6 August
Santa Rosa de Yacuma - Yata
90 Kilometer
14.5 km/t

Ut fra Santa Rosa fortsetter veien i samme stil. Humper, dumper, grøfter og
10 km/t. De første 30 kilometerne passerer uten tegn til forbedring,
Riberalta og Brasil føles langt unna. Mellom oss og grensen ligger 500
kilometer med potetjordet, og vi holder en fart på 10 kilometer i timen.
Dere får regne det ut selv, jeg orker ikke.
Nå gikk det ikke riktig så galt som tallene 500 og 10 skulle tilsi. De 500
kilometerne fikk vi ikke gjort noe med, de ble hverken kortere eller
lengre. 10 km/t derimot skulle heldigvis vise seg ikke å være snittfarten
helt fram til grensa. Etter 35 kilometer forandret veien seg dramatisk.
Vi ankom Rosario, et hyggelig nok sted, på den måten vi etter hvert var
begynt å venne oss til, som to syklende Shakin Stevens. Vi regnet med at
det ville fortsette i samme stil. Ingenting hadde gitt oss anledning til
å tro annet. Men der i enden av det lille tettstedet skimtet vi plutselig
noe rødt. Det var vanskelig å tolke på avstand, men da vi nærmet oss
kunne vi se at hele veien var dekt av dette røde. Fra kant til kant var
den brune og steinet fargen skiftet ut med nydelig rødt. Rødfargen skinte
ifra den nylagte grusen, som var blitt spredd utover den restaurerte
veien. Borte var hjulsporsgrøftene, vaskebrettene og de litt for store
steinene, det var alt flatet ut og dekt til av skjønn rød grus.
Jeg vet ikke om dere kanskje begynner å bli lei av alt pratet om veien og
underlaget. Det kan kanskje virke som om vi har et noe usunt lidenskapelig
elsk hat forhold overfor denne, med følelser som burde vært forbeholdt
levende vesener. Men det er ikke til å unngå. Dens kvalitet er av såpass
stor betydning, og er kilde til frustrasjon og inspirasjon. Den kan opptre
som Alexis Carrington i det ene øyeblikket, for så å være Krystle i det
neste. Spredningen er størst blant grusveier, og vi opplever både topp og
bunn denne dagen.
Etter Rosario steg hastigheten betraktelig. Fra å somle rundt i 10 km/t var
vi nå i stand til å holde 20 uten å bli ferdigristet. Sykkelcomputeren
som memoriserer hver dags toppfart viste 24 km/t. En utenkelig verdi hvis
en går ut i fra de første 30 kilometerne, men fullt mulig tar en de siste
60. Den nye veien var en tiltrengt vitamininnsprøytning til en fallende
moral. Kanskje ville vi allikevel klare å komme oss til Brasil, og unngå
en Robinson Crusoe tilværelse her i det nordlige Bolivia. Vi måtte i alle
tilfeller ut av Bolivia på under en måned, hvis vi da ikke hadde tenkt oss
en ekstra tur til La Paz for å forlenge visumet.

Etter 10 kilometer på den "nye" veien kom vi fram til neste landsby.
Denne, som vi ikke fikk med oss navnet på, var noe større en Rosario, og
vi bestemte oss for å benytte anledningen til å få i oss noe mat. Vi
svingte av hovedveien, og begynte jakten på den forsvunne næring langs
stedets største gate. Vi behøvde ikke lete lenge. Halvveis opp i gaten
stoppet vi utenfor det første av tre identiske spisesteder. Landsbyen
rommet et begrenset antall mennesker, men hadde et like stort utvalg av
restauranter som vår hjemlige kommune. En overflod som vi takket og bukket
for. Da vi åpnet porten myldret det unger foran øynene våre. Restene av
et bursdagsselskap hang i taket, ballonger i rødt, hvitt og blått. Ungene
derimot var allerede opptatt med neste prosjekt. å drive naboens gris ut
av kjøkkenet. Vi fant oss et rolig bord i hjørnet, og bestilte "possible
comida". En trenger heldigvis ikke store spanskkunnskaper for å få
bestilt ved slike små restauranter, det er nok å spørre om det er mulig å
få kjøpt noe å spise. Er svaret ja, så er også menyen gitt. Ris, kjøtt,
salat og tomat. Alltid velsmakende.
Etter lunsj gikk det strake veien til Yata. Ingenting spennende å
rapportere før vi stod på elvebredden og kikket over mot Yata. 10 meter
med vann, og en trafikkerende ferge. Ikke de beste forhandlingskortene når
en skal diskutere pris. Vi hadde rundt 4 Boliviano i smått, men vår
båtmann ville ha 3 per pers. En litt kinkig situasjon, men en som
heldigvis ikke endte opp med at vi måtte dele telt med myggen. Han slapp
oss etter en kort forhandlingsrunde over for 4 pluss smått, og klokken 18
trillet vi inn i Yata.

7 August
Yata - Australia
102 kilometer
12.45 km/t

Det er ikke noe problem å våkne tidlig når man ligger i en grisebinge.
Klokken er 05.45 da vi spretter ut av senga. Begge vet at dette bare
kommer til å bli nok en dag i skjærsilden på vei mot Riberalta. Bolivia
på lave høyder har til nå praktisk talt vært synonymt med helvete.

Vi har nesten ingen kontanter til rådighet, og det lille som er må benyttes
til å opprettholde væskebalansen på eksistensnivået. Før vi forlater Yata
fyller vi opp alt vi har av flasker med det lokale vannet. For to som til
nå har drukket mye dårlig vann er kvaliteten forholdsvis akseptabel. Men
når det er sagt har jeg ingen problemer med å ramse opp ti navn fra Norge
som aldri ville funnet på å drikke dette. Vi har selvfølgelig ikke noe
valg, men etter å ha levd med løs mage de siste 50 dagene gjør det
aktuelle vannet ikke så mye fra eller til. Når vannkvaliteten blir
skikkelig dårlig benytter vi oss av renseflaksene. De er meget bra og vi
har aldri blitt syke etter å ha trykt vannet gjennom deres kullfiltre.

Fire minutter etter at vi har forlatt Yata kommer det et smell fra
bakhjulet til Knut. Dekket har fått seg et stort hull og slangen har
sprengt, begge deler må byttes. Det er litt forargelig å benytte den
korte tiden uten sol til denne virksomheten, men det finns ingen andre
løsninger. Når jobben er gjort er solen kommet frem og brenner med en
intens styrke i nakken. Vi er i ferd med å bli forvandlet til skikkelige
amerikanske sørstats rednecks i ordets verste betydning. Da vi igjen er
på sykkelen kommer Knut-Morten med det idiotiske forslaget om å prøve og
sykle de 340 kilometerne til Riberalta i et. Begge to er enig om at dette
er mulig. Farten økes og computeren viser mellom 19-22 km/t. Med et
konkret mål i sikte føler man at det om ca 24 timer er mulig å slappe av
i en god seng. Vi klarer å opprettholde tempoet i ca en time før vi må
stoppe. Da heller vi i oss vann som har en temperatur på over 30 grader
pluss at to grapefrukter blir fortært. Knut stapper den i seg slik man
spiser appelsiner, mens Knut Morten klemmer ut saften og drikker den. Hva
som var smartest kan ingen av oss svare på, men at kreftene bare varte i
en halvtime kan begge skrive under på. Den første sikre muligheten til å
få seg noe å spise befinner seg i Australia, men dit er det 90 kilometer
og vi er ikke sikre på om vi vil bruke penger på mat, kald drikke frister
mer. Vi har en pose med pasta som nødproviant, men har ikke lyst til å
slå hull på denne enda. Knut mener det er mulig å sykle i tre dager uten
å spise, men hvor i helvete han har fått den informasjonen fra vet ikke
jeg. Kroppen min begynte i hvert fall å merke næringstapet 12 timer etter
siste måltid. Etter en stund begynner skrotten å venne seg til tilstanden
og den henter frem litt ekstra krefter, og på et vis klarer vi å komme
oss til Australia. Stedet må på ingen måte forveksles med det store landet
down under. Men på et punkt fremstår Bolivias versjon av britenes
fangekoloni bedre en originalen, her finnes verdens beste toronja
(En litt søtere grapefrukt) limonade. Når vi først har bestilt limonade
tar det ikke lang tid før vi ber om noe å spise. Maten gjør underverker
og vi bestemmer oss for å fortsette mot Riberalta. Det er nå bare 250
kilometer igjen. Det varer ikke lenge før vi igjen begynner å slite og
12 kilometer nord for Australia bestemmer vi oss for å slå leir.

For noen er det ubehagelig å sette opp teltet i et område en er sikker på
er fullt av forskjellige giftige kryp. Siden jeg ikke har fobier for
disse skapningene og Knut er en grinesabb i slike kontekster forteller
jeg alt det jeg ikke vet om de ulike slagene. Jeg legger særlig vekt på
vampyrflaggermusene som er de vanligste smittebærerne av rabies i det
bolivianske Amazonasområde. Med sine medisinske kunnskaper har fantasien
hans nå fått uendelige mange hendelsesforløp. Jeg er utdannet innenfor
pedagogikk og syntes desinformasjon er kunnskapsformidling på høyt nivå.
Men bare et par minutter etter at vi har stoppet kommer myggen og får oss
på andre tanker. Jeg trekker på meg myggnettet mens Knut løper i ring
samtidig som han prøver å sette opp teltet. Når vi endelig ligger i
teltet er det mellom 40 - 50 grader der. Teltet er lite som fører til at
kroppsvarme, naturlig varme og luftfuktighet gjør situasjonen desperat og
jævelig. På tross av dette tar det ikke så lang tid før vi sovner. Natten
blir bare avbrutt av en reddhare som lyser rundt i teltet etter den siste
lyden jeg lagde i søvne. Jeg våkner og ber han roe seg ned, det er bare
en djevelvaran som krafser på tingene våre.

8 August
Australia - Magdalena
120 kilometer
12.19 km/t

Til tross for den uutholdelige varmen da vi la oss i går ble natten såpass
kald at begge to benyttet seg av sovepose. Jeg har sovet bra og er
innstilt på å forsøke å nå frem til Riberalta uten flere overnattinger.
Knut har den samme innstilingen, han mener dessuten at nattens
krypdyrlyder fort kan utvikle seg til en metamorfose ikke ulik den Franz
Kafka har beskrevet. For en gang skyld går arbeidet med å bryte leir
hurtig. I det vi stikker hodet utenfor teltduken kommer horder av mygg og
gjør livet til et forpult satanistisk helvete. Nå er det sikkert en del
som rister på hodet av dette umodne språket, men til dere kan jeg si at
det finns få begreper som kan beskrive denne konteksten på en korrekt
måte. Det ovenfornevnte barnerimet er det nærmeste jeg kommer. Men
uansett hva folk måtte mene om dette og andre litt svake ordvalg
inneholder disse ytringene noe essensielt ved våre dager på veien til
Brasil. Aversjonen til naturen rundt oss var både det som drev oss
fremover samtidig som det hindret oss i å komme frem så fort som vi
ønsket. Vi kanaliserte mange av våre hatefulle følelser til omgivelsene
ved å slenge dritt om norges gamle og kloke mann Arne Næss. Arne Næss som
en gang i tiden ble utropt til verdens femte mest intelligente vesen.
Denne kåringen hadde nærmest selvfølgelig sitt utspring i USA og mannen
på femteplass er sikkert den første til å forkaste en slik sirkusaktig
pris. Nok om det, Næss har som sikkert mange vet skrevet en bok ved navn
"økologi, samfunn og livsstil" Denne avhandlingen ble utgangspunktet for
en vitenskapelig retning kalt økosofi eller dyp økologi. De teoriene han
lanserte har hatt stor betydning for den moderne miljøbevegelses
fremvekst, og da spesielt i USA. Ideene går kort sagt ut på at for å
kunne glede seg over naturen må en ha innsikt i hvilken relasjon de
forskjellige delene står i forhold til hverandre. Når man ser på steinen
som noe mer enn en stein og samtidig setter den inn i en mer kompleks
sammenheng er man på riktig vei. En er nå i ferd med å utvikle en sans
for helheter. Det er disse helhetene som er det fundamentale i denne
tenkingen. Næss selv hevder i et intervju fra 1988 "Går du for eksempel
tur, og stopper du for å se på en liten blomst eller en liten sten eller
noe sånt, da gir du konkret uttrykk for sammenhengene. I det visne bladet
ser du en del av livet, og du ser hele planten der andre bare ser
blomstene. De fleste kaster umiddelbart en blomst hvis kronblader begynner
å visne, de har ikke sans for helheten..." (Næss,1988) Det jeg vil frem
til er at Arne Næss har utviklet disse tankene innenfor en spesiell
naturlig påvirkning, jeg vil også hevde at denne naturen er mer levelig
en den vi opplevde i Bolivia samt at boken "økologi, samfunn og livsstil"
aldri kunne blitt til under disse forholden. Hadde han vært bosatt i
dette området av Bolivia hadde han med stor sannsynlighet vært fiende av
sammenhenger i naturen. Etter våre opplevelser i den bolivianske jungelen
vil jeg gå inn for en holdning til naturen slik den har blitt formulert
av en annen norsk filosof ved navn Herman Tønnessen. Han hevder at vi må
bekjempe naturen med alle midler, blant annet fordi den åpenbart har til
hensikt å drepe oss som individer! Slik var det vi følte det, et minste
stopp og vi var omsvermet, på kvelden av mygg, om dagen av illsinte veps
som gjorde alt i dens makt for å stikke. Det er en smule ironisk at
forvarslene for vepsens angrep var mengder av flotte sommerfugler i alle
verdens farger. Denne dagen var vi nødt til å benytte oss av nødrasjonen,
så mens vepsen angrep kokte vi pasta og spiste den løpende for ikke å bli
stukket. Dette tok på kreftene, for det første var vi slitne etter for
lite væske og næring, for det andre hadde vi syklet 80 kilometer og for
det tredje fikk vi aldri være i fred under pausene. Da vi rundet 115
kilometer på computeren hadde mørket falt på og vi bestemte oss for å ta
en pause. Det var første gang denne dagen at vi fikk fullstendig fri fra
både varmen og irriterende insekter. Hvilen var så behagelig at vi
bestemte oss for å slå opp teltet. Det tok fem kilometer med leting før
vi fant en plass som var så oversiktelig at den kunne brukes. Da den var
funnet hadde vår venner myggen lokalisert oss og fortsatte sin fysiske og
psykologiske tortur.

9 August
Magdalena - Riberalta
120 Kilometer
13.9 km/t

Denne dagen kommer vi endelig fram til et større sted. Riberalta er en by
med over 50 000 innbyggere, og inneholder det en trenger av luksus etter
en uke i villmarka ala Fleksnes. Som vår berømte friluftsbror er vi
avhengig av enkelte moderne hjelpemidler, penger for eksempel. Kvelden vi
ankom Yata var siste dag spanderbuksene satt løst, siden da hadde vi
holdt en stram diett. Vann var hovedingrediensen, og innimellom den
eneste ingrediensen. Uten boksåpneren er ingen av oss i stand til å
overleve særlig lang tid her ute blant frukt og grønnsaker. Et hardt slag
for en gammel speider. Knutemerke og flaggkunnskaper til tross, jeg er
ikke i stand til å skille fluesopp fra banan.
Dagen starter som de foregående. Tidlig. Vår flygende venner passer på at
vi ikke står for lenge foran speilet. Vel ute av teltet går alt i fast
forward modus. Det pakkes ned med en hånd, mens den andre forbeholdes vill
ukontrollert vifting. Denne krigsdansen virker som det eneste fornuftige
valg hvis en ønsker å holde sinnssykdommene på avstand. Mellom slagene
rekker vi å konstantere at de trommende festende fra kvelden i forveien
ikke har vært på besøk i løpet av natten. Skotten vi møtte for en uke
siden ble ranet omtrent på stedet vi nå stod og pakket sammen teltet.
Påkledningen og morgenstellet tar ikke lange tiden. Begge har vi ligget i
klærne fra i går, så etter å ha skrapet bort litt pels fra tennene er vi
klare til å dra. Hygiene er blitt satt i hvilestilling under disse dagene,
men nå er redningen innenfor rekkevidde. Flere lag med gammel svette og
døde insekter skal dusjes vekk. Insektene har møtt sin klaskende død på
legger og underarmer, og har blitt sittende fast.

6:45 er syklene klare og vi tar fatt på de siste kilometerne mot
sivilisasjonen. Forkledd som to lite attraktive menn, møkkete og svette.
Svetten er blandet med innsekter og grus fra veien, klærne rødbrune
(hvitfargen skimtes kun på vrangen) og skjegg og bart tilklistret med
tyktflytende spytt og snott.
De første 1-2 timene av dagen er de beste. Solen har enda ikke begynt sin
herjing med hjernens temperaturkontrollsenter. Vi benytter fritimene til
å sykle fram til frokost. El Chorro eller El Triangulo dukker opp etter
40 kilometer. Klokken er litt før 9, og det er 16 timer siden vi sist
hadde et skikkelig måltid. Lommeboken inneholder kun 16 Boliviano, men vi
bestemmer oss for å bruke rubb og rake. Vi når fram til Riberalta i løpet
av dagen, og kroppen trenger næring nå. Jeg tror også kjøkkensjefen
(kona) ser at vi er sultne, for hun kommer tilbake med to overfylte
tallerkener og en ekstra skål med tomater. Ris, spagetti, kjøtt, bønner
og salat, det hele forsvinner på få minutter. Vi er som to sultne ulver,
men klarer så vidt å holde igjen da sulten ber om å få slikke tallerkenen.
Maten skylles ned med 2 liter grapefrukt saft og litt godlynt humring fra
hjørnet av restauranten. Innehaveren og hans kona smiler godt av vår
glupske appetitt. Det må være som å kaste mat til grisene, men kanskje
smiler de litt fordi det kun er en uke siden de så et liknende syn. Vår
skotske kollega har nok også stoppet og spist her, alternativene er få.
Med ny energi legger vi ut på de siste 75 kilometerne. Solen har klatret
høyt på himmelen og varmer godt. Vår lille hjelper viser 61 grader der
den ligger og svetter i styretasken. Det føles som om både kilometerne og
tiden står stille. De beveger seg ikke mellom hver gang en trykker seg
igjennom computerens funksjoner. For å unngå å gå helt fra sans og samling,
må en gå aktiv inn for å engasjere de små grå. Vi har begge et par triks
vi bruker på denne mentale redningsaksjonen. Jeg skal ikke si med
sikkerhet hva Knut Morten tenker på, men at han bruker musikk til mye er
tydelig. For min del (Knut) prøver jeg å la tankene vandre lengst mulig
vekk fra Sør Amerika, sykling og varme. Det er kanskje solstikket som
prater, men mimring fra gamle dager hjelper. Spesielt å trekke fram
mennesker en har kommet i kontakt med i løpet av 28 skallende år.
Skolekamerater, ferieminner og gamle kjærester, alt som er i stand til å
trekke en bort fra varmen og virkeligheten. Andre har sikkert bedre
metoder, men denne fungerer for meg. Jeg har forsøkt med filmer eller
favorittlag (Ipswich), men disse temaene er ikke like utholdene. De
klarer jeg kun å holde gående i kort tid, ikke lenge nok til at det gjør
utslag på klokka.
Etter 100 kilometer begynner endelig bebyggelsen. Veien brer seg ut, og
den første gateselgeren dukker opp. En gutt står i veikanten med en
kjøleboks med drikke. Vi prøver å spille utørste, men er ikke vanskelig å
gjennomskue. Han er ikke gamle gutten, men har skjønt prinsippene om
tilbud og etterspørsel. Vi ender opp med å betale dobbelt pris per glass
brus, men det er verdt det. Den verste tørsten kan holdes i sjakk noen
kilometer til. I det vi nærmer oss sentrum får vi en hyggelig fyr på slep.
En av disse fikse typene som en aldri blir kvitt. Vi blir nødt til å late
som vi takker ja til et av hotellene før han endelig sykler av gårde.
Det hotellet vi faktisk ender opp på ligger noe lenger fra sentrum. Et
merkelig sted, og en har følelsen av å bo på en blanding av et fem
stjerners hotell og et bordell. Fasaden er flott, men eieren ser ut som
en hallik. Uansett er sengene en velkommen forandring fra et meget varmt
lite tomannstelt.

10 August
Riberalta- Guayaramerin
90 kilometer
13.54 Km/t

Nå nærmer vi oss slutten på den Bolivianske jungelen. 90 kilometer lenger
nordøst og vi er i Guayaramerin, her ligger elven som vil føre oss over
til Guajara-Mirim og inn på det brasilianske kontinentet.

Pga. utmattelse kommer vi oss ikke av gårde fra Riberalta før klokken
nærmer seg 12.00. Solen er på sitt varmeste og gir lite inspirasjon.
Etter den siste ukens tørst og sulte har jeg bestemt meg for at jeg aldri
mer skal være noen av delene, derfor spiser vi fem små hamburgere hver og
drikker mengder med grapefruktlimonade før vi begir oss ut på de siste
kilometerne til frihet.

Dagene i jungelen har fått Brasil til å fremstå som det forjettede land.
Drømmen om steder hvor ting fungerer har av og til vært den eneste
grunnen til å trå. Man kan kanskje hevde at vi er rammet av hjemlengselens
nostalgi, men det er ikke bildet av et vinterkaldt Norge som er kjernen i
denne. Brasil er vårt hjemland i denne delen av verden, og det er det
eneste stedet hvor vi blir stemplet inn i to ganger. Foruten Chile er det
her vi har hatt det best.

Veien mot integritet er selvfølgelig belagt med en forferdelig grusvei som
reduserer farten så mye at ankomst til Guayaramerin sannsynligvis blir
rundt midnatt.
De siste 1000 kilometerne med grus har påført drivverket på sykkelen så
mye medfart at det høres ut som den skal gi opp hvert øyeblikk, men de er
taprere en oss og knirker seg videre.

På denne siste delen av Bolivia passerer vi noen små landsbyer hvor det er
mulig å få i seg mat og drikke. Nå har vi penger og fråtser i det vi
kommer over. Favorittdrikken er fortsatt grapefruktlimonade, mens den
beste kilden til måltider er små dråpeformede bakverk fylt med kjøttdeig,
grønnsaker og kylling.

Til vår store overraskelse klarer vi å holde et brukbart tempo forholdene
tatt i betraktning, så det virker som vi skal ankomme byen en del timer
før midnatt. 30 kilometer før Guayaramerin treffer vi på en gammel
kjenning, Rio Yata stenger veien for videre progresjon. Den er her mye
bredere en forrige gang vi krysset den. Men i motsetning til da er ikke
de som driver fergeforbindelsen korrupte og vi kommer over uten
nevneverdige problemer. De siste timene inn til byen blir en parademarsj
og vi svinger inn hovedgaten sammen med en festkledd prosesjon rundt
klokken 21.00.

Da vi hadde det som verst ble vi enige om at i denne byen skulle vi ha det
beste hotellet. Det koster bare 30 dollar og har svømmebasseng og alle de
fasiliteter man kan forvente av et slikt sted. Plassen anbefales på det
varmeste til personer som har gått igjennom helvete på vei til himmelen.
Det heter Hotell San Carlos og ligger to gater ovenfor der elven renner.

11 - 12 August
Guayaramerin
0 Kilometer

2 dager i sus og dus. Svømmebasseng, kabel-tv, kjøleskap og air conditon.
Alt det vi hadde drømt om den siste uken. Bortsett fra et par turer daglig
beveget vi oss ikke utenfor hotellet. Det er slik livet skal leves, og det
føles ekstra godt etter noen dager i helvete.



Bilder fra Bolivia