| 29 Juli |
| La Paz - Corocio |
| 80 Kilometer |
| 11.6 km/t |
| Jeg hadde pådratt meg magesjau under våre siste to dager i La Paz, og det |
| fristet ikke å skulle klatre de 1000 meterne opp til La Cumbre. |
| La Cumbre lå på toppen av skråningen og innebar en 20 kilometer lang |
| klatring fra sentrum. Kilometer på brostein og langs små trange gater som |
| ville tatt et par timer å forsere. Som dere kanskje skjønner så prøver |
| jeg å rettferdiggjøre at vi ikke gjorde dette for egen maskin. Vi fikk |
| hjelp på hotellet og bestilte drosje med beskjed om at den måtte kunne |
| romme to sykler og masse bagasje. Fem minutter senere svingte en liten |
| 3 dørs sedan inn foran utgangsdøra. Ikke nubbesjans. 1 kubikkmeter |
| bagasjerom var ikke nok til å huse alle våre kilo. Sjåføren måtte på |
| radioen for å få tilkalt assistanse. På andre forsøk lykkes det så å få |
| stablet alt på plass, og med hver vår sykkelveske på fanget suste vi |
| oppover fjellsiden i en stasjonsvogn. Fortere og mer behagelig enn hvis vi |
| skulle tilbakelagt kilometerne på sykkelsete med diaré. En halv time |
| senere var vi framme, resten måtte vi klare på egen hånd. Det stemmer |
| allikevel ikke helt. Han tilbød seg å kjøre oss helt fram til hvor |
| asfalten sluttet, men vi ville mistet en del av de 70 kilometerne med |
| nedkjørsel som ventet oss. Vi takket pent nei, og sendte han tilbake med |
| romslig tips. Der stod vi så og frøs i shorts i 4600 meters høyde. Vi var |
| ikke heldig med valg av dag. Fram til i dag hadde vi kun hatt klare blå |
| dager under vårt opphold i La Paz, men sist natt hadde det trommet på |
| ruten. Nå var det helt overskyet og vi så kun få titalls meter foran oss. |
| Ergerlig når det gjelder mulighet til å få noe spektakulære bilder, men |
| lite en får gjort noe med. |
| Overgangen fra den varme hotellobbyen var stor, og kroppen nektet å sette |
| utfor før den fikk på seg flere beskyttende lag. Vi fant fram Gore Tex |
| jakke og fleece, og pakket oss inn. De ville bli overflødig etter hvert, |
| men her på toppen av verdens nest farligste vei varmet de godt. |
| Filmrullene var også lagt klare. Vi hadde regnet med å skulle gå igjennom |
| flere av disse på veien ned, men jeg tror ikke det ble til et eneste |
| skikkelig bilde. Utsikten var ødelagt av det ugjennomtrengelige hvite |
| skylaget. |
| Denne verdens nest farligste vei er selvfølgelig for lengst blitt en |
| turistattraksjon og tiltrekker seg unge (som oss) villmenn og villkvinner. |
| Turoperatører i La Paz leier ut sykler, henter og bringer. Det eneste |
| folk trenger å gjøre på egen hånd er å trille sykkelen ned bakken fra |
| La Cumbre til Corico. Akkurat som oss. Strekningen er på 70 kilometer, og |
| en faller fra 4600 til under 1600 meter. En beveger seg fra høyfjell til |
| jungel, vinter til sommer, kulde til varme. En fascinerende blanding av |
| kontraster, alt innenfor få timers intervaller. På toppen starter en med |
| stillongs og vindjakke, men etter hvert som en synker faller også |
| plaggene. Til slutt sitter en igjen med shorts og rennende svette. |
| Dagen vi har valgt er som nevnt ikke den beste, og vi har veien helt for |
| oss selv. Turoperatørene har nok meldt om utsettelse for vi møter ikke en |
| eneste syklist. De første 25 kilometerne fra La Cumbre er asfaltert, og |
| går unna i en fei. Hadde det ikke vært så overskyet, så ville nok |
| fartsrekorden røket. Nå må i stedet bremsene brukes flittig, og både |
| klosser og armmuskulatur slites. I Undulavi er det slutt på herlighetene. |
| Asfalten skiftes ut med grus, og farten synker brått fra 50 til 10 km/t. |
| Vi er nå inne på den virkelig farlige delen av verdens nest farligste vei. |
| Skillet markeres med en bomstasjon, og denne lukker veien om natten. Det |
| kan en godt forstå. I Undulavi går lastebilsjåførene igjennom det vante |
| ritualet. Hundene fores og dekkene sprites. Det siste vet jeg ikke nok om |
| biler til å forklare, men det første har vi lest om hvorfor. Bikkjene |
| fores for å blidgjøre Archiallaene (forfedrenes spøkelser) som etter |
| sigende skal holde til blant fjelltoppene. En ber blant annet om at |
| tyngdekraften skal være nådig. En annen finurlighet er at veien er |
| enveiskjørt. Det vil si at en kan kjøre ned fra 8 til 14, og opp fra 14 |
| til 18. Vi møtte derimot trafikk i begge retninger, så jeg vet ikke hvor |
| strikt de følger denne reglen. Det er riktignok forbikjøringslommer med |
| jevne mellomrom, men de krever ferdigheter og mot. Veien er nemlig ikke |
| bredere enn at den akkurat rommer en lastebil, og da er det ikke mange |
| centimeterne klaring til fjellveggen på den ene siden og stupkanten på |
| den andre. Ved forbikjøringer er det alltid sjåføren på vei nedover som |
| må legge seg ytterst. Dette fordi han med venstrestyring har bedre |
| kontroll på ytterhjulene enn sjåføren på vei oppover. Ytterhjulene |
| balanseres på kanten av avgrunnen hver gang to biler møtes. Kikker en |
| utover kanten kan en se en fjellvegg som faller nesten loddrett i over |
| 1000 meter. Dette må det selvfølgelig en klar dag til, og vi ser ikke mer |
| en kanskje 10 meter før det hvite overtar. I jungelen der nede kan en se |
| oppklaringer hvor lastebiler og busser har landet. Det kjører et visst |
| antall biler utfor kanten hvert år. 26 i 1994 i følge guideboken vår. |
| Når vi kommer så er veien tilgjørmet. Noe på grunn av regn og noe på grunn |
| av temperaturforskjeller og kondens. Stien er steinbelagt og humpete, |
| sannsynligvis for at bilene skal kunne få grep selv på sleipt underlag. |
| Vi ser ikke mye av omgivelsene rundt oss, men allikevel nok til å bli |
| mektig imponert. Fjellveggen går loddrett opp, og loddrett ned. Veien |
| henger som en dreven fjellklatrer kun i dens lillefinger. Vegetasjonen |
| imponerer med sin tetthet og evne til å klore seg fast. Innimellom skyller |
| fosser over veien og skaper små tunneler som vi sykler igjennom. |
| Vi humper av gårde i 10 km/t. Veien og forholdene tillater ikke mer. På en |
| måte er dette allikevel greit nok, da vi forblir lykkelig uvitende om |
| hvor nære vi hele tiden er den sikre død. Nå er det ikke så farlig på |
| sykkel som med bil, siden en har muligheten til å forbli på innersporet. |
| Men det føles godt å få noen ekstra cm mellom seg og kanten. Innimellom |
| må en allikevel klare seg uten centimeterne, da deler av yttersporet er |
| forsvunnet på grunn av jordras. Det er som om archiallaene ikke har fått |
| spist seg mette, og i stedet tatt en bit av veien. Kikker en litt til |
| venstre for pedalen, ser en i disse hullene trær i nydelig perspektiv. |
| Etter rundt 50 kilometer med bremseslitende nedkjøring flater det noe ut. |
| Det går fremdeles nedover, men ikke i samme grad under de siste 15 |
| kilometerne inn til Yolosa. Veien er bredere, og utsikten mindre |
| spektakulær. Vi har ankommet høylands jungelen (en befinner seg stadig på |
| rundt 1500 meter). Skyene løfter på sløret og vi får et innblikk i hva vi |
| har godt glipp av. |
| Slutten på dagen ble et sant helvete. Vi hadde bestemt oss for å legge oss |
| inn på det dyre Rio Selva Resort, i stedet for å sykle de 7 kilometerne |
| frem og tilbake som skulle til for å nå Corioco. Et lurt valg, og en |
| innsparing i kilometer. Trodde vi. I stedet for 7 endte vi til slutt opp |
| med og sykle 15 kilometer. Med andre ord lenger fra hovedveien enn det vi |
| trodde vi skulle unngå ved å velge fra Corioco. Klokken ble 8 og den ble |
| 9. Lys og bygninger kom og forsvant, uten at Rio Selva Resort syntes noe |
| nærmere. Vi passerte et skilt hvor det stod 5 kilometer igjen, men da vi |
| etter dette hadde syklet 7 var vi i ferd med å gi opp. Det virket like |
| fornuftig å slå opp teltet ved veikanten og bare legge seg til å sove. |
| Men som på film kom redningen i siste liten. Ved et regelrett lykketreff |
| stoppet vi den daglige lederen av stedet da han kom kjørende, for å spørre |
| om han visste hvor langt det eventuelt var igjen. Vi var begynt å tvile |
| på om stedet i det hele tatt eksisterte. Vi var nesten framme, kun noen |
| hundre meter igjen. Ved siden av han i passasjersete sitter en rund |
| middelaldrende mann. Han hilser og ønsker oss velkommen. Mannen skulle vi |
| stifte nærmere bekjentskap med i løpet av dagen i morgen. |
| 30 Juli |
| Corocio-Caranavari |
| 80 Kilometer |
| 11.67 Km/t |
| Da stedet vi bor på er storartet bestemmer vi oss for ikke å stresse |
| avgårde. Vi har jo tross alt en fotballkamp med kokainbaronen Miguel de |
| Rosa på tapetet, men mer om dette litt senere. |
| I dag blir frokosten spist ved bord bekledd med hvite duker og sølvtøy. I |
| bakgrunnen står servitørene med overvåkent blikk og venter på tegn til at |
| deres tilstedeværelse er påkrevd. De fremfører kelnerdansen fullkomment |
| slik den har blitt beskrevet av en fransk filosof. Koldtbordet bugner |
| over av forskjellige delikatesser, men til min store overraskelse blir |
| jeg mest tiltrukket av pannekakestabelen. Jeg propper i meg ti av slaget, |
| og er fornøyd med dette. Etter endt måltid står formalitetene på rad, |
| vesker må pakkes, sykler skal rigges og rommet bør betales. |
| Det soveværelset hvor vi har tilbrakt natten ligger like ved en |
| fotballbane av den typen der syverfotball blir spilt. Mens vi driver med |
| vårt kommer kamariljaen anført av Miguel de Rosa. Nå skal det trikses og |
| dulles med lærkulen. På dette tidspunktet er vi kun kulisser i yterkant av |
| foreteelsens sentrum. Dette kommer til å forandre seg radikalt i løpet av |
| kort tid. |
| Gruppen som omgir Miguel er medlemmene i en utvidet storfamilie. Det er |
| sjefen selv, to brødre, tre døtre, to sønner, sannsynligvis hans tredje |
| og yngste kone, to svigerinner og en mor. Alle foruten matriarken er på |
| banen hvor Miguel styrer flokken med hærførerens presisjon. Han er |
| selvfølgelig også den dominerende skikkelsen når det kommer til ferdighet. |
| Denne middelaldrende mannen hvor tidligere tiders muskulatur har trukket |
| seg tilbake til fordel for slaraffenlivets kroppslige forråtnelse har en |
| gudbenådet teknikk. På mange måter minner han om et Søramerikansk ikon i |
| El Burito klassen. Ikledd den Bolivianske landslagsdrakten er likheten |
| slående. |
| Laget til Miguel vinner alle deler av spillet og du kan se at han vil ha |
| mer motstand. Men hva kan han gjøre, han spiller allerede med sin kone og |
| de to svigerinnene, og ingen av disse kommer noen gang til å |
| rettferdiggjøre en plass i nærheten av en ball. Etter at han scorer sitt |
| fjortende mål er det tid for de dramatiske forslagene og han henvender seg |
| til oss med et klart og tydelig GRINGO. Vi reagerer med en smule skepsis |
| til denne måten å adressere seg til fremmede på, men slår oss til ro med |
| at mannen er en Søramerikansk hormonklump. |
| Det blir en ren guttekamp så jentene trekker seg tilbake til skyggen av et |
| palmetre. Lagene blir Miguel og hans to brødre mot oss pluss den sønnen |
| som mangler farens talent for ballens mange muligheter. Jeg vet ikke om |
| det er noe som heter jentespark i fotball, men de fleste er sannsynligvis |
| klar over fenomenet guttekast og jentekast. Her må det legges til at det |
| fins mange jenter som benytter seg av guttekast og selvfølgelig tragisk |
| nok en del gutter som kaster det keitete jentekastet hvor ballen mangler |
| både hurtighet og presisjon. Disse begrepene ble tidlig en del av min |
| sosialisering. Dette var på den tiden da vinteren på østlandet hadde snø |
| og unger måtte leke ute minst tre timer i isende kulde etter skolen. I |
| denne delen av livet var det en unevnt regel som sa at når man skulle |
| kaste en snøball etter en bil eller i bakhodet på en eldre person skal |
| dette utføres på gutters vis, ergo med et feiende flott guttekast. Den |
| som tilfeldigvis kastet som en jente ble dagens hakkekylling og fikk noen |
| sikkelig sviere i låret. Men tilbake til saken, den sønnen som ble vår |
| medspiller sparket ballen på den måten som jentekast blir utført både av |
| gutter og jenter. Han var rett og slett handikapet når det kom til |
| idrettslige prestasjoner. Det tragiske er at han ikke var klar over dette |
| selv der han løp rundt med ny fotballdrakt, men man kunne se irritasjon |
| og resignasjon i øynene til faren hver gang han mistet ballen på en |
| tåpelig måte. Nå skal det sies at jeg ikke er noen stor fotballspiller |
| selv, og min karriere kan reduseres til tre treninger med Gjelleråsens |
| småguttlag. Knut derimot var en stødig midtstopper av knokkeltypen, selv |
| om han hevder at han aldri har klart å løfte ballen over bakkenivå. Han |
| er også i besittelse av tittelen for det flotteste samt de fleste |
| selvmålene i Gjelleråsens fotballhistorie. |
| Kampen kan begynne. Og for en start, Miguel slår tunnel på Knut og legger |
| ballen i krysset. Etter dette reduserer vi en gang for så å ta ledelsen |
| med en heading som går via stanga. Som i den gode landslagsperioden med |
| Norge spiller vi med lange pasninger mot et hode som enten nikker ballen |
| videre mot beina til en medspiller eller i mål. Vi dominerer i høyden, og |
| den ene broren blir tydelig oppgitt av vår taktikk. Når ballen går langs |
| bakken er det derimot en annen historie, her løper tjukkasene forbi oss på |
| alle kanter, de hælsparker og trikser før de nonchalant setter ballen i |
| mål. Etter fullbyrdelsen strutter de av gårde og bruser med fjærene som |
| krye fjørkre. |
| Kampens vendepunkt blir påvirket av krefter utenfor banen. La oss si at jeg |
| ser på solen for lenge og blir svidd. Kort sagt går historien ut på at |
| den tredje og yngste konen til Miguel (Hun var sannsynligvis et par år |
| yngre enn oss) samt de to svigerinnene har bestemt seg for å bade i |
| svømmebassenget like ved banen. På en lite katolsk vennlig måte stripper |
| de av seg overdelene før de hopper uti vannet. Denne seansen blir bivånet |
| av undertegnede på samme måte som de fleste lignende situasjoner |
| sannsynligvis fortoner seg, med korte og kalkulerte blikk. Under et av |
| mine avskyelige øyeblikk rakner balansegangen mellom anstendighet og |
| usømmelighet, og jeg får ballen i hodet. Dette virker som en forsterker i |
| forhold til min kikkeraktivitet, og både Miguel og jeg vet at den andre |
| vet hva den andre så. Det er uinteressant å prøve å forklare eller |
| bortforklare hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, det var bare et av livets |
| mange øyeblikk. Etter dette momentet kan man si at det skjer et |
| paradigmeskifte i kampens karakter. Aktiviteten utføres nå ikke innenfor |
| spillets konvensjonelle rammer, men blir heretter preget av |
| geriljakrigføringens hurtige bakholdsangrep. Albuer blir nå en like |
| viktig del av spillet som beina, og mage, skuldre og rygg får gjennomgå. |
| Etter å ha blitt overfalt på brutalt vis bakfra for tredje gang bestemmer |
| jeg meg for å gjeninnføre litt respekt i de små bolivianernes bevissthet. |
| Se for dere følgende situasjon; Miguel finter Knut ved eget mål og setter |
| fart nedover banen, jeg står på midtbanen og fra denne posisjonen løper |
| jeg mot angriperen. Jeg skjønner at jeg vil nå frem så jeg bestemmer meg |
| for å gå inn i taklingen slik Erik Mykland henrettet Roberto Carlos i |
| Frankrike. Jeg øker tempoet og slenger meg inn i situasjonen med lukkede |
| øyne. Tiden stopper i et par sekunder før jeg blir revet tilbake av en |
| intensiv smerte i leggen. Kampen er over Miguel ligger på bakken og holder |
| seg på låret, ansiktsmimikken skjuler ingenting, han har det fryktelig |
| vondt. Ut fra munnen kommer det noen halvkvalte ord som jeg oppfater som |
| El diablo. Den halvskade middelaldrende mannen blir hjulpet til rommet av |
| brødrene sine. Det var siste gang jeg så Miguel de Rosa. Kampens resultat |
| ble 24 - 14 i vår disfavør. |
| Syklingen denne dagen ble et helvete. På grunn av fotballkampen forlot vi |
| ikke stedet før klokken 15.00. På dårlige grussveier gikk det tregt, og |
| når mørket kom gikk det enda saktere, men vi kom frem til Caranavi rundt |
| midnatt, utrolig slitne. På et middels hotell i sentrum av byen sovnet vi |
| omtrent i det øyeblikket kroppen traff madrassen. |
| 31 Juli |
| Caranavi - Sapuche |
| 74 Kilometer |
| 10.9 km/t |
| Vi starter dagen med en meget god frokost. Ferskpresset appelsinjuice, |
| speilegg, fruktcocktail og ubegrenset med varme rundstykker. Siste |
| porsjon måtte vi sende tilbake urørt. Det fristet å bli liggende en dag |
| til, men da ville vi ligge en hviledag på etterskudd allerede. |
| Etter å ha slått denne tanken fra oss vinket vi farvel til våre verter, og |
| trillet tilbake til hovedgaten. Denne betongbelagte veien strakk seg |
| tvers igjennom byen, og inneholdt alt som var av muligheter til kjøp og |
| salg. Før vi forlot byen måtte vi handle inn kjeks og drikke, som |
| nødproviant hvis det skulle vise seg å være lenger til neste sted enn |
| antatt. Det tok oss tre butikker å finne det vi skulle ha. Kjeks i den |
| ene, pasta i den andre og brus i den tredje. Kald drikke er gull verdt nå |
| som vi nærmer oss jungelen, og varmen igjen tar skikkelig tak i en. Men |
| det er ikke alltid like lett å få tak i. Selv om de små stedene har |
| kjøleskap og fryseboks, så er de ikke alltid koblet til. Det er kanskje |
| heller ikke så merkelig. Prisen på en flaske brus ville måttet koste enda |
| mer, dersom kjøleren skulle dure og gå kontinuerlig. Varm drikke er |
| derimot bedre enn ingenting, så sykkelflaskene fylles alle til randen. |
| Veien ut fra Caranavi går ut nesten samme vei som vi kom inn. I enden av |
| byen ligger veikrysset og bomvakten, så vi får en ekstra kilometer på |
| computeren før vi når bygrensen. Selve bommer utgjøres av et tau over |
| veien, som vakten trekker opp fra bua si hvis du har oppfylt alle krav. |
| De er nok ikke så strenge, i hvert fall ikke i vårt tilfelle og vi slipper |
| forbi med et enkelt, Bon Dias (God Morgen). Så går det oppover igjen. Jeg |
| trodde ellers at vi hadde gjort oss ferdig med det og at vi nå bare skulle |
| sige ned mot regnskogen, men akk så feil en kan ta. Foran oss venter to |
| lange dager med berg og dalbane sykling, og liten fart. Grusveiene har |
| den fordelen at de gjerne kan legges brattere enn tilsvarende asfaltveier, |
| og det benytter en seg gladelig av. Det går flere steder skummelt til |
| værs, og en må lene seg forover for å ikke tippe rundt. Omgivelsene er nå |
| preget av skikkelig jungel selv om vi fremdeles er ganske høyt oppe. |
| Enda godt over 1000 meter. Palmetrærne mangler, men ellers er skogen tjukk |
| og grønn. Når en står på toppen av bakken og kikker utover virker det i |
| det hele tatt merkelig at vi skal klare å komme oss framover i dette |
| terrenget. Alt en ser er bratte fjellsider, dekt i et grønt slør. Veien |
| får vi ikke øye på, selv om vi vet at den må ligge der et sted. Under det |
| grønne teppet. Utsikten er spektakulær, og nå i dagslyset ser vi noe av |
| det vi gikk glipp av i går kveld. En følelse av å være helt alene, langt |
| vekk fra nærmeste McDonalds bobler frem i blodet. Dette her blir noe å |
| skrive om, hvis vi klarer å komme oss igjennom. Her vi humper framover på |
| steiner og grus virker det som langt i fremtiden å tenke på grensen til |
| Brasil og asfaltveier. |
| Veien fortsetter å presse seg fremover langs fjellsiden. Det går litt opp |
| og litt ned. Ikke mange kilometerne av gangen, men allikevel slitsomt i |
| varmen og på grusen. Vi passerer noe små landsbyer og flere gående |
| mennesker. Det er skolebarn, mødre med bylt på ryggen og menn med øks |
| over skulderen. De siste trenger ikke gå lange biten, for plutselig ropes |
| det og en trestamme rutsjer nedover bakken og deiser i veien noen meter |
| foran oss. Et par ganger skjer dette med noen kilometers mellomrom. Den |
| siste gangen er vi klar over hva som vil skje og styrer unna i god tid. |
| Etter 25 kilometer er det tid for lunsj. På landsbygda i Bolivia er dette |
| så billig at vi ikke orker å styre med å lage mat selv. Det er nesten |
| like billig å kjøpe ferdig, og mye enklere. Selve bestillingen byr heller |
| ikke på de store problemer. Alt en trenger å spørre om er om det er mulig |
| å få noe å spise her, og så går resten av seg selv. Dagens meny består de |
| fleste steder av en suppe etterfulgt av en kjøttrett med ris, potet og |
| salat. Til nå har det smakt meget bra, og porsjonene er store nok til at |
| en kan spise seg god og mett. Selv med 4 timers sykling som skal |
| erstattes. |
| Etter lunsj skal dagens høyeste hinder passeres. Det består av 17 kilometer |
| kontinuerlig klatring opp en grønn masse, som tilsynelatende aldri tok |
| slutt. Rundt hver sving dukket en ny opp, og vi hadde følelsen av å være |
| havnet i en labyrint. Vi måtte ha en pause, og stoppet i skyggen og spiste |
| en appelsin vi nettopp hadde kjøpt. Mens vi stod der med appelsinsaften |
| rennende nedover skjegget så vi plutselig noe vi ikke hadde sett på lenge. |
| En kollega. Humpende nedover bakken kom en blid skotte. Han hadde startet |
| i Caracas, Venezuela for et par måneder siden og syklet nøyaktig samme |
| rute som nå lå foran oss. Et ganske morsomt, men ikke så merkelig |
| sammentreff som det kanskje høres ut. Det er nemlig begrenset av |
| valgmuligheter skal en fra Caracas til La Paz igjennom Amazonas. Merkelig |
| eller ikke så var det et lykketreff for oss. Vi fikk sugd til oss en |
| masse nyttig informasjon, og forhåpentligvis gitt fra oss noe tilsvarende. |
| Han var ellers av en tøffere type enn oss, og så det som en positiv |
| utfordring å ikke vite nøyaktig hvor neste dag skulle bringe han. Vi |
| derimot er svakere sjeler, og trenger å vite hvor vi neste gang kan legge |
| oss inn på et 5 stjernes hotell. |
| Slutten av dagen ble ikke like morsom. 15 kilometer fra der vi hadde tenkt |
| oss å stoppe for kvelden bestemte sykkelen min seg for at nå fikk det |
| være nok. Den stoppet momentant i en slak nedoverbakke, og ville ikke |
| rikke seg. Helvete heller, nå er det skjedd noe alvorlig. Hodelykten ble |
| fisket fram fra vesken, og sykkelen inspisert. Den var heldigvis i godt |
| behold, men det samme kunne ikke sies om bæresystemet foran. Den ene |
| skruen var knekt tvert av, og to av stengene bøyd. Resten av skruen satt |
| fremdeles i feste, og var ikke mulig å få gjort noe med. I hvert fall ikke |
| her i mørket. Det var ikke annet å gjøre enn å slenge front taskene over |
| skulderen, og halte seg videre. En veske til meg og en til Knut Morten. |
| Ikke det letteste å sykle med, og de siste 10 kilometerne tok også sin |
| tid. |
| Utmattede og med skjeve rygger nådde vi allikevel til slutt fram. Vi hadde |
| fått vite at det skulle være 10, 2 eller 7 kilometer igjen, og var begynt |
| å bli ganske forbanna da bomstasjonen før byen endelig dukket opp. Fra |
| denne var det kun en halv kilometer langs en sidevei ut i tilsynelatende |
| ingenting før vi var i byen. |
| 1 August |
| Sapuche |
| 0 Kilometer |
| På grunn av frontrollere ble vi sittende fast i Sapuche denne dagen. De var |
| ikke helt seg selv lenger, og måtte skrus på. Jeg sier frontrollere og |
| ikke frontroller, fordi selv om kun mine gikk i stykker dagen før knakk |
| også Knut Mortens ene skrue da han skulle stramme sine. Til sammen |
| utgjorde de et problem som to drevne sykkelreparatører ordnet med bind |
| for øynene, men som vi ikke hadde nubbetjans til å klare. Vanskeligheten |
| bestod av å få ut den knekte skrua fra hullet sitt. Det var ikke noe av |
| skrua å få tak i verken på den ene eller andre siden. Vi måtte ha |
| profesjonell hjelp. |
| Innehaverne av Residensial Poly hvor vi overnattet trådde til unnsetning. |
| Stedet ble drevet av to brødre og deres mor (kjøkkensjefen), meget |
| hyggelige mennesker. De foreslo at vi skulle prøve den lokale |
| bilmekanikeren, og tilbydde seg å skysse oss til verkstedet hans. Vi |
| lastet den ene sykkelen (den andre går først i stykker senere på dagen) |
| på lasteplanet, og humpet av gårde. Mekanikerverkstedet lå et par |
| kilometer tilbake langs den veien vi hadde kommet inn i går. Da vi ankom |
| stedet var det ingen å se. Bildoktoren var sannsynligvis på siesta. Det |
| var ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet sittende på et |
| palmeblad. Den ene av brødrene satt sammen med oss. Han lærte |
| oss trikset med de grønne setevarmerne mens vi ventet. Kjappe i vendingen |
| som vi er var vi hurtige til å ta etter. Vi var godt på vei til å bli |
| innfødte av Amazonas allerede. |
| 15 minutter senere og fremdeles ingen mekaniker. Myggen er begynt å bli |
| slitsomt nærgående, og føttene har fått 10 nye stikk hver. Nå orker jeg |
| snart ikke å sitte i ro lenger, og det slipper jeg heldigvis for Jose |
| reiser seg og sier at vi heller får prøve å lete etter mannen på det |
| lokale spisestedet. Vi protestere ikke. Sykkelen lastes opp på bilen, og |
| vi prøver på nytt. Denne gang har vi mer flaks. Mannen vi leter etter har |
| vært til lunsj, og kommer gående i mot oss i det vi svinger ut på veien. |
| Pancho hilser, og vi rygger tilbake på plassen foran verkstedet. |
| Det hele har utviklet seg til å bli en familieutflukt. I tillegg til Jose |
| er broren hans, deres to koner (den ene med capsen på snei) og tre andre |
| tilfeldige nysgjerrige personer stukket innom. Alle står bøyd over pancho |
| i det han tar fatt på sykkelen. Det tar han ikke lang tid å komme opp med |
| en løsning. Problemet som for oss hadde fortonet seg som uløselig, bruker |
| Pancho kun 5 minutter på å fikse. Han får heller ikke til å sku ut den |
| delen av skruen som sitter fast, men henter i stedet frem sveiseapparatet. |
| Har han tenkt til å smelte den bort, og i så fall hvordan vil det gå med |
| gjengene. Han plukker ut en liten metallstang, og begynner å sveise den |
| fast til resten av skruen. Endelig forstod også jeg hva han har tenkt til. |
| Den påsveisede metallstangen er som en forlengelse av selve skruen, og |
| det er nå en enkel sak for Pancho og skru denne løs. Genialt Egon. |
| Samme prosedyre gjentaes noen timer senere. Denne gang på Knut Mortens |
| gaffel. |
| Hviledagen blir også brukt til å restituere gjennombankede kropper. Vi |
| føler oss som to drittunger med SBS (Shaken Baby Syndrome) der vi ligger |
| og skjelver på sengen. Håndledd, knær og rumper har det verst, men hele |
| kroppen føles filleristet. Moder natur har vært ute med hard hånd, og har |
| utført den ufine handlingen ved hjelp av veidekket. Det har de siste par |
| dagene bestått av steiner og trailerdumper, som til sammen gir en |
| ristebevegelse som beveger seg fra hjul til ramme og så til kroppen. |
| 8 timer daglig med slike forhold er for mye for sarte sjeler, og kan gi |
| en stakkar permanente seneskader. Nå er det ikke blitt så ille enda, men |
| jeg tror lemmene ville gått i streik hvis de hadde vært klar over at det |
| ventet de over en uke til med samme behandling. |
| 2 August |
| Sapuche - Yucumo |
| 94 Kilometer |
| 12.5 km/t |
| 95 meget harde kilometer ligger forut. I løpet av dagen skal vi opp og ned |
| hele tre ganger, og hver gang med en klatring på mer en 10 kilometer. De |
| første to på henholdsvis 15 og 20, men alle tre på underlag som gjør det |
| umulig å holde jevn fart. Steiner og grøfter presser en hele tiden til å |
| skifte spor, og til å stoppe og starte. Det er varmt, og med skottens |
| detaljere beskrivelse vet vi hele tiden hvor langt i løypa vi er kommet. |
| Det er langt igjen. |
| En positiv overraskelse opplever vi allikevel. De to oasene med asfalt |
| strekker seg over flere kilometer enn det vår skotske venn hadde gitt |
| inntrykk av. Til sammen utgjør de 20 kilometer. Kilometer som er fordelt |
| i to omtrent like stykker. |
| Egentlig er vi overrasket over at det i hele tatt finnes asfalt i jungelen. |
| Den står markert på kartet vårt mellom Sapuche og Yucumo, men kartet har |
| tatt feil før. Før skotten kom med bekreftelsen, hadde vi derfor egentlig |
| avfeid rødfargen som en av mange trykkfeil. Kartet er tross alt |
| argentinsk, og har utenfor hjemlandet hatt litt for mange avvik. |
| Dagen begynner bra. Før vi har kommet 10 kilometer unna Sapuche er vi |
| allerede blitt stoppet to ganger. Begge ganger av hyggelige lokale som |
| syntes at vi trengte et par appelsiner. Sekker og styretasker fylles opp, |
| og vi ender opp med nok til å åpne vår egen bod. Resten av dagen er vi |
| nødt til å trykke i oss et par stykker hver ganger vi stopper for å |
| drikke. Det er nesten uutholdelig. Appelsinsaften klines utover ansiktet, |
| og barten klistres sammen i små persillebunter. Bildene av dette |
| svinestykket ligger gjemt i en egen folder, men den krever passord. |
| Etter 15 kilometer runder vi første topp. Da har vi klatret i ett siden vi |
| forlot Sapuche. Veien har vært brukbar, spesielt har sporet langs kanten |
| vært godt. I et kort øyeblikk har vi utsikt over alt det grønne, men så |
| stuper veien ned igjen. Grusen ligger fremdeles til vår fordel, og |
| enkelte steder er det mulig å slippe sykkelen løs. 20 km/t nås et par |
| ganger, før vi etter 8 kilometer triller inn i dagens første landsby. |
| Klokken er nå blitt så mye at varmen virkelig har fått tak. Vi søker ly i |
| skyggen, og går på jakt etter kald brus i hyllene til den lokale |
| landhandelen. Dette er lettere sagt enn gjort. Slike små butikker har som |
| regel kjøleskap, men det står ikke alltid koblet til. I hvert fall ikke i |
| alle av døgnets 24 timer. Jakten ender uten det ønskede trofeet, og vi må |
| ta til takke med to varme liter. |
| Deretter går det opp igjen. Denne andre av dagens tre stigninger er den |
| lengste, og varer i hele 22 kilometer. Underlaget er verre enn ved den |
| første klatringen, og temperaturen høyere. Til sammen en slitsom og |
| frustrerende kombinasjon. Halvveis oppe i bakken kommer vi forbi en |
| klynge med hus. En bedre unnskyldning for å holde pause trenger vi ikke. |
| På nytt oppsøker vi skygge, og på nytt jakter vi på kald drikke. Denne |
| gang med større hell. Kald Guarana trylles fram fra en fryseboks, og |
| lindrer overopphetede kropper. Eneste minus er at vi ikke før lov til å |
| sitte i fred. I løpet av kort tid, og innen vi har rukket å få igjen |
| pusten, har vi en fyr i shorts og rosa skjorte sittende ved siden av oss. |
| Han insisterer på å skulle snakke, men vi forstår kun få ord. Etter en |
| del måneder med spansk burde det ikke være en umulig oppgave, men |
| dialekten hans er ugjenkjennelig. Situasjonen er slitsom, og vi heller |
| ned på brusen. Det er best å komme seg på sykkelen før vi nikker ja til |
| noe vi ikke burde. |
| På toppen av samme fjell stopper vi nok en gang. Nå er det sulten som |
| krever sitt. Her oppe ligger det nok en samling hus, og en av de er |
| utstyrt med bord og stoler. Vi setter oss ned, og inntar et herlig måltid |
| under konstant overvåkning fra 3 nysgjerrige gutter. Syklene vekker |
| oppsikt, og presser fotballtreningen ned et hakk på interesselisten. |
| Etter middag går det ned igjen. Like bratt som sist, men på et dårligere |
| underlag. Det tar oss en halv time før vi i bunnen av bakken krysser |
| broen som fører oss ut av La Paz kommune. På den andre siden møtes vi av |
| et hyggelig syn. Dagens første etappe med asfalt. 10 kilometer med lett |
| sykling. Et deilig avbrekk i den ellers endeløse grusveien. Pausen varer |
| i 20 minutter, men så er det slutt. Etappens siste klatring står for tur, |
| heldigvis den korteste. Den består av 10 kilometer med moderat motbakke, |
| før det flater ut. Deretter følger et stykke med god utsikt, en nedkjørsel |
| og 10 nye kilometer med asfalt. Så er vi framme i Yucumo. Ikke det mest |
| spennende stedet på jord, men det inneholder alt det vi ønsker der og da. |
| Seng, dusj og mat. Det tar litt lenger tid enn ønskelig å få skrevet seg |
| inn, men til slutt kan vi strekke ryggen ut etter en lang hard dag. |
| 3 August |
| Yucumo - Rurrenabaque |
| 109 Kilometer |
| 14.1 km/t |
| I motsetning til gårsdagens kilometer er dagens 109 helt flate. |
| Strekningen Yucumo-Rurrenabaque er uten en eneste vertikal utfordring. |
| Den er relativt trafikkert og relativt tett bebodd. I kontrast til de |
| kommende dagene får en kjøpt drikke langs veien med korte mellomrom. |
| Fremdeles varm drikke, men tross alt drikke. |
| Første landsby dukker opp etter 20 kilometer. 15 hus, en skole og mange |
| skolebarn. Skolen er satt opp med utenlandsk hjelp, sannsynligvis |
| Canadisk. Det nordamerikanske landet er meget synlig her ute i den |
| Bolivianske ødemarken. Det har hjulpet til med vedlikehold av |
| naturreservater og restaurering av veier. Det Canadiske flagget står pent |
| plassert ved siden av det Bolivianske på ulike informasjonskilt langs |
| veien. |
| Canadas sørlige naboer har også spilt en rolle i Bolivia. Siden en del av |
| den søramerikanske kokainproduksjonen ble flyttet til de nord, |
| nord-østlige deler av Bolivia, har det amerikanske narkotikapolitiet |
| flere ganger vært på besøk og vist muskler. Ved et par tilfeller har |
| dette nådd så langt at en kan snakke om en regelrett invasjon og |
| okkupasjon. Disse inntredener har som regel vært i overensstemmelse med |
| den Bolivianske regjeringen. En regjering som innimellom har spilt på to |
| hester. Narkotikaindustrien er viktig for Bolivia. Både for den enkelte |
| bonde, men også på nasjonalt nivå. Det blir hevdet at en del av statens |
| uoffesielle inntekter kommer fra denne industrien. Derfor klarte |
| narkotikatoppene lenge å holde seg et steg foran de amerikanske |
| fengslingsforsøkene. På spørsmålet om dagens status må jeg dessverre |
| tilstå at jeg blir svar skyldig. Produksjonen er inntektsgivende i seg |
| selv, men kaster også av seg på andre måter. Det går rykter om hvordan |
| Suarez selv uanmeldt dukker opp på mindre steder. Spanderer drinker i |
| baren, hjelper til med å bygge hus og i det hele tatt strør om seg med |
| penger. |
| Nå så vi verken noe til Suarez eller det amerikanske narkotikapolitiet på |
| veien til Rurrenabaque. Det nærmeste var bomvakten etter 50 kilometer. |
| Han dukket opp like etter lunsj, og slapp oss igjennom uten en skramme. |
| Til lunsjen valgte vi denne gang 5 stjerners restauranten ”To bord i |
| veikanten”. Denne lå halvveis mellom Yucumo og Rurre, og var et meget |
| populært spisested. I løpet av den tiden vi satt og ventet på Gringomenyen, |
| stoppet to busser og en lastebil. Jeg vet ikke hvor mange av dere som |
| kjenner til Gringomenyen. Denne består av det samme som sidemannen, med |
| den ene forskjellen at maten først blir servert etter at han er ferdig. |
| Når maten endelig kom på bordet, var det ingen forskjell lenger. Den |
| smakte helt herlig. Drikke er også inkludert i Gringomenyen. Mens andre |
| får kjøpe 2 L flasker med billig cola, følger det to 1 L flasker med vår |
| meny. Det utgjør ikke store forskjellen når en regner det om i norske |
| kroner, men det er aldri moro å føle seg lurt. |
| Etter lunsj og bomvakt bærerer det videre. Veien er god og farten relativt |
| høy. Vi stopper kun et par ganger for å trykke i oss noen appelsiner fra |
| i går. For å få tiden til å gå benytter jeg anledningen til å knipse noen |
| syklende selvportrett. Kanskje en porsjon hell når det gjelder |
| komposisjonen, men ellers må jeg si meg ganske fornøyd med tanke på at de |
| er tatt på strak arm. Eller hva synes dere? |
| Etter 90 kilometer begynner mørket å sige på. Det er nå kun 10 kilometer |
| igjen i følge kart og skilt, så det burde være mulig å nå fram før det |
| blir helt svart. Men det lykkes selvfølgelig ikke. Som så ofte før er det |
| flere kilometer igjen enn beregnet. Faktisk nesten dobbelt så langt som vi |
| trodde. Først etter 16 kilometer ser vi tegn til liv, men da er vi enda |
| ikke fremme. Her ligger i stedet veikrysset, hvor veien ned til |
| Rurrenabaque brekker i fra ruten videre nordover. 2 kilometer til sentrum |
| får vi vite av portvakten, i virkeligheten er det nærmere 5. 5 kilometer |
| på en humpete, meget oppkjørt vei med en sviktende hodelykt som eneste |
| veiviser. Banneordene sitter løst. Det er godt en snakker norsk og ikke |
| et mer internasjonalt anvendelig språk, selv om tonefall og ansiktsuttrykk |
| nok ikke er vanskelig å forstå. |
| Rurrenabaque er et turiststed, kort og godt. Det står anbefalt i |
| guideboken, og er overfylt når vi ankommer. Den inneholder alt det slike |
| steder skal. Litt luksus, masse lokal kunst, små lommetyver, verdensvant |
| ungdom, jungelbarer, opplevelsesreisebyråer og internett. Vi nøyde oss |
| med å smake litt på det første og det siste. |
| 4 August |
| Rurrenabaque - Santa Rosa de Yacuma |
| 106 Kilometer |
| 10.9 km/t |
| 9:45:56 (effektiv sykkeltid), turens lengste etappe tidsmessig så langt. |
| Hadde vi vist at det var en sånn dag som lå foran oss da vi forlot |
| Rurrenabaque (Rurre blant kjente), så hadde vi nok heller tatt en dag ved |
| bassengkanten. Et stort deilig avkjølende basseng med temperaturer 20-25 |
| grader lavere enn den tilsvarende i luften. Vi befinner oss på den tredje |
| laveste fargen på kartet (500-1000), og varmen er for alvor begynt å bli |
| plagsom. Det frister ikke å skulle slite seg igjennom en uke til under |
| slike forhold, men skal en bli helt må en klatre til topps. |
| Grunnen til den lave farten var noen veier som vi ikke tidligere har |
| opplevd maken til. I det hele tatt å kalle de veier er å være raus med |
| begrepet. Eneste bevis en hadde var noen hjulspor og trailerne som |
| innimellom passerte oss. Resten av tiden var viet til små og store groper. |
| De største av hvilke rommet hele sykkelen, og det eneste som stakk opp |
| over grøftekanten var setet. Til og begynne med var det morsomt med disse |
| berg og dalbane turene, men etter hvert ble det bare slitsomt. En måtte |
| opp å stå for å fungere som kroppslig dempegaffel i hver eneste en, og |
| det var ikke mulig å opprettholde noe som liknet fart. En kan sammenlikne |
| sykkelopplevelsen med det å bevege seg i en skyttergrav på en travende |
| hest. Gropene var heller ikke spesielt brede. Det var kun plass til et |
| trailerhjul i hver. Dette gjorde karusellturen og balansestykket enda litt |
| vanskeligere. Sykkelen måtte peke rett framover under hele rutsjeturen, |
| ellers så smalt sideveskene borti kanten. Et møte som i beste logiske |
| stil om hvis p så q, resulterte i nær kontakt av første grad med en ikke |
| ettergivelig jordskorpe. Dette skjedde heldigvis kun et par ganger, begge |
| uten noe særlig fart. |
| Over oss skinner sola. En venn og en fiende. Den gjør gropene synlig, men |
| tærer kraftig på vannbeholdingen. Timene mellom 10 og 17 er et helvete når |
| en skal drive med fysisk aktivitet, og tankene driver tilbake til |
| patagonia og kulde. Vi treffer kun to andre mennesker som er ute på egen |
| hånd denne dagen. Den ene til fots og den andre på sykkel. De andre |
| menneskene som vi treffer er fornuftige nok til å forflytte seg ved hjelp |
| av motoriserte kjøretøy. Selv skyene over hodene våre har funnet det for |
| fornuftig å ta det med ro. De henger der i lufta som små hvite |
| bomullsdotter. Helt stille, som en påminnelse på at en ikke får noe hjelp |
| av en avkjølende vind. Vinden som vi så mange ganger før har forbannet |
| oss over, men som vi nå gjerne hadde danset en vinddans for hvis det |
| hadde hjulpet. Det heter jo så fint at en skal være glad for det en har, |
| og selv om jeg her syter og klager så kunne tilstandene vært betraktelig |
| verre. Det kunne regnet. Regnet hadde riktignok hatt en avkjølende effekt, |
| men det hadde også gjort veiene til gjørmebad. Sykkelturen ville ikke da |
| lenger vært sykkeltur, men sykkelskubbing og sykkelbæring. Det skal ikke |
| mer enn en liten regnskur til for at denne transformasjon av et vanskelig, |
| men tross alt sovende, monster til et uoverkommelig beist skal sette i |
| gang. |
| Siste halvdel av dagen er verst. Det går nesten ikke framover. Kilometerne |
| forflytter seg ikke mellom hver gang jeg kikker på computeren, og det |
| føles som om den har stått fast på 85 den siste timen. På denne delen er |
| også den lille skulderen forsvunnet. Denne lille grusstripen langs kanten |
| av veien som kan være forskjellen på himmel og helvete. Finnes den kan en |
| sykle med 15 km/t, finnes den ikke synker farten til under 10. De siste |
| par timene har den ikke vært til stedet. Gropene og steinene går helt ut |
| til vegetasjonen, og noen ganger enda lenger. Et par steder har trailerne |
| pløyet ny mark og svingt helt av veien. Hjulsporene går her i en bue rundt |
| et parti som selv de med en god del flere hestekrefter enn oss har funnet |
| for vanskelige. |
| Moralen faller ytterligere et hakk når vi begynner å spørre om hvor langt |
| det er igjen til byen. Innenfor 10 minutter får vi flere gode forslag uten |
| at svarene på noen måte følger den statistiske normalfordelingskurven. En |
| kurve som tilsier at de fleste av svarene skulle sammenfalle i en |
| gjennomsnittsverdi, mens svarene fra kvinner ville danne ytterpunktene. |
| I vårt tilfelle er det ikke kun kvinnene som er på jordet når det gjelder |
| kilometeranvisninger, men de aller fleste av de som prøver å gi oss en |
| hjelpende hånd. 7 kilometer, 15 km, 3 km, 3 timer og 1 time er bare et |
| utvalg av de mange forslagene vi fikk. Alle innenfor det ovennevnt |
| tidsrommet. Frustrerende. |
| Først en halv time etter at det er blitt mørkt skimter vi de første lysene, |
| men da har myggen allerede fått lov til å innta deler av kveldsmaten. Den |
| plager en ikke så lenge det er lyst, men når skumringen faller på tropper |
| de opp i stort manntall. Det var blant annet derfor vi forgjeves prøvde å |
| nå fram til Santa Rosa før det ble mørkt, for i byene er det betydelig |
| færre av de. Hvorfor vet jeg ikke. |
| 5 August |
| Santa Rosa de Yacuma |
| 0 Kilometer |
| Grunnet utstyrsmessige problemer ble det en ekstra dag i Santa Rosa. Knut |
| Morten oppdager først at den ene skruen på bagasje brettet er knekt, |
| deretter følger den ene naglen på front veskene hurtig etter. Den første |
| halvdelen av dagen blir derfor brukt til å lete fram to nye skruer, og |
| den andre til å skrive alt dette. |
| Bilder fra Bolivia |