12 Juli

Iquique - Huara

87 kilometer

17.45 km/t

Ut fra Iquique går det opp, opp, opp. Det er 50 kilometer til vi igjen er på

Panamericana. Vi stiger ca 1200 meter på de første 17 kilometerne. I

kompaniskap med biler på dårlig bensin er det en utilfredsstillende

opplevelse, eksosen trenger seg hurtig ned i lungene og er et dårlig

dopingmiddel. 1000 meter inn i den første bakken punkterer Knut-Morten og

det blir 15 minutter pause mens han lapper slangen. Men utsikten er flott,

byen ligger under oss og stillehavet sender små og store angrep innover

strendene. Da han ikke gidder å lete i dekket etter årsaken til hullet,

bytter han til reservedekket. Det er hvitt, og i følge Knut ekstremt stygt.

Det er en hvis autoritet i et slikt utsagn da han har lest mye om

bygningsarkitektur, og er fast abonnent på Bo Nytt. Knut - Morten er ikke

sikker på om han skal stole på en slik bakgrunn og er fornøyd med dekkets

utseende og egenskaper på veien. Eneste problem er at det er beregnet på

forhjulet, men står nå på bakhjulet. Etter 1˝ time når vi toppen og er

ganske slitne, vi tar en liten pause før vi ruller videre mot hovedveien.

En kilometer før vi når den triller vi inn i Humberstone. Vi hopper av

syklene fortere en vår egen skygge og bestiller noe å drikke. En

middelaldrende kvinne serverer oss to bokser med Canada dry, og mens vi

drikker disse fortærer vi et par bananer og noen rundstykker med syltetøy.

Når maten er på bordet kommer damen over og gir oss en flaske med

hjemmelaget papaya sirup. Hun insisterte på at den skulle helles på

rundstykkene, men konsistensen var alt for flytende så det rant utover og

ble et forferdelig gris. Men når det er sagt så smakte det godt, og hun var

så snill å forære oss flasken. Styrket på papaya sirup tråkket vi videre.

På slutten av dagen blir det ofte en kamp mot sola, når den er borte blir

det helt mørkt i løpet av 15 minutter og så setter kulda inn. Før det blir

slått leir for kvelden handler vi inn tre liter brus i Huara. Quatro, en

drikk med grapefrukt smak, er vår kullsyreholdige favoritt. 20 minutter

nord for Huara slår vi leir i sanden bak noen busker. Knut setter opp

teltet, mens Knut Morten forbereder kveldens måltid. Det består som

alltid av pasta, pølser og en variant av Napolitana saus. Drømmen om hvit

pastasaus er nå i ferd med å bli påtagende. Dagen har vært meget slitsom

så søvnen kommer få minutter etter at vi har stappet oss inn i soveposen.

13 Juli

Huara - Cuya

133 Kilometer

23.7 km/t

Dagen startet dårlig. Knut Morten finner ikke sykkelcomputeren sin. Denne

lille kvadratiske elektroniske tingesten som inneholder en langturssyklist

sjel. Kanskje det en minst har lyst til å miste. En unnværer heller

primusens kokeegenskaper eller teltets vindbeskyttelse. Den må bare finnes.

Vi finkjemmer området mellom teltplassen og der vi pakket av syklene.

Krabber rundt på knærne, og løfter opp små stein og roter i sanden. Det er

kun snakk om ca. 10 meter fra punkt A til B, men det er allikevel som å

lete etter den berømte nåla i høystakken. Området er dekt av sand, små

buskvekster, og knusktørr sprukket jord. Jordstykke så ut som et

puslespill, hvor brikkene var avskilt av cm dype sprekker. Kanskje var det

i en av disse computeren hadde søkt asyl, den var i hvert fall ikke å

finne. Etter en halv time er det nok. Knut Morten innser at slaget er tapt,

og at han må belage seg på å sykle til Arica uten fartsmålerens hjelp.

Den første delen av dagen går det fort unna. Vi har medvind og veien er

flat. Eneste minus er veidekket. Asfalten er opphakket, og ligner litt på

jordstykket som hadde svelget Knut Mortens computer. Første stopp er ved

veikrysset som dukker opp like etter nasjonalreservatet Pampa del

Tamarugal. Klokken har enda ikke slått 11, men kilometertelleren hadde

allerede passert 40. Vi synes vi fortjener noe kaldt å drikke. Bortsett

fra nasjonalreservatet som inneholdt en del gamle, tørre trær, er

omgivelsene fremdeles dominert av sand og tørke. Det lille stedet står

ikke markert på kartet, men rommer et par hus. Heldigvis for oss selges

cola i et av de. Vi kjøper en 2 L flaske og setter oss i skyggen. Den

lille butikken har et overbygg ved inngangsdøren, og under det sitter to

eldre menn på en benk. Det er den enes kone som har solgt oss de lindrende

dråpene, og nå vil han også på banen. Han begynner å spørre oss ut om

turen. Den ene av oss svarer, mens den andre drikker. Slike seanser har vi

etter hvert innøvd som et velsmurt wrestling tag team. Et par svar, og så

inn med neste mann i ringen. Det hele forløper uten at en dråpe settes i

vrangstrupen. Mannen er hyggelig, og har nok også selv glede av et nytt

element i den daglige samtalen. Hans kamerat er noe mer forsiktig, og

flytter seg over til en annen benk. Det eneste han sier i løpet av den

halve timen vi holder pause, er: ha det, og god tur. Butikkeieren derimot

kan ikke få sagt nok, og snakker uavbrutt. Han spør om vi har med oss et

kart, og vil gjerne vise oss hvordan vi bør fortsette nordover mot Arica.

Det er pent gjort, men kartet viser kun en mulig rute. Den vennlige gesten

er derfor strengt tatt ikke nødvendig, men vi orker ikke å protestere. Vi

benytter heller anledningen til å drikke colaen vår.

Etter drikkepausen fortsetter vi nordover mot Arica. Veien går opp og ned et

par elvedaler. Disse utgjør, som vi har fortalt før, en absolutt kontrast

til den omkringliggende gule sanden. Dalene er knall grønne og dyrkede, og

inneholder som regel en hacienda (gård). Tilviche og Tana er intet unntak,

selv om de er markert som små byer på kartet vårt. Dette er et fenomen vi

har opplevd tidligere, men som er like irriterende hver gang. En lar håpet

om kald drikke stige til toppen av hjernebarken, før denne drømmen så blir

knust når vi runder svingen og ser frukttrærne stå på rekke og rad.

Etter 90 kilometer når vi dagens høyeste punkt. Herfra skal vi i følge

kartet stupe ned to fargekategorier, et fall på rundt 1000 meter. Nede på

300 m.o.h. svinger så veien brått til høyre, og tar oss tilbake opp til den

brune fargen. Før vi kommer så langt trenger vi litt ekstra styrkedrikk.

Dagen har forløpet seg hardere og varmere enn antatt, og vi er begge ganske

tomme for krefter. Redningen kommer i form av en liten restaurant. Stedet

ser ikke ut som et knutepunkt, men her på toppen av bakken ligger denne

colafylte oasen. Vi heller nedpå et par flasker sammen med et par utsendte

fra det Chilenske statistiske sentralbyrå, før vi setter utfor.

De første 15 kilometerne er nokså bratte, og vi suser forbi sandfigurene

som er avbildet under Arica i turistbrosjyren. Suser er kanskje å ta i, da

det kun går i 35 - 40 km/t. Vinden blir her alltid presset oppover i dalen,

og hindrer oss i å falle fritt. Etter de første 15 kilometerne er vi kun

kommet halvveis. Det går videre nedover i 15 til en er i bunn. Disse er

derimot av mye slakere karakter enn de første 15, og er på grunn av den

sterke motvinden et slit. Sykkelen stopper helt opp hvis vi ikke tråkker

pedalene rundt.

I bunnen ligger Cuya. Et lite sted med samme funksjon som Rio Loa. Politiet

og andre offisielle tjenestemenn går igjennom busspassasjerenes bagasje på

jakt etter tollfrie varer, og salgsbodene ligger tett i tett. Vi kjøper inn

drikke og brød, og begynner på oppstigningen. I ettertid ikke det smarteste

valget. Det betydde nemlig at vi måtte slå leir hengende i fjellsiden, i

stedet for å kunne ligge på den flate dalbunnen. Etter rundt 8 kilometer

klatring finner vi en utbygd dosering. Mellom veien og stupet er det bygd

opp en beskyttende steinrøys. I denne bygger og rydder vi oss to mindre

komfortable sengeplasser, før primusen og maten pakkes ut.

Natten er den jævligste til nå. Vi ligger begge med en 5 graders helling

fra hode til tå, og med en kampestein pressende opp mot hver nyre. Det tar

lang tid å sovne inn, og en må ligge musestille så ens korthus av en

sengeplass ikke raser sammen. I løpet av natten løsnet det noen steiner

over oss forteller Knut Morten morgenen etter. Jeg har ikke hørt noe,

halvveis i koma som jeg må ha vært med 90% av kroppens blod befinnende

seg nedenfor kneskålen.

14 Juli

Cuya - Arica

105 Kilometer

21.2 km/t

Vi våknet opp med meget stive lemmer og poser under øynene. Nattens mange

timer hadde blitt brukt litt til og sove, men mest til å snu seg.

Frokosten ble fortært med en morgengretten mine, og syklene pakket på i

stillhet. Siden vi kun hadde klatret 7 kilometer kvelden i forveien, ventet

det oss mange nye kilometer før vi i dag nådde toppen. Hele 18 skulle det

vise seg, og da befant vi oss igjen på over 1300 meter. Innen det opplevde

vi å skulle sykle igjennom tykk skodde. Etter en halvtimes sykling ble

plutselig alt hvitt. En kunne knapt skimte andremann foran seg, enda vi

syklet forhjul til bakhjul. Lastebilene gav seg kun til kjenne med en

voksende motordur. Men like plutselig som skodden var kommet, så var vi ute

på andre siden. Når en kikket seg tilbake og til siden, var det som å

komme til himmels. Over oss var luften knallblå, mens dalen på vår høyre

side var dekket av et hvitt ugjennomtrengelig teppe. Et stilig motiv og en

stilig følelse å stå der å kikke ned på skyene.

Etter ca. 30 kilometer passerte vi et byggefelt. Hva slags vet jeg ikke,

men det var heller ikke av den store betydning for oss. Det viktige var at

de hadde rennende vann. Vi var gått nesten tom for væske, så stedet kom

som bestilt. Vannet her i Atacamaørkenen skal etter sigende ikke være av

beste kvalitet, så vi har ofte måttet ty til renseflaskene. Selv med

springvann. Det kan godt være at dette er overdreven forsiktighet, men vi

har i hvert fall sluppet unna diaré under vårt besøk her.

Etter vannstoppen bar det nedover i 10 kilometer, ned i neste elvedal.

Disse gikk fortere enn gårsdagens tilsvarende kilometer. Det var ikke

brattere denne gang, men vi slapp motvinden. Slike nedkjørsler er en

deilig julepresang, når en har slitt seg opp på den andre siden. Flere

kilometer på kort tid uten og måtte løfte en tå. Eneste kroppslige

utskeielsen er å trykke på bremsen i en sving eller to.

Etter 70 kilometer begynte reklameplakatene å dukke opp langs veien. Alltid

et godt tegn. Det betyr at vi nærmer oss en seng og kanskje McDonalds. Vi

passerte 80 kilometer og det var tid for dagens andre nedkjørsel. Den var

neste like lang som dagens første, og tok oss ned på et nivå 200 meter

over havet. I bunnen av denne lå Arica fengsel. Dette lokket oss inn med

benker og skygge. Det var ikke langt igjen, så vi bestemte oss for å unne

oss en pause. Klokken var kun 3, og vi ville være i hus lenge før dagens

etappe av tour de france ble vist i reprise 18:30. Vi åpnet den siste

kjekspakken, og skylte det ned med restene i sykkelflaskene. Fengselet så

meget moderne og velstelt ut utenfra, og plassen foran inngangen var full

av aktivitet. Besøkende koner, barn og mødre strømmet til med hjemmelagde

lekkerier under armen. Det var også noen som hadde funnet ut at dette var

et godt sted for business, og hadde satt opp diverse boder. Hvis noen mot

formodning skulle ha glemt igjen godsakene hjemme, var det her mulighet

for å kjøpe is og sjokolade. Vi ble tilbudt en pakke sigaretter der vi

satt sunne og svette.

Etter høflig å ha takket nei til det sjenerøse tilbudet syklet vi de siste

kilometerne inn mot byen. Det var ikke vanskelig å manøvrere seg inn til

sentrum. Et sentrum som ligger til venstre for en når en ankommer sørfra,

mens strendene ligger til høyre. På første forsøk fant vi Residensial Prat,

og satt etter en varm dusj kursen mot vår hamburger pusher.

15 Juli

Arica

0 Kilometer

Egentlig hadde vi ikke tenkt å bruke denne ekstra dagen i Arica, men en del

skriving og Tour de France ødela den planen.

Knut-Morten kjøpte seg en ny selvlysende (dæven så missunnelig jeg er)

Festina sykkelcomputer.

16 Juli

Arica - Et sted i Andesfjellene

65 kilometer

16.98 km/t

Nå begynner vi på den delen av turen som jeg har sett frem til med

skrekkblandet fryd. På de neste dagene skal vi klatre fra 0 til 5000 meter.

En ting kan jeg si dere, her ville det aldri blitt arrangert et

profesjonelt sykkelritt. Det er rett og slett for slitsomt og helsefarlig.

Dagen skulle startet tidlig, men blir forsinket av at vi ikke klarer å rive

oss vekk fra ESPN sin sending fra Tour de France. Erik Dekker fra Holland

og Rabobank vinner etappen, med dette på netthinnen setter vi kurs for

fjellene. Klokken har blitt over 12.00 og vi er i ferd med å gi opp dagens

økt. Istedenfor å stresse for å ta igjen det morgensomlingen har satt oss

tilbake roer vi ned. Vi stopper utenfor byen og kjøper lunsj på et

stoppested for trailersjåfører. De andre gjestene er interessert i syklene

og hvor vi skal. Vi peker mot fjellene og sier La Paz, de himler med

øynene og begynner å le. Når latteren har gitt seg gjør de bevegelser med

hendene som ikke kan mistolkes. Ja vi vet det er bratt, men så forferdelig

kan det da ikke være. Litt nervøse starter vi på slitet. Til å begynne med

virker det flatt, men høydemåleren forteller noe annet, det er ingen tvil

om at det går oppover. På enkelte steder er veien ødelagt av jordskjelvet

som rammet området for et par uker siden. Ved Poconchile stopper vi og

heller i oss to liter appelsinjuice. Det er viktig med mye væske innabords

før man starter på de virkelige stigningene. Et par kilometer nord for

Poconchile får vi en forsmak på det som skal komme, himmelen venter. Vi

trår og trår, svetten siler, spyttet renner, men fortsatt ligger skyene

over oss. Når vi kommer til toppen får vi dagens skuffelse, det går rett

ned, alt slitet er til ingen nytte. Det er bare å begynne på nytt. Tre

stigninger senere er vi på 1600 meter. Her legger vi oss for natten. En

natt under åpen himmel i Andesfjellene, kan det bli særlig bedre.

17 Juli

Molinos - Putre

80 Kilometer

12.8 km/t

Dagen starer litt før 8. Stive lemmer strekkes, og kveldsmaten fra i går

får seg et ansiktsløft. Vi er nå på 1600 meters høyde, og har kommet oss

igjennom natten uten å fryse. Det skulle det derimot bli anledning til

førstkommende natt. I løpet av dagen skal vi klatre ca. 2000 meter opp til

3500, og ved slike høyder kjenner enn nattefrosten ganske godt. Utstyret

vårt klarer en del minusgrader, men ikke med komfortabelhet. Vi ville

nødig sette våre soveposers ekstrem temperatur på en ny prøve. Under vår

overfart til Chile opplevde vi temperaturer ned mot minus 10, og det

fristet ikke til gjentagelse. Det gjelder derfor å komme seg innendørs,

og vårt beste bud er byen Putre.

Dagens sykling begynte i en motbakke, og fortsatte slik ufortrødent i over

20 kilometer. Det gikk rett oppover til vi var på 3150 meters høyde. Det

gikk ikke fort. Vi var kommet såpass høyt at en kunne merke andpustenheten

når en prøvde å tråkke på. Vi måtte ofte stoppe for å ta pauser. Som regel

klarte vi 5 kilometer mellom hver av disse, men noen ganger kun 1. Når vi

stoppet måtte vi legge oss rett ut. 10 minutter på ryggen, med tåteflasken

konstant i kjeften. Ingen av oss var enda spesielt plaget av hodepine, men

den tynne luften tappet en for krefter. Noen av disse pausene kom oftere

enn nødvendig, men slik er det med to konkurranserettete individer. Når en

sykler to stykker sammen som vi gjør, og begge er plaget av barnslig behov

for å vinne, blir det til at en presser litt hardere enn en burde i

bakkene. Spurtpoengene ble uoffisielt utdelt ved hver pause, og jeg får

vel innrømme at Knut Morten kunne ta med seg den prikkede fjelltrøya hjem

med god margin. Vi snek oss videre. Det gikk ikke fort, kun 8-14 km/t

avhengig av stigningsprosenten.

Etter 23 kilometer flatet det endelig ut, og vi kunne skinte Zapahuira i

det fjerne. Eller rettere sagt avkjørselen til Zapahuira. Selve byen lå

noen kilometer unna, men her ved veikrysset lå alt vi trengte. En liten

restaurant som solgte kald drikke i store kvanta. Trodde vi. Stedet var

drevet av to hippier, og hadde et stor skilt hvor det stod "tourist

breakfast" foran huset. Restauranten solgte ikke brus i det hele tatt, men

i stedet serverte vertene oss 2 L iskald nypresset mangojuice og to kopper

med coca-te. Grunnen til at de ikke solgte brus fikk vi forklart, og den

var fornuftig nok. Ved denne høyden vil kullsyren i brusen stige til værs

i magesekken på grunn av det lave trykket. Den ville presse mellomgulvet

opp mot hjerte og lunger, noe som ytterligere vil vanskeliggjøre

åndedretten. Presset fra mellomgulvet kunne også gi hjertesymptomer, som

brystsmerter (angina).

De fortalte videre at jordskjelvet, som rammet syd-Peru for en tid siden,

også hadde satt sine spor her i 3150 meters høyde. 2 av veggene i huset

deres hadde falt ned. Jordskjelvet hadde også gjort annen ugang. Flere

steder var asfalten sprukket eller forsvunnet helt. Veiarbeid stengte

stykker av veien, og vi måtte ut på provisoriske grusveier, som hang på

kanten av stupet.

Mens vi satt der i skyggen med hver vår mangojuice, fikk vi besøk av to

eldre østerrikske par. De hadde tidligere vært i Norge, men dette var

deres første tur til Sør Amerika. Begge steder fikk varm omtale, kanskje

litt fordi vi var født et av stedene. Vi ble sittende å snakke sammen i

et kvarter før de skulle videre. Men det var ikke siste gang vi skulle

oppleve østerrikerne den dagen.

Uvillige klarte vi til slutt å bryte løs fra vår behaglige skyggetilværelse.

Men kun 10 kilometer senere var det tid for neste stopp. Ved dette lille

stedet som jeg ikke husker navnet på lå det hele 4 restauranter

(det siste bygget var en garasje). Sultne og tørste satte vi kursen mot

den største av de. Her møtte vi igjen vår mangolanger. Han hadde kjørt det

lille stykke for å oppdatere seg ved hjelp av dagens aviser, og handle inn

forsyninger. Like hyggelig som før overtar han rollen som vår mellommann,

og bestiller dagens meny og to store cola. Dette gikk imot hans kones råd,

men vår tørst hadde utkonkurrert fornuften.

Mette klatret vi videre et stykke til, før det flatet ut. Veien gikk nå

ganske plant bortover i fjellsiden, og vi hadde en nydelig utsikt over

dalen og Socoroma. I bakgrunnen steg snødekte fjelltopper til værs.

Det var begynt å bli sent, og vi ville fram til Putre så fort som mulig.

Forhåpningene steg da vi ble fortalt at det kun var 10 kilometer igjen av

et par arbeidere på vei hjem. Men etter ytterligere 12 kilometer, og med

ingen by i sikte ebbet det ut.

Den siste kneika opp mot Putre var hard. Over 10 kilometer med stigning

i mørket og en slalåmkjøring mellom lastebiler og gravemaskiner. Flere

ganger måtte vi sykle sirkler på grus for å komme fram. Da vi endelig

nådde toppen (3800 meter) kunne vi rulle de siste kilometerne ned til

Putre. Her fikk vi følge av en arbeidsbil med flomlys, som kjørte rolig

foran oss hele veien ned.

Selve innkjørselen til Putre var frustrerende. En kan se byen på lang

avstand, men er nødt til å sykle en sirkel rundt hele byen for å komme ned

til den. Ikke morsomt i mørket og i kulden. Putre er et gammelt knutepunkt

for den transandiske handelen, og er en meget tradisjonell by.

Etter noe leting fant vi fram til det litt for dyre residensial vicunas.

Senere i spisesalen møter vi igjen de to østerrikske parene. De hilser og

virker litt overrasket og imponert over at vi skulle møtes igjen så snart.

Mens gradestokken ute sank under minus 10, kunne vi krype langt under

teppene og drømme (grue seg til) om neste dag.

18 Juli

Putre - Tambo Quemado

80 kilometer

15.34 Km/t

Etter en sparsommelig frokost i regi av vårt dyre hotell går vi ut for å

skaffe de forsyningene som trengs for å nå La Paz. Det er tidlig og de

fleste Mercadoene og Almacenene er stengt. Mye surr må til før vi finner

et som har skjønt de grunnleggende prinsippene som er bærebjelkene i vårt

økonomiske system. Pengebeholdningen er begrenset så vi får bare handlet

det mest nødvendige. Ti saftposer med bringebær og appelsinsmak, åtte

bananer, seks appelsiner, fem pølser, fire pakker pasta, tre poser med

tomatsaus, to løk og et glass mora syltetøy (skogsbær). I tillegg til dette

hadde vi noe brød som var i ferd med å rammes av alderdommens grønnskjær.

Dette skal holde for to "voksne" menn som forbrenner ti ganger så mye

kalorier som en kontorarbeider. Det er selvfølgelig ikke en ideell

situasjon, men de pengene som var igjen måtte spares til husly på

boliviansk side. Det frister ikke å ligge i telt på 4700 meters høyde.

Putre ligger på 3500 meter, dette er høyt nok til å pådra seg AMS

(Høydesyke). For å unngå å bli rammet av denne skumle tilstanden skal en

bare stige 300 høydemeter pr dag. Vi hadde allerede utfordret dette, og

i dag skulle vi opp mot 4900 meter. Begge to hadde begynt å få symptomer

på mild AMS, vondt i hodet, andpusten og tap av appetitt. Det hadde vært

best å ligge i Putre en dag til for akklimatisering, men vi var nå ofre

for pengeøkonomiens hensynsløse behandling. Vi hadde ikke nok midler til

en dag til, den eneste sjansen for å ligge inne er i Bolivia 80 kilometer

unna. Her kan vi få et rom for en 1/40 av det Putre har å tilby. Det er

bare å legge i vei.

Når man står på 3500 meter og ser rett inn i en fjelvegg hvor veien

snirkler seg oppover i lange svinger begynner man å lure på om det er

virkelig. Vi starter i et rolig tempo, 7-10 Km/t høres ikke så

avskrekkende ut, og det er det heller ikke. Men kroppen har andre ideer,

den vil ha pause hver tredje kilometer. Vi benytter en hver irregularitet

til å stoppe. Er motivene flotte så tar vi pause, men vi knipser ingen,

det er for slitsomt. Når vi passerer 4000 meter benytter vi oss av

kokabladene som ble skjenket oss for et par dager siden. Tygge å sykle er

ikke den beste kombinasjonen, men det gir en bra effekt, kjeven blir

nummen og hodepinen letter for et par timer. På 4500 meter spiser vi

lunsj, hodepinen er tilbake og det meste foregår i sakte film. En annen

effekt av høyden er at man blir lett irritert. Når jeg (Knut-Morten) skal

finne frem flaskene med ketsjup og sennep ligger de selvfølgelig helt

nederst i den ene frontrolleren. Jeg klarer ikke å styre meg og må kaste

alt utover i sinne, og når trykket i ketsjup flasken gjør at innholdet

spruter utover hele meg må flasken bare dø. Et velrettet kast i

fareskiltet ved siden av oss og flasken har sprutet sin siste dose. Når

maten er fordøyd og vi igjen er på veien må det musikk til for å dempe

pulsen og blodtrykket. Heldigvis så har det begynt å flate ut, og til vår

overraskelse får vi 10 kilometer med slakt nedover. Her gresser det

lamaer, vicunas og alpakkaer, og over oss flyr fuglenes konge og holder

øye med hva vi bedriver. Plutselig kommer en av turens høydepunkter. Når

vokalist Greni i Big Bang synger om de vilde fuglene, angriper ørnen. Den

kommer stupende ned og griper noe på bakken femti meter unna før den

letter og igjen svever selvsikkert over oss. Nå kan det hende at dette

øyeblikket var ettervirkninger fra kokabladene eller høydesykens siste

stadiet, men glimtet av ørnen er fortsatt med meg.

Når vi stempler ut fra Chile er det begynt å bli mørkt, vinden gjør kulden

uutholdelig og vi må foreta et hurtig skifte. Vinterklærne må på før vi

setter utfor bakken som sender oss inn i Bolivia. Innsjekkingen til vårt

femte land går uten problemer. Vi finner et rom til 15 kroner pr person.

Turen opp har vært hard, og jeg har pådratt meg en sinnssyk diaré. Dette

er dårlig timing da stedet bare har stådo. Prøv å stå i hockey og drit

femten ganger i løpet av to timer. Det er ingen fornøyelse.

Bilder fra Chile