gikk opp og ned

noe som liknet stolper. Men vanlige stolper kunne det vel ikke være, nei her

var det bare å gjøre seg klar til å møte et par av Gry Jannicke Jarlums nære

venner.

Etter å ha fått på seg brillene og gnidd Mulder og Scully ut av øynene løste

mysteriet seg. De stolpeliknende lysshowene viste seg å være nettopp det,

blinkende lys som gikk opp og ned to stolper. Disse var plassert der for å

markere krysset for nattlige bilister. Med den vissheten om at vi i hvert fall

ikke denne natten ville bli pirket på av små grønne menn, rullet vi over på

andre siden og sov litt til.

Noen timer senere var det tid for frokost. Hvis vi skulle ha håp om å nå fram til

Copiapo så tidlig som mulig var det bare å komme i gang. Solen var på vei opp

og om en time eller to ville den igjen varme opp kalde kropper. Her og nå varmet

den ikke spesielt, og fleecejakken fra i natt ble beholdt på mens vi pakket.

Første stopp var klokken 9:30 etter 30 kilometer. En god start på dagen. Neste

pause kom ikke lenge etter (33 kilometer), men fristelsen ble for stor da vi

kom over en liten restaurant. Frokosten hadde vært heller mager (kjeks og en

slump kald brus), så to store Churrasco burgere skulle smake godt. I køen kom

vi i snakk med en trailersjåfør. Han var flytende i engelsk og fortalte at hans

kone hadde vokst opp i Norge. Hennes far hadde reist til Norge på grunn av sitt

arbeid, og datteren hadde tilbrakt 7 år av sin barndom på det beste vestland.

Vi ble stående å prate en stund før han måtte videre.

Deretter ble vi servert hver vår Churacco burger av to meget flørtende vertinner.

Det er kanskje litt innbilsk å skrive det slik (og jeg skal innrømme at jeg har

tatt feil i liknende situasjoner tidligere), men dette var det vanskelig å ta

feil av. Vi ble nesten litt flau over all oppmerksomheten og plystringen, og

spiste burgerne med blikket stivt festet på saltbøssen.

Etter denne episoden ble det mye flat og uspennende sykling de neste timene. Men

når det er sagt så må jeg få påpeke at Atacama ørkenen allikevel er en av våre

desiderte favoritter så langt på turen. Stor, folketom og full av farger. Sand

og forskjellig mineraler lager et fargespektrum som kan fylle mange filmruller.

Innkjørselen mot Copiapo liknet på veien inn mot Vallenar. Først flatt, så opp

på en topp, for så til slutt å stupe ned mot byen. De eneste 2 forskjellene var

prosenten og kilometerantallet. Nedkjørselen mot Copiapo var kortere og brattere

enn den var for Vallenars vedkommende, og kanskje mer spennende.

21 Juni

Copiapo

0 Kilometer

I Copiapo bor vi på et meget spesielt hotell. Selve bygningen er ikke så spesiell

i seg selv, men hotellets bemanning er noe for seg selv. Vi føler oss litt som

om Jack Nicholson skulle sove i rommet ved siden av, og stå for serveringen av

ost og skinke om morgenen. Vi sov med døren låst, og lommekniven under puta. Mer

vil vi ikke avsløre, men lar det i stedet være opp til hver enkelts fantasi.

Selve byen er utgangspunktet for den naturturismen som finnes i fjellene rundt.

Her kan en komme over laguner (på flere tusen meters høyde), saltsjøer og

vulkaner. Vi velger å spare disse opplevelsene til en senere anledning,

San Pedro de Atacama, men den historien kommer først i et senere nummer.

Dagen brukes til å skrive, spise og sove. Mer er det egentlig ikke å si.

22 Juni

Copiapo - Bahia Inglesa

60 Kilometer

24.3 km/t

Vi kommer oss ikke av gårde før etter 13. Etter endelig å ha sendt av sted neste

uke ble det først tid for lunsj. Brød og syltetøy på en benk i utkanten av byen.

Etter dette fortsetter vi langs dalbunnen ved siden av Rio Copiapo. Det går

slakt nedover, og det er lett sykling.

Elven ser en nesten ikke, men dens betydning skinner tydelig igjennom. Dalen er

fylt fra den ene enden til den andre med grønnsaksplanter og drueranker.

Knallgrønt og frodig.

Etter hvert tynnes det allikevel ut, og til slutt strekker sanden seg helt opp

til veikanten. Vi er tilbake i ørkenen etter et kort opphold ved vannhullet.

På grunn av den sene starten kommer vi ikke langt denne dagen, og vi gidder

heller ikke å prøve og tyne ut ekstra kilometer utover kvelden. Vi legger oss

derfor til tidlig, og kan til en forandring sette opp telt og koke mat uten

lommelykt.

23 Juni

Bahia Inglesa - Chanaral

103 Kilometer

21.1 km/t

15 kilometer ut på dagens etappe når vi fram til Bahia Inglesa. Det er nok et

feriested, med campingplass, lekeplass og strand, og en representant for hva

turistbrosjyren kaller de beste strendene i Chile. Denne strekningen langs

kysten mellom Caldera og Chanaral inneholder mange små strender, som

etter sigende skal være perler for den badelystne feriegjest. Strendene ligger

som de berømte perlene på en snor, noen med hyttebebyggelse mens andre uten en

strandparasoll i sikte. Vi er nede og kjenner på vannet med stortåen, men det

frister ikke å dukke kroppen. Til det har vi blitt altfor glad i den varmen

solen har gitt oss de siste ukene. Bahia Ingles ligger ganske folketom nå

utenfor sesongen, og vi gidder ikke spandere et lengre stoppe på den. I stedet

handler vi inn proviant i det noe større Caldera som ligger et par kilometer

lenger nord. Også her er det store tydelige skilt som peker mot stranden, men

denne byen er stor nok til også å være aktiv i vintermånedene. Utenfor

supermarkedet står de lokale fiskerne og selger dagens fangst. Det lukter godt,

men er litt vanskelig å tilberede på en primus. Vi nøyer oss med det vante,

pasta og tomatsaus.

Etter Caldera går veien rett nordover og en har hele tiden øyekontakt med

Stillehavet. En veksler mellom å sykle langs strender og i fjellskråningene

mellom disse. Landskapet er helt tørt, og domineres av stein. Fra vannkanten og

opp forbi veien ligger større eller mindre klynger av stein. Mange av de er

formet runde og hule av vann og vind, og tar form som flotte skulpturer. Det

er bare å la fantasien slippe til. Vi stopper et par steder og finner noen små

huler. Det er egentlig ikke huler i ordets rette forstand, men store steiner

som er blitt hult ut. Hullene er såpass store at vi godt kunne overnattet i de,

i fullt utstrakt stilling.

Steinene dominerer flere steder så mye at en nesten ikke kan se sanden mellom de.

Det er som om en stor kjempe har ristet utover en neve med smågrus. Strødd de

utover landskapet som pynt på bløtkaken. De er faktisk ganske flotte å se på,

hvite (fugleskitt), grå og svarte (vulkanske) som de er, og de lager flotte

mønstre mot den gule bakgrunnen. Jeg tror det skal ligge et par bilder i

fotoalbumet som illustrerer steinenes dominans, og som viser at vi ikke farer

med løgn.

En annen ting som vi kommer over langs veien er blåhvite informasjonsskilt hvor

det er avbildet et fotoapparat. Dette har vi fått forklaring på tidligere, og

de betyr at her er det så flott at det er bare dumt hvis en reiser rett forbi

med blank film i kameraet. Og dumme vil vi jo ikke være, så vi passet på å

stoppe i hvert fall ved et par av skiltene. I det andre biler og turister kjørte

forbi, glante vi intelligent ut mot havet og nikket anerkjennende til hverandre.

De skulle bare visst hva de gikk glipp av der de kjørte av sted i de kalde bilene

sine fulle med drikke.

Men det skal jo alltid finnes et unntak som bekrefter regelen, en eller annen

viktigper som ikke gjør som alle andre. En slik en opplevde vi også halvveis ut

på dagens etappe. Knut Morten lå noen meter foran meg (det var oppoverbakke

og jeg hadde måtte slippe taket), i det en bil plutselig svingte inn foran han.

Nå blir han kidnappet tenkte jeg, akkurat som på film. Jeg fikk kastet sykkelen

rundt og var klar til å stikke av, da jeg i øyekroken så den potensielle

kidnapperen med capen på snei steg ut av bilen. Han så ikke spesielt farlig ut,

men jeg tok ingen sjanser. Jeg holdt meg på trygg avstand mens han gikk rundt

bilen og åpnet bagasjeluken. Nå kommer det, nå blir Knut Morten slengt i

bagasjen og kjørt av sted. Kanskje blir han solgt til en rik businessmann og

satt til slavearbeid i en av hans fornøyelsesparker. Det ble for sterkt for

meg det hele, og jeg gikk i bakken. Da jeg kom til meg selv igjen en stund

senere stod Knut Morten over meg med en flaske vann. Det viste seg at han ikke

var en hvit slavehandler, men bare en samtidig turist som synes det så ut som

om vi trengte en slurk med vann.

Noen kilometer senere i det computeren hadde passert 100 for dagen, kikket vi

oss rundt etter et sted å sove. Vi fant frem til bryllupssuiten med utsikt over

havet. Bak noen steiner og to meter over veien hadde vi en kongelig utsikt, og

mykt sandunderlag til å boltre oss på. Eneste lille minus med suiten var at

den tidligere hadde vært brukt som toalett ved flere anledninger. Like ved

veien som den lå men allikevel gjemt, var den godt egnet som WC for passerende

bilister. Jeg ville gjerne ha et minne fra plassen, og i det vi pakket av

syklene slapp jeg like godt Gore-Tex jakken midt oppi den største haugen med

brukte toalettpapir. Så etter denne dagen har jeg fått et nytt kjærlig

kallenavn, bæsjemannen.

Med eller uten bæsj på jakken så sov vi nydelig natten igjennom. Her nede ved

sjøen var det betydelig varmere enn i høyden som vi befant oss i for kun få

dager siden.

24 Juni

Chanaral - Las Bombas

102 Kilometer

22.9 km/t

Fortsatt med bæsj på jakken våkner jeg opp til en ny dag. Hva skulle denne by på

tro, tiss på skoene kanskje.

Dagen begynte i det minste rolig. Det varme kystklima gjorde at vi våknet opp

uten å fryse på tærne, selv om de ekstra sokkene lå ubenyttet i sykkelveskene.

Ingen av oss hadde lyst til bryte ut av den varme hulen vi lå i, og vi ble

liggende å strekke oss i noen minutter. Begge ventet på at den andre skulle ta

tak i dagen, og trekke ned glidelåsen. Men morgenstunden forble lydløs. Et

kvarter til en halv time forsvant uten at det skjedde noe. Men så gikk det ikke

lenger. Skulle vi komme oss de ønskede 100 kilometerne videre, var det bare å

komme i gang.

De første 15 kilometerne var ikke stort annerledes enn gårsdagens siste, men gav

oss mer av det steinede fotoparadiset. Vi syklet fremdeles langs kysten, og

svingte ikke inn i landet før vi ankom Chanaral etter ca. 20 kilometer. Like

før denne hadde vi en ny fotosesjon. En meget lang en denne gangen. Jeg tror

vi klatret opp og ned klippene i et par timer for å prøve å komme nærmest mulig

fugleflokkene som satt og solte seg. Klippene var helt hvite av fugleskitt, og

vi måtte holde tunga rett i munnen for å ikke miste fotfeste der vi balanserte

som to lite drevne sirkusartister. Jeg vet ikke helt hvor vellykket vårt

forsøk på å tre inn i dyrefotografenes rekker ble, filmene er ikke fremkaldt

enda. Motivene var det i hvert fall ikke noe i veien med. Det satt flokker av

pelikaner og en annen sjøfugl art som vi ikke kan identifisere. Den var svart

og hvit og hadde et nebb som var bygd til å fiske med, men det er også det

eneste vi er i stand til å fortelle om den.

Det fantes også sjøløver, men de var for langt unna for objektivene våre. Vi

knipset allikevel et par bilder av de, men det er nok ingen andre enn oss som

skjønner at de svarte flekkene på bildet er seler. (Humbolt pingvinene i den

nærliggende nasjonalparken Pan de Azucar så vi dessverre ikke noe til).

Etter å ha brukt et par filmruller syklet vi videre mot Chanaral. Her handlet vi

inn mat og drikke, og forberedte oss på mer ørken og mange kilometer fram til

de neste kalde colaene. Litt nord for byen var det blitt tid for lunsj. Tiden

hadde løpt fra oss under fuglefotograferingen, og vi begynte å få dårlig tid

hvis vi skulle nå 100 kilometer. I følge kartet skulle vi nå også klatre i en

del kilometer før det igjen flatet ut. Det skulle bli en slitsom siste halvdel

på dagen.

De neste kilometerne gikk oppover, og spesielt en av disse bakkene var hard.

6 S-svinger og over 7 kilometer til toppen. Vi måtte ha et par drikkepauser,

før vi utmattet rundet bakkens høyeste punkt. Deretter gikk det litt ned, før

vi skulle over en over 20 kilometers lang slette. Denne begynte lett nok, da vi

hadde vinden i ryggen. Men så snudde vinden, og vi fikk den i stedet rett i

trynet. Helvete. Opp og stå, og ned i fart. Ikke særlig morsomt. Selv

lastebilenes tut hjalp ikke stort, og de gjorde mer ugang enn nytte når de for

forbi. I motvinden får en seg et ordentlig trykk, når lastebilene passerer i

motsatt retning. Noen ganger er det nesten så en blir presset av veien, og en

må konsentrere seg for å holde balansen.

Langs veiene her i Atacama ørkenen finner en rytmiske sanddyner som står

vinkelrett på veibanen. Vi har ikke helt skjønt hvorfor de er der, men

Knut Morten har hatt det beste forslaget hittil. Han tror det er for å hindre

sand i å blåse ut på veien under kraftig vind. Er det noen som har annen

informasjon, så må de gjerne dele den med oss.

Like før vi stopper for kvelden finner vi noe uventet, men positivt overrasket,

allikevel kald cola. Stedet som er merket med Las Bombas på kartet inneholder

ikke mange bygningene, men et av de er et lite vertshus. Her hadde de en stor

cola og en stor appelsinbrus igjen i kjøleskapet. Tørste som vi var tenkte vi

kun på oss selv og kjøpte begge to.

15 kilometer senere etter en kort nedkjørsel fant vi en nydelig teltplass.

I bunnen av en stor, rød dal hadde vi ganske så mange kvadratkilometer helt

for oss selv.

25 Juni

Las Bombas - Of Chile

125 kilometer

22.35 km/t

I natt har jeg sovet ualminnelig bra. Fjelluft og 1300 meters høyde har en

positiv virkning på kroppen. Hvordan personen ved min side har koblet av skal

jeg ikke si for sikkert. Men det faktum at han er vanskelig å få opp kan

indikere at han har våknet mange ganger i løpet av natten. Etter litt tull får

jeg han ut av teltet. Dagen kan endelig begynne.

Det er halvkaldt, dette påfører oss alltid et dilemma, skal en sykle i shorts

eller med strømpebukse. Velger en shorts blir det en del frysing før solen får

skikkelig tak, hvis man derimot satser på strømpebuksen må man stoppe etter

45 minutter og ta den av. På dette tidspunktet er man unødvendig svett. En

irriterende morgensvette som minner en på alt slitet dagen skal medføre. Fem

kilometer etter at vi har forlatt leirplassen kommer dagens første bakke. En

av oss liker å sykle i bakker om morgenen, den andre hater dette. Det er morsomt

for den som liker morgenbakker å trå til litt ekstra, teste beina til den

andre. I dag virker det som bena hans ikke er av de beste. På toppen stopper vi

og utfører en fotoseanse. Etter dette går det brukbart fort de neste

30 kilometerne.

I krysset til Talal stopper vi for å kjøpe brus og fylle opp vannflaskene. Nå

entrer vi en scene som daglig verden over blir utspilt millioner av ganger.

I løpet av sekunder har kosmos nok en gang krasjet i trynet til min kompanjong.

Foran oss står det en jente som sannsynligvis er en av de fem peneste i verden.

Situasjonen utspiller seg slik. Vi går inn i en tom restaurant for å skaffe oss

de ovenfornevnte artiklene. I et hull i veggen kommer det frem et ansikt som

spør hva hun kan hjelpe oss med. Personen ved min side er hypnotisert og klarer

ikke å få frem mer enn et par forpinte kremt. Før situasjonen blir for pinlig

hoster jeg frem "Dos cervezas por favor" Han snur seg ser på meg og sier

” Hvorfor i helvete bestiller du øl når vi bare har penger til 2 liter brus"

Jeg svarer "Jeg vet ikke". Tanken på å drikke øl i 40 varmegrader har klarnet

hjernen hans betraktelig. Så der sitter vi med hver vår kalde øl og lurer på

hvordan dagen skal ende. Jenta som uten tvil er meget vakker setter seg ned og

spør det normale spørsmålet "Donde venien" Uten noe nevneverdig hjelp fra

sidemannen svarer jeg så godt jeg kan. Dvs det er ikke særlig vanskelig å si

Noruega, men det stive blikket til den andre forstyrrer meg. Etter en halvtime

klarer vi å løsrive oss fra vår kokong tilværelse. Med øl på sykkelflaskene

begir vi oss ut på siste del av dagen.

Når man tilbringer såpass mye tid sammen blir det en del rutiner i

samtalemønsteret. På dette tidspunktet sitter jeg og venter på at han skal si

"Det var en jente jeg kunne giftet meg med". Og like sikkert som stink på dritt

kommer utsagnet. "Hvis jeg skulle giftet meg i dag måtte det ha blitt med den

jenta." Jeg svarer "Ikke for å være irriterende pirkete, men så du den lille

kulen på magen hennes?" "Det var tegnet på at du ikke kunne giftet deg med

henne ha he ho hi"

Jeg vet ikke om det var skuffelsen over jentas graviditet eller den ugjengjeldte

kjærligheten som gjorde utslaget, men tror dere ikke gutten møtte veggen

20 kilometer før dagen var slutt. Hadde vi hatt et videokamera kunne vi

dokumentert det øyeblikket da melkesyren setter inn og han begynner å oppføre

seg irrasjonelt.

Da vi avsluttet dagens etappe ble kveldsritualet kort og natten lang.

26 Juni

Of. Chile – Rosario

136 kilometer

24.97 km/t

Med gårsdagen friskt i minne hadde vi bestemt oss for å starte rolig for deretter

å øke tempoet. Etter 5 kilometer kommer vi til de to stedene Of. Chile og Of.

Alemane. På kartet er disse plassene merket som to steder. Vi har kalkulert med

at her er det mulig å få tak i vann og brød. (Leserne må være klar over at vi

er midt i ørkenen og at vi bærer med oss den mengden vann som trengs.) Når vi

ankommer våre forhåpentlige vannhull er det eneste tegnet til liv

stedsnavnskiltene. Først er vi litt forundret og lurer på hvordan det er mulig

å ikke få øye på mennesker og hus. Etter en stund går det opp for oss at dette

ikke er noen bebodde steder. Skiltene symboliserer to kirkegårder som er

etablert til minne om folk som har arbeidet med den veien som vi sykler på.

Når denne kjennsgjerningen synker inn i varme hoder med tørste ganer faller det

en mengde stygge ord. På dette tidspunktet er det 200 kilometer til den neste

store byen Antofagasta. Veskebeholdningen består av litt øl på sykkelflaskene

som faktisk er kald pga nattefrost, i tilegg eksisterer det to liter vann på

renseflaskene. Dette er lite veske i et så varmt område. Vi kommer fort til den

konklusjonen at det ikke nytter å bruke krefter på å irritere seg over et

elendig kart, det er bedre å sykle mot forfriskende drikker 200 kilometer lenger

nord. I ettertid er det lett å se på hendelsen som en liten detalj som ikke var

særlig problematisk, men hadde vi ikke kommet over en liten landhandel senere

så hadde vi blitt meget tørste. Her fikk vi brukt opp de siste tusen pesoene på

brus og brød pluss at vi fikk fylt opp vannflaskene.

I dag har vi en brukbar medvind og den hjelper oss til toppen på 2300 meter.

Selv om man har vinden til hjelp er det alltid deilig å komme til toppen. Nå

har vi fortjent nedoverbakkenes enkle kilometer. Dette ønsket blir naturligvis

ikke oppfylt og når vi starter nedturen har vi motvinden i ansiktet. Det finns

ikke noe mer frustrerende enn å måtte trå for å holde 30 km/t når man uten vind

hadde rullet i 45 km/t. Dette vindfenomenet kan sees på som et ledd i Chiles

demokratiske utvikling, ta fra de hvilte gi til de slitne. Vi sykler

ca. 50 kilometer slakt nedover med 30 km/t før vi slår leir 80 kilometer fra

Antofagasta.

27 Juni

Rosario – Antofagasta

80 kilometer

34.08 Km/t

Vi våkner klokken 06.30 av at vi holder på å fryse i hjel. Termometeret viser

–5 grader. Det er utrolig kaldt om natten på 1500 meters høyde i

Atacama ørkenen. Hutrende og med gåsehud gjennomfører vi morgenritualene. Det

går fortere i dag enn til vanlig.

Senere får vi vite at Peru og nordre del av Chile er blitt rammet av et kraftig

jordskjelv. Dette er altså det stedet vi var når det skjedde. Vi merket

ingenting.

I dag skal vi rulle 1500 meter ned på 80 kilometer. Det blir den letteste

etappen til nå. Hvis det ikke hadde vært for en sterk motvind ville snittet

vårt ligget på over 40 km/t. Vinden fører til at det blir en forholdsvis hard

jobb. I dag stopper vi en gang. Ved et stort monument drar vi av oss

overflødige klær. Det skal forestille en stor hånd som kommer opp av

ørkensanden, litt kjedelig og litt morsomt, mer er det ikke å si.

Vi ankommer Antofagasta klokken 12.30, det er deilig å være ferdig med dagen så

tidlig.

Etter en uke uten dusj føles det godt å la det kalde vannet skylle bort

ørkensanden. Etter dusjen slapper vi av foran tv, og mens vi ser på MTV faller

den udødelige kommentaren.

"Det eneste som kan ødelegge for Robbie Williams er Robbie Williams selv hvis

han havner på kjøret igjen."

Hvem som er mannen bak denne tidløse bemerkningen skal forbli en hemmelighet.

28 - 29 Juni

Antofagasta

0 Kilometer

Her er vi i nok en større by, den største i den nordre delen av Chile.

225 000 mennesker bor det her. Disse to dagene blir brukt til det som er vanlig når

vi befinner oss i byer. Vi skriver, spiser på McDonalds og ser på tv.

Denne gang er vi ikke alene på denne burgerkjedenes konge, men har selskap av

mange fra Ronald McDonalds eget hjemland. Vi lander i Antofagasta midt under en

militærøvelse, og byen er full med amerikanere og briter. Kritthvite mennesker

med piggsveis som blender godt inn blant lokalbefolkningen. Midt på dagen er

hele denne flokken sluppet løs, og alle har funnet veien til burgerbaren. Nå

skal vi kanskje ikke kaste med stein her vi sitter med hver vår osteburger i

hånden, men det er ikke vanskelig å se at det er en flokk amerikanere med stø

kurs mot kassen som passerer forbi oss. De kommer med collegecaper og gensere,

og har det karakteristiske men vanskelig definerbare amerikanske snittet over

utseende sitt. De har som oss valgt å unnvære de lokale delikatessene, og heller

holde seg til det trygge og velprøvde. Det er slik det blir skikkelig reisende

av. Ketsjup og wienerpølse.

Vi hadde et annet oppdrag her i Antofagasta. Det bestod i å oppdrive kart over

landene lenger nord i Sør Amerika. Bolivia, Peru og Colombia. Vi behøvde disse

for å sette sammen siste delen av ruten. Finne ut hvor det er mulig å sykle,

og hvor det ikke er like lett å komme seg frem på to hjul med mye bagasje. Men

det skulle vise seg å være et mission impossible som selv ikke Tom Cruise hadde

vært i stand til å løse. Vi fant veldig få bokhandler i byen, og enda færre

kart. De få kartene vi fant var i tillegg kun over Chile, og hjalp oss ikke

stort. Kartproblemet ble derfor uløst, og vi fikk prøve igjen i neste by.

Den siste rystende nyheten fra disse dagene var jordskjelvet i Peru. Dette

ble vi først klar over dagen etter det første og kraftigste skjelvet, da var

hotmailkontoen plutselig lyst opp som juletreet av mailer fra bekymrede

mødre. Vi hadde natten før, da skjelvet rammet, overnattet på ca. 1500 meters

høyde og ikke merket noe til det. Det var heller ikke noe tegn til at noe hadde

skjedd på vei ned mot byen, eller i sentrum av byen for den sags skyld. Livet

gikk sin vante gang, flodbølgefrykt eller ikke. Men vi kan godt forstå at folk

(mødre) blir litt bekymrede når de sitter hjemme i Norge og ser på nyhetsbildene

uten å vite helt hvor vi befant oss. I skrivende stund er vi kommet enda et

stykke lenger nord i Chile, men ikke truffet på noen områder som har vært

merkbart berørte. I hvert fall ikke på overflaten.

Bilder fra Chile