13 August

Guayaramerin – Taquaras

95 Kilometer

23.2 km/t

Det er hardt å rive seg løs fra Paradis. Svømmebasseng og aircondition vil

nok ikke være inkludert i vår neste overnatting. Hvert minutt fram mot

klokken 12 blir nytt i det fulle, ingen av oss har lyst til å dra. Men vi

er begge klar over at jo flere dager en ligger i ro jo vanskeligere er det

å gi slipp på komforten. Det er på tide å komme seg videre. I det uret

hopper fra a.m til p.m står vi foran den Bolivianske passkontrollen. Et

lite kontor i en hvit murbygning nede ved havnen. Den er ikke umiddelbart

synlig, men etter å ha stått rådløse i et par minutter blir vi pekt i

riktig retning. Innenfor sitter en yngre mann med mobiltelefon i beltet.

Han er på vår alder, men må se på oss som vesener fra en annen planet.

Møkkete og med hele vårt liv pakket i bagger. Uansett hva han måtte mene

så går prosessen smertefritt, og få minutter senere står vi utenfor med

nytt stempel i passet.

Neste post på programmet er elvekryssingen. Guayaramerim (Bol) og

Guajara-Mirim(Bra) er skilt av elven Rio Madeiro, og kun forbundet med

båttrafikk. Små, trange farkoster som primært er beregnet på passasjerer.

Det går 2, kanskje 3 personer i bredden, men da sitter en hofte til hofte.

I en av disse løfter vi syklene om bord. Vi holder en hånd på styret,

klynger den andre til takstangen og håper på det beste. Det er ikke noe

bølger å snakke om, så hvis kapteinen holder stø kurs og folk sitter jevnt

fordelt skulle det gå bra. 5 minutter senere er det hele over. Vi løfter

syklene av båten, og tar fatt på trappene opp mot den brasilianske

grensevakten. Han snakker flytende engelsk, og sender oss videre til

politiet. Vaksinasjonskortet skal sjekkes og midlertidig visum utskrives.

Politistasjonen er ikke vanskelig å finne, den ligger i enden av sentrums

hovedgate. Vi blir møtt med et stort smil, endelig tilbake i herlige

Brasil.

De offisielle oppgavene klares på kort tid, og vi feirer vår hjemkomst med

X-burger og to ganger sucos (verdens beste leskedrikk). En sucos som det

ikke finnes maken til i resten av Sør Amerika, både når det gjelder smak

og pris.

De neste 95 kilometer forbigår uten de store hendelser. Vi stopper noen

ganger for å spise og drikke, men resten av tiden tilbringes med nesen

rettet nordover. Da vi ankommer Nova Mamore etter 50 kilometer er det tid

for lunsj. Byen er relativ stor og det bør ikke by på store problemer å

finne noe å spise. Allerede på 6. forsøk finner vi en restaurant som

faktisk serverer mat. Menyen er som vi kjenner den fra de gode gamle

dager. Små skåler fylt med salat, kjøtt, bønner, ris og spagetti. Mat i

overflod. Vi presser i oss hver vår halve tallerken, men klarer ikke mer.

Etter 75 kilometer er det tid for nok et vannstopp. Vi finner en liten bar

langs veien, og kommer oss inn i skyggen. Mens tørsten lindres forhører vi

oss om distansen til neste by. På stedet finnes en spritstinkende

bartender, en far, hans to barn og en appelsinselger. Alle snakker en

variant av portugisisk som vi ikke kjenner igjen. Det høres mer ut som en

blanding av arabisk og tysk. Det gjør det vanskelig både å gjøre seg

forklart og å forstå. Ordene må uttales med den lokale aksenten. Det tar

tid å få tak i den informasjonen vi er ute etter, men vi kunne like

gjerne latt være. Den viser seg å være helt på jordet. Tallene de kommer

med tilsvarer en hastighet på sykkelen nær 50 km/t, og veianvisningene

hører hjemme i eventyrland. De passer i hvert fall ikke med kartet vårt.

Vi smiler og takker for oss.

Etter 95 kilometer kommer vi fram til Taquaras. Et lite tettsted hvor

konsentrasjonen av biljardbord er høyere enn noe annet sted i verden.

Stedet inneholder kanskje 30 hus, og 20 av disse har sitt eget bord. Av

disse 20 stedene selger 20 øl, konkurransen om de resterende 10

husstandenes beboere er stor. Vi tar sjansen på å spille et par runder i

smug. Begge er vi småfisk med en billiardkølle i hånda, og ville tapt

både sykkel og reisesjekker i kamp med lokale haier. Etter tre partier

begynner baren å fylles opp, og vi trekker oss stille tilbake til

bungalowen. Vi har lagt oss inn på det lokale gjestgiveriet. To enkeltrom

med myggnetting, 4 skabbet hunder ved utedoen og rotter i taket. Dette

siste ble jeg først klar over morgenen etter. Takk og lov for det.

14 August

Taquaras - Jaci-Parana

154 Kilometer

25.8 km/t

På grunn av at forholdene ikke innbydde til frokost på sengen, er vi på

syklene kvart på 7. Temperaturen er behagelig, og kilometerne går lett.

Asfalten blir bedre i det vi nærmer oss krysset der veien vår treffer på

den transamazoniske hovedveien. Vi svinger inn på denne etter 40

kilometer, klokken er ennå ikke slått 9. Tid for frokost. Vi hadde håpet

på at det var mulighet for å kjøpe noe i krysset, men bodene selger kun

drikke. Måltidet må i stedet strekkes over flere kilometer. Vi begynner

med en iskald Cola, og fullfører 4 kilometer lenger nord med innbakte

pølser. Disse inntas på stedet vi savnet i Bolivia generelt, en moderne

veirestaurant. Kald drikke, varm mat og rene doer. Hva mer kan en ønske

seg. Etter den gode starten på dagen unner vi oss noen minutters matro,

og lar 3 turistbusser stoppe og forlate stedet før vi slurper i oss de

siste dråpene.

Etter 72 kilometer er det tid for neste drikkepause. En er ikke spesielt

sulten i slik varme, men kald drikke er det ikke mulig å få nok av. 4

flasker med appelsin tampico settes til livs, og magen buler av vellykke.

Vi blir sittende noen minutter, lar fordøyelsen få litt egentid med

energien. Klokken nærmer seg 12, da vi igjen bryter leir. Sykkelflaskene

har lidd samme skjebne som magen, og er fylt til bristepunktet. I følge

kartet er det 77 kilometer til neste prikk, og muligens får vi ikke tak

i noe mer å drikke innen da.

Jungelen er ikke like eksotisk som det en finner i turistbrosjyrene. Mye

av skogen er hogd ned og brukes nå i stedet som beitemarker. Store åpne

sletter med kun få trær igjen. Det mest jungelaktige er raslingen i

veikanten. I motsetning til det mer frodige nordlige Bolivia, sykler vi

nå med en kontinuerlig stereoeffekt for ørene. Det er nok primært fugler

som står bak bråket, men fantasien kommer med mer interessante forslag.

Vi befinner oss i Boaens og Anacondaens land.

Vi når fram til Jaci-Parana før klokken 4 uten å være avgått av tørste.

Siden tampicoen hadde vi måtte klare oss med flaksebeholdningen da det

ikke åpenbarte seg flere drikkedepoter. Vi bestemmer oss for å unne oss

en skikkelig middagspause før vi tråkker videre. Det er ”kun” 90 kilometer

igjen til Porto Vehlo, og vi bør kunne klare 40 av de mens det ennå er

lyst.

Som dere skjønner av tallene øverst på siden ble det til en skikkelig

ordentlig middagspause. I det vi satt og proppet mat i munnen, kom

trettheten snikende på. Den 50/50 fordelingen vi hadde satt oss til bords

med var nå nærmere 80/20 (eller 99/1). Jeg tror ingen av oss hadde særlig

lyst til å fortsette, men ingen hadde heller lyst til å være den første

som kastet inn håndkle. Jeg husker ikke lenger hvem som til slutt måtte

si det høyt, men blikkene over bordet hadde for lenge siden tatt den

endelige avgjørelsen. 150 fikk være nok, vi ville allikevel nå fram til

Porto Vehlo i god tid i morgen.

Etter å ha spist og betalt, trillet vi over til hotellet i nabohuset.

Fasaden så grei ut, men innsiden fortjente ikke flere stjerner enn

bungalowen fra sist natt. Riktignok var det ingen rotter i taket denne

gang, i hvert fall ingen som vi så, men det var et par andre flerbeinte

kryp. Spindelvev og en del surring rundt i luften talte sin tydelige

tale. Rommet hadde allikevel en ekstra funksjon, vifte i taket. Den gav

oss valget mellom avkjølende temperatur og myggstikk eller motsatt. Vi

valgte det første.

Klokken var fortsatt ikke mer enn halv 6, og det fristet ikke å bli

liggende på hotellrommet. Vi tok i stedet en tur på byen. En bar til bar

runde blant stedets overraskende mange utesteder. Byen hadde vært vert

for en lokal fotballturnering, og flere feiret eller sørget over helgens

resultater over et par glass øl.

15 August

Jaci-Parana – Porto Vehlo

90 Kilometer

23.7 km/t

På vei ut av døra treffer vi paret fra naborommet som jeg trodde var på

bryllupsreise. De er to kvinner kledd i rosa, røykende og gravide. Vi

hilser pent og de tilbake med sneipen i munnviken. Ikke det mest

attraktive trekk hos kvinner, og etter det oppklarende møte går vi hver

til vårt. De mot busstasjonen og vi mot busstasjonen. Den utgjorde

eneste mulighet for frokost på denne tiden av dagen. Vi gafler nedpå et

par empanadas fulle av ost, deretter er vi klare for dagens økt. Begge

er vi innstilt på å komme oss til Porto Vehlo så fort som mulig. Med de

to siste nettene friskt i minne, frister det med 4 hvite murvegger. På en

skala fra naturentusiast til charterturist ligger vi nok nærmest det

siste.

Dagen byr på mye kjent stoff. Varme, vill brusdrikking, jungel og flere

kilometer enn antatt. Ikke noe nytt der. I det vi nærmet oss Porto Vehlo

var også trettheten og melkesyren begynt å få skikkelig tak, i hvert

fall hos meg. Jeg tror Knut Morten hadde mer å sparke fra med. De siste

bakkene var ikke morsomme. Lårene føltes tyngre og tyngre for hver topp,

og etter hvert var det ikke lenger mulig få ristet de tomme for melkesyre

på vei ned. Knuten begynner midt på låret og strekker seg mot kne og

hofte. Det kan gå fort når den først har fått tak, og når knuten har

spredd seg til hele låret er det slutt for i dag. Da kan en like godt gå

av sykkelen, motbakkene kommer man i hvert fall ikke opp.

Etter nok en bakketopp dukker Porto Vehlo endelig opp. En skog av grønt

brytes av grå hus, og skiltet mot sentrum lokker med sine muligheter.

Det tar noe minutter å få unnagjort den obligatorisk fomling, men til

slutt svinger vi ut på hovedgaten. Til tross for at byen rommer over

300 000 mennesker, er sentrum begrenset til en handlegate. Litt skuffende.

Jeg hadde håpet på å finne en by gjennomsyret med amerikanske verdier.

En by med McDonalds og avkjølte kjøpesentre. Men disse finner en hverken

her eller i Manaus lenger nord. De er begge kjemisk frie for slike

innslag, og meget forskjellig fra de Brasilianske byene i sør øst. Det

økonomiske maktsenteret i Brasil.

Porto Vehlos ene handlegate er ganske oversiktlig, selv om det ikke virket

slik når vi treffer på den. Det myldrer av mennesker og busser. De siste

er de letteste å manøvrere blant, så vi fortsetter midt i veien. Det

koster noen tut og tilrop, men letter framdriften. Vi sykler videre med

ett øye på bussene som kaster seg inn og ut av busslommer og ett øye

rettet mot hustakene og hotellskilt. Vi trenger ikke lete lenge. Et par

hundre meter lenger fremme støter vi på første hotell. Inngangspartiet

ser greit ut, ikke for dyrt og ikke for billig. Det frister med et par

gode senger. Imens vi står utenfor å prøver og bestemme oss, kommer

damen i resepsjonen ut til oss. Hun driver stedet, og virker fast bestemt

på å få lagt oss inn som gjester. Salgsteknikken minner om en

gateselgers, litt slitsom og pågående. Men vi gidder ikke å gå rundt og

lete etter billigste alternativ, så da prisen er innenfor vårt budsjett

overgir vi oss uten kamp. En får allikevel ”fikser” følelsen. Hun og

hennes medhjelpere er for hyggelige og hjelpsomme, og i slike situasjoner

må en ofte betale litt mer for ting enn nødvendig. Nå var det langt fra

så ille denne gang, det eneste vi endte opp med å betale ekstra for var

båtbillettene. Hotellet hadde en avtale med et av selskapene, og ordnet

opp med det meste. Vi trengte bare å skrive under og leverer fra oss

pengene. Lettvint og tidsbesparende.

Etter å ha sjekket inn er det tid for internett, et fast innslag når

muligheten byr seg. Det er viktig å få hjulpet oss selv til flest mulig

treff på hjemmesiden, og mailboksen er alltid overfylt. For det meste av

pornoannonser. Men en får glede seg over det en får, selv om det kun er

BambiXXX eller muligheten til hurtige penger.

Dagen avsluttes med en dobbelt tur til burgerbaren. Pølsa og lompa vi får

i Norge er kjedelige alternativ til det de stapper mellom to

hamburgerbrød på disse breddegrader. Hamburgeren er den samme, men den

er kun en liten del av den ferdige burgeren. I tillegg til kjøttfarsen

stappes brødet etter ønske med: pølse, bacon, egg, salat, tomat, skinke,

ost, potetgull og en utrolig mengde majones. Som oftest meget

velsmakende.

Med brødsmuler på magen og majones i barten sovner vi inn til kveldens

3dje såpeopera.

16 - 19 August

Porto Velho - Manaus

1200 kilometer på Rio Madeira med amerikansk virkelighetsfjernsyn,

hengekøyer, en sprø meksikaner og den rosa delfinens forbannelse.

Den syklende skotten vi støtte på en av dagene i Bolivia gjorde det klart

for oss at det ikke er mulig å sykle fra Porto Velho til Manaus. Han

hadde forhørt seg grundig under sitt opphold i den sistnevnte byen og

hadde kun fått negativ respons. Det finnes riktignok en vei, men denne er

gjengrodd og har vært offisielt stengt siden 1990. Det er sannsynligvis

mulig å sykle/trille denne, men 700 kilometer uten mat og drikke er ikke

det som frister mest. Da denne muligheten blir borte må man utforske

andre. Etter noen forespørsler finner vi ut at det eksisterer to andre

alternativer. Det første er fly, det er hurtig, men dyrt og lite aktuelt.

Mulighet nummer to er å benytte seg av båt, dette er billig, saktegående

og kan bli en morsom opplevelse. Da avgjørelsen er tatt er det bare å

finne en farkost som kan frakte oss nordover. Hotellet vi bor på er

behjelpelige og ringer de riktige menneskene. En time senere tropper det

en person opp på hotellet med billetter og supplerende innformasjon. Vi

er heldige, båten går i morgen klokken 18.00. Det er bare tre avganger

fra Porto Velho pr uke så vi kunne risikert å bli sittende her noen dager.

Porto Velho er en liten by i brasiliansk målestokk, men gigantisk i vår

skandinaviske småbyverden. Stedet må kunne by på et par ølmuligheter så

vi bestemmer oss for at øl er dagens riktigste treningstips.

Før vi begraver oss i synd blir vi frivillig bisatt i idioti. Som vorspiel

ender vi på kino og ser en film om mumier. Det var uten tvil et av de ti

mest bortkastede tidspunktene i livet til undertegnede. Det er nesten

beundringsverdig at det går an å lage slik bedritent søppel. Da

forestillingen var slutt var jeg deprimert og klar for senga, men Knut is

a party animal og overbeviser meg om at mennesker, alkohol og musikk er

riktig medisin. Vi ender på et merkelig sted hvor karaoke er blandet med

mørkerød fløyel, og veggene legger hånd på deg etter den fjerde

halvliteren. Plassen er halvfull med personer fra forskjellige deler av

Porto Velhos befolkning, gammel og ung, rik og fattig, men alle med en

forkjærlighet for dårlige versjoner av kjente sanger. Det er absurd å

høre ”Take On Me” bli fremført av en røslig mørk brasilianere med

bassrøst. Halvfulle og litt paranoide over blikket fra to damer med

mistenkelig kraftig hakeparti ender vi på scenen og fremfører en

uforglemmelig versjon av ”Sexual Healing”. Det blir braksuksess og vi får

gratis drikke fra både menn og kvinner. Etter dette blir kvelden kun et

uklart minne hvor samba er en viktig ingrediens, men mine damer og herrer

jeg må nok en gang få påpeke at Knut har en fabelaktig rytme. Har man

det morsomt og er omsvermet av transvestitter er det merkelig hvor fort

sola kommer og jager trollene hjem. 05.30 er vi tilbake på hotellet og

sovner i det byen våkner til nok en arbeidsdag.

Vi kvikner til 1 ½ time etter at hotellfrokosten har forsvunnet fra

matsalen. Med fyllenerver blir det ekstra stressende å rekke og sjekke

ut til riktig tid. 25 minutter på overtid blir hotellet forlatt og vi

setter kurs for havna hvor vår neste farkost ligger.

Ana Maria er en typisk elvebåt ikke ulik den Humphrey Bogart var kaptein

på i Hollywoods glansperiode. Båten har tre plan som er fordelt som

følger, første etasje er viet cargo, andre nivå er stappet med hengekøyer

og det tredje er et kombinert bar, friluft og sambaområde.

Da vi ankommer båten trer vi inn i virkelighetsfjernsynets planlagte

verden. Fra og med nå blir realiteten kun slik den gjengis på tv. Vi har

gått i fella og landet midt i NBC sin storsatsing ”LOST”. Tanken bak

programmet er at man har tre lag med to personer på hvert av dem.

Teamene blir dyttet inn i et privat jetfly for så å bli fløyet til et av

verdens mange avsidesliggende steder. Deltakerne har bind for øynene

under hele denne seansen. Fra det punktet de blir sluppet av skal de ta

seg hurtigst mulig tilbake til frihetsstatuen i New York. Konkurransen

har noen regler, og den viktigste er at man ikke kan benytte fly før man

har forlatt det kontinentet man er blitt hensatt på. De må skaffe seg

alt det de trenger av penger på egenhånd og det sier seg selv at det vil

bli mye tigging. Starten var lagt til et fjell sydøst i Bolivia. Første

lag til frihetsstatuen vinner 100 000$ og hver sin bil, men som vi etter

hvert skulle forstå var det viktigste å få eksponert seg selv på

nasjonalt tv.

På mange måter har vi entret paradiset for en person som liker å harselere

med mennesker som har visjoner og som tror på sannheter og absolutte

verdier. Amerikanere er ofte lette offer i en slik kontekst. Bare det at

de og vi omtaler dem som amerikanere sier litt om hvilken posisjon de

liker å tro at de har. Amerika er uendelig mye mer en det man finner i

USA, selv om storebror i nord har forsøkt å kludre til mye for de lengre

sør.

Dette var en ideell mulighet til å praktisere litt hverdagssosiologi. Ved

å gjennomføre en djevelsk utgave av Sokrates sin forløsningskunst var

det sikkert mulig å grave frem den amerikanske sjelen. Ville jeg like

det jeg fant? Før vi går videre må noen premisser klargjøres. All

forskning skal i prinsippet være objektiv, selv om alle er klar over at

dette er en umulighet er det noe forskeren bør ha som et overordnet mål

og strebe etter. Når det er sagt vil jeg påpeke at i min ”forskning” er

objektivitet et fyord, det er et hinder for å komme frem til mine

”sannheter” og opprettholde min versjon av verden.

Det var en tilfeldighet at alle lagene var på den samme båten, ideelt sett

skulle de vært spredt rundt på kontinentet, men pga. en del idiotiske

begrensinger på hvor de kunne bevege seg var det nesten en umulighet at

de ikke skulle støte på hverandre i Porto Velho. Det var blant annet

forbudt å entre Peru og Colombia. Det eneste alternativet er da Amazonas

hvor det kun er en mulig rute til Venezuela. Litt dårlig planlagt ja man

kan nesten kalle det amatørmessig.

La oss starte med en presentasjon av lagene og deltakerne. Jentelaget

bestod av Donna og Veronica. Donna var den eneste fargede av deltakerne.

Hun var et idrettsmenneske som var på vei inn i den kvinnelige utgaven

av NBA. Hun håpet på at dette programmet kunne være springbrettet inn i

basketballens dumriantilværelse. Veronica eide sitt eget

produksjonsselskap og det er hennes firma som står bak snøbrett

programmene som blant annet tv2 sender. Hun hadde intervjuet Terje

Håkonsen en rekke ganger, og omtalte han som antisportens Michael Jordan.

Gutteparet var Bob og Fred. Bob pensjonisten og Fred det ungdommelige

motet. Fred var den yngste av mannfolka og man kan kanskje skylde hans

naivitet på de få årene han har tilbrakt på denne jorden. Han var fra

Tennessee og hadde konstant hjemlengsel. Hver gang han snakket om de der

hjemme rullet det amerikanske flagget frem i øynene hans. Bob som hadde

patruljert gatene i Boston i sine yngre dager var også forholdsvis

uerfaren når det kom til utenlandsreiser. Det var opplagt at både

farkosten vi benyttet og menneskene rundt oss var primitive. Dette var

første gang han hadde vært borte fra kona på 40 år og han kunne ikke

vente med å komme hjem. Det siste paret var mikset når det kom til kjønn.

Dan og Laurie var to helstøpte amerikanske produkter. Med modellkropper

kunne ingen av dem gå forbi en reflekterende overflate uten å stanse og

rette på et kroppslig vedheng. Dan var business utdannet fra et Ivy

Leauge college. Han jobbet med aksjer og opsjoner på Wall Street, men

drømte om å bli skuespiller. Til nå var erfaringen fem opptredener som

bartender i en kjent amerikansk såpeopera. Laurie var den yngste av

deltakerne, den eneste som var under 20. Min eneste samtale med henne var

som følger.

Laurie: “Hi man I really dig your shorts”

Knut-Morten: “Why?”

Laurie: “They are OP” (Ocean Pacific)

Knut-Morten: “Yes they are dirty”

Da ingen av tv stjernene kunne et ord portugisisk ble vi det naturlige

kommunikasjonssenteret. Hos oss kunne de snakke om USA og kunngjøre alt

det de savnet ved hjemlandet. I tillegg er det enklere å prøve og få

penger og informasjon av mennesker du kan ha en forståelig dialog med.

Vi hadde bestemt oss for å ikke gi noen av lagene hjelp i form av

likvider. Men med våre voksende horn i panna bestemte vi oss for å prøve

å utnytte deres spesielle situasjon. Vår demoniske plan er med på å gjøre

minst en av oss til tv celebritet i det store landet nord i Amerika.

Alle deltagerne var på et tidspunkt innom oss for å forhøre seg om vi

kunne hjelpe dem med noe. De var også interessert i om noen av de andre

hadde kommet med spørsmål, og hvis så var tilfelle hva de hadde lurt på

og hva vi eventuelt hadde svart. For å gjøre de fire dagene på båten litt

festligere ga vi selvfølgelig feilinformasjon de fleste gangene.

Fotografene svirret rundt oss, deltagerne og de andre reisende ustanselig.

Deres innfalsvinkel til jobbene var at alle situasjoner var så spennende

og viktig for verden at det måtte dokumenteres. En ting som sikkert ikke

kommer som noen overraskelse for folk er at de fleste deltagerne så på

dette som en mulighet til å selge seg selv, en unik anledning til å ta

et langt sprang på karrierestigen. Dan og Donna var de personene hvor

dette tenkesettet kom tydeligst frem. Den eneste som ikke utrykte slike

ideer var Bob, men som pensjonist var nok hans løpebane avsluttet. De var

alle opptatt av at det var viktig å få lagt for dagen en mengde

sympatiske karaktertrekk. Det var viktig å fremstille en identitet som

ga folk noe og som kunne skille dem fra de andre i programmet. Som Dan så

illustrerende utrykte det ”øynene er døren til sjelen”. Jeg spurte han om

hvordan sjelen til en skjeløyd person så ut, men det var han ikke sikker

på. Et av problemene for personer som deltar i slike og lignende program

er at deres streben etter å fremstå som unike individer er det viktigste

forenende trekket. Jo likere folk blir, desto viktigere blir det for dem

å markere at de er forskjellige. Og jo mer forskjellige folk forsøker å

være, desto likere blir de.

Nå skal jeg forlate virkelighetsfjernsynets rammer for en stund for det

skjedde selvfølgelig mer på turen en skuespilleriets janusansikt.

For de som syntes at fire dager i hengekøye tøffende nedover en elv i

Amazonas jungelen høres forlokkende ut kan jeg gi følgende

tilleggopplysninger. Det koster ca 10 dollar pr dag, og inkluderer daglig

tre utmerkede måltider. Man får mulighet til å bli kjent med morsomme,

merkelige og fryktinngytende mennesker. På båtens toppetasje er det en

bar som også fungerer som danselokale, bare avbrutt av de to viktigste tv

begivenhetene i landet, den ene utspiller seg hver dag, den andre bare av

og til. Klokken 19.30 er det fullt foran tv, da begynner dagens episode

av den mest populære novelas (Såpeopera). Den timen det varer er det helt

stille, lydløsheten blir bare av og til brutt av utrop som markerer

beundring eller vemmelse over en eller flere av karakterenes avgjørelser.

Den andre affæren som får sambaen til å stoppe er selvfølgelig

landskamper i fotball. Men la dere ikke lure av de brasilianske

fotballmytene, såpeoperaene er mer avholdt en Rivaldos brassespark. Vi

fikk oppleve begge deler. Brasil slo Paraguay 2-0 i en VM

kvalifiseringskamp og Knut vant det obligatoriske veddemålet som følger

med slike affærer. Han tippet riktig resultat og kunne innkassere

pengepremien på 20 Real (Ca 88 norske kroner)

I løpet av den fire dager lange turen stopper båten fem ganger, noen

passasjerer forsvinner og andre kommer på. Det er hele tiden fullt, og

hengekøyene henger i etasjer på dekk nummer to. Knut sov fryktelig dårlig

disse dagene, mens jeg sov utmerket. Er det en ting jeg har lært under

den turen så er det å sove bra. Nå slumrer jeg inn uansett hvor det er

og sovestillingen er av sekundær betydning.

Foruten personene fra United States of America var persongalleriet variert.

Du hadde den hylende vanndrikkende figuren som var tatovert med hakekors.

(Det kan ha vært hinduistiske solkors) Han forflyttet seg mellom

hengekøya og vannbeholderen med et blikk som fikk en til å håpe at

beholderen fortsatt innholdt det mannen var ute etter. Jeg er sikker på

at han kjørte slalåm på den tynne linjen som separerer normalitet og

vanvidd. En annen fargerik skikkelse var den meksikanske 17 åringen som

gikk rundt og fortalte alle uavhengig av kjønn at han elsket dem. De

amerikanske skjønnhetene var et yndet objekt. Den første dagen var det

morsomt, de siste en plage. Meksikaneren var den minst forståelige i et

hav av uforståelighet, han snakket bare spansk slik at det var en vegg av

isolasjon mellom han og de brasilianske medpassasjerene. De som kunne

spansk hevdet at han ikke snakket det engang, men en blanding som ingen

av de kyndige personen var kjent med. Til slutt var det den brasilianske

læreren som hadde fått sparken fra sin siste jobb og som nå var på vei

mot nye jaktmarker i hjertet av Amazonas. Han snakket perfekt engelsk

og fungerte som tolk for oss og amerikanerne. I et alkoholisert øyeblikk

fortalte han om delfinens forbannelse. Langs elvene i dette området er

det spredde bosetninger som kun inneholder noen få hus. Her er den

seksuelle tyrannen ikke en kalkulerende businessmann eller en

forståelsesfull sofaliberaler som med forlokkende retorikk lurer

småjentene ut i fordervelse. Her hersker den rosa delfinen som ved

fullmåne inntar mannens kropp. Denne personen er så vakker at ikke noe

pikebarn som får et blikk av han kan unngå en monumental forelskelse og

hengi seg til aktivitet som er forbeholdt voksne. Slik blir de mange

uforståelige graviditetene langs elvebredden forklart.

La oss nå fortsette historien om hvordan fjernsynsunderholding blir skapt.

Som tidligere nevnt fikk vi en viktig rolle når tv skulle skape sine

vinnere og tapere. Du som har vært trofast leser av disse skribleriene

har kanskje fått med deg at vi vet hva som er bra turutstyr og er

interessert i alt som faller inn under kategorien KVALITET. Deltagerne i

konkurransen var rike på utstyr som hadde denne egenskapen. Vi bestemte

oss for å hjelpe dem å bli kvitt noen av disse gjenstandene. Det ble til

en seanse der Knut var øyeblikkets sjef og avholdt en auksjon på de

tingene vi var interessert i. Det som var perfekt med situasjonen for

oss var at ingen av lagene hadde råd til å la de andre få penger. Det ble

et spill der lagene underbydde hverandre ned til det latterlige og hvor

vi kommer til å bli oppfattet som svært lite sympatiske. Men hva betyr

det, vi er ikke moralske mennesker og kameramennene takket oss for god

tv underholdning. Som eksempler på hva vi fikk kjøpt kan nevnes to

Thermarest oppblåsbare liggeunderlag til 50 kroner pr stykk. I Norge

koster disse sikkert 1600 kroner til sammen. Dette var ikke det eneste vi

fikk hånden på, men de andre objektene må forbli en hemmelighet hvis vi

skal beholde verdigheten.

De som får inn NBC kan se seansen en gang i månedskiftet november-desember.

Etter fire dager med amerikanere og amerikansk tv produksjon kan jeg

konkludere med noen karakteristikker som på ingen måte er

revolusjonerende. Men de er en bekreftelse på fordommer jeg har hatt i

ganske mange år. Det er ikke tull at amerikanere er knyttet til familien

og at de er gjennomsyret av familieverdier. Alle hadde hjemlengsel og var

i ferd med å bli likegyldige til konkurransen, de brydde seg ikke så mye

om utfallet av konkurransen, bare de fikk komme hjem til de der hjemme.

Man var også bestemt på at de ikke ville gjøre noe som ville sette

familien deres i dårlig lys. De var forholdsvis lite opplyste om verden

utenfor USA. Fred lurte på om vi hadde vaskemaskiner i Norge. Jeg

forklarte han at Norge er en muslimsk stat og at vi fortsatt vasker for

hånd. En tredje ting er deres ekstreme patriotisme. Bob lurte på om Norge

var blitt tatt av tyskerne under andre verdenskrig. Da vi forklarte at

Norge var okkupert under det meste av konflikten lurte han på om hvilket

forhold vi hadde til tyskere i dag. Da vi forklarte at vi har et utmerket

forhold til dem ble han overasket. Ekte patrioter glemmer ikke fortiden.

Bilder fra Amazonas