26 Februar
Boicucan - Guaraja
86 kilometer
22.1 km/t

Etter en sen frokost ved campingvognen, sjokoladekakerester fra dagen i forveien,
var vi tilbake på sykkelsete igjen. Gustavo hadde forsikret oss at det kun var to
små bakker i vente før veien ville flate ut. Det er skjønn musikk for enhver
syklists øre. Anvisningene stemte på en prikk, og etter ca. tre kvarters sykling lå
veien flat foran oss. Asfalten var god og veiskulderen var stor nok, eneste minus var
varmen. Slik rullet vi av gårde i mange udramatiske kilometer, før det plutselig løp
en forskremt mann tvers over veien foran oss. Like etter kom en bil i stor fart og
utførte samme manøver. Bilen kjørte etter mannen og presset han opp mot et gjerde.
Mannen prøvde å hoppe opp på gjerde for å unngå og bli påkjørt, men bilisten svarte med
å kjøre gjerdet ned. Det siste vi så var en forbannet bilist på vei ut av bilen i
retningen av den andre mannen. "This is Brazil" var kommentaren fra en annen mann som
kom gående i motsatt retning. Vi får håpe at vi etter hvert får med oss nok
brasiliansk takt og tone til å unngå og havne i en liknende situasjon.
Etter denne episoden rullet vi videre mot en by som heter Bertioga. Innen vi kom dit
stoppet vi et par ganger for å drikke, den siste gangen ved en liten klynge av
veirestauranter. Det lå 6 stykker samlet langs hovedveien, uten noen annen bebyggelse
i nærheten. Alle 6 solgte østers og fruto do mar (havets frukter). Maten var sikkert
god og litt konkurranse er vel sunt for både selger og forbruker, men behovet for 6
like restauranter på samme sted virket noe merkelig. Den siste av de i vår retning
var heller ikke stort besøkt da vi passerte. Likevel var det noen som hadde funnet
at 6 ikke var nok, nummer 7 var nemlig under bygging. Denne fordelingen med litt for
mange selgere til antall kjøpere har vi opplevd flere steder, sammen med en noe
uinteressert service. Det kan være varmen som gjør folk slappe, men en får litt
følelsen av at kommunismens prinsipp om alle mann i arbeid gjør seg gjeldene
mange steder.
Denne noen ganger uinteresserte servicen møter sin motpol i de mange som går langt
utover det en kan forvente når vi spør om hjelp. I Bertioga stopper vi ved et
turistkontor og spør etter veien til fergen, i håp om at de kan nok engelsk til å
kompensere for våre manglende portugisiske ferdigheter. Jentene som sitter på kontoret
snakker ikke engelsk, men de ringer hjem til sjefen sin som ikke er på jobb denne
dagen. Vi snakker først med han på telefonen, men det er litt vanskelig for han å
forklare oss veien uten noe kart å peke på. Til slutt sier han at han vil kjøre inn
til kontoret for å kunne forklare oss det bedre. Han bor nok ikke langt unna, men
kjører inn til kontoret kun for oss. Vi får et kart over byen med veianvisning til
fergen og hans private telefonnummer hvis det er noe annet vi skulle trenge. Tror
det var litt stas at vi var fra Norge. Turistkontoret solgte nemlig billetter til
norske cruiseskip og hadde store plakater fra Norge hengende i lokalet. Han selv
hadde italiensk far, noe som vi fikk ettertrykkelig forklart minst et par ganger.
Vi fant kaia uten de store problemer, og var to av flere syklister som skulle med
fergen over til øya Guaraja. Denne øya skulle være et sted for de mer velstående,
noe en fikk pekepinn om med en gang man kom av fergen. Veiene var nyasfalterte.
Denne nye og jevne asfalten sammen med lite trafikk gjorde det til en behagelig
strekning å sykle, og vi var framme i byen Guaraja (byen og øya hadde samme navn)
rundt klokken 18. Her opplevde vi nok en gang hjelpsomhet til karakteren
Særdeles Godt. Vi stoppet en eldre mann i bil og spurte etter veien til nærmeste
pousada. Denne lå i samme gate som huset hans, så han ville kjøre foran og geleide
oss de tre kvartalene det var snakk om. Vel framme gikk han opp til pousadaen for
å hjelpe oss med å bestille rom. Vi følte ikke at vi kunne takke nei til tilbudet
om hjelp, og det ville også by på større språklige problem enn å si ja takk.
Damen som drev stedet ristet straks på hodet, men vår mann gav seg ikke.
Etter hva vi kunne skjønne på noen meters avstand, så prøvde han å få oss inn via
ekstra senger i noen av de fulle rommene. Da dette heller ikke gav suksess, så bar
det videre. Han foran i bil, og vi etter på sykkel. Fem minutter senere var vi nede
ved stranden, og her ble samme forestilling spilt ut på nytt. Vår mann gikk denne
gangen løs på en dørvakt. Igjen ble det forsøkt å få oss inn på et sted uten
ledige plasser. Den stakkars dørvakten ble tilslutt reddet av et annet par som tok
over oppdraget med å finne oss et sted å bo. Både mannen og kvinnen kunne engelsk,
og var her på ferie fra Sao Paolo. De tok oss med til leiligheten sin hvor vi ble
servert vann og fikk utvekslet e-post adresser, mens de ringte rundt til
forskjellige pousadaer. Vi kom oss til slutt inn på et litt for dyrt hotell,
og feiret siste dag av karnevalet sammen med baberskumsprutende 30 åringer.
Biler, sykler og mennesker ble alle tilsmurt i løpet av kvelden.

27 Februar
Guaraja - Santos
15 kilometer

Vi har begynt å få litt dårlig samvittighet fordi vi ikke har fått lagt ut noe materiale
på hjemmesiden, og bestemmer oss derfor for å få gjort noe med det i Santos.
Santos er, etter hva vi kan forstå ut i fra kartet, en millionby, og bør kunne gi oss
tilgang på Internett.
Strekningen Guaraja - Santos utgjør ikke den helt store sykkelmessige utfordringen,
og denne etappen blir på tilsammen ca. 15 kilometer med bysykling i Guaraja og Santos.
Etter å ha tatt fergen over fra Guaraja til Santos kikker vi oss rundt etter skilting
mot sentrum. Ingenting å se. Vi bestemmer oss for å følge strømmen, og legger oss
på hjul etter bilene. Noen hundre meter senere stopper vi 3 jenter på vei fra
stranden, for å høre om vi er på riktig vei. Vi får bekreftet at mynt- og kronevalget
vårt hadde falt ut på riktig side, og at vi etter hvert ville se skilting til høyre
mot sentrum. Første skilt mot sentrum åpenbarer seg, og peker ned langs en smal gate.
Det virker merkelig at dette skulle være riktig, så vi spør på nytt om retningen mot
sentrum. Denne gang blir vi henvist litt lenger ned langs den veien vi befinner oss på
før vi skal ta av mot høyre. Vi passerer to nye skilt mot sentrum, før vi velger å
prøve det tredje. Her virker veien noe bredere og mer passende som hovedvei inn
mot sentrum.
Et stykke langs denne nye veien forsvinner skiltingen, og vi blir nødt til å gå
tilbake til vår opprinnelig taktikk med å følge bilstrømmen. Dette fører oss inn på
smalere og smalere veier inntil vi havner i et fattigere nabolag. Fasadene ser slitte
ut og er flere steder helt ødelagte. De eneste bygningene som bokstavlig talt lyser
opp er noen spredde hotell og motell. Om kvelden kunne det likne en landingsstripe,
når de blinkende hotellskiltene var adskilt av mørke partier.
Vi startet å kikke blant de forskjellige hotellene, for å forhøre oss om prisnivået.
De var billige, men alle hadde kun rom med dobbeltsenger og ble leid ut på timebasis.
Sengene var runde og flere av rommene hadde speil i taket og røde lys på veggen.
Vi endte til slutt opp på et av disse bordelliknende hotellene. Xamego hotell gav
oss turens billigste innendørs overnatting til nå. Rommet var som beskrevet ovenfor.
En rund dobbeltseng med et tykt plastikktrekk under et flekkete laken, røde lys
i forskjellig styrke, speil på veggen og i taket, Tv med kontinuerlig gratis porno,
og en roomservicemeny med mulighet for å bestille kondomer 24 timer i døgnet.
Vi bestilte pizza senere på kvelden, men denne ble ikke levert ved døren som vanlig.
Ved siden av døren var det en luke tillukket av to dører. En kunne åpnes fra rommet
mens den andre ble åpnet fra gangen. Pizzaen ble levert igjennom denne luken, og
stuepiken ventet lenger ned i gangen til vi hadde tatt imot pizzaen før hun igjen
lukket luken fra sin side. Her mestret de diskresjonens edle kunst.
Etter en nydelig natts søvn, gikk vi på leting etter et sted med internettilgang.
Vi behøvde heldigvis ikke lete lenge, og fikk sendt av gårde det vi skulle. Her traff
vi også en annen nordmann som bodde i Santos. Han arbeidet blant annet med å skaffe
fotballutstyr til barna i fattigkvarterene, og fortalte at det sentrum vi hadde
syklet mot, og til slutt funnet ikke fungerte som sentrum. Det egentlige sentrum
fant vi først den andre dagen på vei ut av Santos.

28 Februar
Santos - Peruibe
81 kilometer
18.9 km/t

En meget sen start ble det til denne dagen. Det tok mer tid en vi hadde regnet med å
få gjort i stand og sendt det som skulle sendes med tanke på oppdatering av
hjemmesiden. Først klokken 15 var vi klar til å forlate Santos. Dette ville
sannsynligvis bli en kort dag. Vi kom oss smertefritt (uten bomsykling) inn på
riktig vei ut fra Santos, og vel inne på denne veien var det bare å følge på rett fram.
Til sammen syklet vi ca. 60 kilometer før vi måtte svinge av mot Peruibe.
Til å begynne med var det ganske kjedelige kilometere. Eneste morsomme innslaget var
veiskiltet som dukket opp midt blant anvisninger om fartsdumper og kilometeravstander
til de nærmeste byene. Skiltet varslet om kryssende kuer, mens det fremdeles var
bybebyggelse på begge sider av veien. Vi så riktignok ingen kuer, men et par hester
som gresset i bånd.
Etter en vannpause og 20 kilometer sykling sammen med en brasilianer med Trek
sykkelbekledning, begynte det å bli mørkt. Vanligvis hadde vi pleid å stoppe før
lyset forsvant helt, men nå var veiskulderen såpass bred og det var kun 30 kilometer
igjen til Peruibe, den skulle etter hva vi hadde blitt fortalt være en pen by. Hvis
pen er det samme som rik, så skulle det vise seg å være riktig.
Vi bestemte oss derfor for å prøve og strekke etappen. Det begynte greit nok. De
første litt over 10 kilometerne gikk unna på under en halv time. Så passerte vi et
veiskilt hvor det stod proximo 13 kilometer plus noe som vi ganske fort forstod
betydde uten asfalt. 13 kilometer uten asfalt i mørket er ikke det en ønsker seg mest,
men nå var bygningene langs veien borte så det var bare å kaste seg ut i det. Til å
begynne med var det en fin grusbelagt veiskulder, men denne forsvant hurtig.
Kun avbrutt av små asfalterte busslommer fortsatte de neste over ti kilometer langs
en nesten usynlig sti ved kanten av veien. Det var som å sykle på en gjengrodd norsk
skogssti, med 25 kilo bagasje som danset samba over hver stein. Med lommelykt i
den ene hånden og den andre hånden på styret, sjanglet og humpet vi oss videre.
Heldigvis slapp vi unna punkteringer, noe som ville ført til enda mer fargerike
ordvalg enn det stien alene forårsaket.
Vi kom fram til Peruibe i halv ti tiden, og kunne raskt konstantere at dette ikke
var en fattig by. Etter å ha svingt av hovedveien syklet vi igjennom en stor og
moderne byport, og fortsatte mellom store hus og grønne områder. Smaken er
selvfølgelig forskjellig, men vi synes byen manglet litt sjarm. Den bar for mye preg
av å være ferieby for de rike og berømte. Mange banker, mange like restauranter og
lite små butikker.

1 Mars
Peruibe - Iguape
135 kilometer
21.2 km/t

Vi forlater Peruibe klokken 12 etter å ha brukt ergerlig mye tid i banken, og spist
sen frokost hos den mest serviceminnede kaféeier vi har møtt. Tror han også syklet
rundt med en form for utleveringsservice, men varene ble hengende på sykkelstyre
hele den tiden vi var på kafeen hans. Tror også det kun var en ting på menyen hans,
fordi da vi spurte om det var mulig å få noe og spise forsvant han inn på kjøkkenet
uten å ta bestilling. Ut igjen kommer han med PF, den brasilianske spesialiteten
med bønner, ris, kavringsblanding og kjøtt. I vårt tilfelle deilig kylling. Med
fulgte også potetstappe og grønnsaker. Flere ganger kommer han bort til bordet vårt
for å spørre om alt er ok, og blir nesten lei seg da vi stappmette avslår hans
tilbud om en ny porsjon. Hele herligheten kommer på 30 Nkr.
Etter en stund med udramatisk sykling og lett terreng møter vi igjen skiltet fra
i går. Denne gang står det proximo 30 kilometer uten veiskulder. Siden det nå er
dagslys legger vi oss ut på veien , men så nær den hvite stripen som mulig.
Slik sykling skjerper ens hørselssans.
Etter å ha syklet med passerende biler i flere dager, lærer en seg å skille de
forskjellige biler og bilister fra hverandre på lyden de lager. En hører forskjell
på en hilsetut og en kom deg ut av veien tut. Den første består av to kjappe
lette trykk på hornet, mens den andre er en mer intens kontinuerlig tuting som
ikke forsvinner før bilen har passert. Man kan høre på motorduren om det er en
gammel eller ny bil, og om den er stor eller liten. Om bilisten slipper opp
gassen for å vente på et godt tidspunkt og passere oss på, eller om han holder farten
oppe og tar sjansen på å presse seg forbi.
Bilistene i motgående retning er heller ikke helt ufarlige, spesielt ved
forbikjøringer. De kan godt finne på å legge seg ut selv om vi kommer syklende
imot. Det er ikke plass til oss begge i kjørefeltet, så når de etterfølgende
blinker med lysene og/eller tuter er det bare å komme seg av veien. I denne
Eastwoodske duellen blir vi smågutter.
Disse 30 kilometerne sykler vi med hjelm, selv om den vel er av begrenset nytte i et
potensielt møte med en 10-20 tonns masse som beveger seg i over 80 km/t. Vi presses
derfor flere ganger ut i grøften av trailere som av en eller annen grunn nesten
alltid kommer kjørende i par. Den bakerste ligger tett opptil bakenden på den første.
Det ser nesten ut som de er forbundet med en navlestreng, i et mor barn forhold.
Bilister generelt, og de tyngre transportene spesielt, viser i det hele tatt lite
hensyn overfor oss mykere trafikanter. Vi opplevde blant annet i Santos at man
hadde satt opp politi ved fotgjengerovergangen midt på hovedgaten. Uten disse
stoppet bilene ikke. Selv om en som fotgjenger eller syklist var et godt stykke ut
i veibanen, stoppet bilene ikke men presset seg fram.
Knut Morten hadde et slikt møte med en pågående trailer, da den presset seg ut
foran han fra en bensinstasjon. Den internasjonale gestus med en hevet langfinger
ble gjensidig utvekslet, med det resultatet at lastebilen sakket på farten og
begynte å svinge ut mot veiskulderen. Knut Morten vek ikke av veien, og etter
noen sekunder svingte traileren ut på veien igjen og forsvant.
Syklister 1 Bilister Mange, mange flere.
Vi tar av motorveien og kommer fram til en liten butikk ved veikanten i det mørket
faller på. Butikkinnehaveren forteller om 50 kilometer til Iguape, og ingen
pousadaer innen det. Hun har nok selv aldri syklet så langt, og synes vi er
loco (gale) som legger ut på en slik tur i mørket. Det skulle vise seg å være en
behagelig tur. Temperaturmessig er det en deilig forandring fra solsteiken, og
ruten var uten en bakke. I mørket tar også bilene mer hensyn. Refleksene på
sykkelveskene og ryggsekken som beveger seg som dyreøyne i natten, er nok et uvant
syn for bilister på disse kanter. Noen av bilene passerer oss i krabbefart, mens
alle legger seg godt ut når de kjører forbi. Vi sykler forbi noen andre syklister
på veien mot Iguape, men ingen har reflekser. De synes knapt når de passerer oss
som lydløse skygger.
Vi sykler inn i Iguape rundt klokken 22, og finner et godt og billig sted å sove.
Iguape er en liten og sjarmerende by, med brosteinsgater og en skjønn åpen plass
midt i et gammelt sentrum. Her spiser vi kveldsmat på et pizzasted som vender
ut mot plassen, og vi underholdes av skatere og spaserende kjærestepar. Det virker
ikke som om det er mange andre utenlandske turister på stedet, men vi møter
flere brasilianske surfere.
Hvorfor skulle vi til gangs finne ut av de nærmeste par dagene.

2 og 3 Mars
Iguape - Ilha das pecas
130 kilometer

Dette må være en av de flotteste rutene å sykle på det Sør-amerikanske kontinentet.
130 kilometer på hvite strender, med fire meter høye bølger og måker som de
eneste tilskuerne. Selv om den tar oss bort fra vår opprinnelige rute, byr den på
natur og sykkelopplevelser vi aldri har opplevd før.
Vi våkner opp på det beste hotellet vi har bodd på siden turen startet. Det koster
ca 160 norske kroner og er overdådig luksuriøst. Det er nesten så vi ikke vil dra
videre, men tenker seriøst på å tilbringe en ekstra natt. Etter litt overveielse
kommer vi på andre tanker og gir oss i kast med vårt sandeventyr. Denne ruten
ble anbefalt av vår brasilianske venn Gustavo.
Vi tar fergen fra Iguape til Ilha do Comprida, her ligger det 70 kilometer med
strand og venter. Litt skeptiske gir vi oss i kast med de første meterne. Jeg har
aldri opplevd sand det er mulig å sykle på, men disse strendene er 60 meter brede
og harde som betong. Vi føler oss som virkelige eventyrere der vi tråkker av
gårde i 25 kilometer i timen, ikke et menneske å se, kun måkene som holder oss
med selskap, og bølgene som lokker oss med jevne mellomrom ut i vannet. Det er
storslått å sykle i total isolasjon, og det tar ikke lang tid før vi blir pompøse
lyriske livsfilosofer. Vi løser mange av de store spørsmålene disse dagene, og
hadde vi skrevet dem ned ville det vanket priser fra de mest prestisjetunge
vitenskapelige akademiene. (Vi var overopphetet og hadde tendenser til solstikk.)
Det er en smule overdrivelse når jeg skriver at vi syklet i total isolasjon, men
alle er vel enige om at dette høres bedre ut? Eventyret får liksom de riktige
rammene, og eventyrerne blir eventyrere og ikke bare to fjotter.
Der vi sykler i vår illusoriske tilstand av isolasjon ser vi luftspeilinger av glade
mennesker som bader og ler, biler som sladder seg gjennom sandens føyelighet, og
et sted der borte slipper en skolebuss av noen unger som i løpet av sekunder
blir spist av bølgene. Havet smiler lurt og vi er spart for nå, men hvem vet, kanskje
må vi kysse havfruene som følger oss med årvåkent blikk. Etter en stund møter vi
tre gamle menn som tilbyr oss blodet fra en gitarfisk, det skal gjøre oss sterkere
og har umiddelbar virkning.
Etter tre timer kommer vi til en strand med surfere. Vi spør etter veien til
Cananeia, de peker mot havet og sier at det er den eneste veien. Med disse religiøse
ordene finner vi frem til fergen som fører oss over til byen med de mange kirkene.
Blant prester som spiller elektronisk gitar føler vi oss velkomne. Vi finner et
Pousada drevet av en japansk familie. De har et svømmebasseng hvor vi får avkjølt
våre overopphetede legemer. En papegøye sitter i treet utenfor rommet vårt og roper
obskøniteter når vi viser oss. Vi sovner tidlig. I morgen må vi finne en båt som
kan ta oss til Ilha do Cardoso.
Mens jeg pakker går Knut for å lete etter en båt som kan ta oss videre. Han finner
en båt full av biologistudenter, som skal til den samme øya på et seks dagers
feltarbeid. Med båten full av øl og mat er de som studenter flest. Med en flaske
øl i hånden og akkompagnert av sambatakter kaster vi loss. Nå er vi i den
brasilianske studentens verden. Her trenger ølet seg hurtigere inn enn foreleserens
monotone røst som messer i vei om alt det biologer snakker om.
Halvfulle blir vi sluppet av, nå er det videre på stranden de neste femti
kilometerne, men først blir vi matet med blåskjell av en 40 år gammel brasiliansk
kvinne. Nå er ikke vår isolasjon lenger en illusjon. Vi skaper sykkelscener som
kunne vært tatt ut fra filmer fra tropiske paradis. Nå er vi i Bounty land og
forventer at Christian Fletcher kommer oss i møte med en kokosnøtt. Men ingen kommer
og vi er alene. Vi sykler fort og tretti kilometer går unna på litt i overkant
av en time.
I enden av stranden må vi over havet til den neste øya Ilha do Superagui. To gutter
i 20 årene får muligheten til å tjene litt ekstra penger. I løpet av ti minutter
er vi over og betaler en real (4 Nkr) per minutt. Nå kommer den mest spektakulære delen av
vårt strandeventyr. Vi sykler på en strand som er full av trær, og i tillegg er
det små elver som må passeres. Den første kommer etter en kilometer, og Knut-Morten
forteller historier om saltvannsalligatorer. Dette er en dum taktikk og fører til
at jeg (Knut-Morten) blir testpilot. Med en bekymret mine forventer Knut seg et
hurtig angrep fra et av elvens fabeldyr. Bortsett fra litt kvikksandfølelse går
overfarten smertefritt. Det å forsere elver med syklene viser seg å være en
takknemlig opplevelse da de flyter på bagene, disse fungerer også som flyteelementer
for oss.
15 kilometer senere begynner vi å nærme oss neste sted der vi må ty til båt for
å komme over. Men før det skimter vi en person i horisonten som også sykler,
så mye for myten om ensomhet. Vi prøver å ta han igjen, men hver gang vi nærmer
oss trår han til og stikker ifra. Det utvikler seg til et kappløp der vi prøver
å ta igjen det eneste tegnet på sivilisasjon, mens han prøver å komme seg vekk
fra det samme. Til slutt vinner sivilisasjon over ensomhet. Han smiler når vi tar
han igjen og går av sykkelen og triller den de siste kilometerne inn til
landsbyen. Her må vi nok en gang finne en som kan ta oss over til neste øy
Ilha das Pecas. Som sist blir det to gutter som blir redningen. Nå er det mørkt
og fem kilometer til fergen som skal ta oss tilbake til brasils fastland. I mørket
blir fem kilometer til ti og med mye banning og irritasjon ankommer vi fergestedet.
Her blir det enda mer irritasjon da vi får opplyst at den kun går en gang om dagen,
og første avgang er i morgen klokken 17.00. Herlige 18 timer på et sted som ikke
har noe annet å tilby enn en strand og vann. For de fleste en bra kombinasjon, men ikke
etter to dager med kun disse elementene.

4 Mars
Ihla das Pecas - Paranagua
Kilometer 0

Da båten ikke går før klokken 17.00 blir det til at vi lever slaraffenlivet med
sand og vann.
Jeg (Knut-Morten) våkner som regel et par timer før Knut, og disse timene blir brukt
til å lese i ro og mak. I dag går jeg ned til kaia og slapper av med en biografi
om Bruce Chatwin. Mens jeg sitter der og leser kommer det en flokk delfiner
svømmende forbi. Med et blir jeg Californiareligiøs og føler et behov for å svømme
med de, føle deres intelligens som bare amerikanere kan. Men fiskernes fangst av
hai et steinkast unna får meg på andre tanker.
Når Knut våkner sjekker vi ut fra pousadaen som har vært vårt hjem de siste ti
timene. Nå er det kun åtte timer til båten går. Disse timene blir tilbrakt i selskap
med fem kvinner som har startet et bakeri. Med en jevn strøm av bakervarer og
drikke får vi de åtte timene til å gå.
Knut blir forelsket i en av jentene i butikken og kommer med en strøm av klumsete
amorøse utspill. Delfinene rister på hodet av den halvgamle beileren.
Når vi ankommer Paranagua finner vi det billigste hotellet i byen, deretter setter
vi oss på en uterestaurant med levende musikk og drikker oss brisende.



Bilder fra uke 2