30 Juni

Antofagasta - Carmen Alto

102 Kilometer

22.9 km/t

Vi bestemmer oss for å bedrive litt sightseeing på vei ut av Antofagasta. Over

en time tar det oss å navigere i farvannet mellom hotellet og utkjørselen fra

byen. I mellomtiden har vi syklet ned et par blindveier, og hilst på folk når

vi måtte bruke garasjeplassen deres som snuplass.

I det vi forlater byen sykler vi forbi et par fotballbaner. Fotballbaner og

hjemmebanefordel har vi også fortalt om før, den gang på Chiloe. På disse

banene derimot var det mer snakk om hvilket mål en skulle skyte på. Om man

spilte i oppoverbakke eller nedoverbakke. Jeg vet ikke hvor mange prosent

stigning det var snakk om, men høydeforskjellen mellom målene var tydelig.

Første 10 kilometerne ut fra byen går rett til vers. Veien presser seg igjennom

en sprekk i fjellet, og slynger seg videre oppover i S-svinger. Vi klarer kun

å holde 8-12 km/t, og må ha en pause halvveis. Det tar oss litt over en time

å nå toppen, men så flater det ut. 5 kilometer senere er vi tilbake på ruta 5.

Ruta 5 førere oss så videre langs en bred dalbunn, og stiger så slakt at vi ikke

merker noe til det. Først da vi holder neste pause en time senere, ser vi at

høydemåleren har forflyttet seg. Vi har da kommet fram til dagens andre

jernbanekryssing, og står ved siden av en dame med en kjøleboks i hånden. Det

er noen smarte hoder som har funnet ut at jernbaneoverganger er et bra sted å

sette opp en provisorisk salgsbod, siden alle bilene er nødt til å stoppe helt

opp ved disse. Det står skilt med skriften "Pare" (stopp), og det overholdes

av alle. Vi stopper også opp, og fisker ned i lommeboken etter noen mynter.

Sekunder senere står vi med hver vår saftis, midt i ørkenen. Etter et par

hurtig bilder for å dokumentere denne kontrasten mellom varmt og kaldt, og så

slukes saftisen hel. I varmen smelter den hurtig og gir sykkelramma et par nye

oransje flekker. Blandingen av nedslitt lakk, skitt, olje og saftis gjør seg

faktisk ganske godt, og gir den flerfargede ørkenen kamp om oppmerksomheten.

Etter 75 kilometer når vi fram til Baquedano og dagens andre is. Denne gangen

en skikkelig fløteis, en Feeling (den lokale varianten av Magnum). Dette er

min type is. Knut Morten har i stedet sin favoritt blant den forutnevnte

saftistypen. Mens vi sitter der i skyggen og slapper av holder Knut Morten på

å få en ny stor kul plassert midt på hodet. Det store Cola lysskiltet som

henger over han mister plutselig det ene feste sitt, og henger og dingler kun

i det andre. Det ser ganske dramatisk ut, men foreløpig holder det andre feste

stand. Vi tar allikevel ingen sjanser, og flytter plaststolene på trygg

avstand. Med vår nye utsikt ser vi butikkeieren klatre opp stigen med skrujern

i hånden. Han ser litt stresset ut, og det er det kanskje ikke noe å si på.

I det vi igjen setter oss på syklene står han fremdeles der oppe.

Etter 104 kilometer er det nok for i dag. Vi går av syklene og triller de et

par hundre meter vekk fra hovedveien. Pluggene går denne gang lett ned i

sanden, og vi sitter snart rundt leirbålet. Vi finner en fordypning på sletta,

og oppnår både ly for primusen og ryggstø til trette rygger. Det er herlig,

og vi blir liggende slik helt til kulda begynner å ruske i stortåa.

1 Juli

Carmen Alto - Calama

125 Kilometer

25.7 km/t

Vi våkner opp etter en god natts søvn. Det har nesten vært for varmt, og jeg

har måttet sparke av meg et sokkepar i løpet av natten. Vi pakker sammen og er

klar til å dra videre litt før 9:30.

Etter et par kilometer tar vi så avskjed med ruta 5 for denne gang, og svinger

til høyre mot Calama og San Pedro. Veien fortsetter slakt oppover, og vi

passerer flere forlatte bygninger som ligger langs veien. Et par steder er det

klynger av bygninger eller små byer som ligger der, slitt ned. De er relikvier

fra en annen tid. En tid da dette området var utsatt for sitt eget gullrusj,

eller salpeterrusj hvis en skal være pirkete. Langs veien står det skilt

som holder minnene i live. De forteller om navn på de gamle bedriftene og om

hvilke årstall de var aktive. 1915-1930 er tallene som dukker opp oftest. De

gamle spøkelsesbyene og bedriftene ligger tett dette første stykke av dagen,

og vi sykler sikkert forbi 6-8 stykker før første stopp.

Dette holder vi etter 46 kilometer i byen Sierrra Gorda. En liten engates by

med restauranter og bussholdeplasser. Vi kjøper oss noe og drikke, og setter

oss i skyggen. Forskjellen mellom skygge og sol føles enorm, og det er hardt

til og med for vår lille hjelper. Den viser noen og tretti grader, og ber

pent om å få litt avlasting. Vi putter den i baklommen, og lener oss tilbake.

Sykkelcomputerene derimot glemmer vi, og de blir sittende på syklene som står

lent opp mot en lyktestolpe. I solsteiken. Det liker de ikke spesielt godt,

og protesterer på den eneste måten de kan. Skjermen svartner til. Det er ikke

mulig å få frem noe når en trykker på knappene. De måtte kjøles ned, og det

pronto. Vi tok de med i skyggen og prøvde å blåse på de. Computerne klarer

seg bra så lenge en sykler, da er vinden en selv produserer nok til å holde

de avkjølt. Det tok noen sekunder men den blåsende førstehjelpen gjorde

nytten. Sakte men sikkert forsvant den svarte fargen, og tallene kom tilbake.

Knappene fungerte igjen, og faren var over. Det hadde ikke vært særlig

morsomt å miste sykkelcomputeren, og all den informasjonen som den inneholder.

Etter Sierra Gorda bærer det videre. Først ut på en slette, og så oppover.

Denne gangen en stigning brattere enn hva vi opplevde før byen, eller kanskje

føltes det bare slik. Vi begynte å merke kombinasjonen av en litt for hard

start og varmen. Den ble etter hvert vanskelig å samarbeide med, og vi var

kommet til den tiden på dagen hvor sola tok som mest. For vår del er dette

mellom klokken 11 og klokken 15. Vi måtte ha en pause. Halvveis opp den lange

slake bakken vi var i gang med la vi oss rett ut. Pustet tungt og helte i oss

drikke. Vi hadde til nå syklet 68 kilometer, og lå godt an i forhold til

skjema. Det var ellers tid for lunsj, men vi ville gjerne ha litt mer skygge

før vi åpnet matpakken. På toppen av bakken skimtet vi en bygning, og vi

bestemte oss for å prøve å finne skygge ved denne. Da vi nådde toppen så vi

at huset var inngjerdet, og det var ikke mulig å bruke dette til å oppnå det

vi ønsket. Men vi hadde flaks, det stod en trailer utenfor gjerdet. To menn

stod bøyd over motoren, og hadde ikke noe imot at vi brukte hjulene til å

finne det vi lette etter. Med ryggen tilbakelent mot hvert vårt store bilhjul

satte vi så til livs nydelig tørt brød og bringebærsyltetøy. Dette var etter

71 kilometer.

Etter lunsjen syklet vi hele 5 kilometer før vi kom over en liten restaurant

langs veien. Denne sjansen kunne vi ikke la gå fra oss, så etter 76 kilometer

holdt vi nok en pause sammen med en flaske iskald sprite.

Etter dette syklet vi et stykke uten å stoppe. Klokken viste at ettermiddagen

var under anmarsj og det betydde bedre sykletemperatur. Neste stopp Calama.

Trodde vi. Etter 90 kilometer kom den neste pause, men denne gangen var det

ikke vår skyld. For andre gang på noen dager (første gang på dagen utfra

Copiapo) ble vi intervjuet på åpen gate. Også denne gang stoppet det plutselig

en bil foran oss. Ut av bilen spratt det to menn, den ene med et tv-kamera

over skulderen. å nei, ikke nå igjen. All denne medie oppmerksomheten var

begynt å bli slitsom. Vi følte oss som BackAlley Boys, bare uten de skrikende

jentene. Vi ble bedt om å stå helt stille av mannen med kamera, mens den

andre gav oss en mikrofon. Mannen med kamera nikket mot oss, og vi forstod at

de ville at vi skulle begynne å si noe. Vi så på hverandre og stotret fram

Noruega, bicicletas og sud america total. Det fylte hele 3 sekunder av

videokassetten, og var nok et noe kortete intervju enn de hadde regnet med.

De skjønte at vi trengte litt hjelp, og begynte å spørre oss om konkrete ting.

Hvor vi kom fra, hva vi holdt på med, hvor lenge etc. De snakket litt engelsk

og vi ble oppfordret til å svare med den spansken vi kunne for så å fylle inn

hullene med engelsk. Det ble zoomet inn og ut, tatt nærbilder og

bakgrunnsbilder. Det hele tok sikkert 15 minutter, men til slutt virket de

fornøyde med innsatsen vår. Off Camera ble vi etterpå stående å prate litt om

veien videre, før vi ble ønsket god tur. De var fra den nasjonale kanalen TVN,

og forklarte at intervjuet ville bli sendt i morgen. Vi fikk dessverre ikke

sett innslaget, men at etter den sannsynligvis sterkt dubbede versjonen ble

sendt i beste sendetid har det vært vanskelig for oss å ferdes på gaten her i

Chile. Autografjegere og sladderpressen klenger seg på.

Etter våre 15 minutter i rampelyset sykler vi det siste stykke inn mot Calama.

Denne byen som etter hva vi har fått vite aldri har opplevd regn. Dette er som

dere da skjønner et meget tørt området av Chile, hvor paraplysalget går heller

dårlig.

Vi har litt lite vann igjen, og er nødt til å sykle innom en Shell stasjon ved

utkanten av byen. Her kommer vi i snakk med en dame, som noe måneder senere

skal sende datteren sin til Norge. Datteren reiser som del av AFS sitt

utvekslingsprogram, men moren husker ikke i farten hvilken by hun skal til.

Det var i hvert fall ikke Oslo. Utvekslingen går også andre veien, og dette

siste skoleåret har familien hatt en tysk jente boende hos seg. Vi blir

stående og prate en stund, før hun sier farvel. Et øyeblikk håpet vi på å bli

bedt med hjem, men vi ser kanskje for skitne og skumle ut. I stedet må vi ta

til takke med en grushaug 5 kilometer utenfor byen. Stedet er merkelig og litt

skremmende. Det ser ut som en blanding av en søppelplass og en gravplass for

dyr. Store og mindre skjeletter ligger strødd på bakken. Det er nærmest

selvfølgelig også løshunder på slike steder, og en av de insisterer på å gjø

halve natten. å hold nå kjeft, vi prøver å sove.

2 Juli

Calama - San Pedro de Atacama

98 Kilometer

20.9 km/t

San Pedro de Atacama, det er et flott navn synes dere ikke. Jeg synes i hvert

fall at det ruller elegant av tungen. Før vi kommer så langt gjenstår det

først nesten 100 kilometer.

I det vi forlater nattens leirplassen ser vi synderen fra i natt, eller

synderne. Det er flere av de, løsbikkjene. I det de legger merke til oss

stemmer de opp igjen i kor, og minnene fra i natt bringes fram forrest i

hjernebarken. Bikkjefaen kunne du ikke ha latt meg sove i fred.

Slitne fra lite og dårlig søvn starter sykkeldagen tregt. Det går oppover

igjen, og bena føles tunge (i hvert fall mine). 15-6 km/t er alt vi klarer de

første 10 kilometerne. Deretter flater det litt ut, og kreftene kommer tilbake.

Etter ca. 30 kilometer går det igjen til vers. Nattens overnatting hadde vært

på 2300 meters høyde (Galdepiggen er 2469 meter høy, er den ikke), så vi sov

nesten på toppen av Norge. Nå etter de første 30 kilometerne går det altså

videre oppover, og vi ville snart komme til å være høyere enn Norge. Det går

faktisk oppover ganske lenge, hele 40 kilometer før vi endelig er på toppen.

Denne runder vi på 3350 meter, løypas høyeste punkt til nå.

Vi har selvfølgelig lest litt om høydesyke på forhånd, og har også med oss en

liten bok med medisinske tips for reisende i sør Amerika. Vi var derfor klar

over hvilke symptomer en skulle kikke etter når det gjaldt problemer med

høyden. Det står forklart i vår lille bok at over 2500 meter kan en begynne å

merke symptomer, og over 4000 meter så ville de fleste føle noe. Dette står

skrevet for de som beveger seg med normal hastighet i disse høyder, og ikke de

som presser seg framover (og oppover) på sykkel. Vi var derfor klar over at vi

sannsynligvis ville føle noe etter hvert som vi så høydemåleren telle oppover.

Problemet i høyden er den tynne luften, eller nærmere bestemt den mindre

konsentrasjonen av oksygen. Dette gjør at det kan være tungt å puste og at en

opplever hodepine. Vi merket litt til begge deler til å begynne med, men de

forsvant når vi slo ned på tempo. Det gjelder å ta hensyn til kroppen, og vi

holdt en pause etter hver femte kilometer til vi nådde toppen. Her tok vi så

en lengre pause med drikke og kjeks. De milde symptomene som vi hadde opplevd

forsvant så å si i det vi sluttet og trå, og etter og ha sittet og slappet av

en stund merket vi ingenting lenger.

Slike opphold og treningsøkter i høyde har også sine positive effekter, blant

annet bloddoping. Kroppen reagerer på den lavere konsentrasjonen av oksygen

med å produsere flere røde blodceller. Dermed oppgraderes fabrikkens

maskineri, og den er i stand til å produsere flere pakker med fiskepinner enn

tidligere. Vi regner med at det kommer til å ha en enorm effekt når vi kommer

tilbake til lavlandet i Norge.

Det tørre været som jeg også snakket om i går, gjør seg gjeldene på flere

området enn Calamas paraplysalg. ørken i dette området er meget godt egnet for

bevaring av arkeologiske skatter, og i byen vi ankommer i dag,

San Pedro de Atacama (jeg skulle ønske jeg kunne si det hele tiden), så finner

en et meget berømt museum. Dette kommer vi mer tilbake til i morgen.

Etter vår tur opp i skyene så bar det nedover igjen. Byen, San Pedro de Atacama,

lå ikke høyere enn på 2350 meter, så vi hadde en lang utforkjøring foran oss.

Og for en utforkjøring. På vei nedover fikk vi først et oversiktsbilde av

saltsjøen i Atacama, og så et blikk av Månedalen. Fantastisk flott. Jeg tror

vi brukte en hel filmrull før vi var nede i bunnen av bakken.

"Last but not least" heter det på engelsk, og det gjaldt til gangs for oss

denne dagen. De siste kilometerne før San Pedro de Atacama syklet vi igjennom

Dødsdalen, og jeg tror vi begge var enig om at det var det flotteste stedet

vi noen gang hadde vært (og jeg har til og med vært på Hamar). Jeg tror vi

har noen bilder av den, vi har i hvert fall en del bilder fra andre

naturskatter i områdene rundt San Pedro de Atacama (jeg skal snart gi meg nå,

og i stedet begynne å referere til den som Byen) som dere kan finne i

fotoalbumet.

All fotograferingen tok sin tid, og vi var ikke inne på Hostal Chiloe før rundt

18:30.

Mette på førsteinntrykk sovnet vi inn, og gledet oss til i morgen.

3 Juli - 5 Juli

San Pedro de Atacama

40 kilometer

Før jeg begynner på disse linjene vil jeg gjøre leseren oppmerksom på at jeg

syntes det området hvor teksten har hentet sin inspirasjon fra er fantastisk.

Noen vil kanskje føle at det er et negativ drag over noen av de hendelsene jeg

skal skissere nedenfor. Dere har selvfølgelig rett, men ikke la dere lure.

Grunnen til dette er at det ligger i min natur å dvele over det negative

fremfor det positive. Dårlige opplevelser gir liv til flere sider enn de

behagelige.

Som turistmål er San Pedro de Atacama et forholdsvis (u)normalt sted. Her

finner man en utradisjonell blanding av anti-turister eller backpackere og

hyper-turister. Dette er selvfølgelig ytterpunktene i en glidende skala hvor

de fleste er et sted midt imellom. Hvor vi befinner oss skal ikke uttales høyt,

men at vi utfordrer antituristenes litt svake identitet er ingen hemmelighet.

Det vi bedriver er den ovenfornevnte gruppens drøm, eller rettere sagt det er

det de sannsynligvis tror de holder på med. Men når vi kommer rullende inn i

byen kan de ikke annet en å se ned. I sitt innerste tenker de "Vi forflytter

oss jo egentlig ikke ved hjelp av egen kraft, men som en følge av den gode

infrastrukturen her i landet. Hvor ofte bærer vi egentlig denne sekken som er

opphavet til vår gruppes kollektive sjel?" Dette er naturligvis noe som ikke

blir bemerket overfor oss, men vi merker deres litt hatske innstilling til vår

autentiske verden. En annen sak er at vi ankommer med sykkelskjorter fulle

av sponsormerker. Nakamura, Mavic, Ritchey og Manitou er symboler som

automatisk diskvalifiserer fra å bli tatt opp i batikkstammen. Men likefullt

blir deres skjøre tilhørighet avslørt av vår tilstedeværelse.

Byen ligger på ca 2400 meter midt i andesregionen. Den er et senter for det

som blir kalt opplevelsesferier. Hvis vi skal kategorisere stedets profil er

natur en viktig fellesnevner. Ved å spesialisere seg på denne type aktivitet

opptrer de fastboende like rasjonelt som den norske staten den gang de valgte

å satse på oljevirksomhet. Rike mennesker hungrer etter naturopplevelser og

natur har de nok av i regionen rundt San Pedro. Det som er merkelig er at

området også tiltrekker seg de forannevnte antituristene. Disse som på mange

måter er hyperturistene sine motstandere. Dette er individer som i

utgangspunktet søker seg til det lille, det autentiske, steder hvor de kan

rense sin sjel sammen med likesinnede. Her er det en ting som er

betydningsfullt å få med seg, det er ikke stedet i seg selv som er viktig,

men at man kan speile seg selv i de andres opplevelser. Man forsterker egen

identitet ved hjelp av felles gester, blikk og tegn. De er blaserte og fast

bestemt på å kjede seg til døde ved ethvert møte med de konvensjonelle

turistene. Man er ikke charterturister som halvfulle og høylydt klapper når

flyet lander på Lanca internasjonale flyplass. Antituristene snylter, spinker

og sparer slik at de siste seks månedene med jobbing på den nordlige halvkule

kan fordeles utover en lengst mulig periode. Et av målene er å forflytte

avreisedatoen nærmest mulig datoen for billettens holdbarhetstempel. Disse

personene blir etter hvert en del av stedets økonomi. De sitter på

gatehjørnene og selger håndlagde smykker til hyperturistene. Man lever av de

rike på samme måte som lokalbefolkningen. Mens gjestene drar på

opplevelsesturer i den flotte naturen forbereder antituristen kveldens salg.

Det er lett å overbevise middelaldrende franske kvinner ruset på opplevelser

om at gjenstanden du dingler foran ansiktet deres har en spesiell symbolsk

verdi. Etter en kort, men intens forhandling tusler offeret av gårde med et

skorpionsmykke i hånden og tullinglua på snei. (Tullinglue henviser

opprinnelig til de hodeplaggene som ikler mange av medlemmene i dagens urbane

ungdomskultur. Det er her snakk om et utvidet ungdomsbegrep, deltagerne er i

alderen 10-40 år og de er som oftest menn. Tullinglue i den konteksten jeg

beskriver er Perulua. Du har sikkert sett denne kalotten med de ulike fargene

og øreklaffer. Den levde sitt symbolske liv på hodet til mange studenter på

begynnelsen av 1990 tallet.)

De dagene vi er i San Pedro er vi en del av hyperturistenes søken etter den

perfekte naturopplevelsen. Den første dagen benytter vi til å sjekke ut hva de

forskjellige tilbyderne av opplevelser kan gi oss. Valget faller på

"Dessert Adventure". En overbevisende kanadisk guide gir oss "gratis"

opplysninger samtidig som han vikler oss elegant inn i deres salgsnett.

Når seansen er over kan vi ikke si nei, Dessert Adventure blir vårt valg.

Vi har bestemt oss for å delta på to turer. Den første består av å se på

soloppgangen ved El Taito. Dette er et område fullt av geysir. Det hevdes også

at feltet er det høyest beliggende i verden med sine 4200 meter over havet.

Den andre ekskursjonen er en rundtur på 11 timer hvor vi blir fraktet rundt i

områdets severdigheter. Blant små byer og isbelagte laguner er vi på

fotosafari. Før vi begir oss ut i denne fraktetilværelsen tar vi en tur på

egenhånd. Først til byens verdensberømte museum. Turens første museumsbesøk

byr på noen godt bevarte skjellet, smykker og jordbruksredskaper. For mange

år siden var dette området bosted for en eller annen indiansk høykultur alla

Maya, Inka eller Aztekere.

Valle de la Luna ligger bare 15 kilometer unna og er fullt oppnåelig ved hjelp

av egen muskelkraft. Det er deilig å slippe bagasje når man sykler. Nå har

vi tråkket rundt så lenge med tung sykkel at vi har mistet evnen til å

balansere en sykkel uten oppakning. Det var som om sykkelen hadde andre ideer

om hvor den ville. Månedalen er et område med sandformasjoner likt det som

finns på månen. Dvs. det skal være en krysning mellom månen og mars. Det var

i dette området NASA testet ut den bilen som ble sendt til Mars for et par år

siden. Denne turen blir på ca 40 kilometer og er nesten ikke til å tro. Det

finns masse sandhuler her som det er morsomt å krype inn i. Barnet får sin

utfoldelse i de perfekte rammene. En av hulene er slik at vi kan klatre fra

innsiden og ut på toppen av fjellet. Kameraet blir brukt flittig og vi håper

at det er en del gode dias av de spektakulære omgivelsene.

El Taito

Klokken ringer 03.45. Det er 15 minutter til bussen som skal frakte oss opp

til geysiren ankommer. Vi er begge svært trøtte, men turisten i oss har våknet

så spenningen stiger. Vi er de siste som blir plukket opp. Minibussen er

stappfull når vi plasserer de små rumpene våre på setene. Knut sovner i løpet

av 10 minutter, jeg hører på musikk. Turen opp foregår i den svarteste natten

så det er ikke mulig å se noe av omgivelsene. Når vi kommer frem blir vi møtt

av en mengde rykende hull. Selv om området ligger på 4200 meter merker vi

lite til høyden. Det meste er slik turistbrosjyren sier, flott, til å ta

pusten av en og slike klisjeer. På toppen blir det servert frokost, egg kokt

i en av geysirene, te, rundstykker og kjeks. Det blir også tid til å bade i

en varm kilde. Det er minus 2 grader i luften og bare 20 grader i vannet,

så det er ikke det behageligste jeg har vært med på. Vi var de eneste som

badet fra vår gruppe, men det betyr ingenting. De andre var gamle mennesker

som sannsynligvis ville fått helseproblemer av opplevelsen. Vårt følge bestod

av 5 amerikanere, 4 chilenere, 2 italienerer, 2 nordmenn og 1 brasilianer.

Det er ikke så mye å si om disse menneskene annet enn at man på typisk etnisk

vis holdt seg for det meste til sine egne. De to italienerne var profesjonelle

fotografer og ble veldig oppspilt hver gang de så et dyr. Amerikanerne var

som de bruker, verdensvant kontrollerte de bussens offentlighet. 3 av

chilenerne forholdt seg rolig under turen, den siste måtte ustanselig på do.

Dette førte til at bussen gjorde et stopp vært 10 minutt. Brasilianeren var

en kvinne på ca. 60, men hun skal jeg snakke mer om siden. Turen ned var

flottere en selve oppholdet på toppen. Nærkontakt med vicunas i slike

omgivelser er en begivenhet.

Rundtur

Vi blir hentet av bussen klokken 07.00. I dag er vi de første som blir plukket

opp. Den neste som entrer bussen er vår brasilianske venninne fra i går. Og

så er gruppen samlet. Det viser seg at den brasilianske damen hadde bestilt

turen for et halvt år siden og det er grunnen til at den blir kjørt i dag.

Hun er en morsom liten skikkelse, 1.50 høy, svart skinnbukse, en rosa blazer

som passer bedre i byen enn i fjellet og sko med litt høye hæler. Hun kan en

smule engelsk slik at våre verdener ikke blir fullstendig isolert. Første

stopp er den lille landsbyen Toconao. ærlig talt så skjønner jeg ikke hva vi

gjør her, men stoppe gjør vi. Det eneste som skjer er at vi blir servert

frokost. (Aha nå skjønner jeg hvorfor vi stoppet.) Etter dette stanser vi ved

et monument som indikerer at vi er ved Tropic of Capricorn. Jeg har hørt om

dette. Det jeg vet avgrenser seg til at Henry Miller har skrevet en bok som

har dette navnet. Vi ble forklart at det har noe med årstiden å gjøre. Hvis

det er noen som vet noe mer er jeg interessert i å få en tilbakemelding.

Neste pause er faktisk også en landsby. Socaire ligger der i all sin

autensitet. Dette er rett og slett ikke engasjerende, la oss sette kurs for

fjellene. Her møter vi vårt dypere jeg. Salar de Talar speiler omgivelsene

i en blåturkis farge og er min favorittopplevelse når det kommer til natur.

Vi sklir utover lagunen på en tynn hinne av is. Det er morsomt når man trår

igjennom, vannstanden er bare 30 centimeter og utgjør ingen fare.

Salar de Talar blir utsatt for fotografiske overgrep, den dokumenteres i alle

vinkler. Lunsj blir inntatt ved innsjøen Tuyaito. Denne består av kylling,

ris, brød og salat. Her blir det også mye fotografering. Den største

utfordringen blir å ikke få med den lille brasilianske damen som løper rundt

i motivet. Hun er et lite rosa tyttebær som har en forstyrende effekt på

omgivelsene. Etter dette går ferden ned til Laguna Miscanti, denne er todelt

og består av en liten og stor. Dette er en nasjonalpark som blir holdt stengt

for turister i årets tre siste måneder. Da trekker alle dyrene i området ned

til lagunen. Vi hadde en morsom opplevelse med en rev som poserte villig for

oss i flere minutter. Når vi kjørte bort kom den løpende etter bilen. Etter

dette kommer vi til Salar de Atacama som er en stor saltsjø. Her holder det

til en del flamingoer, men de er for langt unna til å bli veldig tydelige.

Nå er dagen vår slutt. Mange inntrykk skal fordøyes og rumpa skal hviles etter

11 timer i minibussen. Så er ferien over og det er på tide og omstille

kroppen til det daglige slitet. Skal man fremover er det viktig å være

mentalt innstilt på dette.

Bilder fra Chile