26 Februar |
Boicucan - Guaraja |
86 kilometer |
22.1 km/t |
Etter en sen frokost ved campingvognen, sjokoladekakerester fra dagen i forveien, |
var vi tilbake på sykkelsete igjen. Gustavo hadde forsikret oss at det kun var to |
små bakker i vente før veien ville flate ut. Det er skjønn musikk for enhver |
syklists øre. Anvisningene stemte på en prikk, og etter ca. tre kvarters sykling lå |
veien flat foran oss. Asfalten var god og veiskulderen var stor nok, eneste minus var |
varmen. Slik rullet vi av gårde i mange udramatiske kilometer, før det plutselig løp |
en forskremt mann tvers over veien foran oss. Like etter kom en bil i stor fart og |
utførte samme manøver. Bilen kjørte etter mannen og presset han opp mot et gjerde. |
Mannen prøvde å hoppe opp på gjerde for å unngå og bli påkjørt, men bilisten svarte med |
å kjøre gjerdet ned. Det siste vi så var en forbannet bilist på vei ut av bilen i |
retningen av den andre mannen. "This is Brazil" var kommentaren fra en annen mann som |
kom gående i motsatt retning. Vi får håpe at vi etter hvert får med oss nok |
brasiliansk takt og tone til å unngå og havne i en liknende situasjon. |
Etter denne episoden rullet vi videre mot en by som heter Bertioga. Innen vi kom dit |
stoppet vi et par ganger for å drikke, den siste gangen ved en liten klynge av |
veirestauranter. Det lå 6 stykker samlet langs hovedveien, uten noen annen bebyggelse |
i nærheten. Alle 6 solgte østers og fruto do mar (havets frukter). Maten var sikkert |
god og litt konkurranse er vel sunt for både selger og forbruker, men behovet for 6 |
like restauranter på samme sted virket noe merkelig. Den siste av de i vår retning |
var heller ikke stort besøkt da vi passerte. Likevel var det noen som hadde funnet |
at 6 ikke var nok, nummer 7 var nemlig under bygging. Denne fordelingen med litt for |
mange selgere til antall kjøpere har vi opplevd flere steder, sammen med en noe |
uinteressert service. Det kan være varmen som gjør folk slappe, men en får litt |
følelsen av at kommunismens prinsipp om alle mann i arbeid gjør seg gjeldene |
mange steder. |
Denne noen ganger uinteresserte servicen møter sin motpol i de mange som går langt |
utover det en kan forvente når vi spør om hjelp. I Bertioga stopper vi ved et |
turistkontor og spør etter veien til fergen, i håp om at de kan nok engelsk til å |
kompensere for våre manglende portugisiske ferdigheter. Jentene som sitter på kontoret |
snakker ikke engelsk, men de ringer hjem til sjefen sin som ikke er på jobb denne |
dagen. Vi snakker først med han på telefonen, men det er litt vanskelig for han å |
forklare oss veien uten noe kart å peke på. Til slutt sier han at han vil kjøre inn |
til kontoret for å kunne forklare oss det bedre. Han bor nok ikke langt unna, men |
kjører inn til kontoret kun for oss. Vi får et kart over byen med veianvisning til |
fergen og hans private telefonnummer hvis det er noe annet vi skulle trenge. Tror |
det var litt stas at vi var fra Norge. Turistkontoret solgte nemlig billetter til |
norske cruiseskip og hadde store plakater fra Norge hengende i lokalet. Han selv |
hadde italiensk far, noe som vi fikk ettertrykkelig forklart minst et par ganger. |
Vi fant kaia uten de store problemer, og var to av flere syklister som skulle med |
fergen over til øya Guaraja. Denne øya skulle være et sted for de mer velstående, |
noe en fikk pekepinn om med en gang man kom av fergen. Veiene var nyasfalterte. |
Denne nye og jevne asfalten sammen med lite trafikk gjorde det til en behagelig |
strekning å sykle, og vi var framme i byen Guaraja (byen og øya hadde samme navn) |
rundt klokken 18. Her opplevde vi nok en gang hjelpsomhet til karakteren |
Særdeles Godt. Vi stoppet en eldre mann i bil og spurte etter veien til nærmeste |
pousada. Denne lå i samme gate som huset hans, så han ville kjøre foran og geleide |
oss de tre kvartalene det var snakk om. Vel framme gikk han opp til pousadaen for |
å hjelpe oss med å bestille rom. Vi følte ikke at vi kunne takke nei til tilbudet |
om hjelp, og det ville også by på større språklige problem enn å si ja takk. |
Damen som drev stedet ristet straks på hodet, men vår mann gav seg ikke. |
Etter hva vi kunne skjønne på noen meters avstand, så prøvde han å få oss inn via |
ekstra senger i noen av de fulle rommene. Da dette heller ikke gav suksess, så bar |
det videre. Han foran i bil, og vi etter på sykkel. Fem minutter senere var vi nede |
ved stranden, og her ble samme forestilling spilt ut på nytt. Vår mann gikk denne |
gangen løs på en dørvakt. Igjen ble det forsøkt å få oss inn på et sted uten |
ledige plasser. Den stakkars dørvakten ble tilslutt reddet av et annet par som tok |
over oppdraget med å finne oss et sted å bo. Både mannen og kvinnen kunne engelsk, |
og var her på ferie fra Sao Paolo. De tok oss med til leiligheten sin hvor vi ble |
servert vann og fikk utvekslet e-post adresser, mens de ringte rundt til |
forskjellige pousadaer. Vi kom oss til slutt inn på et litt for dyrt hotell, |
og feiret siste dag av karnevalet sammen med baberskumsprutende 30 åringer. |
Biler, sykler og mennesker ble alle tilsmurt i løpet av kvelden. |
27 Februar |
Guaraja - Santos |
15 kilometer |
Vi har begynt å få litt dårlig samvittighet fordi vi ikke har fått lagt ut noe materiale |
på hjemmesiden, og bestemmer oss derfor for å få gjort noe med det i Santos. |
Santos er, etter hva vi kan forstå ut i fra kartet, en millionby, og bør kunne gi oss |
tilgang på Internett. |
Strekningen Guaraja - Santos utgjør ikke den helt store sykkelmessige utfordringen, |
og denne etappen blir på tilsammen ca. 15 kilometer med bysykling i Guaraja og Santos. |
Etter å ha tatt fergen over fra Guaraja til Santos kikker vi oss rundt etter skilting |
mot sentrum. Ingenting å se. Vi bestemmer oss for å følge strømmen, og legger oss |
på hjul etter bilene. Noen hundre meter senere stopper vi 3 jenter på vei fra |
stranden, for å høre om vi er på riktig vei. Vi får bekreftet at mynt- og kronevalget |
vårt hadde falt ut på riktig side, og at vi etter hvert ville se skilting til høyre |
mot sentrum. Første skilt mot sentrum åpenbarer seg, og peker ned langs en smal gate. |
Det virker merkelig at dette skulle være riktig, så vi spør på nytt om retningen mot |
sentrum. Denne gang blir vi henvist litt lenger ned langs den veien vi befinner oss på |
før vi skal ta av mot høyre. Vi passerer to nye skilt mot sentrum, før vi velger å |
prøve det tredje. Her virker veien noe bredere og mer passende som hovedvei inn |
mot sentrum. |
Et stykke langs denne nye veien forsvinner skiltingen, og vi blir nødt til å gå |
tilbake til vår opprinnelig taktikk med å følge bilstrømmen. Dette fører oss inn på |
smalere og smalere veier inntil vi havner i et fattigere nabolag. Fasadene ser slitte |
ut og er flere steder helt ødelagte. De eneste bygningene som bokstavlig talt lyser |
opp er noen spredde hotell og motell. Om kvelden kunne det likne en landingsstripe, |
når de blinkende hotellskiltene var adskilt av mørke partier. |
Vi startet å kikke blant de forskjellige hotellene, for å forhøre oss om prisnivået. |
De var billige, men alle hadde kun rom med dobbeltsenger og ble leid ut på timebasis. |
Sengene var runde og flere av rommene hadde speil i taket og røde lys på veggen. |
Vi endte til slutt opp på et av disse bordelliknende hotellene. Xamego hotell gav |
oss turens billigste innendørs overnatting til nå. Rommet var som beskrevet ovenfor. |
En rund dobbeltseng med et tykt plastikktrekk under et flekkete laken, røde lys |
i forskjellig styrke, speil på veggen og i taket, Tv med kontinuerlig gratis porno, |
og en roomservicemeny med mulighet for å bestille kondomer 24 timer i døgnet. |
Vi bestilte pizza senere på kvelden, men denne ble ikke levert ved døren som vanlig. |
Ved siden av døren var det en luke tillukket av to dører. En kunne åpnes fra rommet |
mens den andre ble åpnet fra gangen. Pizzaen ble levert igjennom denne luken, og |
stuepiken ventet lenger ned i gangen til vi hadde tatt imot pizzaen før hun igjen |
lukket luken fra sin side. Her mestret de diskresjonens edle kunst. |
Etter en nydelig natts søvn, gikk vi på leting etter et sted med internettilgang. |
Vi behøvde heldigvis ikke lete lenge, og fikk sendt av gårde det vi skulle. Her traff |
vi også en annen nordmann som bodde i Santos. Han arbeidet blant annet med å skaffe |
fotballutstyr til barna i fattigkvarterene, og fortalte at det sentrum vi hadde |
syklet mot, og til slutt funnet ikke fungerte som sentrum. Det egentlige sentrum |
fant vi først den andre dagen på vei ut av Santos. |
28 Februar |
Santos - Peruibe |
81 kilometer |
18.9 km/t |
En meget sen start ble det til denne dagen. Det tok mer tid en vi hadde regnet med å |
få gjort i stand og sendt det som skulle sendes med tanke på oppdatering av |
hjemmesiden. Først klokken 15 var vi klar til å forlate Santos. Dette ville |
sannsynligvis bli en kort dag. Vi kom oss smertefritt (uten bomsykling) inn på |
riktig vei ut fra Santos, og vel inne på denne veien var det bare å følge på rett fram. |
Til sammen syklet vi ca. 60 kilometer før vi måtte svinge av mot Peruibe. |
Til å begynne med var det ganske kjedelige kilometere. Eneste morsomme innslaget var |
veiskiltet som dukket opp midt blant anvisninger om fartsdumper og kilometeravstander |
til de nærmeste byene. Skiltet varslet om kryssende kuer, mens det fremdeles var |
bybebyggelse på begge sider av veien. Vi så riktignok ingen kuer, men et par hester |
som gresset i bånd. |
Etter en vannpause og 20 kilometer sykling sammen med en brasilianer med Trek |
sykkelbekledning, begynte det å bli mørkt. Vanligvis hadde vi pleid å stoppe før |
lyset forsvant helt, men nå var veiskulderen såpass bred og det var kun 30 kilometer |
igjen til Peruibe, den skulle etter hva vi hadde blitt fortalt være en pen by. Hvis |
pen er det samme som rik, så skulle det vise seg å være riktig. |
Vi bestemte oss derfor for å prøve og strekke etappen. Det begynte greit nok. De |
første litt over 10 kilometerne gikk unna på under en halv time. Så passerte vi et |
veiskilt hvor det stod proximo 13 kilometer plus noe som vi ganske fort forstod |
betydde uten asfalt. 13 kilometer uten asfalt i mørket er ikke det en ønsker seg mest, |
men nå var bygningene langs veien borte så det var bare å kaste seg ut i det. Til å |
begynne med var det en fin grusbelagt veiskulder, men denne forsvant hurtig. |
Kun avbrutt av små asfalterte busslommer fortsatte de neste over ti kilometer langs |
en nesten usynlig sti ved kanten av veien. Det var som å sykle på en gjengrodd norsk |
skogssti, med 25 kilo bagasje som danset samba over hver stein. Med lommelykt i |
den ene hånden og den andre hånden på styret, sjanglet og humpet vi oss videre. |
Heldigvis slapp vi unna punkteringer, noe som ville ført til enda mer fargerike |
ordvalg enn det stien alene forårsaket. |
Vi kom fram til Peruibe i halv ti tiden, og kunne raskt konstantere at dette ikke |
var en fattig by. Etter å ha svingt av hovedveien syklet vi igjennom en stor og |
moderne byport, og fortsatte mellom store hus og grønne områder. Smaken er |
selvfølgelig forskjellig, men vi synes byen manglet litt sjarm. Den bar for mye preg |
av å være ferieby for de rike og berømte. Mange banker, mange like restauranter og |
lite små butikker. |
1 Mars |
Peruibe - Iguape |
135 kilometer |
21.2 km/t |
Vi forlater Peruibe klokken 12 etter å ha brukt ergerlig mye tid i banken, og spist |
sen frokost hos den mest serviceminnede kaféeier vi har møtt. Tror han også syklet |
rundt med en form for utleveringsservice, men varene ble hengende på sykkelstyre |
hele den tiden vi var på kafeen hans. Tror også det kun var en ting på menyen hans, |
fordi da vi spurte om det var mulig å få noe og spise forsvant han inn på kjøkkenet |
uten å ta bestilling. Ut igjen kommer han med PF, den brasilianske spesialiteten |
med bønner, ris, kavringsblanding og kjøtt. I vårt tilfelle deilig kylling. Med |
fulgte også potetstappe og grønnsaker. Flere ganger kommer han bort til bordet vårt |
for å spørre om alt er ok, og blir nesten lei seg da vi stappmette avslår hans |
tilbud om en ny porsjon. Hele herligheten kommer på 30 Nkr. |
Etter en stund med udramatisk sykling og lett terreng møter vi igjen skiltet fra |
i går. Denne gang står det proximo 30 kilometer uten veiskulder. Siden det nå er |
dagslys legger vi oss ut på veien , men så nær den hvite stripen som mulig. |
Slik sykling skjerper ens hørselssans. |
Etter å ha syklet med passerende biler i flere dager, lærer en seg å skille de |
forskjellige biler og bilister fra hverandre på lyden de lager. En hører forskjell |
på en hilsetut og en kom deg ut av veien tut. Den første består av to kjappe |
lette trykk på hornet, mens den andre er en mer intens kontinuerlig tuting som |
ikke forsvinner før bilen har passert. Man kan høre på motorduren om det er en |
gammel eller ny bil, og om den er stor eller liten. Om bilisten slipper opp |
gassen for å vente på et godt tidspunkt og passere oss på, eller om han holder farten |
oppe og tar sjansen på å presse seg forbi. |
Bilistene i motgående retning er heller ikke helt ufarlige, spesielt ved |
forbikjøringer. De kan godt finne på å legge seg ut selv om vi kommer syklende |
imot. Det er ikke plass til oss begge i kjørefeltet, så når de etterfølgende |
blinker med lysene og/eller tuter er det bare å komme seg av veien. I denne |
Eastwoodske duellen blir vi smågutter. |
Disse 30 kilometerne sykler vi med hjelm, selv om den vel er av begrenset nytte i et |
potensielt møte med en 10-20 tonns masse som beveger seg i over 80 km/t. Vi presses |
derfor flere ganger ut i grøften av trailere som av en eller annen grunn nesten |
alltid kommer kjørende i par. Den bakerste ligger tett opptil bakenden på den første. |
Det ser nesten ut som de er forbundet med en navlestreng, i et mor barn forhold. |
Bilister generelt, og de tyngre transportene spesielt, viser i det hele tatt lite |
hensyn overfor oss mykere trafikanter. Vi opplevde blant annet i Santos at man |
hadde satt opp politi ved fotgjengerovergangen midt på hovedgaten. Uten disse |
stoppet bilene ikke. Selv om en som fotgjenger eller syklist var et godt stykke ut |
i veibanen, stoppet bilene ikke men presset seg fram. |
Knut Morten hadde et slikt møte med en pågående trailer, da den presset seg ut |
foran han fra en bensinstasjon. Den internasjonale gestus med en hevet langfinger |
ble gjensidig utvekslet, med det resultatet at lastebilen sakket på farten og |
begynte å svinge ut mot veiskulderen. Knut Morten vek ikke av veien, og etter |
noen sekunder svingte traileren ut på veien igjen og forsvant. |
Syklister 1 Bilister Mange, mange flere. |
Vi tar av motorveien og kommer fram til en liten butikk ved veikanten i det mørket |
faller på. Butikkinnehaveren forteller om 50 kilometer til Iguape, og ingen |
pousadaer innen det. Hun har nok selv aldri syklet så langt, og synes vi er |
loco (gale) som legger ut på en slik tur i mørket. Det skulle vise seg å være en |
behagelig tur. Temperaturmessig er det en deilig forandring fra solsteiken, og |
ruten var uten en bakke. I mørket tar også bilene mer hensyn. Refleksene på |
sykkelveskene og ryggsekken som beveger seg som dyreøyne i natten, er nok et uvant |
syn for bilister på disse kanter. Noen av bilene passerer oss i krabbefart, mens |
alle legger seg godt ut når de kjører forbi. Vi sykler forbi noen andre syklister |
på veien mot Iguape, men ingen har reflekser. De synes knapt når de passerer oss |
som lydløse skygger. |
Vi sykler inn i Iguape rundt klokken 22, og finner et godt og billig sted å sove. |
Iguape er en liten og sjarmerende by, med brosteinsgater og en skjønn åpen plass |
midt i et gammelt sentrum. Her spiser vi kveldsmat på et pizzasted som vender |
ut mot plassen, og vi underholdes av skatere og spaserende kjærestepar. Det virker |
ikke som om det er mange andre utenlandske turister på stedet, men vi møter |
flere brasilianske surfere. |
Hvorfor skulle vi til gangs finne ut av de nærmeste par dagene. |
2 og 3 Mars |
Iguape - Ilha das pecas |
130 kilometer |
Dette må være en av de flotteste rutene å sykle på det Sør-amerikanske kontinentet. |
130 kilometer på hvite strender, med fire meter høye bølger og måker som de |
eneste tilskuerne. Selv om den tar oss bort fra vår opprinnelige rute, byr den på |
natur og sykkelopplevelser vi aldri har opplevd før. |
Vi våkner opp på det beste hotellet vi har bodd på siden turen startet. Det koster |
ca 160 norske kroner og er overdådig luksuriøst. Det er nesten så vi ikke vil dra |
videre, men tenker seriøst på å tilbringe en ekstra natt. Etter litt overveielse |
kommer vi på andre tanker og gir oss i kast med vårt sandeventyr. Denne ruten |
ble anbefalt av vår brasilianske venn Gustavo. |
Vi tar fergen fra Iguape til Ilha do Comprida, her ligger det 70 kilometer med |
strand og venter. Litt skeptiske gir vi oss i kast med de første meterne. Jeg har |
aldri opplevd sand det er mulig å sykle på, men disse strendene er 60 meter brede |
og harde som betong. Vi føler oss som virkelige eventyrere der vi tråkker av |
gårde i 25 kilometer i timen, ikke et menneske å se, kun måkene som holder oss |
med selskap, og bølgene som lokker oss med jevne mellomrom ut i vannet. Det er |
storslått å sykle i total isolasjon, og det tar ikke lang tid før vi blir pompøse |
lyriske livsfilosofer. Vi løser mange av de store spørsmålene disse dagene, og |
hadde vi skrevet dem ned ville det vanket priser fra de mest prestisjetunge |
vitenskapelige akademiene. (Vi var overopphetet og hadde tendenser til solstikk.) |
Det er en smule overdrivelse når jeg skriver at vi syklet i total isolasjon, men |
alle er vel enige om at dette høres bedre ut? Eventyret får liksom de riktige |
rammene, og eventyrerne blir eventyrere og ikke bare to fjotter. |
Der vi sykler i vår illusoriske tilstand av isolasjon ser vi luftspeilinger av glade |
mennesker som bader og ler, biler som sladder seg gjennom sandens føyelighet, og |
et sted der borte slipper en skolebuss av noen unger som i løpet av sekunder |
blir spist av bølgene. Havet smiler lurt og vi er spart for nå, men hvem vet, kanskje |
må vi kysse havfruene som følger oss med årvåkent blikk. Etter en stund møter vi |
tre gamle menn som tilbyr oss blodet fra en gitarfisk, det skal gjøre oss sterkere |
og har umiddelbar virkning. |
Etter tre timer kommer vi til en strand med surfere. Vi spør etter veien til |
Cananeia, de peker mot havet og sier at det er den eneste veien. Med disse religiøse |
ordene finner vi frem til fergen som fører oss over til byen med de mange kirkene. |
Blant prester som spiller elektronisk gitar føler vi oss velkomne. Vi finner et |
Pousada drevet av en japansk familie. De har et svømmebasseng hvor vi får avkjølt |
våre overopphetede legemer. En papegøye sitter i treet utenfor rommet vårt og roper |
obskøniteter når vi viser oss. Vi sovner tidlig. I morgen må vi finne en båt som |
kan ta oss til Ilha do Cardoso. |
Mens jeg pakker går Knut for å lete etter en båt som kan ta oss videre. Han finner |
en båt full av biologistudenter, som skal til den samme øya på et seks dagers |
feltarbeid. Med båten full av øl og mat er de som studenter flest. Med en flaske |
øl i hånden og akkompagnert av sambatakter kaster vi loss. Nå er vi i den |
brasilianske studentens verden. Her trenger ølet seg hurtigere inn enn foreleserens |
monotone røst som messer i vei om alt det biologer snakker om. |
Halvfulle blir vi sluppet av, nå er det videre på stranden de neste femti |
kilometerne, men først blir vi matet med blåskjell av en 40 år gammel brasiliansk |
kvinne. Nå er ikke vår isolasjon lenger en illusjon. Vi skaper sykkelscener som |
kunne vært tatt ut fra filmer fra tropiske paradis. Nå er vi i Bounty land og |
forventer at Christian Fletcher kommer oss i møte med en kokosnøtt. Men ingen kommer |
og vi er alene. Vi sykler fort og tretti kilometer går unna på litt i overkant |
av en time. |
I enden av stranden må vi over havet til den neste øya Ilha do Superagui. To gutter |
i 20 årene får muligheten til å tjene litt ekstra penger. I løpet av ti minutter |
er vi over og betaler en real (4 Nkr) per minutt. Nå kommer den mest spektakulære delen av |
vårt strandeventyr. Vi sykler på en strand som er full av trær, og i tillegg er |
det små elver som må passeres. Den første kommer etter en kilometer, og Knut-Morten |
forteller historier om saltvannsalligatorer. Dette er en dum taktikk og fører til |
at jeg (Knut-Morten) blir testpilot. Med en bekymret mine forventer Knut seg et |
hurtig angrep fra et av elvens fabeldyr. Bortsett fra litt kvikksandfølelse går |
overfarten smertefritt. Det å forsere elver med syklene viser seg å være en |
takknemlig opplevelse da de flyter på bagene, disse fungerer også som flyteelementer |
for oss. |
15 kilometer senere begynner vi å nærme oss neste sted der vi må ty til båt for |
å komme over. Men før det skimter vi en person i horisonten som også sykler, |
så mye for myten om ensomhet. Vi prøver å ta han igjen, men hver gang vi nærmer |
oss trår han til og stikker ifra. Det utvikler seg til et kappløp der vi prøver |
å ta igjen det eneste tegnet på sivilisasjon, mens han prøver å komme seg vekk |
fra det samme. Til slutt vinner sivilisasjon over ensomhet. Han smiler når vi tar |
han igjen og går av sykkelen og triller den de siste kilometerne inn til |
landsbyen. Her må vi nok en gang finne en som kan ta oss over til neste øy |
Ilha das Pecas. Som sist blir det to gutter som blir redningen. Nå er det mørkt |
og fem kilometer til fergen som skal ta oss tilbake til brasils fastland. I mørket |
blir fem kilometer til ti og med mye banning og irritasjon ankommer vi fergestedet. |
Her blir det enda mer irritasjon da vi får opplyst at den kun går en gang om dagen, |
og første avgang er i morgen klokken 17.00. Herlige 18 timer på et sted som ikke |
har noe annet å tilby enn en strand og vann. For de fleste en bra kombinasjon, men ikke |
etter to dager med kun disse elementene. |
4 Mars |
Ihla das Pecas - Paranagua |
Kilometer 0 |
Da båten ikke går før klokken 17.00 blir det til at vi lever slaraffenlivet med |
sand og vann. |
Jeg (Knut-Morten) våkner som regel et par timer før Knut, og disse timene blir brukt |
til å lese i ro og mak. I dag går jeg ned til kaia og slapper av med en biografi |
om Bruce Chatwin. Mens jeg sitter der og leser kommer det en flokk delfiner |
svømmende forbi. Med et blir jeg Californiareligiøs og føler et behov for å svømme |
med de, føle deres intelligens som bare amerikanere kan. Men fiskernes fangst av |
hai et steinkast unna får meg på andre tanker. |
Når Knut våkner sjekker vi ut fra pousadaen som har vært vårt hjem de siste ti |
timene. Nå er det kun åtte timer til båten går. Disse timene blir tilbrakt i selskap |
med fem kvinner som har startet et bakeri. Med en jevn strøm av bakervarer og |
drikke får vi de åtte timene til å gå. |
Knut blir forelsket i en av jentene i butikken og kommer med en strøm av klumsete |
amorøse utspill. Delfinene rister på hodet av den halvgamle beileren. |
Når vi ankommer Paranagua finner vi det billigste hotellet i byen, deretter setter |
vi oss på en uterestaurant med levende musikk og drikker oss brisende. |
Bilder fra uke 2 |