19 Juli |
Tambo Quemado - Curahuara de Carangas |
93 Kilometer |
18.9 km/t |
Vi våknet begge opp med svak hodepine, og fyrte opp primusen for å koke opp |
coca teen vi hadde kjøpt. Vi lå i andre etasje, og måtte opp to trapper |
mellom rommet og toalettet. En ganske så utmattende tur. Knut Morten hadde |
pådratt seg diaré, og måtte ta turen et utall ganger. Kveld, natt og |
morgen. Jeg er glad det ikke var meg. |
Mens Knut-Morten stod på do for tredje gang den morgenen gikk jeg ned for å |
hente passet mitt, og for å fylle opp vannflaskene. Vår vertinne satt bak |
samme skrivemaskin som i går, og virket som om hun styrte hele byen. |
Butikken hennes var i hvert fall full av mennesker. Jeg fikk så vidt spurt |
om vann, før hun igjen fordypet seg i tastaturet. Vannet var lagret i en |
bøtte på gulvet. Springvannet ble skrudd av om natten på grunn av kulden. |
Sykkeldagen startet bra. De første 12 kilometerne fra grenseposten trillet |
vi. Det gikk i over 30 km/t på en meget god asfalt, selv om fallet ikke |
var så stort. Vi befant oss nå på det bolivianske altiplano, og i nærheten |
av Sajame nasjonalpark. Dennes stolthet kunne vi tydelig se der vi syklet. |
6500 meter over hodene våre raget fjellet med samme navn. Parken var |
ellers fylt med vicunas og flamingoer. De sistnevnte så ut som om de stod |
frosset fast i isen, et merkelig syn. Det skal i følge guidebokene finnes |
3 typer flamingoer i området. Chileno, De James, og Andian. Hvilke som var |
objekter for våre filmruller har jeg ingen anelse om. |
Dagen fortsatte meget flatt, på god til meget god asfalt. Vi stoppet første |
gang etter 40 kilometer, ved et lite Pension og kjøpte brus og kjeks. Det |
var nå allerede blitt så varmt at vi kun syklet i shorts og skjorte. De |
lokale damene var annerledes kledd. De bar tjukke fotsie skjørt, et stort |
pledd rundt overkroppen, småsko og bare føtter. For oss virket det ikke |
som en særlig komfortabel kombinasjon, men vi er heller ikke bolivianere. |
Vi befant oss fremdeles på rundt 4000 meter, og kroppen hadde enda ikke |
tilpasset seg høyden. Begge hadde lest kapittelet om høydesyke og |
lungeødem, og det ble syklet deretter. |
Mot slutten av dagen gikk det heldigvis noe nedover. Vi syklet igjennom en |
trang dal, før vi kom fram til et veikryss etter 88 kilometer. Det stod |
pil inn mot Carangas, og det fristet mer enn å ligge ute. Klokken litt |
over 4 entret vi hovedgaten i byen. En by med noe merkelig kontraster. De |
fleste av bygningene var gammeldagse murhus med blikkdører, men midt i |
blant disse steg et ultramoderne offentlig bygg til værs. Det stakk seg ut |
som den stygge andungen. Hva slags bygg dette var forble en hemmelighet. |
Vi begynte å lete etter et sted og sove. Langs hovedgaten stod skiltene om |
Pension tett i tett. Dette blir nok en enkel sak tenkte vi, men den gang |
ei. Dørene ble åpnet av smilende damer, men smilet forsvant raskt da vi |
spurte om vi ikke kunne få overnatte hos de. Gang på gang ble vi møtt med |
samme mine og samme svar. Det begynte å bli irriterende. Her stod det |
pension på husene, men ingen ville leie oss et rom. Vi ble utålmodige og |
litt mer pågående etter hvert. Stakkars damer. Sånn i ettertid er det litt |
pinlig å tenke på, i hvert fall siden vi fant ut dagen etter at Pension |
slett ikke betydde overnattingssted, men butikk. |
For å komme oss i hus den dagen måtte vi til slutt ha militær hjelp. I det |
vi var i ferd med å gi opp, etter å ha spurt rundt i hele byen, kom det en |
soldat løpende mot oss der vi satt. Geværet han bar på var større enn hans |
tenåringskropp, og vi trodde at nå hadde vi tråkket feil person på tærne. |
Etter at pulsen igjen slo med normal takt, skjønte vi at han ville hjelpe |
oss og ikke kaste oss i fengsel. Vi forstod at det gjaldt et |
overnattingssted, og fulgte trillende etter. |
Vi endte opp på bakrommet til den lokale biljardhallen, men heldigvis i |
første etasje denne gang. Doen var noe for seg selv. Det fantes ingen dør, |
men kun en blikkplate som en kunne sette foran åpningen. Ikke spesielt |
privat, men når en har diaré har en ikke tid eller anledning til å bry seg |
om slikt. |
20 Juli |
Curahuara de Carangas - Patacamaya |
105 kilometer |
19.03 Km/t |
Jeg våkner klokken 04.00, magen orker ikke lenger, så doen må svelge |
dritten min nok en gang. Når seansen er over legger jeg meg i sengen og |
prøver å få et par timer til på øyet. 07.00 ringer klokkene, og vi er ute |
av sengen en halvtime senere. |
å være på landsbygda i Bolivia er som å gå inn en mystisk dør, det som er |
på andre siden er så uforståelig at det ikke engang er eksotisk. Her går |
det opp for en at verden ser ut på flere måter enn det man får presentert |
i Oslos forskjellige bydeler. Tilhører vi og de bolivianske |
indianerkvinnene den samme verden? Hvis vi svarer ja på dette hva er det |
da som utgjør vår felles plattform? Kan et møte mellom oss og dem føre oss |
nærmere en begripelse av noe allmennmenneskelig tidløst? Den amerikanske |
antropologen Clifford Geertz mener vi må ha dette som utgangspunkt. |
"Dersom vi vil finne ut av hva mennesket er, kan vi bare finne det ved å |
se på hva mennesker er; og det mennesker er, består først og fremst i at |
de er forskjellige. Det er ved å forstå dette mangfoldet at vi kan bli i |
stand til å skape et begrep om den menneskelige natur som både har |
substans og sannhet." (Geertz 1973a:52) |
En ting som er likt hos indianerkvinnene og oss er at begge parter har et |
visst begrep om pengeøkonomi. Når vi stopper for å handle så skjønner de |
at vi har det som trengs for å erverve oss det de tilbyr. De er også klar |
over at vi har råd til å betale mer enn det som er vannlig. Til tross for |
at hypermoderne sykler og supermanndrakter ikke er en del av deres |
tilværelse er dette intuitive symboler som gjør at prisen på en flaske |
brus kan fordobles. Selv om det kan virke smålig å ergre seg over en økning |
fra 5 til 10 norske kroner, må jeg få påpeke at tørst også er en |
allmennmenneskelig tilstand. Og hvis man kun har 5 kroner i kontanter er |
det et fett om man har 10 000 i banken så lenge det ikke er en slik |
tilgjengelig, og det er det ikke her på landsbygda i Bolivia. |
Etter litt leting finner vi noen chilenske pesos, men da har prisen blitt |
enda litt høyere og vi tilsvarende mer tørste. Til slutt får vi hendene om |
de livgivende dråpene og drar derifra med ny kunnskap om konene med hatt og |
store kjoler. På en måte kan man si at det er den tredje verden som har |
balletak på kapitalistenes disipler. Alle motstandere av G8 møter kan nå |
le rått, de mener sikkert at vi får som fortjent. |
Høyden påvirker fortsatt kroppen. Det er litt spennende å tenke på at det |
eneste som hjelper hvis man blir sikkelig syk er å komme seg ned i |
lavlandet hurtigst mulig. For oss er dette en umulighet, nærmeste |
nedstigning ligger flere hundre kilometer unna. Vi får kjempe videre med |
hodepinne og dårlig pust. På slutten av dagen får vi 25 kilometer med rolig |
trilling inn til Patacamaya. Her finner vi et hotell og slår oss til for |
kvelden. I morgen venter La Paz. |
21 Juli |
Patacamaya - La Paz |
108 kilometer |
25.09 Km/t |
I dag venter verdens høyeste hovedstad. La Paz ligger på 3625 meter, men er |
ikke verdens høyest beliggende by. Denne finnes også i Bolivia og er |
Potosi 600 kilometer lenger syd på 3960 meters høyde. |
Vi hadde bestemt at vi skulle komme oss av gårde tidlig slik at vi kom frem |
til byen før mørkets frembrudd. Kroppen viser fortsatt symptomer på AMS, |
men de er begynt å bli mildere. |
En god medvind gjør at kilometerne raser fortere unna enn vi kunne håpe på |
til tross for at det går slakt oppover. Det er nesten ingen biler på veien, |
og de få som er der har brukbar trafikkultur og legger seg godt ut når de |
skal forbi. |
40 kilometer før vi geografisk skal være i La Paz, viser byen seg, dvs. det |
er El Alto vi får et glimt av. En gang en del av La Paz, men nå har den |
ekspandert og blitt en individuell enhet. Hovedstatens fattigdom blir |
presset oppover fjellsidene og ender til slutt i El Alto. Her leker ustelte |
barn i voksende fortaushull, og indianerkvinner vasker klær i elver kvelt |
av kloakk. Gatene omkranses av små fortausboder med sparsommelig utvalg, |
og annenhver foretning er enten et bilverksted eller en søppeldynge. |
På kanten av El Alto forandrer verden seg betraktelig. Veien dropper 400 |
meter og La Paz kommer til syne. All fattigdom er som sunket i jorden. Den |
ser ut som en bolle med cornflakes der den klynger seg fast til |
fjellveggene. Hovedveien slipper seg ned til midten av byen hvor godsakene |
ligger. Vi følger veien ned til sentrum. Byen kryr av liv og er mer moderne |
enn jeg hadde trodd. På veien over fra Chile hadde vi bestemt oss for å |
være luksusdyr når vi ankom La Paz. Hotell El Rey blir vårt valg, og til |
850 norske kroner natten har vi bare råd til en natt. Men for et hotellrom, |
det var utvilsomt verdt det. |
22 Juli - 28 Juli |
La Paz |
0 Kilometer |
Som vane tro er så blir en eller begge av oss syke når vi befinner oss i en |
stor by. Denne gang intet unntak, og det koster oss noen ekstra dager foran |
tv-en. Dager som går med til å holde seg oppdatert med tour de france. |
Trøtte og slitne frister det mer enn noe annet, og bare legge se rett ut |
på sengen med fjernkontrollen i hånden. Sovne inn til Mtv eller en god film. |
Denne gang får vi også med oss de siste 2 fjelletappene i Frankrike. Alt |
sammen skylles ned med brus og potetgull. Det er i slike øyeblikk at det å |
sykle langt ikke er så slitsomt allikevel. En må jo lade opp batteriene, |
før en skal ut i krigen igjen. Jeg er sikker på at også Bjørn Dæhlie |
innimellom under seg en potetgullpose eller 10. |
Hvis en ellers skal komme med en karakteristikk av byen, så må det være at |
den ligner et vepsebol. Geografisk ligger den som i en salatbolle, med |
dronningen nederst i bunnen og alle de andre hjelperne svirrende kaotisk |
rundt. øystein Sundes "Det året det var så bratt" kunne vært bysangen, for |
i følge pålitelige kilder (Knut Morten) skiller det tusen høydemeter fra |
øverste til nederste bebyggelse. En blir nesten svimmel når en står i |
sentrum og kikker oppover. Fordelingen på rik og fattig er annerledes enn |
for andre byer. De velstående bor lavt og sentralt, mens resten bor oppover |
i fjellsiden. Byen ligger på 3600 meter i følge guideboken, men dette må |
være et gjennomsnittall. Det er minst en skiheis mellom Ola Bolivian og |
Onkel Skrue. |
Sentrum er preget av et sammensurium av nye skyskrapere og gamle kirker. |
Hovedgaten har to felt i hver retning, og i midten er det tillaget et |
gåareal. Rundt gatehjørnet finner en trange gater og brostein. Denne |
kontrasten mellom gammelt og nytt, gammel og ung finner en også blant |
menneskene. La Paz har et yrende folkeliv, men forskjeller i for eksempel |
klesdrakt er store. Eldre, spesielt kvinner, går kledd som i |
turistbrosjyrene. En uniform som består av bowlerhatt, langt vidt skjørt og |
et fargerikt teppe rundt overkroppen. Dette teppet fungere også som |
ryggsekk, og har forskjellige fargekombinasjoner etter hvor fra i Bolivia |
en hører hjemme. Det er imponerende å se disse gamle konene gå stødig og |
med hurtige trinn, med bylter på ryggen like store som de selv. De unge |
menneskene derimot går kledd som unge mennesker flest. Deres garderobe |
består av olabukse, caps og en fancy skjorte. Mange er også utstyrt med |
den uvurderlige mobiltelefonen. |
Byen er overraskende moderne, og en ser lite til slum. Nå skal dere ta dette |
utsagnet med den klype salt en slik generalisering fortjener, for det er |
kun basert på vår ene innfart til sentrum via en større vei. Men vi så |
ingen tegn til slum, som byer av denne størrelse per definisjon skal |
inneholde. Skal en reise til Bolivia må en også være klar over at det er |
stor forskjell på La Paz og landsbygden. Der ute finner en ikke tegn til |
McDonalds. |
De gamle konene med bowlerhatter er meget tydelige i bybildet. Både på grunn |
av deres kostyme, men også for deres funksjon. Det er de som styrer bodene |
en finner overalt i La Paz. Bodene som selger alt mulig, og nærmest har |
monopol på visse artikler. Sjokolade og batterier for eksempel finner en |
ikke med samme utvalg i butikkene. I de to supermarkedene vi har funnet i |
La Paz har vi knapt sett en eneste sjokolade. Og sjokolade må godteglade |
gutter ha, så bodene har blitt brukt flittig. |
Et annet innslag som dominerer bybildet er minibussene. Byen har få busser |
på samme størrelse som vi er vant med i Norge, men disses rolle er i stedet |
fylt av minibussene. Grunnen til dette er nok først og fremst at de store |
bussene ikke ville ha kommet fram. Gatene er bratte, smale og full av folk |
og biler. Et ideelt sted å legge bakkestartsundervisningen for norske |
kjøreskoler. Minibussene tilhørere konkurrerende selskaper, og har nok mer |
fleksible ruter enn vi er vant til. Sånn sett er de et positivt innslag, |
men de har også en meget irriterende side. For å gjøre folk oppmerksom på |
de forskjellige rutene, blir disse konstant ropt ut av vinduet av en ung |
mann. For full hals ropes det, det gjelder å overdøve de andres skrik til |
potensielle kunder. Og det finnes mange å overdøve. Irriterende mange for |
en fotgjenger. Flere ganger i minuttet får en ørevoksen trykt ut av |
lydbølger som roper stadion til sentralbanestasjonen 1 Boliviano. |
Som en informasjon rettet mot de arkitekturinteresserte, så inneholder |
La Paz et utvalg av forskjellige stilarter. Stilartene er blandet fritt |
sammen, og gotisk og generasjon x kan stå side ved side. Noen ganger nøyer |
ikke arkitekten seg med å holde de forskjellige stilarter så nære hverandre |
som huset ved siden av. Men blander stilarter i en og samme bygning. |
1. etasje kan være i gammel kolonistil, mens i 5. etasje kan ha en moderne |
glassfasade. |
En annen ting vi må nevne er at La Paz ikke er en spesielt billig by, i |
hvert fall ikke i sentrum. Prisene varierer en god del i mellom |
sentrumsbutikken og landhandleren oppe i skråningen. McDonalds for eksempel |
som ligger i hjerte av sentrum er faktisk dyrere enn de tilsvarende i |
Chile. |
En siste ting så må legges til er La Paz enorme utvalg på nettsteder. |
Buenos Aires og Santiago inneholder også mye av internettkafeer, men |
La Paz tar kaka. Nettstedene varierer litt i kvalitet og hurtighet, men |
med det enorme utvalget burde det være mulig å finne et sted med raske |
linjer. På en av disse treffe vi en nordmann. Han er fra Bjarkøy like ved |
Harstad, og er på leting etter arbeid her i byen. Vi blir snakkende en |
stund, og han forteller oss om hva man skal gjøre og ikke gjøre i La Paz. |
Stekt filert oksetunge er i følge han en boliviansk spesialitet, og i løpet |
av den siste måneden har La Paz opplevd hele 4 jordskjelv. Ikke så morsomt |
i 19. etasje. |
Alt i alt må vi allikevel anbefale La Paz som mål for en byferie. Stedet er |
full av liv og inneholder en stor variasjon av billig og dyrt. |
Bilder fra Bolivia |