6 August |
Santa Rosa de Yacuma - Yata |
90 Kilometer |
14.5 km/t |
Ut fra Santa Rosa fortsetter veien i samme stil. Humper, dumper, grøfter og |
10 km/t. De første 30 kilometerne passerer uten tegn til forbedring, |
Riberalta og Brasil føles langt unna. Mellom oss og grensen ligger 500 |
kilometer med potetjordet, og vi holder en fart på 10 kilometer i timen. |
Dere får regne det ut selv, jeg orker ikke. |
Nå gikk det ikke riktig så galt som tallene 500 og 10 skulle tilsi. De 500 |
kilometerne fikk vi ikke gjort noe med, de ble hverken kortere eller |
lengre. 10 km/t derimot skulle heldigvis vise seg ikke å være snittfarten |
helt fram til grensa. Etter 35 kilometer forandret veien seg dramatisk. |
Vi ankom Rosario, et hyggelig nok sted, på den måten vi etter hvert var |
begynt å venne oss til, som to syklende Shakin Stevens. Vi regnet med at |
det ville fortsette i samme stil. Ingenting hadde gitt oss anledning til |
å tro annet. Men der i enden av det lille tettstedet skimtet vi plutselig |
noe rødt. Det var vanskelig å tolke på avstand, men da vi nærmet oss |
kunne vi se at hele veien var dekt av dette røde. Fra kant til kant var |
den brune og steinet fargen skiftet ut med nydelig rødt. Rødfargen skinte |
ifra den nylagte grusen, som var blitt spredd utover den restaurerte |
veien. Borte var hjulsporsgrøftene, vaskebrettene og de litt for store |
steinene, det var alt flatet ut og dekt til av skjønn rød grus. |
Jeg vet ikke om dere kanskje begynner å bli lei av alt pratet om veien og |
underlaget. Det kan kanskje virke som om vi har et noe usunt lidenskapelig |
elsk hat forhold overfor denne, med følelser som burde vært forbeholdt |
levende vesener. Men det er ikke til å unngå. Dens kvalitet er av såpass |
stor betydning, og er kilde til frustrasjon og inspirasjon. Den kan opptre |
som Alexis Carrington i det ene øyeblikket, for så å være Krystle i det |
neste. Spredningen er størst blant grusveier, og vi opplever både topp og |
bunn denne dagen. |
Etter Rosario steg hastigheten betraktelig. Fra å somle rundt i 10 km/t var |
vi nå i stand til å holde 20 uten å bli ferdigristet. Sykkelcomputeren |
som memoriserer hver dags toppfart viste 24 km/t. En utenkelig verdi hvis |
en går ut i fra de første 30 kilometerne, men fullt mulig tar en de siste |
60. Den nye veien var en tiltrengt vitamininnsprøytning til en fallende |
moral. Kanskje ville vi allikevel klare å komme oss til Brasil, og unngå |
en Robinson Crusoe tilværelse her i det nordlige Bolivia. Vi måtte i alle |
tilfeller ut av Bolivia på under en måned, hvis vi da ikke hadde tenkt oss |
en ekstra tur til La Paz for å forlenge visumet. |
Etter 10 kilometer på den "nye" veien kom vi fram til neste landsby. |
Denne, som vi ikke fikk med oss navnet på, var noe større en Rosario, og |
vi bestemte oss for å benytte anledningen til å få i oss noe mat. Vi |
svingte av hovedveien, og begynte jakten på den forsvunne næring langs |
stedets største gate. Vi behøvde ikke lete lenge. Halvveis opp i gaten |
stoppet vi utenfor det første av tre identiske spisesteder. Landsbyen |
rommet et begrenset antall mennesker, men hadde et like stort utvalg av |
restauranter som vår hjemlige kommune. En overflod som vi takket og bukket |
for. Da vi åpnet porten myldret det unger foran øynene våre. Restene av |
et bursdagsselskap hang i taket, ballonger i rødt, hvitt og blått. Ungene |
derimot var allerede opptatt med neste prosjekt. å drive naboens gris ut |
av kjøkkenet. Vi fant oss et rolig bord i hjørnet, og bestilte "possible |
comida". En trenger heldigvis ikke store spanskkunnskaper for å få |
bestilt ved slike små restauranter, det er nok å spørre om det er mulig å |
få kjøpt noe å spise. Er svaret ja, så er også menyen gitt. Ris, kjøtt, |
salat og tomat. Alltid velsmakende. |
Etter lunsj gikk det strake veien til Yata. Ingenting spennende å |
rapportere før vi stod på elvebredden og kikket over mot Yata. 10 meter |
med vann, og en trafikkerende ferge. Ikke de beste forhandlingskortene når |
en skal diskutere pris. Vi hadde rundt 4 Boliviano i smått, men vår |
båtmann ville ha 3 per pers. En litt kinkig situasjon, men en som |
heldigvis ikke endte opp med at vi måtte dele telt med myggen. Han slapp |
oss etter en kort forhandlingsrunde over for 4 pluss smått, og klokken 18 |
trillet vi inn i Yata. |
7 August |
Yata - Australia |
102 kilometer |
12.45 km/t |
Det er ikke noe problem å våkne tidlig når man ligger i en grisebinge. |
Klokken er 05.45 da vi spretter ut av senga. Begge vet at dette bare |
kommer til å bli nok en dag i skjærsilden på vei mot Riberalta. Bolivia |
på lave høyder har til nå praktisk talt vært synonymt med helvete. |
Vi har nesten ingen kontanter til rådighet, og det lille som er må benyttes |
til å opprettholde væskebalansen på eksistensnivået. Før vi forlater Yata |
fyller vi opp alt vi har av flasker med det lokale vannet. For to som til |
nå har drukket mye dårlig vann er kvaliteten forholdsvis akseptabel. Men |
når det er sagt har jeg ingen problemer med å ramse opp ti navn fra Norge |
som aldri ville funnet på å drikke dette. Vi har selvfølgelig ikke noe |
valg, men etter å ha levd med løs mage de siste 50 dagene gjør det |
aktuelle vannet ikke så mye fra eller til. Når vannkvaliteten blir |
skikkelig dårlig benytter vi oss av renseflaksene. De er meget bra og vi |
har aldri blitt syke etter å ha trykt vannet gjennom deres kullfiltre. |
Fire minutter etter at vi har forlatt Yata kommer det et smell fra |
bakhjulet til Knut. Dekket har fått seg et stort hull og slangen har |
sprengt, begge deler må byttes. Det er litt forargelig å benytte den |
korte tiden uten sol til denne virksomheten, men det finns ingen andre |
løsninger. Når jobben er gjort er solen kommet frem og brenner med en |
intens styrke i nakken. Vi er i ferd med å bli forvandlet til skikkelige |
amerikanske sørstats rednecks i ordets verste betydning. Da vi igjen er |
på sykkelen kommer Knut-Morten med det idiotiske forslaget om å prøve og |
sykle de 340 kilometerne til Riberalta i et. Begge to er enig om at dette |
er mulig. Farten økes og computeren viser mellom 19-22 km/t. Med et |
konkret mål i sikte føler man at det om ca 24 timer er mulig å slappe av |
i en god seng. Vi klarer å opprettholde tempoet i ca en time før vi må |
stoppe. Da heller vi i oss vann som har en temperatur på over 30 grader |
pluss at to grapefrukter blir fortært. Knut stapper den i seg slik man |
spiser appelsiner, mens Knut Morten klemmer ut saften og drikker den. Hva |
som var smartest kan ingen av oss svare på, men at kreftene bare varte i |
en halvtime kan begge skrive under på. Den første sikre muligheten til å |
få seg noe å spise befinner seg i Australia, men dit er det 90 kilometer |
og vi er ikke sikre på om vi vil bruke penger på mat, kald drikke frister |
mer. Vi har en pose med pasta som nødproviant, men har ikke lyst til å |
slå hull på denne enda. Knut mener det er mulig å sykle i tre dager uten |
å spise, men hvor i helvete han har fått den informasjonen fra vet ikke |
jeg. Kroppen min begynte i hvert fall å merke næringstapet 12 timer etter |
siste måltid. Etter en stund begynner skrotten å venne seg til tilstanden |
og den henter frem litt ekstra krefter, og på et vis klarer vi å komme |
oss til Australia. Stedet må på ingen måte forveksles med det store landet |
down under. Men på et punkt fremstår Bolivias versjon av britenes |
fangekoloni bedre en originalen, her finnes verdens beste toronja |
(En litt søtere grapefrukt) limonade. Når vi først har bestilt limonade |
tar det ikke lang tid før vi ber om noe å spise. Maten gjør underverker |
og vi bestemmer oss for å fortsette mot Riberalta. Det er nå bare 250 |
kilometer igjen. Det varer ikke lenge før vi igjen begynner å slite og |
12 kilometer nord for Australia bestemmer vi oss for å slå leir. |
For noen er det ubehagelig å sette opp teltet i et område en er sikker på |
er fullt av forskjellige giftige kryp. Siden jeg ikke har fobier for |
disse skapningene og Knut er en grinesabb i slike kontekster forteller |
jeg alt det jeg ikke vet om de ulike slagene. Jeg legger særlig vekt på |
vampyrflaggermusene som er de vanligste smittebærerne av rabies i det |
bolivianske Amazonasområde. Med sine medisinske kunnskaper har fantasien |
hans nå fått uendelige mange hendelsesforløp. Jeg er utdannet innenfor |
pedagogikk og syntes desinformasjon er kunnskapsformidling på høyt nivå. |
Men bare et par minutter etter at vi har stoppet kommer myggen og får oss |
på andre tanker. Jeg trekker på meg myggnettet mens Knut løper i ring |
samtidig som han prøver å sette opp teltet. Når vi endelig ligger i |
teltet er det mellom 40 - 50 grader der. Teltet er lite som fører til at |
kroppsvarme, naturlig varme og luftfuktighet gjør situasjonen desperat og |
jævelig. På tross av dette tar det ikke så lang tid før vi sovner. Natten |
blir bare avbrutt av en reddhare som lyser rundt i teltet etter den siste |
lyden jeg lagde i søvne. Jeg våkner og ber han roe seg ned, det er bare |
en djevelvaran som krafser på tingene våre. |
8 August |
Australia - Magdalena |
120 kilometer |
12.19 km/t |
Til tross for den uutholdelige varmen da vi la oss i går ble natten såpass |
kald at begge to benyttet seg av sovepose. Jeg har sovet bra og er |
innstilt på å forsøke å nå frem til Riberalta uten flere overnattinger. |
Knut har den samme innstilingen, han mener dessuten at nattens |
krypdyrlyder fort kan utvikle seg til en metamorfose ikke ulik den Franz |
Kafka har beskrevet. For en gang skyld går arbeidet med å bryte leir |
hurtig. I det vi stikker hodet utenfor teltduken kommer horder av mygg og |
gjør livet til et forpult satanistisk helvete. Nå er det sikkert en del |
som rister på hodet av dette umodne språket, men til dere kan jeg si at |
det finns få begreper som kan beskrive denne konteksten på en korrekt |
måte. Det ovenfornevnte barnerimet er det nærmeste jeg kommer. Men |
uansett hva folk måtte mene om dette og andre litt svake ordvalg |
inneholder disse ytringene noe essensielt ved våre dager på veien til |
Brasil. Aversjonen til naturen rundt oss var både det som drev oss |
fremover samtidig som det hindret oss i å komme frem så fort som vi |
ønsket. Vi kanaliserte mange av våre hatefulle følelser til omgivelsene |
ved å slenge dritt om norges gamle og kloke mann Arne Næss. Arne Næss som |
en gang i tiden ble utropt til verdens femte mest intelligente vesen. |
Denne kåringen hadde nærmest selvfølgelig sitt utspring i USA og mannen |
på femteplass er sikkert den første til å forkaste en slik sirkusaktig |
pris. Nok om det, Næss har som sikkert mange vet skrevet en bok ved navn |
"økologi, samfunn og livsstil" Denne avhandlingen ble utgangspunktet for |
en vitenskapelig retning kalt økosofi eller dyp økologi. De teoriene han |
lanserte har hatt stor betydning for den moderne miljøbevegelses |
fremvekst, og da spesielt i USA. Ideene går kort sagt ut på at for å |
kunne glede seg over naturen må en ha innsikt i hvilken relasjon de |
forskjellige delene står i forhold til hverandre. Når man ser på steinen |
som noe mer enn en stein og samtidig setter den inn i en mer kompleks |
sammenheng er man på riktig vei. En er nå i ferd med å utvikle en sans |
for helheter. Det er disse helhetene som er det fundamentale i denne |
tenkingen. Næss selv hevder i et intervju fra 1988 "Går du for eksempel |
tur, og stopper du for å se på en liten blomst eller en liten sten eller |
noe sånt, da gir du konkret uttrykk for sammenhengene. I det visne bladet |
ser du en del av livet, og du ser hele planten der andre bare ser |
blomstene. De fleste kaster umiddelbart en blomst hvis kronblader begynner |
å visne, de har ikke sans for helheten..." (Næss,1988) Det jeg vil frem |
til er at Arne Næss har utviklet disse tankene innenfor en spesiell |
naturlig påvirkning, jeg vil også hevde at denne naturen er mer levelig |
en den vi opplevde i Bolivia samt at boken "økologi, samfunn og livsstil" |
aldri kunne blitt til under disse forholden. Hadde han vært bosatt i |
dette området av Bolivia hadde han med stor sannsynlighet vært fiende av |
sammenhenger i naturen. Etter våre opplevelser i den bolivianske jungelen |
vil jeg gå inn for en holdning til naturen slik den har blitt formulert |
av en annen norsk filosof ved navn Herman Tønnessen. Han hevder at vi må |
bekjempe naturen med alle midler, blant annet fordi den åpenbart har til |
hensikt å drepe oss som individer! Slik var det vi følte det, et minste |
stopp og vi var omsvermet, på kvelden av mygg, om dagen av illsinte veps |
som gjorde alt i dens makt for å stikke. Det er en smule ironisk at |
forvarslene for vepsens angrep var mengder av flotte sommerfugler i alle |
verdens farger. Denne dagen var vi nødt til å benytte oss av nødrasjonen, |
så mens vepsen angrep kokte vi pasta og spiste den løpende for ikke å bli |
stukket. Dette tok på kreftene, for det første var vi slitne etter for |
lite væske og næring, for det andre hadde vi syklet 80 kilometer og for |
det tredje fikk vi aldri være i fred under pausene. Da vi rundet 115 |
kilometer på computeren hadde mørket falt på og vi bestemte oss for å ta |
en pause. Det var første gang denne dagen at vi fikk fullstendig fri fra |
både varmen og irriterende insekter. Hvilen var så behagelig at vi |
bestemte oss for å slå opp teltet. Det tok fem kilometer med leting før |
vi fant en plass som var så oversiktelig at den kunne brukes. Da den var |
funnet hadde vår venner myggen lokalisert oss og fortsatte sin fysiske og |
psykologiske tortur. |
9 August |
Magdalena - Riberalta |
120 Kilometer |
13.9 km/t |
Denne dagen kommer vi endelig fram til et større sted. Riberalta er en by |
med over 50 000 innbyggere, og inneholder det en trenger av luksus etter |
en uke i villmarka ala Fleksnes. Som vår berømte friluftsbror er vi |
avhengig av enkelte moderne hjelpemidler, penger for eksempel. Kvelden vi |
ankom Yata var siste dag spanderbuksene satt løst, siden da hadde vi |
holdt en stram diett. Vann var hovedingrediensen, og innimellom den |
eneste ingrediensen. Uten boksåpneren er ingen av oss i stand til å |
overleve særlig lang tid her ute blant frukt og grønnsaker. Et hardt slag |
for en gammel speider. Knutemerke og flaggkunnskaper til tross, jeg er |
ikke i stand til å skille fluesopp fra banan. |
Dagen starter som de foregående. Tidlig. Vår flygende venner passer på at |
vi ikke står for lenge foran speilet. Vel ute av teltet går alt i fast |
forward modus. Det pakkes ned med en hånd, mens den andre forbeholdes vill |
ukontrollert vifting. Denne krigsdansen virker som det eneste fornuftige |
valg hvis en ønsker å holde sinnssykdommene på avstand. Mellom slagene |
rekker vi å konstantere at de trommende festende fra kvelden i forveien |
ikke har vært på besøk i løpet av natten. Skotten vi møtte for en uke |
siden ble ranet omtrent på stedet vi nå stod og pakket sammen teltet. |
Påkledningen og morgenstellet tar ikke lange tiden. Begge har vi ligget i |
klærne fra i går, så etter å ha skrapet bort litt pels fra tennene er vi |
klare til å dra. Hygiene er blitt satt i hvilestilling under disse dagene, |
men nå er redningen innenfor rekkevidde. Flere lag med gammel svette og |
døde insekter skal dusjes vekk. Insektene har møtt sin klaskende død på |
legger og underarmer, og har blitt sittende fast. |
6:45 er syklene klare og vi tar fatt på de siste kilometerne mot |
sivilisasjonen. Forkledd som to lite attraktive menn, møkkete og svette. |
Svetten er blandet med innsekter og grus fra veien, klærne rødbrune |
(hvitfargen skimtes kun på vrangen) og skjegg og bart tilklistret med |
tyktflytende spytt og snott. |
De første 1-2 timene av dagen er de beste. Solen har enda ikke begynt sin |
herjing med hjernens temperaturkontrollsenter. Vi benytter fritimene til |
å sykle fram til frokost. El Chorro eller El Triangulo dukker opp etter |
40 kilometer. Klokken er litt før 9, og det er 16 timer siden vi sist |
hadde et skikkelig måltid. Lommeboken inneholder kun 16 Boliviano, men vi |
bestemmer oss for å bruke rubb og rake. Vi når fram til Riberalta i løpet |
av dagen, og kroppen trenger næring nå. Jeg tror også kjøkkensjefen |
(kona) ser at vi er sultne, for hun kommer tilbake med to overfylte |
tallerkener og en ekstra skål med tomater. Ris, spagetti, kjøtt, bønner |
og salat, det hele forsvinner på få minutter. Vi er som to sultne ulver, |
men klarer så vidt å holde igjen da sulten ber om å få slikke tallerkenen. |
Maten skylles ned med 2 liter grapefrukt saft og litt godlynt humring fra |
hjørnet av restauranten. Innehaveren og hans kona smiler godt av vår |
glupske appetitt. Det må være som å kaste mat til grisene, men kanskje |
smiler de litt fordi det kun er en uke siden de så et liknende syn. Vår |
skotske kollega har nok også stoppet og spist her, alternativene er få. |
Med ny energi legger vi ut på de siste 75 kilometerne. Solen har klatret |
høyt på himmelen og varmer godt. Vår lille hjelper viser 61 grader der |
den ligger og svetter i styretasken. Det føles som om både kilometerne og |
tiden står stille. De beveger seg ikke mellom hver gang en trykker seg |
igjennom computerens funksjoner. For å unngå å gå helt fra sans og samling, |
må en gå aktiv inn for å engasjere de små grå. Vi har begge et par triks |
vi bruker på denne mentale redningsaksjonen. Jeg skal ikke si med |
sikkerhet hva Knut Morten tenker på, men at han bruker musikk til mye er |
tydelig. For min del (Knut) prøver jeg å la tankene vandre lengst mulig |
vekk fra Sør Amerika, sykling og varme. Det er kanskje solstikket som |
prater, men mimring fra gamle dager hjelper. Spesielt å trekke fram |
mennesker en har kommet i kontakt med i løpet av 28 skallende år. |
Skolekamerater, ferieminner og gamle kjærester, alt som er i stand til å |
trekke en bort fra varmen og virkeligheten. Andre har sikkert bedre |
metoder, men denne fungerer for meg. Jeg har forsøkt med filmer eller |
favorittlag (Ipswich), men disse temaene er ikke like utholdene. De |
klarer jeg kun å holde gående i kort tid, ikke lenge nok til at det gjør |
utslag på klokka. |
Etter 100 kilometer begynner endelig bebyggelsen. Veien brer seg ut, og |
den første gateselgeren dukker opp. En gutt står i veikanten med en |
kjøleboks med drikke. Vi prøver å spille utørste, men er ikke vanskelig å |
gjennomskue. Han er ikke gamle gutten, men har skjønt prinsippene om |
tilbud og etterspørsel. Vi ender opp med å betale dobbelt pris per glass |
brus, men det er verdt det. Den verste tørsten kan holdes i sjakk noen |
kilometer til. I det vi nærmer oss sentrum får vi en hyggelig fyr på slep. |
En av disse fikse typene som en aldri blir kvitt. Vi blir nødt til å late |
som vi takker ja til et av hotellene før han endelig sykler av gårde. |
Det hotellet vi faktisk ender opp på ligger noe lenger fra sentrum. Et |
merkelig sted, og en har følelsen av å bo på en blanding av et fem |
stjerners hotell og et bordell. Fasaden er flott, men eieren ser ut som |
en hallik. Uansett er sengene en velkommen forandring fra et meget varmt |
lite tomannstelt. |
10 August |
Riberalta- Guayaramerin |
90 kilometer |
13.54 Km/t |
Nå nærmer vi oss slutten på den Bolivianske jungelen. 90 kilometer lenger |
nordøst og vi er i Guayaramerin, her ligger elven som vil føre oss over |
til Guajara-Mirim og inn på det brasilianske kontinentet. |
Pga. utmattelse kommer vi oss ikke av gårde fra Riberalta før klokken |
nærmer seg 12.00. Solen er på sitt varmeste og gir lite inspirasjon. |
Etter den siste ukens tørst og sulte har jeg bestemt meg for at jeg aldri |
mer skal være noen av delene, derfor spiser vi fem små hamburgere hver og |
drikker mengder med grapefruktlimonade før vi begir oss ut på de siste |
kilometerne til frihet. |
Dagene i jungelen har fått Brasil til å fremstå som det forjettede land. |
Drømmen om steder hvor ting fungerer har av og til vært den eneste |
grunnen til å trå. Man kan kanskje hevde at vi er rammet av hjemlengselens |
nostalgi, men det er ikke bildet av et vinterkaldt Norge som er kjernen i |
denne. Brasil er vårt hjemland i denne delen av verden, og det er det |
eneste stedet hvor vi blir stemplet inn i to ganger. Foruten Chile er det |
her vi har hatt det best. |
Veien mot integritet er selvfølgelig belagt med en forferdelig grusvei som |
reduserer farten så mye at ankomst til Guayaramerin sannsynligvis blir |
rundt midnatt. |
De siste 1000 kilometerne med grus har påført drivverket på sykkelen så |
mye medfart at det høres ut som den skal gi opp hvert øyeblikk, men de er |
taprere en oss og knirker seg videre. |
På denne siste delen av Bolivia passerer vi noen små landsbyer hvor det er |
mulig å få i seg mat og drikke. Nå har vi penger og fråtser i det vi |
kommer over. Favorittdrikken er fortsatt grapefruktlimonade, mens den |
beste kilden til måltider er små dråpeformede bakverk fylt med kjøttdeig, |
grønnsaker og kylling. |
Til vår store overraskelse klarer vi å holde et brukbart tempo forholdene |
tatt i betraktning, så det virker som vi skal ankomme byen en del timer |
før midnatt. 30 kilometer før Guayaramerin treffer vi på en gammel |
kjenning, Rio Yata stenger veien for videre progresjon. Den er her mye |
bredere en forrige gang vi krysset den. Men i motsetning til da er ikke |
de som driver fergeforbindelsen korrupte og vi kommer over uten |
nevneverdige problemer. De siste timene inn til byen blir en parademarsj |
og vi svinger inn hovedgaten sammen med en festkledd prosesjon rundt |
klokken 21.00. |
Da vi hadde det som verst ble vi enige om at i denne byen skulle vi ha det |
beste hotellet. Det koster bare 30 dollar og har svømmebasseng og alle de |
fasiliteter man kan forvente av et slikt sted. Plassen anbefales på det |
varmeste til personer som har gått igjennom helvete på vei til himmelen. |
Det heter Hotell San Carlos og ligger to gater ovenfor der elven renner. |
11 - 12 August |
Guayaramerin |
0 Kilometer |
2 dager i sus og dus. Svømmebasseng, kabel-tv, kjøleskap og air conditon. |
Alt det vi hadde drømt om den siste uken. Bortsett fra et par turer daglig |
beveget vi oss ikke utenfor hotellet. Det er slik livet skal leves, og det |
føles ekstra godt etter noen dager i helvete. |
Bilder fra Bolivia |