13 August |
Guayaramerin – Taquaras |
95 Kilometer |
23.2 km/t |
Det er hardt å rive seg løs fra Paradis. Svømmebasseng og aircondition vil |
nok ikke være inkludert i vår neste overnatting. Hvert minutt fram mot |
klokken 12 blir nytt i det fulle, ingen av oss har lyst til å dra. Men vi |
er begge klar over at jo flere dager en ligger i ro jo vanskeligere er det |
å gi slipp på komforten. Det er på tide å komme seg videre. I det uret |
hopper fra a.m til p.m står vi foran den Bolivianske passkontrollen. Et |
lite kontor i en hvit murbygning nede ved havnen. Den er ikke umiddelbart |
synlig, men etter å ha stått rådløse i et par minutter blir vi pekt i |
riktig retning. Innenfor sitter en yngre mann med mobiltelefon i beltet. |
Han er på vår alder, men må se på oss som vesener fra en annen planet. |
Møkkete og med hele vårt liv pakket i bagger. Uansett hva han måtte mene |
så går prosessen smertefritt, og få minutter senere står vi utenfor med |
nytt stempel i passet. |
Neste post på programmet er elvekryssingen. Guayaramerim (Bol) og |
Guajara-Mirim(Bra) er skilt av elven Rio Madeiro, og kun forbundet med |
båttrafikk. Små, trange farkoster som primært er beregnet på passasjerer. |
Det går 2, kanskje 3 personer i bredden, men da sitter en hofte til hofte. |
I en av disse løfter vi syklene om bord. Vi holder en hånd på styret, |
klynger den andre til takstangen og håper på det beste. Det er ikke noe |
bølger å snakke om, så hvis kapteinen holder stø kurs og folk sitter jevnt |
fordelt skulle det gå bra. 5 minutter senere er det hele over. Vi løfter |
syklene av båten, og tar fatt på trappene opp mot den brasilianske |
grensevakten. Han snakker flytende engelsk, og sender oss videre til |
politiet. Vaksinasjonskortet skal sjekkes og midlertidig visum utskrives. |
Politistasjonen er ikke vanskelig å finne, den ligger i enden av sentrums |
hovedgate. Vi blir møtt med et stort smil, endelig tilbake i herlige |
Brasil. |
De offisielle oppgavene klares på kort tid, og vi feirer vår hjemkomst med |
X-burger og to ganger sucos (verdens beste leskedrikk). En sucos som det |
ikke finnes maken til i resten av Sør Amerika, både når det gjelder smak |
og pris. |
De neste 95 kilometer forbigår uten de store hendelser. Vi stopper noen |
ganger for å spise og drikke, men resten av tiden tilbringes med nesen |
rettet nordover. Da vi ankommer Nova Mamore etter 50 kilometer er det tid |
for lunsj. Byen er relativ stor og det bør ikke by på store problemer å |
finne noe å spise. Allerede på 6. forsøk finner vi en restaurant som |
faktisk serverer mat. Menyen er som vi kjenner den fra de gode gamle |
dager. Små skåler fylt med salat, kjøtt, bønner, ris og spagetti. Mat i |
overflod. Vi presser i oss hver vår halve tallerken, men klarer ikke mer. |
Etter 75 kilometer er det tid for nok et vannstopp. Vi finner en liten bar |
langs veien, og kommer oss inn i skyggen. Mens tørsten lindres forhører vi |
oss om distansen til neste by. På stedet finnes en spritstinkende |
bartender, en far, hans to barn og en appelsinselger. Alle snakker en |
variant av portugisisk som vi ikke kjenner igjen. Det høres mer ut som en |
blanding av arabisk og tysk. Det gjør det vanskelig både å gjøre seg |
forklart og å forstå. Ordene må uttales med den lokale aksenten. Det tar |
tid å få tak i den informasjonen vi er ute etter, men vi kunne like |
gjerne latt være. Den viser seg å være helt på jordet. Tallene de kommer |
med tilsvarer en hastighet på sykkelen nær 50 km/t, og veianvisningene |
hører hjemme i eventyrland. De passer i hvert fall ikke med kartet vårt. |
Vi smiler og takker for oss. |
Etter 95 kilometer kommer vi fram til Taquaras. Et lite tettsted hvor |
konsentrasjonen av biljardbord er høyere enn noe annet sted i verden. |
Stedet inneholder kanskje 30 hus, og 20 av disse har sitt eget bord. Av |
disse 20 stedene selger 20 øl, konkurransen om de resterende 10 |
husstandenes beboere er stor. Vi tar sjansen på å spille et par runder i |
smug. Begge er vi småfisk med en billiardkølle i hånda, og ville tapt |
både sykkel og reisesjekker i kamp med lokale haier. Etter tre partier |
begynner baren å fylles opp, og vi trekker oss stille tilbake til |
bungalowen. Vi har lagt oss inn på det lokale gjestgiveriet. To enkeltrom |
med myggnetting, 4 skabbet hunder ved utedoen og rotter i taket. Dette |
siste ble jeg først klar over morgenen etter. Takk og lov for det. |
14 August |
Taquaras - Jaci-Parana |
154 Kilometer |
25.8 km/t |
På grunn av at forholdene ikke innbydde til frokost på sengen, er vi på |
syklene kvart på 7. Temperaturen er behagelig, og kilometerne går lett. |
Asfalten blir bedre i det vi nærmer oss krysset der veien vår treffer på |
den transamazoniske hovedveien. Vi svinger inn på denne etter 40 |
kilometer, klokken er ennå ikke slått 9. Tid for frokost. Vi hadde håpet |
på at det var mulighet for å kjøpe noe i krysset, men bodene selger kun |
drikke. Måltidet må i stedet strekkes over flere kilometer. Vi begynner |
med en iskald Cola, og fullfører 4 kilometer lenger nord med innbakte |
pølser. Disse inntas på stedet vi savnet i Bolivia generelt, en moderne |
veirestaurant. Kald drikke, varm mat og rene doer. Hva mer kan en ønske |
seg. Etter den gode starten på dagen unner vi oss noen minutters matro, |
og lar 3 turistbusser stoppe og forlate stedet før vi slurper i oss de |
siste dråpene. |
Etter 72 kilometer er det tid for neste drikkepause. En er ikke spesielt |
sulten i slik varme, men kald drikke er det ikke mulig å få nok av. 4 |
flasker med appelsin tampico settes til livs, og magen buler av vellykke. |
Vi blir sittende noen minutter, lar fordøyelsen få litt egentid med |
energien. Klokken nærmer seg 12, da vi igjen bryter leir. Sykkelflaskene |
har lidd samme skjebne som magen, og er fylt til bristepunktet. I følge |
kartet er det 77 kilometer til neste prikk, og muligens får vi ikke tak |
i noe mer å drikke innen da. |
Jungelen er ikke like eksotisk som det en finner i turistbrosjyrene. Mye |
av skogen er hogd ned og brukes nå i stedet som beitemarker. Store åpne |
sletter med kun få trær igjen. Det mest jungelaktige er raslingen i |
veikanten. I motsetning til det mer frodige nordlige Bolivia, sykler vi |
nå med en kontinuerlig stereoeffekt for ørene. Det er nok primært fugler |
som står bak bråket, men fantasien kommer med mer interessante forslag. |
Vi befinner oss i Boaens og Anacondaens land. |
Vi når fram til Jaci-Parana før klokken 4 uten å være avgått av tørste. |
Siden tampicoen hadde vi måtte klare oss med flaksebeholdningen da det |
ikke åpenbarte seg flere drikkedepoter. Vi bestemmer oss for å unne oss |
en skikkelig middagspause før vi tråkker videre. Det er ”kun” 90 kilometer |
igjen til Porto Vehlo, og vi bør kunne klare 40 av de mens det ennå er |
lyst. |
Som dere skjønner av tallene øverst på siden ble det til en skikkelig |
ordentlig middagspause. I det vi satt og proppet mat i munnen, kom |
trettheten snikende på. Den 50/50 fordelingen vi hadde satt oss til bords |
med var nå nærmere 80/20 (eller 99/1). Jeg tror ingen av oss hadde særlig |
lyst til å fortsette, men ingen hadde heller lyst til å være den første |
som kastet inn håndkle. Jeg husker ikke lenger hvem som til slutt måtte |
si det høyt, men blikkene over bordet hadde for lenge siden tatt den |
endelige avgjørelsen. 150 fikk være nok, vi ville allikevel nå fram til |
Porto Vehlo i god tid i morgen. |
Etter å ha spist og betalt, trillet vi over til hotellet i nabohuset. |
Fasaden så grei ut, men innsiden fortjente ikke flere stjerner enn |
bungalowen fra sist natt. Riktignok var det ingen rotter i taket denne |
gang, i hvert fall ingen som vi så, men det var et par andre flerbeinte |
kryp. Spindelvev og en del surring rundt i luften talte sin tydelige |
tale. Rommet hadde allikevel en ekstra funksjon, vifte i taket. Den gav |
oss valget mellom avkjølende temperatur og myggstikk eller motsatt. Vi |
valgte det første. |
Klokken var fortsatt ikke mer enn halv 6, og det fristet ikke å bli |
liggende på hotellrommet. Vi tok i stedet en tur på byen. En bar til bar |
runde blant stedets overraskende mange utesteder. Byen hadde vært vert |
for en lokal fotballturnering, og flere feiret eller sørget over helgens |
resultater over et par glass øl. |
15 August |
Jaci-Parana – Porto Vehlo |
90 Kilometer |
23.7 km/t |
På vei ut av døra treffer vi paret fra naborommet som jeg trodde var på |
bryllupsreise. De er to kvinner kledd i rosa, røykende og gravide. Vi |
hilser pent og de tilbake med sneipen i munnviken. Ikke det mest |
attraktive trekk hos kvinner, og etter det oppklarende møte går vi hver |
til vårt. De mot busstasjonen og vi mot busstasjonen. Den utgjorde |
eneste mulighet for frokost på denne tiden av dagen. Vi gafler nedpå et |
par empanadas fulle av ost, deretter er vi klare for dagens økt. Begge |
er vi innstilt på å komme oss til Porto Vehlo så fort som mulig. Med de |
to siste nettene friskt i minne, frister det med 4 hvite murvegger. På en |
skala fra naturentusiast til charterturist ligger vi nok nærmest det |
siste. |
Dagen byr på mye kjent stoff. Varme, vill brusdrikking, jungel og flere |
kilometer enn antatt. Ikke noe nytt der. I det vi nærmet oss Porto Vehlo |
var også trettheten og melkesyren begynt å få skikkelig tak, i hvert |
fall hos meg. Jeg tror Knut Morten hadde mer å sparke fra med. De siste |
bakkene var ikke morsomme. Lårene føltes tyngre og tyngre for hver topp, |
og etter hvert var det ikke lenger mulig få ristet de tomme for melkesyre |
på vei ned. Knuten begynner midt på låret og strekker seg mot kne og |
hofte. Det kan gå fort når den først har fått tak, og når knuten har |
spredd seg til hele låret er det slutt for i dag. Da kan en like godt gå |
av sykkelen, motbakkene kommer man i hvert fall ikke opp. |
Etter nok en bakketopp dukker Porto Vehlo endelig opp. En skog av grønt |
brytes av grå hus, og skiltet mot sentrum lokker med sine muligheter. |
Det tar noe minutter å få unnagjort den obligatorisk fomling, men til |
slutt svinger vi ut på hovedgaten. Til tross for at byen rommer over |
300 000 mennesker, er sentrum begrenset til en handlegate. Litt skuffende. |
Jeg hadde håpet på å finne en by gjennomsyret med amerikanske verdier. |
En by med McDonalds og avkjølte kjøpesentre. Men disse finner en hverken |
her eller i Manaus lenger nord. De er begge kjemisk frie for slike |
innslag, og meget forskjellig fra de Brasilianske byene i sør øst. Det |
økonomiske maktsenteret i Brasil. |
Porto Vehlos ene handlegate er ganske oversiktlig, selv om det ikke virket |
slik når vi treffer på den. Det myldrer av mennesker og busser. De siste |
er de letteste å manøvrere blant, så vi fortsetter midt i veien. Det |
koster noen tut og tilrop, men letter framdriften. Vi sykler videre med |
ett øye på bussene som kaster seg inn og ut av busslommer og ett øye |
rettet mot hustakene og hotellskilt. Vi trenger ikke lete lenge. Et par |
hundre meter lenger fremme støter vi på første hotell. Inngangspartiet |
ser greit ut, ikke for dyrt og ikke for billig. Det frister med et par |
gode senger. Imens vi står utenfor å prøver og bestemme oss, kommer |
damen i resepsjonen ut til oss. Hun driver stedet, og virker fast bestemt |
på å få lagt oss inn som gjester. Salgsteknikken minner om en |
gateselgers, litt slitsom og pågående. Men vi gidder ikke å gå rundt og |
lete etter billigste alternativ, så da prisen er innenfor vårt budsjett |
overgir vi oss uten kamp. En får allikevel ”fikser” følelsen. Hun og |
hennes medhjelpere er for hyggelige og hjelpsomme, og i slike situasjoner |
må en ofte betale litt mer for ting enn nødvendig. Nå var det langt fra |
så ille denne gang, det eneste vi endte opp med å betale ekstra for var |
båtbillettene. Hotellet hadde en avtale med et av selskapene, og ordnet |
opp med det meste. Vi trengte bare å skrive under og leverer fra oss |
pengene. Lettvint og tidsbesparende. |
Etter å ha sjekket inn er det tid for internett, et fast innslag når |
muligheten byr seg. Det er viktig å få hjulpet oss selv til flest mulig |
treff på hjemmesiden, og mailboksen er alltid overfylt. For det meste av |
pornoannonser. Men en får glede seg over det en får, selv om det kun er |
BambiXXX eller muligheten til hurtige penger. |
Dagen avsluttes med en dobbelt tur til burgerbaren. Pølsa og lompa vi får |
i Norge er kjedelige alternativ til det de stapper mellom to |
hamburgerbrød på disse breddegrader. Hamburgeren er den samme, men den |
er kun en liten del av den ferdige burgeren. I tillegg til kjøttfarsen |
stappes brødet etter ønske med: pølse, bacon, egg, salat, tomat, skinke, |
ost, potetgull og en utrolig mengde majones. Som oftest meget |
velsmakende. |
Med brødsmuler på magen og majones i barten sovner vi inn til kveldens |
3dje såpeopera. |
16 - 19 August |
Porto Velho - Manaus |
1200 kilometer på Rio Madeira med amerikansk virkelighetsfjernsyn, |
hengekøyer, en sprø meksikaner og den rosa delfinens forbannelse. |
Den syklende skotten vi støtte på en av dagene i Bolivia gjorde det klart |
for oss at det ikke er mulig å sykle fra Porto Velho til Manaus. Han |
hadde forhørt seg grundig under sitt opphold i den sistnevnte byen og |
hadde kun fått negativ respons. Det finnes riktignok en vei, men denne er |
gjengrodd og har vært offisielt stengt siden 1990. Det er sannsynligvis |
mulig å sykle/trille denne, men 700 kilometer uten mat og drikke er ikke |
det som frister mest. Da denne muligheten blir borte må man utforske |
andre. Etter noen forespørsler finner vi ut at det eksisterer to andre |
alternativer. Det første er fly, det er hurtig, men dyrt og lite aktuelt. |
Mulighet nummer to er å benytte seg av båt, dette er billig, saktegående |
og kan bli en morsom opplevelse. Da avgjørelsen er tatt er det bare å |
finne en farkost som kan frakte oss nordover. Hotellet vi bor på er |
behjelpelige og ringer de riktige menneskene. En time senere tropper det |
en person opp på hotellet med billetter og supplerende innformasjon. Vi |
er heldige, båten går i morgen klokken 18.00. Det er bare tre avganger |
fra Porto Velho pr uke så vi kunne risikert å bli sittende her noen dager. |
Porto Velho er en liten by i brasiliansk målestokk, men gigantisk i vår |
skandinaviske småbyverden. Stedet må kunne by på et par ølmuligheter så |
vi bestemmer oss for at øl er dagens riktigste treningstips. |
Før vi begraver oss i synd blir vi frivillig bisatt i idioti. Som vorspiel |
ender vi på kino og ser en film om mumier. Det var uten tvil et av de ti |
mest bortkastede tidspunktene i livet til undertegnede. Det er nesten |
beundringsverdig at det går an å lage slik bedritent søppel. Da |
forestillingen var slutt var jeg deprimert og klar for senga, men Knut is |
a party animal og overbeviser meg om at mennesker, alkohol og musikk er |
riktig medisin. Vi ender på et merkelig sted hvor karaoke er blandet med |
mørkerød fløyel, og veggene legger hånd på deg etter den fjerde |
halvliteren. Plassen er halvfull med personer fra forskjellige deler av |
Porto Velhos befolkning, gammel og ung, rik og fattig, men alle med en |
forkjærlighet for dårlige versjoner av kjente sanger. Det er absurd å |
høre ”Take On Me” bli fremført av en røslig mørk brasilianere med |
bassrøst. Halvfulle og litt paranoide over blikket fra to damer med |
mistenkelig kraftig hakeparti ender vi på scenen og fremfører en |
uforglemmelig versjon av ”Sexual Healing”. Det blir braksuksess og vi får |
gratis drikke fra både menn og kvinner. Etter dette blir kvelden kun et |
uklart minne hvor samba er en viktig ingrediens, men mine damer og herrer |
jeg må nok en gang få påpeke at Knut har en fabelaktig rytme. Har man |
det morsomt og er omsvermet av transvestitter er det merkelig hvor fort |
sola kommer og jager trollene hjem. 05.30 er vi tilbake på hotellet og |
sovner i det byen våkner til nok en arbeidsdag. |
Vi kvikner til 1 ½ time etter at hotellfrokosten har forsvunnet fra |
matsalen. Med fyllenerver blir det ekstra stressende å rekke og sjekke |
ut til riktig tid. 25 minutter på overtid blir hotellet forlatt og vi |
setter kurs for havna hvor vår neste farkost ligger. |
Ana Maria er en typisk elvebåt ikke ulik den Humphrey Bogart var kaptein |
på i Hollywoods glansperiode. Båten har tre plan som er fordelt som |
følger, første etasje er viet cargo, andre nivå er stappet med hengekøyer |
og det tredje er et kombinert bar, friluft og sambaområde. |
Da vi ankommer båten trer vi inn i virkelighetsfjernsynets planlagte |
verden. Fra og med nå blir realiteten kun slik den gjengis på tv. Vi har |
gått i fella og landet midt i NBC sin storsatsing ”LOST”. Tanken bak |
programmet er at man har tre lag med to personer på hvert av dem. |
Teamene blir dyttet inn i et privat jetfly for så å bli fløyet til et av |
verdens mange avsidesliggende steder. Deltakerne har bind for øynene |
under hele denne seansen. Fra det punktet de blir sluppet av skal de ta |
seg hurtigst mulig tilbake til frihetsstatuen i New York. Konkurransen |
har noen regler, og den viktigste er at man ikke kan benytte fly før man |
har forlatt det kontinentet man er blitt hensatt på. De må skaffe seg |
alt det de trenger av penger på egenhånd og det sier seg selv at det vil |
bli mye tigging. Starten var lagt til et fjell sydøst i Bolivia. Første |
lag til frihetsstatuen vinner 100 000$ og hver sin bil, men som vi etter |
hvert skulle forstå var det viktigste å få eksponert seg selv på |
nasjonalt tv. |
På mange måter har vi entret paradiset for en person som liker å harselere |
med mennesker som har visjoner og som tror på sannheter og absolutte |
verdier. Amerikanere er ofte lette offer i en slik kontekst. Bare det at |
de og vi omtaler dem som amerikanere sier litt om hvilken posisjon de |
liker å tro at de har. Amerika er uendelig mye mer en det man finner i |
USA, selv om storebror i nord har forsøkt å kludre til mye for de lengre |
sør. |
Dette var en ideell mulighet til å praktisere litt hverdagssosiologi. Ved |
å gjennomføre en djevelsk utgave av Sokrates sin forløsningskunst var |
det sikkert mulig å grave frem den amerikanske sjelen. Ville jeg like |
det jeg fant? Før vi går videre må noen premisser klargjøres. All |
forskning skal i prinsippet være objektiv, selv om alle er klar over at |
dette er en umulighet er det noe forskeren bør ha som et overordnet mål |
og strebe etter. Når det er sagt vil jeg påpeke at i min ”forskning” er |
objektivitet et fyord, det er et hinder for å komme frem til mine |
”sannheter” og opprettholde min versjon av verden. |
Det var en tilfeldighet at alle lagene var på den samme båten, ideelt sett |
skulle de vært spredt rundt på kontinentet, men pga. en del idiotiske |
begrensinger på hvor de kunne bevege seg var det nesten en umulighet at |
de ikke skulle støte på hverandre i Porto Velho. Det var blant annet |
forbudt å entre Peru og Colombia. Det eneste alternativet er da Amazonas |
hvor det kun er en mulig rute til Venezuela. Litt dårlig planlagt ja man |
kan nesten kalle det amatørmessig. |
La oss starte med en presentasjon av lagene og deltakerne. Jentelaget |
bestod av Donna og Veronica. Donna var den eneste fargede av deltakerne. |
Hun var et idrettsmenneske som var på vei inn i den kvinnelige utgaven |
av NBA. Hun håpet på at dette programmet kunne være springbrettet inn i |
basketballens dumriantilværelse. Veronica eide sitt eget |
produksjonsselskap og det er hennes firma som står bak snøbrett |
programmene som blant annet tv2 sender. Hun hadde intervjuet Terje |
Håkonsen en rekke ganger, og omtalte han som antisportens Michael Jordan. |
Gutteparet var Bob og Fred. Bob pensjonisten og Fred det ungdommelige |
motet. Fred var den yngste av mannfolka og man kan kanskje skylde hans |
naivitet på de få årene han har tilbrakt på denne jorden. Han var fra |
Tennessee og hadde konstant hjemlengsel. Hver gang han snakket om de der |
hjemme rullet det amerikanske flagget frem i øynene hans. Bob som hadde |
patruljert gatene i Boston i sine yngre dager var også forholdsvis |
uerfaren når det kom til utenlandsreiser. Det var opplagt at både |
farkosten vi benyttet og menneskene rundt oss var primitive. Dette var |
første gang han hadde vært borte fra kona på 40 år og han kunne ikke |
vente med å komme hjem. Det siste paret var mikset når det kom til kjønn. |
Dan og Laurie var to helstøpte amerikanske produkter. Med modellkropper |
kunne ingen av dem gå forbi en reflekterende overflate uten å stanse og |
rette på et kroppslig vedheng. Dan var business utdannet fra et Ivy |
Leauge college. Han jobbet med aksjer og opsjoner på Wall Street, men |
drømte om å bli skuespiller. Til nå var erfaringen fem opptredener som |
bartender i en kjent amerikansk såpeopera. Laurie var den yngste av |
deltakerne, den eneste som var under 20. Min eneste samtale med henne var |
som følger. |
Laurie: “Hi man I really dig your shorts” |
Knut-Morten: “Why?” |
Laurie: “They are OP” (Ocean Pacific) |
Knut-Morten: “Yes they are dirty” |
Da ingen av tv stjernene kunne et ord portugisisk ble vi det naturlige |
kommunikasjonssenteret. Hos oss kunne de snakke om USA og kunngjøre alt |
det de savnet ved hjemlandet. I tillegg er det enklere å prøve og få |
penger og informasjon av mennesker du kan ha en forståelig dialog med. |
Vi hadde bestemt oss for å ikke gi noen av lagene hjelp i form av |
likvider. Men med våre voksende horn i panna bestemte vi oss for å prøve |
å utnytte deres spesielle situasjon. Vår demoniske plan er med på å gjøre |
minst en av oss til tv celebritet i det store landet nord i Amerika. |
Alle deltagerne var på et tidspunkt innom oss for å forhøre seg om vi |
kunne hjelpe dem med noe. De var også interessert i om noen av de andre |
hadde kommet med spørsmål, og hvis så var tilfelle hva de hadde lurt på |
og hva vi eventuelt hadde svart. For å gjøre de fire dagene på båten litt |
festligere ga vi selvfølgelig feilinformasjon de fleste gangene. |
Fotografene svirret rundt oss, deltagerne og de andre reisende ustanselig. |
Deres innfalsvinkel til jobbene var at alle situasjoner var så spennende |
og viktig for verden at det måtte dokumenteres. En ting som sikkert ikke |
kommer som noen overraskelse for folk er at de fleste deltagerne så på |
dette som en mulighet til å selge seg selv, en unik anledning til å ta |
et langt sprang på karrierestigen. Dan og Donna var de personene hvor |
dette tenkesettet kom tydeligst frem. Den eneste som ikke utrykte slike |
ideer var Bob, men som pensjonist var nok hans løpebane avsluttet. De var |
alle opptatt av at det var viktig å få lagt for dagen en mengde |
sympatiske karaktertrekk. Det var viktig å fremstille en identitet som |
ga folk noe og som kunne skille dem fra de andre i programmet. Som Dan så |
illustrerende utrykte det ”øynene er døren til sjelen”. Jeg spurte han om |
hvordan sjelen til en skjeløyd person så ut, men det var han ikke sikker |
på. Et av problemene for personer som deltar i slike og lignende program |
er at deres streben etter å fremstå som unike individer er det viktigste |
forenende trekket. Jo likere folk blir, desto viktigere blir det for dem |
å markere at de er forskjellige. Og jo mer forskjellige folk forsøker å |
være, desto likere blir de. |
Nå skal jeg forlate virkelighetsfjernsynets rammer for en stund for det |
skjedde selvfølgelig mer på turen en skuespilleriets janusansikt. |
For de som syntes at fire dager i hengekøye tøffende nedover en elv i |
Amazonas jungelen høres forlokkende ut kan jeg gi følgende |
tilleggopplysninger. Det koster ca 10 dollar pr dag, og inkluderer daglig |
tre utmerkede måltider. Man får mulighet til å bli kjent med morsomme, |
merkelige og fryktinngytende mennesker. På båtens toppetasje er det en |
bar som også fungerer som danselokale, bare avbrutt av de to viktigste tv |
begivenhetene i landet, den ene utspiller seg hver dag, den andre bare av |
og til. Klokken 19.30 er det fullt foran tv, da begynner dagens episode |
av den mest populære novelas (Såpeopera). Den timen det varer er det helt |
stille, lydløsheten blir bare av og til brutt av utrop som markerer |
beundring eller vemmelse over en eller flere av karakterenes avgjørelser. |
Den andre affæren som får sambaen til å stoppe er selvfølgelig |
landskamper i fotball. Men la dere ikke lure av de brasilianske |
fotballmytene, såpeoperaene er mer avholdt en Rivaldos brassespark. Vi |
fikk oppleve begge deler. Brasil slo Paraguay 2-0 i en VM |
kvalifiseringskamp og Knut vant det obligatoriske veddemålet som følger |
med slike affærer. Han tippet riktig resultat og kunne innkassere |
pengepremien på 20 Real (Ca 88 norske kroner) |
I løpet av den fire dager lange turen stopper båten fem ganger, noen |
passasjerer forsvinner og andre kommer på. Det er hele tiden fullt, og |
hengekøyene henger i etasjer på dekk nummer to. Knut sov fryktelig dårlig |
disse dagene, mens jeg sov utmerket. Er det en ting jeg har lært under |
den turen så er det å sove bra. Nå slumrer jeg inn uansett hvor det er |
og sovestillingen er av sekundær betydning. |
Foruten personene fra United States of America var persongalleriet variert. |
Du hadde den hylende vanndrikkende figuren som var tatovert med hakekors. |
(Det kan ha vært hinduistiske solkors) Han forflyttet seg mellom |
hengekøya og vannbeholderen med et blikk som fikk en til å håpe at |
beholderen fortsatt innholdt det mannen var ute etter. Jeg er sikker på |
at han kjørte slalåm på den tynne linjen som separerer normalitet og |
vanvidd. En annen fargerik skikkelse var den meksikanske 17 åringen som |
gikk rundt og fortalte alle uavhengig av kjønn at han elsket dem. De |
amerikanske skjønnhetene var et yndet objekt. Den første dagen var det |
morsomt, de siste en plage. Meksikaneren var den minst forståelige i et |
hav av uforståelighet, han snakket bare spansk slik at det var en vegg av |
isolasjon mellom han og de brasilianske medpassasjerene. De som kunne |
spansk hevdet at han ikke snakket det engang, men en blanding som ingen |
av de kyndige personen var kjent med. Til slutt var det den brasilianske |
læreren som hadde fått sparken fra sin siste jobb og som nå var på vei |
mot nye jaktmarker i hjertet av Amazonas. Han snakket perfekt engelsk |
og fungerte som tolk for oss og amerikanerne. I et alkoholisert øyeblikk |
fortalte han om delfinens forbannelse. Langs elvene i dette området er |
det spredde bosetninger som kun inneholder noen få hus. Her er den |
seksuelle tyrannen ikke en kalkulerende businessmann eller en |
forståelsesfull sofaliberaler som med forlokkende retorikk lurer |
småjentene ut i fordervelse. Her hersker den rosa delfinen som ved |
fullmåne inntar mannens kropp. Denne personen er så vakker at ikke noe |
pikebarn som får et blikk av han kan unngå en monumental forelskelse og |
hengi seg til aktivitet som er forbeholdt voksne. Slik blir de mange |
uforståelige graviditetene langs elvebredden forklart. |
La oss nå fortsette historien om hvordan fjernsynsunderholding blir skapt. |
Som tidligere nevnt fikk vi en viktig rolle når tv skulle skape sine |
vinnere og tapere. Du som har vært trofast leser av disse skribleriene |
har kanskje fått med deg at vi vet hva som er bra turutstyr og er |
interessert i alt som faller inn under kategorien KVALITET. Deltagerne i |
konkurransen var rike på utstyr som hadde denne egenskapen. Vi bestemte |
oss for å hjelpe dem å bli kvitt noen av disse gjenstandene. Det ble til |
en seanse der Knut var øyeblikkets sjef og avholdt en auksjon på de |
tingene vi var interessert i. Det som var perfekt med situasjonen for |
oss var at ingen av lagene hadde råd til å la de andre få penger. Det ble |
et spill der lagene underbydde hverandre ned til det latterlige og hvor |
vi kommer til å bli oppfattet som svært lite sympatiske. Men hva betyr |
det, vi er ikke moralske mennesker og kameramennene takket oss for god |
tv underholdning. Som eksempler på hva vi fikk kjøpt kan nevnes to |
Thermarest oppblåsbare liggeunderlag til 50 kroner pr stykk. I Norge |
koster disse sikkert 1600 kroner til sammen. Dette var ikke det eneste vi |
fikk hånden på, men de andre objektene må forbli en hemmelighet hvis vi |
skal beholde verdigheten. |
De som får inn NBC kan se seansen en gang i månedskiftet november-desember. |
Etter fire dager med amerikanere og amerikansk tv produksjon kan jeg |
konkludere med noen karakteristikker som på ingen måte er |
revolusjonerende. Men de er en bekreftelse på fordommer jeg har hatt i |
ganske mange år. Det er ikke tull at amerikanere er knyttet til familien |
og at de er gjennomsyret av familieverdier. Alle hadde hjemlengsel og var |
i ferd med å bli likegyldige til konkurransen, de brydde seg ikke så mye |
om utfallet av konkurransen, bare de fikk komme hjem til de der hjemme. |
Man var også bestemt på at de ikke ville gjøre noe som ville sette |
familien deres i dårlig lys. De var forholdsvis lite opplyste om verden |
utenfor USA. Fred lurte på om vi hadde vaskemaskiner i Norge. Jeg |
forklarte han at Norge er en muslimsk stat og at vi fortsatt vasker for |
hånd. En tredje ting er deres ekstreme patriotisme. Bob lurte på om Norge |
var blitt tatt av tyskerne under andre verdenskrig. Da vi forklarte at |
Norge var okkupert under det meste av konflikten lurte han på om hvilket |
forhold vi hadde til tyskere i dag. Da vi forklarte at vi har et utmerket |
forhold til dem ble han overasket. Ekte patrioter glemmer ikke fortiden. |
Bilder fra Amazonas |