6 Juli

San Pedro - Tocopilla

240 Kilometer

70 km/t

Som dere ser gikk det meget sterkt unna denne dagen. 70 km/t er fartsrekord

for vår del, og det med god margin. Grunnen til denne utrolige hastigheten

er dessverre ikke det at vi nærmer oss en dopet proffsyklists form, men at

vi hadde motorisert hjelp. Det fristet ikke å skulle sykle tilbake samme vei

som vi ankom San Pedro, så vi bestemte oss for å ty til buss. Det var også

en anledning til å ta igjen litt av den tapte tiden, siden vi nå lå noe

etter tidsskjema.

Det å ta buss med sykkel er en opplevelse, spesielt med all den bagasjen vi

har med oss. Av- og påstigning er en kamp med tiden og en kamp om plassen.

Bussene er ofte meget fulle, og alle har med seg bagasje til opp under ørene.

Pakkingen på bussen foregår som i en hønsegård. En enslig hane som løper

litt forstyrret rundt og prøver å holde orden på alle hønene. Hønene har

hver sin agenda og hver sin kyllingflokk som skal stues på plass.

Sykkelveskene klarer seg greit nok, men gir og eiker trenger fritt

spillerom. For vår del viste det seg at mye faktisk er bedre. Siden vi kom

med fullpakket sykkel ganger 2, okkuperte vi en av bussens 5

lagringsenheter. Syklene fikk ligge fritt på toppen av veskene, uten at noen

andres bagasje ble forsøkt presset inn.

Når en så svett endelig har fått satt seg, så skjønner en at det finnes mer

behagelige måter å forflytte seg på. Tilbakelent i et mykt sete, med ryggstø

og kald drikke, er dagens arbeid allerede gjort. Ingen harde bakker, ingen

sykling til langt på natt og ingen sykling med tom vannbeholdning å glede

seg til denne dagen.

Bussturen tok oss innom Calama og Marie Elena. I den siste av disse hadde vi

et lenger stopp. Det var tid for tissepause og godteinnkjøp. Det ble solgt

potetgull og sjokolade ved busselskapets kontor, og et par gamle damer

tilbøy hjemmelagde empanadas.

De siste 10-15 kilometer inn mot Tocopilla kjørt vi i mørket. Allikevel var

det ikke vanskelig å se at dette var en nedkjørsel som det hadde vært

morsomt å prøve på to hjul. 25 u-svinger fordelt på over 10 kilometer nedover

i en trang dal. Men det får vente til neste gang, for vår del.

I Tocopilla fant vi oss et hostal drevet av 4 hyggelige eldre kvinner. Det

var som og bli tatt i mot av hvert vårt par av bestemødre. Smilende ble vi

ført til rommet, som denne gang hadde både lys og varme. Vårt opphold i

San Pedro hadde i et par dager manglet begge av åges elementer. En av de

lokale innbyggerne hadde kjørt bilen sin inn i en elektrisitets stolpe, slik

at strømmen var kuttet.. Det tok et par dager å få tilkaldt ekspertisen og

materialene, og i løpet av den tiden måtte en klare de nattlige

toalettbesøkende på middelaldersk vis. Stearinlyset i den ene hånda og

utstyret i den andre.

Til middag ble det pizza. Vi fant oss et italiensk inspirert sted et par

kvartaler fra hostalet. Da vi ankom satt det to unge kvinner i svart skinntøy

med øynene klistret til tv skjermen. En av de mange populære såpeoperaene

ble vist, og vi entret scenen midt i et klimaks. Kun et par kjappe

øyekast fikk vi tildelt, og de fortalte sitt tydelige språk om at vi måtte

vente på vår tur. Først måtte sannheten om Jorges sidesprang med sin andre

kones svigerdatter fram i lyset. Etter Jorge hadde tilstått ble det endelig

vår tur, men vi måtte bestille fort. En kunne høre på musikken at neste

klimaks allerede var under oppkjøring, og vår vertinnes oppmerksomhet

begynte å flagre. Bestillingen ble skrevet ned i en fei, og sendt bak til

kjøkkenet. Der stod moren deres over grytene, med steikespaden i den ene

hånden og sneipen i kjeften. Ikke akkurat det synet en ønsker å se når

maten ens blir tilberedt. Vi prøvde å se en annen vei, men det var ikke

lett.

Vi får vel legge til at pizzaen smakte bra, med eller uten aske, og at vi

fikk trykt i oss begge to før vi trette sovnet inn.

7 Juli

Tocopilla - Rio Loa

102 kilometer

24.05 km/t

Når klokken slår 08.00 spretter vi ut av sengen klare for et nytt kapittel i

vår labyrinttilværelse. Siste del av Chile står for tur, og om 750 kilometer

krysser vi grensen til Bolivia.

Dagen starer slik den ofte gjør når vi har overnattet på hotell, er det tv på

rommet setter vi på MTV eller en lokal musikkkanal. Til kjente rytmer går

pakking og klargjøring av sykkel hurtigere, dvs. hvis vi ikke blir forstyrret

av en ny episode med Tom Green eller guttene i Jackass. I dag er den eneste

forhindringen pengeproblemer. Vi må skaffe kontanter til å betale nattens

behagelige søvn. Mens Knut-Morten letter sin konto for 80 000 pesos går Knut

på fotosafari med det digitale kameraet. Det førstnevnte oppdraget var

betydelig lettere en det andre. Knuts jakt på det perfekte bybildet blir

ikke realisert denne gangen heller.

Vi skal nå sykle ca 250 kilometer med stillehavet som følgesvenn. Stillehavet

er et forholdsvis merkelig navn på noe som kan generere såpass med støy. Når

bølgene slår innover strendene er det langt fra lydløst. Det er noe

majestetisk over dette det største av verdenshavene.

Surferne vi passerer prøver å temme det, men som små pingviner blir de kastet

på land. Av og til tillater hun noen å ta del i sin storhet og de

(surferne) får lange tunnelglidninger. Vi spiser lunsj mens vi overværer

forestillingen.

Sykkelmessig er denne ruten som en berg og dalbane. Veien eksister på nåde

der den ligger klemt imellom havet og den loddrette fjelveggen. Fra 400 meters

fugleperspektiv glir vi ned og kysser spruten fra de siste bølgene før vi

igjen stiger til værs i sugende motbakker. Denne type sykling er som det

gamle pedagogiske prinsippet om belønning og straff.

Det er lite mennesker og bebyggelse langs denne delen av Chile. De som bor

her lever av å samle tang og plankton langs stranden. Etter at råvarene er

sanket legges de til tørk. Når de har fått den riktige konsistensen blir de

solgt til industrien som bruker det til nylonproduksjon.

Dagens fotografiske høydepunkt er når Nikon fester Knut-Morten tissende til

Agfarullen. Hvis ikke webmaster har foretatt en pornografisk sensur ligger

dette motivet i fotoalbumet.

Etter ca 4 timer effektiv sykling ankommer vi Rio Loa. Denne elven har sitt

utgangspunkt på flere tusen meters høyde i Andesfjellene. Den danner også

grensen for de to nordligste fylkene i Chile. Når vi krysser den er vi i

region 1. Det er en tollkontroll her og vi må vise passene før vi får

passere.

10 kilometer nord får Rio Loa slår vi leir på stranden. Etter de normale

rutinene sovner vi til lyden av Stillehavet som slår mot bakken.

8 Juli

Rio Loa - Iquique

139 kilometer

26. 67 km/t

Etter en god natt søvn på madrass av sand er vi klare for de 140 kilometerne

som gjenstår til Iquique. Berg og dalbanesyklingen fra i går fortsetter, og

de rullende dalene dysser oss inn i en tilstand av full konsentrasjon. Beina

trår pedalene rundt og blikket er rettet et sted i horisonten. Det er på

slike tidspunkt at kilometerne går unna. Denne robotaktige tilstanden varer

til vi blir blåst til live av parringsropene til en koloni sjøløver. Vi kan

så vidt skimte de der ute på et lite skjær. Etter denne tilbakekallelsen fra

naturen er vi igjen mennesker.

Knut har fått en ide som har surret og gått i bakhodet hans en stund. Kort

sagt går den ut på å sykle Tour de France neste år. Ideen er å sykle de

samme etappene som de profesjonelle syklistene med den forskjellen at vi

starter fem - seks timer før dem. Det høres ut som en bra tanke for en

sommerferie. Etter dette diskuterer vi hvem som kommer til å vinne touren i

år. Roberto Heras er Knut-Morten sin favoritt, men han innser at som

hjelperytter for Lance Armstrong er det en håpløs oppgave for fjorårets

Spania rundt vinner. Heras er den lille fjelljockeyen som får bakkene til å

se latterlig ut. Han kan sykle de fleste stigninger 30% fortere en de nest

beste. Det er en egenskap som står høyt i kurs her vi nærmere oss krysningen

til Bolivia.

Kort tid etter at vi har avslutet vår dialog om neste års sommerferie og

årets vinnere, får vi muligheten til å prøve oss på Heras sin hjemmebane.

Foran oss stiger veien 6 kilometer med en litt mer en normal

stigningsprosent. Begge brenner kruttet for tidlig, og på toppen er vi som

to geleklumper. Muskulaturen rister og melkesyren spruter. Det blir 50

minutters pause utslått i sanden. Når kroppen igjen er i lage kan vi

innkassere belønningen for strevet, en like lang nedoverbakke innbyr med

hastigheter opp mot 70 km/. Den høye hastigheten fører oss inn til det lille

stedet El Aguila. Her står det et stort oljefat i veien og rundt det danser

tre menn regndansen. De roper Agua og virker frustrerte. Vi stopper og

overværer forestillingen mens vi skyller bort halsbrannen med noe kaldt å

drikke.

Etter pausen i El Augila økes takta kraftig. Knut legger seg foran og drar

tempoet i over 30 km/t. Hensikten bak en slik fartsøkning på slutten av

dagen er å vise muskler. Man skal gi den andre en ide om hvor sterk man

føler seg. I denne sammenhengen er det viktig å få med seg at den som setter

opp hastigheten også må riste av seg vedhenget. Baktroppens eneste oppgave

er å holde følge til mannen foran gir seg. Når man gir seg har man tapt og

mistet litt av dagens status. Den som vet litt om sykling er klar over at

det å miste hjulet til personen foran er noe av det mest ydmykende man kan

oppleve. Det er da en opplever det reelle styrkeforholdet, og det ljuger

sjeldent.

Det går nesten litt tullete fort, og jeg skjønner hva det er som foregår. Nå

er det bare å bite tennene sammen og håpe på at motoren foran skal skjære

seg. De første ti kilometerne går bra og beina føles gode. Han ligger

fortsatt foran og halser av gårde uten å vise tegn til å være trøtt. Det er

greit tenker jeg, så lenge jeg føler meg så bra som nå kan han få ligge der.

Plutselig er ikke føttene like samarbeidsvillige, faen nå stivner jeg. Men

jeg blir reddet av turens første hjelpsomme motvind. Jeg finner en behagelig

rullelinje og kan strekke ut litt av stivheten. På dette tidspunktet ser

det ut som om farten er i ferd med å synke og ikke bare som følge av

motvinden. Dette er nyheter som gir en person med et forholdsvis stort

konkurranseinstinkt blod på tann. Men tullingen foran gir seg ikke, og med

ett økes tempoet igjen. Helvete, nå gjør det vondt, jeg må slippe meg litt

tilbake. I det jeg er i ferd med å få dagens svarteper blir jeg nok en gang

reddet, denne gangen er det en motbakke som er frelseren. Knut stivner og

jeg er tilbake på bakhjulet. Nå gir han opp og resten av turen inn til byen

går i krabbetempo. Nå har jeg bare syv liv igjen og snart venter det

bolivianske høylandet.

9 juli - 11 Juli

Iquique

0 Kilometer

Her ble vi sittende fast i noen dager på grunn av helg og et ødelagt bakhjul.

Er det ikke typisk at når en først trenger en sykkel reparatør er alt stengt.

Bakhjulet tilhører Knut Morten og hadde fått seg noen ordentlige kilevinker i

løpet av dagene i forveien. Allikevel hadde det holdt seg rundt og

oppegående på et vis, sannsynligvis takket være gode eiker. Kryss på halsen

og bank i stolen, eikene har til nå holdt meget bra. Kun et eneste eikebrudd

fordelt på til sammen 20 000 kilometer. De hadde denne gang holdt felgen i

sjakk, slik at det eneste som var merkbart før vi stoppet i Iquique var et

lite kast. I Iquique ble hjulet tatt av sykkelen og nærmere inspisert. Da

viste det seg at bulken som Knut Morten hadde vært klar over i flere hundre

kilometer, hadde utviklet seg til en regelrett sprekk. Eikene hadde klart

oppgaven til nå, men vi kunne ikke ta sjansen på å fortsette med hjulet i

den tilstanden det nå befant seg i.

Vi bladde igjennom telefonkatalogen på hotellet og fant fram til 3

bicicleterias. Sykler selges ellers i butikker ala de gamle landhandlerne.

Butikker som inneholder hvitevarer, elektriske artikler, klær og

selvfølgelig sykler. Men hvis en skal ha noe ordnet på sykkelen eller annen

sykkelekspertise må en finne fram til bicicleteriaene. Disse er

spesialbutikker og verksteder kun beregnet på sykler. Problemet er at de

ikke alltid er like lett å oppdrive, og en må gjerne til større byer for å

finne et bredt utvalg. Et utvalg både av forskjellige bicicleterias og

delene som de tilbyr. Enkelte deler finner en kun i Santiago.

Væpnet med 3 adresser gikk vi ut på jakt i Iquiques tollfrie verden. Første

forsøk var bom. Stedet var lagt ned. Andre forsøk gikk ikke stort bedre.

Det var siesta tid og butikken åpnet ikke igjen før om et par timer. Tredje

forsøk bar frukt. Stedet så nytt og moderne ut, og hadde et stort utvalg av

sykkeldeler. Her hadde vi løsningen på Knut Mortens problem. Trodde vi. Det

viste seg at reparatøren hadde gått for dagen (og helgen). Det var ikke annet

å gjøre enn å vente til mandag.

Litt ergerlig å måtte vente, men når mandagen kom gikk selve operasjonen

hurtig og smertefritt. Sluttresultatet var et nytt rødt bakhjul. Dette kan

dere fremover se på bildene hvis dere kikker godt etter. Ventetiden ble også

brukt fornuftig. Tour de France begynte denne helgen, og vi fikk med oss

både liveopptaket og reprisen. Jo mer jo bedre. Vi måtte stille klokken om

morgenen for å få med oss hele sendingen. Sykkelskrullinger tenker dere

kanskje, og det med rette. Tiden mellom sendingene ble brukt til å snakke om

løpet, om hvem vi trodde ville vinne neste etappe og å sjekke nettet for

kommentarer og resultatlister. Knut Morten har sin favoritt i Roberto Heras,

mens jeg heller mer til Rabobanks Michel Boogerd. Ingen vil nok vinne touren,

men det var heller ikke realistisk i utgangspunktet. For begge ville en

etappeseier sammen med en hederlig sammenlagtplassering bety et vellykket

løp. Er det andre som skulle ha andre favoritter, må dere gjerne skrive til

oss. Så skal vi forklare så godt vi kan hvorfor dere tar feil.

Bilder fra Chile