19 Juli
Tambo Quemado - Curahuara de Carangas
93 Kilometer
18.9 km/t

Vi våknet begge opp med svak hodepine, og fyrte opp primusen for å koke opp
coca teen vi hadde kjøpt. Vi lå i andre etasje, og måtte opp to trapper
mellom rommet og toalettet. En ganske så utmattende tur. Knut Morten hadde
pådratt seg diaré, og måtte ta turen et utall ganger. Kveld, natt og
morgen. Jeg er glad det ikke var meg.
Mens Knut-Morten stod på do for tredje gang den morgenen gikk jeg ned for å
hente passet mitt, og for å fylle opp vannflaskene. Vår vertinne satt bak
samme skrivemaskin som i går, og virket som om hun styrte hele byen.
Butikken hennes var i hvert fall full av mennesker. Jeg fikk så vidt spurt
om vann, før hun igjen fordypet seg i tastaturet. Vannet var lagret i en
bøtte på gulvet. Springvannet ble skrudd av om natten på grunn av kulden.

Sykkeldagen startet bra. De første 12 kilometerne fra grenseposten trillet
vi. Det gikk i over 30 km/t på en meget god asfalt, selv om fallet ikke
var så stort. Vi befant oss nå på det bolivianske altiplano, og i nærheten
av Sajame nasjonalpark. Dennes stolthet kunne vi tydelig se der vi syklet.
6500 meter over hodene våre raget fjellet med samme navn. Parken var
ellers fylt med vicunas og flamingoer. De sistnevnte så ut som om de stod
frosset fast i isen, et merkelig syn. Det skal i følge guidebokene finnes
3 typer flamingoer i området. Chileno, De James, og Andian. Hvilke som var
objekter for våre filmruller har jeg ingen anelse om.
Dagen fortsatte meget flatt, på god til meget god asfalt. Vi stoppet første
gang etter 40 kilometer, ved et lite Pension og kjøpte brus og kjeks. Det
var nå allerede blitt så varmt at vi kun syklet i shorts og skjorte. De
lokale damene var annerledes kledd. De bar tjukke fotsie skjørt, et stort
pledd rundt overkroppen, småsko og bare føtter. For oss virket det ikke
som en særlig komfortabel kombinasjon, men vi er heller ikke bolivianere.
Vi befant oss fremdeles på rundt 4000 meter, og kroppen hadde enda ikke
tilpasset seg høyden. Begge hadde lest kapittelet om høydesyke og
lungeødem, og det ble syklet deretter.
Mot slutten av dagen gikk det heldigvis noe nedover. Vi syklet igjennom en
trang dal, før vi kom fram til et veikryss etter 88 kilometer. Det stod
pil inn mot Carangas, og det fristet mer enn å ligge ute. Klokken litt
over 4 entret vi hovedgaten i byen. En by med noe merkelig kontraster. De
fleste av bygningene var gammeldagse murhus med blikkdører, men midt i
blant disse steg et ultramoderne offentlig bygg til værs. Det stakk seg ut
som den stygge andungen. Hva slags bygg dette var forble en hemmelighet.

Vi begynte å lete etter et sted og sove. Langs hovedgaten stod skiltene om
Pension tett i tett. Dette blir nok en enkel sak tenkte vi, men den gang
ei. Dørene ble åpnet av smilende damer, men smilet forsvant raskt da vi
spurte om vi ikke kunne få overnatte hos de. Gang på gang ble vi møtt med
samme mine og samme svar. Det begynte å bli irriterende. Her stod det
pension på husene, men ingen ville leie oss et rom. Vi ble utålmodige og
litt mer pågående etter hvert. Stakkars damer. Sånn i ettertid er det litt
pinlig å tenke på, i hvert fall siden vi fant ut dagen etter at Pension
slett ikke betydde overnattingssted, men butikk.
For å komme oss i hus den dagen måtte vi til slutt ha militær hjelp. I det
vi var i ferd med å gi opp, etter å ha spurt rundt i hele byen, kom det en
soldat løpende mot oss der vi satt. Geværet han bar på var større enn hans
tenåringskropp, og vi trodde at nå hadde vi tråkket feil person på tærne.
Etter at pulsen igjen slo med normal takt, skjønte vi at han ville hjelpe
oss og ikke kaste oss i fengsel. Vi forstod at det gjaldt et
overnattingssted, og fulgte trillende etter.
Vi endte opp på bakrommet til den lokale biljardhallen, men heldigvis i
første etasje denne gang. Doen var noe for seg selv. Det fantes ingen dør,
men kun en blikkplate som en kunne sette foran åpningen. Ikke spesielt
privat, men når en har diaré har en ikke tid eller anledning til å bry seg
om slikt.

20 Juli
Curahuara de Carangas - Patacamaya
105 kilometer
19.03 Km/t

Jeg våkner klokken 04.00, magen orker ikke lenger, så doen må svelge
dritten min nok en gang. Når seansen er over legger jeg meg i sengen og
prøver å få et par timer til på øyet. 07.00 ringer klokkene, og vi er ute
av sengen en halvtime senere.

å være på landsbygda i Bolivia er som å gå inn en mystisk dør, det som er
på andre siden er så uforståelig at det ikke engang er eksotisk. Her går
det opp for en at verden ser ut på flere måter enn det man får presentert
i Oslos forskjellige bydeler. Tilhører vi og de bolivianske
indianerkvinnene den samme verden? Hvis vi svarer ja på dette hva er det
da som utgjør vår felles plattform? Kan et møte mellom oss og dem føre oss
nærmere en begripelse av noe allmennmenneskelig tidløst? Den amerikanske
antropologen Clifford Geertz mener vi må ha dette som utgangspunkt.
"Dersom vi vil finne ut av hva mennesket er, kan vi bare finne det ved å
se på hva mennesker er; og det mennesker er, består først og fremst i at
de er forskjellige. Det er ved å forstå dette mangfoldet at vi kan bli i
stand til å skape et begrep om den menneskelige natur som både har
substans og sannhet." (Geertz 1973a:52)

En ting som er likt hos indianerkvinnene og oss er at begge parter har et
visst begrep om pengeøkonomi. Når vi stopper for å handle så skjønner de
at vi har det som trengs for å erverve oss det de tilbyr. De er også klar
over at vi har råd til å betale mer enn det som er vannlig. Til tross for
at hypermoderne sykler og supermanndrakter ikke er en del av deres
tilværelse er dette intuitive symboler som gjør at prisen på en flaske
brus kan fordobles. Selv om det kan virke smålig å ergre seg over en økning
fra 5 til 10 norske kroner, må jeg få påpeke at tørst også er en
allmennmenneskelig tilstand. Og hvis man kun har 5 kroner i kontanter er
det et fett om man har 10 000 i banken så lenge det ikke er en slik
tilgjengelig, og det er det ikke her på landsbygda i Bolivia.

Etter litt leting finner vi noen chilenske pesos, men da har prisen blitt
enda litt høyere og vi tilsvarende mer tørste. Til slutt får vi hendene om
de livgivende dråpene og drar derifra med ny kunnskap om konene med hatt og
store kjoler. På en måte kan man si at det er den tredje verden som har
balletak på kapitalistenes disipler. Alle motstandere av G8 møter kan nå
le rått, de mener sikkert at vi får som fortjent.

Høyden påvirker fortsatt kroppen. Det er litt spennende å tenke på at det
eneste som hjelper hvis man blir sikkelig syk er å komme seg ned i
lavlandet hurtigst mulig. For oss er dette en umulighet, nærmeste
nedstigning ligger flere hundre kilometer unna. Vi får kjempe videre med
hodepinne og dårlig pust. På slutten av dagen får vi 25 kilometer med rolig
trilling inn til Patacamaya. Her finner vi et hotell og slår oss til for
kvelden. I morgen venter La Paz.

21 Juli
Patacamaya - La Paz
108 kilometer
25.09 Km/t

I dag venter verdens høyeste hovedstad. La Paz ligger på 3625 meter, men er
ikke verdens høyest beliggende by. Denne finnes også i Bolivia og er
Potosi 600 kilometer lenger syd på 3960 meters høyde.

Vi hadde bestemt at vi skulle komme oss av gårde tidlig slik at vi kom frem
til byen før mørkets frembrudd. Kroppen viser fortsatt symptomer på AMS,
men de er begynt å bli mildere.
En god medvind gjør at kilometerne raser fortere unna enn vi kunne håpe på
til tross for at det går slakt oppover. Det er nesten ingen biler på veien,
og de få som er der har brukbar trafikkultur og legger seg godt ut når de
skal forbi.
40 kilometer før vi geografisk skal være i La Paz, viser byen seg, dvs. det
er El Alto vi får et glimt av. En gang en del av La Paz, men nå har den
ekspandert og blitt en individuell enhet. Hovedstatens fattigdom blir
presset oppover fjellsidene og ender til slutt i El Alto. Her leker ustelte
barn i voksende fortaushull, og indianerkvinner vasker klær i elver kvelt
av kloakk. Gatene omkranses av små fortausboder med sparsommelig utvalg,
og annenhver foretning er enten et bilverksted eller en søppeldynge.

På kanten av El Alto forandrer verden seg betraktelig. Veien dropper 400
meter og La Paz kommer til syne. All fattigdom er som sunket i jorden. Den
ser ut som en bolle med cornflakes der den klynger seg fast til
fjellveggene. Hovedveien slipper seg ned til midten av byen hvor godsakene
ligger. Vi følger veien ned til sentrum. Byen kryr av liv og er mer moderne
enn jeg hadde trodd. På veien over fra Chile hadde vi bestemt oss for å
være luksusdyr når vi ankom La Paz. Hotell El Rey blir vårt valg, og til
850 norske kroner natten har vi bare råd til en natt. Men for et hotellrom,
det var utvilsomt verdt det.

22 Juli - 28 Juli
La Paz
0 Kilometer

Som vane tro er så blir en eller begge av oss syke når vi befinner oss i en
stor by. Denne gang intet unntak, og det koster oss noen ekstra dager foran
tv-en. Dager som går med til å holde seg oppdatert med tour de france.
Trøtte og slitne frister det mer enn noe annet, og bare legge se rett ut
på sengen med fjernkontrollen i hånden. Sovne inn til Mtv eller en god film.
Denne gang får vi også med oss de siste 2 fjelletappene i Frankrike. Alt
sammen skylles ned med brus og potetgull. Det er i slike øyeblikk at det å
sykle langt ikke er så slitsomt allikevel. En må jo lade opp batteriene,
før en skal ut i krigen igjen. Jeg er sikker på at også Bjørn Dæhlie
innimellom under seg en potetgullpose eller 10.
Hvis en ellers skal komme med en karakteristikk av byen, så må det være at
den ligner et vepsebol. Geografisk ligger den som i en salatbolle, med
dronningen nederst i bunnen og alle de andre hjelperne svirrende kaotisk
rundt. øystein Sundes "Det året det var så bratt" kunne vært bysangen, for
i følge pålitelige kilder (Knut Morten) skiller det tusen høydemeter fra
øverste til nederste bebyggelse. En blir nesten svimmel når en står i
sentrum og kikker oppover. Fordelingen på rik og fattig er annerledes enn
for andre byer. De velstående bor lavt og sentralt, mens resten bor oppover
i fjellsiden. Byen ligger på 3600 meter i følge guideboken, men dette må
være et gjennomsnittall. Det er minst en skiheis mellom Ola Bolivian og
Onkel Skrue.
Sentrum er preget av et sammensurium av nye skyskrapere og gamle kirker.
Hovedgaten har to felt i hver retning, og i midten er det tillaget et
gåareal. Rundt gatehjørnet finner en trange gater og brostein. Denne
kontrasten mellom gammelt og nytt, gammel og ung finner en også blant
menneskene. La Paz har et yrende folkeliv, men forskjeller i for eksempel
klesdrakt er store. Eldre, spesielt kvinner, går kledd som i
turistbrosjyrene. En uniform som består av bowlerhatt, langt vidt skjørt og
et fargerikt teppe rundt overkroppen. Dette teppet fungere også som
ryggsekk, og har forskjellige fargekombinasjoner etter hvor fra i Bolivia
en hører hjemme. Det er imponerende å se disse gamle konene gå stødig og
med hurtige trinn, med bylter på ryggen like store som de selv. De unge
menneskene derimot går kledd som unge mennesker flest. Deres garderobe
består av olabukse, caps og en fancy skjorte. Mange er også utstyrt med
den uvurderlige mobiltelefonen.
Byen er overraskende moderne, og en ser lite til slum. Nå skal dere ta dette
utsagnet med den klype salt en slik generalisering fortjener, for det er
kun basert på vår ene innfart til sentrum via en større vei. Men vi så
ingen tegn til slum, som byer av denne størrelse per definisjon skal
inneholde. Skal en reise til Bolivia må en også være klar over at det er
stor forskjell på La Paz og landsbygden. Der ute finner en ikke tegn til
McDonalds.
De gamle konene med bowlerhatter er meget tydelige i bybildet. Både på grunn
av deres kostyme, men også for deres funksjon. Det er de som styrer bodene
en finner overalt i La Paz. Bodene som selger alt mulig, og nærmest har
monopol på visse artikler. Sjokolade og batterier for eksempel finner en
ikke med samme utvalg i butikkene. I de to supermarkedene vi har funnet i
La Paz har vi knapt sett en eneste sjokolade. Og sjokolade må godteglade
gutter ha, så bodene har blitt brukt flittig.
Et annet innslag som dominerer bybildet er minibussene. Byen har få busser
på samme størrelse som vi er vant med i Norge, men disses rolle er i stedet
fylt av minibussene. Grunnen til dette er nok først og fremst at de store
bussene ikke ville ha kommet fram. Gatene er bratte, smale og full av folk
og biler. Et ideelt sted å legge bakkestartsundervisningen for norske
kjøreskoler. Minibussene tilhørere konkurrerende selskaper, og har nok mer
fleksible ruter enn vi er vant til. Sånn sett er de et positivt innslag,
men de har også en meget irriterende side. For å gjøre folk oppmerksom på
de forskjellige rutene, blir disse konstant ropt ut av vinduet av en ung
mann. For full hals ropes det, det gjelder å overdøve de andres skrik til
potensielle kunder. Og det finnes mange å overdøve. Irriterende mange for
en fotgjenger. Flere ganger i minuttet får en ørevoksen trykt ut av
lydbølger som roper stadion til sentralbanestasjonen 1 Boliviano.
Som en informasjon rettet mot de arkitekturinteresserte, så inneholder
La Paz et utvalg av forskjellige stilarter. Stilartene er blandet fritt
sammen, og gotisk og generasjon x kan stå side ved side. Noen ganger nøyer
ikke arkitekten seg med å holde de forskjellige stilarter så nære hverandre
som huset ved siden av. Men blander stilarter i en og samme bygning.
1. etasje kan være i gammel kolonistil, mens i 5. etasje kan ha en moderne
glassfasade.
En annen ting vi må nevne er at La Paz ikke er en spesielt billig by, i
hvert fall ikke i sentrum. Prisene varierer en god del i mellom
sentrumsbutikken og landhandleren oppe i skråningen. McDonalds for eksempel
som ligger i hjerte av sentrum er faktisk dyrere enn de tilsvarende i
Chile.
En siste ting så må legges til er La Paz enorme utvalg på nettsteder.
Buenos Aires og Santiago inneholder også mye av internettkafeer, men
La Paz tar kaka. Nettstedene varierer litt i kvalitet og hurtighet, men
med det enorme utvalget burde det være mulig å finne et sted med raske
linjer. På en av disse treffe vi en nordmann. Han er fra Bjarkøy like ved
Harstad, og er på leting etter arbeid her i byen. Vi blir snakkende en
stund, og han forteller oss om hva man skal gjøre og ikke gjøre i La Paz.
Stekt filert oksetunge er i følge han en boliviansk spesialitet, og i løpet
av den siste måneden har La Paz opplevd hele 4 jordskjelv. Ikke så morsomt
i 19. etasje.
Alt i alt må vi allikevel anbefale La Paz som mål for en byferie. Stedet er
full av liv og inneholder en stor variasjon av billig og dyrt.



Bilder fra Bolivia