20 Juni |
Chacritas - Copiapo |
137 Kilometer |
26.6 km/t |
Vi våkner begge to brått, litt over 2 om natten. En trailer hadde passert på |
veien og revet oss ut av drømmeverden. Litt groggy og uten briller stirrer vi |
mot et blinkende lysshow som befinner seg ute på veien, akkurat der traileren |
hadde passert. Hva i huleste er dette. Var det virkelig en trailer som hadde |
kjørt forbi, eller er det en UFO vi ser blinkende foran oss. Området er kjent |
for sin gode stjernesikt og sine utenomjordlige besøk, og vi forventet et |
øyeblikk å bli transportert opp til moderskipet, proppet fulle av teknologisk |
forskning, og stoppet ut i et fjernt museum. Vi hørte ingen lyder lenger, det |
var kun dette lysshowet. Lyset eller lysene, det var to stykker, gikk opp og ned |
noe som liknet stolper. Men vanlige stolper kunne det vel ikke være, nei her |
var det bare å gjøre seg klar til å møte et par av Gry Jannicke Jarlums nære |
venner. |
Etter å ha fått på seg brillene og gnidd Mulder og Scully ut av øynene løste |
mysteriet seg. De stolpeliknende lysshowene viste seg å være nettopp det, |
blinkende lys som gikk opp og ned to stolper. Disse var plassert der for å |
markere krysset for nattlige bilister. Med den vissheten om at vi i hvert fall |
ikke denne natten ville bli pirket på av små grønne menn, rullet vi over på |
andre siden og sov litt til. |
Noen timer senere var det tid for frokost. Hvis vi skulle ha håp om å nå fram til |
Copiapo så tidlig som mulig var det bare å komme i gang. Solen var på vei opp |
og om en time eller to ville den igjen varme opp kalde kropper. Her og nå varmet |
den ikke spesielt, og fleecejakken fra i natt ble beholdt på mens vi pakket. |
Første stopp var klokken 9:30 etter 30 kilometer. En god start på dagen. Neste |
pause kom ikke lenge etter (33 kilometer), men fristelsen ble for stor da vi |
kom over en liten restaurant. Frokosten hadde vært heller mager (kjeks og en |
slump kald brus), så to store Churrasco burgere skulle smake godt. I køen kom |
vi i snakk med en trailersjåfør. Han var flytende i engelsk og fortalte at hans |
kone hadde vokst opp i Norge. Hennes far hadde reist til Norge på grunn av sitt |
arbeid, og datteren hadde tilbrakt 7 år av sin barndom på det beste vestland. |
Vi ble stående å prate en stund før han måtte videre. |
Deretter ble vi servert hver vår Churacco burger av to meget flørtende vertinner. |
Det er kanskje litt innbilsk å skrive det slik (og jeg skal innrømme at jeg har |
tatt feil i liknende situasjoner tidligere), men dette var det vanskelig å ta |
feil av. Vi ble nesten litt flau over all oppmerksomheten og plystringen, og |
spiste burgerne med blikket stivt festet på saltbøssen. |
Etter denne episoden ble det mye flat og uspennende sykling de neste timene. Men |
når det er sagt så må jeg få påpeke at Atacama ørkenen allikevel er en av våre |
desiderte favoritter så langt på turen. Stor, folketom og full av farger. Sand |
og forskjellig mineraler lager et fargespektrum som kan fylle mange filmruller. |
Innkjørselen mot Copiapo liknet på veien inn mot Vallenar. Først flatt, så opp |
på en topp, for så til slutt å stupe ned mot byen. De eneste 2 forskjellene var |
prosenten og kilometerantallet. Nedkjørselen mot Copiapo var kortere og brattere |
enn den var for Vallenars vedkommende, og kanskje mer spennende. |
21 Juni |
Copiapo |
0 Kilometer |
I Copiapo bor vi på et meget spesielt hotell. Selve bygningen er ikke så spesiell |
i seg selv, men hotellets bemanning er noe for seg selv. Vi føler oss litt som |
om Jack Nicholson skulle sove i rommet ved siden av, og stå for serveringen av |
ost og skinke om morgenen. Vi sov med døren låst, og lommekniven under puta. Mer |
vil vi ikke avsløre, men lar det i stedet være opp til hver enkelts fantasi. |
Selve byen er utgangspunktet for den naturturismen som finnes i fjellene rundt. |
Her kan en komme over laguner (på flere tusen meters høyde), saltsjøer og |
vulkaner. Vi velger å spare disse opplevelsene til en senere anledning, |
San Pedro de Atacama, men den historien kommer først i et senere nummer. |
Dagen brukes til å skrive, spise og sove. Mer er det egentlig ikke å si. |
22 Juni |
Copiapo - Bahia Inglesa |
60 Kilometer |
24.3 km/t |
Vi kommer oss ikke av gårde før etter 13. Etter endelig å ha sendt av sted neste |
uke ble det først tid for lunsj. Brød og syltetøy på en benk i utkanten av byen. |
Etter dette fortsetter vi langs dalbunnen ved siden av Rio Copiapo. Det går |
slakt nedover, og det er lett sykling. |
Elven ser en nesten ikke, men dens betydning skinner tydelig igjennom. Dalen er |
fylt fra den ene enden til den andre med grønnsaksplanter og drueranker. |
Knallgrønt og frodig. |
Etter hvert tynnes det allikevel ut, og til slutt strekker sanden seg helt opp |
til veikanten. Vi er tilbake i ørkenen etter et kort opphold ved vannhullet. |
På grunn av den sene starten kommer vi ikke langt denne dagen, og vi gidder |
heller ikke å prøve og tyne ut ekstra kilometer utover kvelden. Vi legger oss |
derfor til tidlig, og kan til en forandring sette opp telt og koke mat uten |
lommelykt. |
23 Juni |
Bahia Inglesa - Chanaral |
103 Kilometer |
21.1 km/t |
15 kilometer ut på dagens etappe når vi fram til Bahia Inglesa. Det er nok et |
feriested, med campingplass, lekeplass og strand, og en representant for hva |
turistbrosjyren kaller de beste strendene i Chile. Denne strekningen langs |
kysten mellom Caldera og Chanaral inneholder mange små strender, som |
etter sigende skal være perler for den badelystne feriegjest. Strendene ligger |
som de berømte perlene på en snor, noen med hyttebebyggelse mens andre uten en |
strandparasoll i sikte. Vi er nede og kjenner på vannet med stortåen, men det |
frister ikke å dukke kroppen. Til det har vi blitt altfor glad i den varmen |
solen har gitt oss de siste ukene. Bahia Ingles ligger ganske folketom nå |
utenfor sesongen, og vi gidder ikke spandere et lengre stoppe på den. I stedet |
handler vi inn proviant i det noe større Caldera som ligger et par kilometer |
lenger nord. Også her er det store tydelige skilt som peker mot stranden, men |
denne byen er stor nok til også å være aktiv i vintermånedene. Utenfor |
supermarkedet står de lokale fiskerne og selger dagens fangst. Det lukter godt, |
men er litt vanskelig å tilberede på en primus. Vi nøyer oss med det vante, |
pasta og tomatsaus. |
Etter Caldera går veien rett nordover og en har hele tiden øyekontakt med |
Stillehavet. En veksler mellom å sykle langs strender og i fjellskråningene |
mellom disse. Landskapet er helt tørt, og domineres av stein. Fra vannkanten og |
opp forbi veien ligger større eller mindre klynger av stein. Mange av de er |
formet runde og hule av vann og vind, og tar form som flotte skulpturer. Det |
er bare å la fantasien slippe til. Vi stopper et par steder og finner noen små |
huler. Det er egentlig ikke huler i ordets rette forstand, men store steiner |
som er blitt hult ut. Hullene er såpass store at vi godt kunne overnattet i de, |
i fullt utstrakt stilling. |
Steinene dominerer flere steder så mye at en nesten ikke kan se sanden mellom de. |
Det er som om en stor kjempe har ristet utover en neve med smågrus. Strødd de |
utover landskapet som pynt på bløtkaken. De er faktisk ganske flotte å se på, |
hvite (fugleskitt), grå og svarte (vulkanske) som de er, og de lager flotte |
mønstre mot den gule bakgrunnen. Jeg tror det skal ligge et par bilder i |
fotoalbumet som illustrerer steinenes dominans, og som viser at vi ikke farer |
med løgn. |
En annen ting som vi kommer over langs veien er blåhvite informasjonsskilt hvor |
det er avbildet et fotoapparat. Dette har vi fått forklaring på tidligere, og |
de betyr at her er det så flott at det er bare dumt hvis en reiser rett forbi |
med blank film i kameraet. Og dumme vil vi jo ikke være, så vi passet på å |
stoppe i hvert fall ved et par av skiltene. I det andre biler og turister kjørte |
forbi, glante vi intelligent ut mot havet og nikket anerkjennende til hverandre. |
De skulle bare visst hva de gikk glipp av der de kjørte av sted i de kalde bilene |
sine fulle med drikke. |
Men det skal jo alltid finnes et unntak som bekrefter regelen, en eller annen |
viktigper som ikke gjør som alle andre. En slik en opplevde vi også halvveis ut |
på dagens etappe. Knut Morten lå noen meter foran meg (det var oppoverbakke |
og jeg hadde måtte slippe taket), i det en bil plutselig svingte inn foran han. |
Nå blir han kidnappet tenkte jeg, akkurat som på film. Jeg fikk kastet sykkelen |
rundt og var klar til å stikke av, da jeg i øyekroken så den potensielle |
kidnapperen med capen på snei steg ut av bilen. Han så ikke spesielt farlig ut, |
men jeg tok ingen sjanser. Jeg holdt meg på trygg avstand mens han gikk rundt |
bilen og åpnet bagasjeluken. Nå kommer det, nå blir Knut Morten slengt i |
bagasjen og kjørt av sted. Kanskje blir han solgt til en rik businessmann og |
satt til slavearbeid i en av hans fornøyelsesparker. Det ble for sterkt for |
meg det hele, og jeg gikk i bakken. Da jeg kom til meg selv igjen en stund |
senere stod Knut Morten over meg med en flaske vann. Det viste seg at han ikke |
var en hvit slavehandler, men bare en samtidig turist som synes det så ut som |
om vi trengte en slurk med vann. |
Noen kilometer senere i det computeren hadde passert 100 for dagen, kikket vi |
oss rundt etter et sted å sove. Vi fant frem til bryllupssuiten med utsikt over |
havet. Bak noen steiner og to meter over veien hadde vi en kongelig utsikt, og |
mykt sandunderlag til å boltre oss på. Eneste lille minus med suiten var at |
den tidligere hadde vært brukt som toalett ved flere anledninger. Like ved |
veien som den lå men allikevel gjemt, var den godt egnet som WC for passerende |
bilister. Jeg ville gjerne ha et minne fra plassen, og i det vi pakket av |
syklene slapp jeg like godt Gore-Tex jakken midt oppi den største haugen med |
brukte toalettpapir. Så etter denne dagen har jeg fått et nytt kjærlig |
kallenavn, bæsjemannen. |
Med eller uten bæsj på jakken så sov vi nydelig natten igjennom. Her nede ved |
sjøen var det betydelig varmere enn i høyden som vi befant oss i for kun få |
dager siden. |
24 Juni |
Chanaral - Las Bombas |
102 Kilometer |
22.9 km/t |
Fortsatt med bæsj på jakken våkner jeg opp til en ny dag. Hva skulle denne by på |
tro, tiss på skoene kanskje. |
Dagen begynte i det minste rolig. Det varme kystklima gjorde at vi våknet opp |
uten å fryse på tærne, selv om de ekstra sokkene lå ubenyttet i sykkelveskene. |
Ingen av oss hadde lyst til bryte ut av den varme hulen vi lå i, og vi ble |
liggende å strekke oss i noen minutter. Begge ventet på at den andre skulle ta |
tak i dagen, og trekke ned glidelåsen. Men morgenstunden forble lydløs. Et |
kvarter til en halv time forsvant uten at det skjedde noe. Men så gikk det ikke |
lenger. Skulle vi komme oss de ønskede 100 kilometerne videre, var det bare å |
komme i gang. |
De første 15 kilometerne var ikke stort annerledes enn gårsdagens siste, men gav |
oss mer av det steinede fotoparadiset. Vi syklet fremdeles langs kysten, og |
svingte ikke inn i landet før vi ankom Chanaral etter ca. 20 kilometer. Like |
før denne hadde vi en ny fotosesjon. En meget lang en denne gangen. Jeg tror |
vi klatret opp og ned klippene i et par timer for å prøve å komme nærmest mulig |
fugleflokkene som satt og solte seg. Klippene var helt hvite av fugleskitt, og |
vi måtte holde tunga rett i munnen for å ikke miste fotfeste der vi balanserte |
som to lite drevne sirkusartister. Jeg vet ikke helt hvor vellykket vårt |
forsøk på å tre inn i dyrefotografenes rekker ble, filmene er ikke fremkaldt |
enda. Motivene var det i hvert fall ikke noe i veien med. Det satt flokker av |
pelikaner og en annen sjøfugl art som vi ikke kan identifisere. Den var svart |
og hvit og hadde et nebb som var bygd til å fiske med, men det er også det |
eneste vi er i stand til å fortelle om den. |
Det fantes også sjøløver, men de var for langt unna for objektivene våre. Vi |
knipset allikevel et par bilder av de, men det er nok ingen andre enn oss som |
skjønner at de svarte flekkene på bildet er seler. (Humbolt pingvinene i den |
nærliggende nasjonalparken Pan de Azucar så vi dessverre ikke noe til). |
Etter å ha brukt et par filmruller syklet vi videre mot Chanaral. Her handlet vi |
inn mat og drikke, og forberedte oss på mer ørken og mange kilometer fram til |
de neste kalde colaene. Litt nord for byen var det blitt tid for lunsj. Tiden |
hadde løpt fra oss under fuglefotograferingen, og vi begynte å få dårlig tid |
hvis vi skulle nå 100 kilometer. I følge kartet skulle vi nå også klatre i en |
del kilometer før det igjen flatet ut. Det skulle bli en slitsom siste halvdel |
på dagen. |
De neste kilometerne gikk oppover, og spesielt en av disse bakkene var hard. |
6 S-svinger og over 7 kilometer til toppen. Vi måtte ha et par drikkepauser, |
før vi utmattet rundet bakkens høyeste punkt. Deretter gikk det litt ned, før |
vi skulle over en over 20 kilometers lang slette. Denne begynte lett nok, da vi |
hadde vinden i ryggen. Men så snudde vinden, og vi fikk den i stedet rett i |
trynet. Helvete. Opp og stå, og ned i fart. Ikke særlig morsomt. Selv |
lastebilenes tut hjalp ikke stort, og de gjorde mer ugang enn nytte når de for |
forbi. I motvinden får en seg et ordentlig trykk, når lastebilene passerer i |
motsatt retning. Noen ganger er det nesten så en blir presset av veien, og en |
må konsentrere seg for å holde balansen. |
Langs veiene her i Atacama ørkenen finner en rytmiske sanddyner som står |
vinkelrett på veibanen. Vi har ikke helt skjønt hvorfor de er der, men |
Knut Morten har hatt det beste forslaget hittil. Han tror det er for å hindre |
sand i å blåse ut på veien under kraftig vind. Er det noen som har annen |
informasjon, så må de gjerne dele den med oss. |
Like før vi stopper for kvelden finner vi noe uventet, men positivt overrasket, |
allikevel kald cola. Stedet som er merket med Las Bombas på kartet inneholder |
ikke mange bygningene, men et av de er et lite vertshus. Her hadde de en stor |
cola og en stor appelsinbrus igjen i kjøleskapet. Tørste som vi var tenkte vi |
kun på oss selv og kjøpte begge to. |
15 kilometer senere etter en kort nedkjørsel fant vi en nydelig teltplass. |
I bunnen av en stor, rød dal hadde vi ganske så mange kvadratkilometer helt |
for oss selv. |
25 Juni |
Las Bombas - Of Chile |
125 kilometer |
22.35 km/t |
I natt har jeg sovet ualminnelig bra. Fjelluft og 1300 meters høyde har en |
positiv virkning på kroppen. Hvordan personen ved min side har koblet av skal |
jeg ikke si for sikkert. Men det faktum at han er vanskelig å få opp kan |
indikere at han har våknet mange ganger i løpet av natten. Etter litt tull får |
jeg han ut av teltet. Dagen kan endelig begynne. |
Det er halvkaldt, dette påfører oss alltid et dilemma, skal en sykle i shorts |
eller med strømpebukse. Velger en shorts blir det en del frysing før solen får |
skikkelig tak, hvis man derimot satser på strømpebuksen må man stoppe etter |
45 minutter og ta den av. På dette tidspunktet er man unødvendig svett. En |
irriterende morgensvette som minner en på alt slitet dagen skal medføre. Fem |
kilometer etter at vi har forlatt leirplassen kommer dagens første bakke. En |
av oss liker å sykle i bakker om morgenen, den andre hater dette. Det er morsomt |
for den som liker morgenbakker å trå til litt ekstra, teste beina til den |
andre. I dag virker det som bena hans ikke er av de beste. På toppen stopper vi |
og utfører en fotoseanse. Etter dette går det brukbart fort de neste |
30 kilometerne. |
I krysset til Talal stopper vi for å kjøpe brus og fylle opp vannflaskene. Nå |
entrer vi en scene som daglig verden over blir utspilt millioner av ganger. |
I løpet av sekunder har kosmos nok en gang krasjet i trynet til min kompanjong. |
Foran oss står det en jente som sannsynligvis er en av de fem peneste i verden. |
Situasjonen utspiller seg slik. Vi går inn i en tom restaurant for å skaffe oss |
de ovenfornevnte artiklene. I et hull i veggen kommer det frem et ansikt som |
spør hva hun kan hjelpe oss med. Personen ved min side er hypnotisert og klarer |
ikke å få frem mer enn et par forpinte kremt. Før situasjonen blir for pinlig |
hoster jeg frem "Dos cervezas por favor" Han snur seg ser på meg og sier |
” Hvorfor i helvete bestiller du øl når vi bare har penger til 2 liter brus" |
Jeg svarer "Jeg vet ikke". Tanken på å drikke øl i 40 varmegrader har klarnet |
hjernen hans betraktelig. Så der sitter vi med hver vår kalde øl og lurer på |
hvordan dagen skal ende. Jenta som uten tvil er meget vakker setter seg ned og |
spør det normale spørsmålet "Donde venien" Uten noe nevneverdig hjelp fra |
sidemannen svarer jeg så godt jeg kan. Dvs det er ikke særlig vanskelig å si |
Noruega, men det stive blikket til den andre forstyrrer meg. Etter en halvtime |
klarer vi å løsrive oss fra vår kokong tilværelse. Med øl på sykkelflaskene |
begir vi oss ut på siste del av dagen. |
Når man tilbringer såpass mye tid sammen blir det en del rutiner i |
samtalemønsteret. På dette tidspunktet sitter jeg og venter på at han skal si |
"Det var en jente jeg kunne giftet meg med". Og like sikkert som stink på dritt |
kommer utsagnet. "Hvis jeg skulle giftet meg i dag måtte det ha blitt med den |
jenta." Jeg svarer "Ikke for å være irriterende pirkete, men så du den lille |
kulen på magen hennes?" "Det var tegnet på at du ikke kunne giftet deg med |
henne ha he ho hi" |
Jeg vet ikke om det var skuffelsen over jentas graviditet eller den ugjengjeldte |
kjærligheten som gjorde utslaget, men tror dere ikke gutten møtte veggen |
20 kilometer før dagen var slutt. Hadde vi hatt et videokamera kunne vi |
dokumentert det øyeblikket da melkesyren setter inn og han begynner å oppføre |
seg irrasjonelt. |
Da vi avsluttet dagens etappe ble kveldsritualet kort og natten lang. |
26 Juni |
Of. Chile – Rosario |
136 kilometer |
24.97 km/t |
Med gårsdagen friskt i minne hadde vi bestemt oss for å starte rolig for deretter |
å øke tempoet. Etter 5 kilometer kommer vi til de to stedene Of. Chile og Of. |
Alemane. På kartet er disse plassene merket som to steder. Vi har kalkulert med |
at her er det mulig å få tak i vann og brød. (Leserne må være klar over at vi |
er midt i ørkenen og at vi bærer med oss den mengden vann som trengs.) Når vi |
ankommer våre forhåpentlige vannhull er det eneste tegnet til liv |
stedsnavnskiltene. Først er vi litt forundret og lurer på hvordan det er mulig |
å ikke få øye på mennesker og hus. Etter en stund går det opp for oss at dette |
ikke er noen bebodde steder. Skiltene symboliserer to kirkegårder som er |
etablert til minne om folk som har arbeidet med den veien som vi sykler på. |
Når denne kjennsgjerningen synker inn i varme hoder med tørste ganer faller det |
en mengde stygge ord. På dette tidspunktet er det 200 kilometer til den neste |
store byen Antofagasta. Veskebeholdningen består av litt øl på sykkelflaskene |
som faktisk er kald pga nattefrost, i tilegg eksisterer det to liter vann på |
renseflaskene. Dette er lite veske i et så varmt område. Vi kommer fort til den |
konklusjonen at det ikke nytter å bruke krefter på å irritere seg over et |
elendig kart, det er bedre å sykle mot forfriskende drikker 200 kilometer lenger |
nord. I ettertid er det lett å se på hendelsen som en liten detalj som ikke var |
særlig problematisk, men hadde vi ikke kommet over en liten landhandel senere |
så hadde vi blitt meget tørste. Her fikk vi brukt opp de siste tusen pesoene på |
brus og brød pluss at vi fikk fylt opp vannflaskene. |
I dag har vi en brukbar medvind og den hjelper oss til toppen på 2300 meter. |
Selv om man har vinden til hjelp er det alltid deilig å komme til toppen. Nå |
har vi fortjent nedoverbakkenes enkle kilometer. Dette ønsket blir naturligvis |
ikke oppfylt og når vi starter nedturen har vi motvinden i ansiktet. Det finns |
ikke noe mer frustrerende enn å måtte trå for å holde 30 km/t når man uten vind |
hadde rullet i 45 km/t. Dette vindfenomenet kan sees på som et ledd i Chiles |
demokratiske utvikling, ta fra de hvilte gi til de slitne. Vi sykler |
ca. 50 kilometer slakt nedover med 30 km/t før vi slår leir 80 kilometer fra |
Antofagasta. |
27 Juni |
Rosario – Antofagasta |
80 kilometer |
34.08 Km/t |
Vi våkner klokken 06.30 av at vi holder på å fryse i hjel. Termometeret viser |
–5 grader. Det er utrolig kaldt om natten på 1500 meters høyde i |
Atacama ørkenen. Hutrende og med gåsehud gjennomfører vi morgenritualene. Det |
går fortere i dag enn til vanlig. |
Senere får vi vite at Peru og nordre del av Chile er blitt rammet av et kraftig |
jordskjelv. Dette er altså det stedet vi var når det skjedde. Vi merket |
ingenting. |
I dag skal vi rulle 1500 meter ned på 80 kilometer. Det blir den letteste |
etappen til nå. Hvis det ikke hadde vært for en sterk motvind ville snittet |
vårt ligget på over 40 km/t. Vinden fører til at det blir en forholdsvis hard |
jobb. I dag stopper vi en gang. Ved et stort monument drar vi av oss |
overflødige klær. Det skal forestille en stor hånd som kommer opp av |
ørkensanden, litt kjedelig og litt morsomt, mer er det ikke å si. |
Vi ankommer Antofagasta klokken 12.30, det er deilig å være ferdig med dagen så |
tidlig. |
Etter en uke uten dusj føles det godt å la det kalde vannet skylle bort |
ørkensanden. Etter dusjen slapper vi av foran tv, og mens vi ser på MTV faller |
den udødelige kommentaren. |
"Det eneste som kan ødelegge for Robbie Williams er Robbie Williams selv hvis |
han havner på kjøret igjen." |
Hvem som er mannen bak denne tidløse bemerkningen skal forbli en hemmelighet. |
28 - 29 Juni |
Antofagasta |
0 Kilometer |
Her er vi i nok en større by, den største i den nordre delen av Chile. |
225 000 mennesker bor det her. Disse to dagene blir brukt til det som er vanlig når |
vi befinner oss i byer. Vi skriver, spiser på McDonalds og ser på tv. |
Denne gang er vi ikke alene på denne burgerkjedenes konge, men har selskap av |
mange fra Ronald McDonalds eget hjemland. Vi lander i Antofagasta midt under en |
militærøvelse, og byen er full med amerikanere og briter. Kritthvite mennesker |
med piggsveis som blender godt inn blant lokalbefolkningen. Midt på dagen er |
hele denne flokken sluppet løs, og alle har funnet veien til burgerbaren. Nå |
skal vi kanskje ikke kaste med stein her vi sitter med hver vår osteburger i |
hånden, men det er ikke vanskelig å se at det er en flokk amerikanere med stø |
kurs mot kassen som passerer forbi oss. De kommer med collegecaper og gensere, |
og har det karakteristiske men vanskelig definerbare amerikanske snittet over |
utseende sitt. De har som oss valgt å unnvære de lokale delikatessene, og heller |
holde seg til det trygge og velprøvde. Det er slik det blir skikkelig reisende |
av. Ketsjup og wienerpølse. |
Vi hadde et annet oppdrag her i Antofagasta. Det bestod i å oppdrive kart over |
landene lenger nord i Sør Amerika. Bolivia, Peru og Colombia. Vi behøvde disse |
for å sette sammen siste delen av ruten. Finne ut hvor det er mulig å sykle, |
og hvor det ikke er like lett å komme seg frem på to hjul med mye bagasje. Men |
det skulle vise seg å være et mission impossible som selv ikke Tom Cruise hadde |
vært i stand til å løse. Vi fant veldig få bokhandler i byen, og enda færre |
kart. De få kartene vi fant var i tillegg kun over Chile, og hjalp oss ikke |
stort. Kartproblemet ble derfor uløst, og vi fikk prøve igjen i neste by. |
Den siste rystende nyheten fra disse dagene var jordskjelvet i Peru. Dette |
ble vi først klar over dagen etter det første og kraftigste skjelvet, da var |
hotmailkontoen plutselig lyst opp som juletreet av mailer fra bekymrede |
mødre. Vi hadde natten før, da skjelvet rammet, overnattet på ca. 1500 meters |
høyde og ikke merket noe til det. Det var heller ikke noe tegn til at noe hadde |
skjedd på vei ned mot byen, eller i sentrum av byen for den sags skyld. Livet |
gikk sin vante gang, flodbølgefrykt eller ikke. Men vi kan godt forstå at folk |
(mødre) blir litt bekymrede når de sitter hjemme i Norge og ser på nyhetsbildene |
uten å vite helt hvor vi befant oss. I skrivende stund er vi kommet enda et |
stykke lenger nord i Chile, men ikke truffet på noen områder som har vært |
merkbart berørte. I hvert fall ikke på overflaten. |
Bilder fra Chile |