20 - 25 August

Manaus

I utgangspunktet hadde vi ikke tenk å være så lenge i denne byen, men på

et mystisk vis kommer hun under huden vår og bedøver reisetrangen.

Manaus ligger midt i Amazonas og er en by i millionklassen. Dere som har

kjøpt en flybillett jorden rundt har sannsynligvis vært her og vet hva

vi snakker om, sjansen for at dere kan stoppe lesingen nå er tilstede.

Manaus er havnebyen hvor den kjente Amazonas elven renner forbi. Dette er

egentlig ikke helt korrekt, selve elven som bærer samme navnet som staten

starter først litt øst for byen, men det er sant at den strekker seg hele

veien til Atlanterhavet. Havnebassenget utenfor byen er hovedsakelig fylt

av Rio Negro, en svartmudrete elv som i union med den brune, men klarere

Rio Solimoes og senere Rio Madeira utgjør hoveddelene av Rio Amazonas.

Negro og Solimoes følger hverandre som to autonome elver forent i en.

Kilometervis renner de side ved side, men den svarte Rio Negro er atskilt

fra den brune Rio Solimoes et godt stykke før de blandes og blir til

Amazonas. Rio Solimoes regnes som "kilden" og har sitt utgangspunkt i de

peruanske delene av Andesfjellene .Hvis man tar med alle de mindre

sideelevene, over tusen i antall, som slipper seg inn i elvens vandring

mot Atlanterhavet er det ni nasjoner involvert i skapelsen av verdens

mektigste elv.

Det er nesten forbausende at man har klart å etablere en slik stor by i et

så ubarmhjertig område. 3000 kilometer fra Atlanterhavet der hvor naturen

samler alle sine tenkelige og utenkelige krefter finns det altså

mennesker som har valgt å bosette seg. Nå er de flere en før og teller

rundt 2 millioner individer. Det er sikkert mange grunner til at Manaus

ble til det sentrale strøk av Amazonas, men det er få historikere som vil

skrike høylydt om vi påstår at hun ble forløst som et resultat av verdens

plutselige behov for gummi. I 1840 utviklet Charles Goodyear

vulkaniseringsprosessen og femti år senere tok John Dunlop patent på

luftfylte dekk. Etterspørselen etter gummi førte til et voldsomt

økonomisk oppsving for området, og Manaus ble den første byen i Brasil

som fikk elektrisitet, innlagt vann og et utbygd kloakksystem. Byens

overklasse klarte sågar å etablere en stor og flott europeisk Opera.

Denne ble Men omtrent like fort som suksessen oppstod forsvant drømmen

når den slue briten Henry Wickham greide å smugle ut 70 000 gummitrefrø.

Dette la grunnlaget for det britiske imperiets egen gummiproduksjon i de

asiatiske koloniene, hovedsakelig i Malaysia.

Båten ankommer havna sent slik at vi må sykle gjennom byens skumlere deler

i mørket. Det er fredag og forfjamsede feststemte mennesker roper til

oss der vi kommer rullende med mye og dyrt utstyr. Det oppstod ingen

problemer. En ting skal være sagt om Brasil, vi opplevde få

vanskeligheter og følte oss aldri truet den tiden vi tilbrakte i

Sør-Amerikas mest folkerike nasjon.

Vi legger oss inn på et middels bra hotell i sentrum. Etter en dusj

angriper vi fredagskvelden med innestengt energi etter fire dager på en

trang båt. Vi møter Donna og Veronica, tar et par øl med dem før vi

haster videre i vår jakt på meningsfylte øyeblikk. Vi ender opp på en

studentfest, hører en mann synge om hjertesvik og ser to studenter

utfolde seg i retten til å mene det den andre ikke er enig i. Etter dette

er kvelden blitt til dag og vi trekker ned rullgardinen for alle

nysgjerrige øyne. Dagen etter klarte vi ikke å gjøre mer en å sjekke

Internett og spise mye is.

De siste 1000 kilometerne har sykkelen til Knut lagd mange rare lyder

pluss at bakhjulet er blitt betydelig skjevt. Det er på tide å ta den

med til sykkeldoktoren og se hvilken diagnose han stiller. Manaus er et

u-land når det kommer til sykler, kanskje ikke så rart i et område hvor

det viktigste fremkomstmiddelet er båt. Den butikken vi tilslutt finner

er av den dårlige sorten, det er ingen problemer å spå utfallet av deres

forsøk på å rette opp hjulet. Når vi får det tilbake er det ødelagt på

samme måte som Knut-Mortens ble det i Chile. Det er sprukket innvendig

slik at den eneste løsningen er å skaffe seg et nytt. Oppgaven skal bli

vanskeligere enn vi forventet. Vi ender opp med fåfengte, idiotiske og

mulige utveier. I alle butikkene vi var innom ristet de tilsatte på hodet

av våre forslag til løsning. Du hever kanskje på øyenbrynene av at noe

så simpelt som et nytt hjul skal være vanskelig å anskaffe.

Men et hjul er ikke bare et hjul, det er mange variabler som skal passe

sammen for at det kan brukes.

Vi vandrer rundt i byen dag etter dag, leter etter løsninger og venter

på svar fra blant annet den brasilianske sykkelprodusenten Caloi. Men

ingenting skjer og vi må tilslutt ta et valg. Det er ikke så lang tid

igjen av reisen. Leser dere videre til neste dag for dere vite hva vi

bestemte oss for.

26 - 27 August

Manaus - Barcelona (Puerto La Cruz)

ca. 2000 Kilometer

36 timer

Som dere ser av tallene er dette en skikkelig monsteretappe, og hadde vi

klart dette på sykkel hadde vi vært overlegne vinnere av Trondheim-Oslo

vært år. Vi har nok en gang måtte ty til buss. Denne gang til en såpass

lang etappe, at rundturen i realiteten er over. Spranget på kartet er så

stort at vi ikke kan rettferdiggjøre det på en tilfredstillende måte,

i hvert fall ikke overfor oss selv. Resten av tiden skal vi bruke til å

samle like mange kilometer som de vi gikk glipp av pga bussturen. Dette

blandet med litt badeferie er det som nå gjenstår av turen.

Grunnen til denne lange bussturen er først og fremst problemer med

sykkelen. Min bakfelg hadde vært bulket en stund, men i det vi skulle

sykle ut fra Manaus slo den seg helt vrang. Kastet var blitt mye større,

og dekket skrapte inn mot rammen på motsatt side av drivverket. Bulken

hadde utviklet seg til en regelrett sprekk, og felgen var utenfor

behandligsrekkevidde. Jeg måtte få tak i en ny.

For å gjøre en lang historie kort som det så fint heter, var dette ikke

mulig i Manaus. Selv med en av det brasilianske sykkelmerke Caloi sine

fabrikker i byen, var eneste mulige løsning å kjøpe et nytt "sett".

Felg, nav, kassett, kjede og bakgir. Dette på grunn av at våre hjul ikke

var kompatible med de som ble solgt i butikkene, noe som vi i

etterpåklokskapens baklys må ta selvkritikk for. Det kunne nok bestilles

andre komponenter men det ville koste både tid og penger, og vi var ikke

interessert i å bli sittende fast i Manaus.

Avgjørelsen falt på buss og Venezuela. En 36 timers nonstop buss til

kystbyene Barcelona og Puerto La Cruz, med unntak av et par spisestopp.

Nå viste det seg at den faktisk stoppet i et par andre relativt store

byer i Venezuela hvor vi kanskje kunne fått fikset sykkelen, men en

blanding av søvn og uvitenhet gjorde at vi ikke benyttet oss av disse

alternativene. Ekvator ble likeledes passert i nattens mulm og mørke,

uten fanfare, og uten det ellers obligatoriske bilde med sykkelen.

Selve bussturen var grei nok. Relativt god plass til beina, syklene kom

på uten store problemer og vi slapp å hente fram alle sykkelveksene ved

en bagasjesjekk noen kilometer etter at vi hadde passert grensa.

Det er flaut å måtte forklare dette store spranget, men vi kommer ikke

utenom.