28 August

Barcelona (Puerto La Cruz)

Uten for hotellporten lå Venezuela. Vi hadde fått et lite inntrykk av det dagen

før, men trette av den lange bussturen gikk vi til sengs rett etter lunsj. I

dag var det første gang vi skulle ut å ta pulsen på nok et land, vårt 6. De to

oppdragene som måtte overståes var å fikse nytt bakhjul og få Knut Morten opp

på bena igjen. Halsbetennelsen han hadde pådratt seg i Manaus hadde vist seg

tøffere enn først antatt.

Puerto La Cruz og Barcelona er faktisk to separate byer, selv om det av

overskriften ikke kan sees slik ut. Men det er kun noen få kilometer som

skiller bygrensene. Puerto La Cruz er strandbyen, turistbyen og endestasjonen

for vår busstur. Hotellene ligger mange og høye langs strandpromenaden og

dens tangenter. Vårt hotell ligger noen kvartal fra stranden, en strand som

ironisk nok ikke kunne brukes til bading. Ihvertfall ikke i dagene vi besøkte

byen. Sanden lå ellers bred og myk, men store fareskilt om forurensing holdt

badegjestene på trygg avstand.

Venezuela, hva skal en egentlig si om dette landet nord i Sør-Amerika. En kan

begynne med å nevne Simon Bolivar. Denne frihetshelten var med på å rydde

Venezuela, Colombia og Ecuador for de regjerende spanjolene, og gjennomsyrer

fremdeles hele det Venezuelske samfunnet. Jeg tror ikke noen av de andre

landene vi har besøkt har en tilsvarende dominerende historisk skikkelse. Det

må ikke forståes dit hen at andre land ikke har hatt sine helter, men navnet

Bolivar dukker opp overalt i den Venezuelske hverdagen. Alt fra byparker og

gater til universiteter og Caracas' internasjonale flyplass bærer hans navn.

Myntenheten er Bolivar og når de snakker om landet sitt heter det ikke kun

Venezuela men Bolivar de Venezuela. Det siste finner en eksempler på ved

offentlige informasjonsskilt som er sponset av regjeringen av Bolivar de

Venezuela.

Jeg vet ikke hva dere tenker på når dere hører Venezuela, men blant mine

fordommer fantes for eksempel olje og skjønnhetsdronninger. Det første så vi

mye til, det andre ikke fullt så mye. Oljen finner en først og fremst i og

utenfor landets nordvestlige del, med hovedsete i byen Maracibo. Her er det

ikke mulig å komme utenom det menneskeskapte naturfenomenet, rør. Store og

små, tykke og tynne, enkle og sammensatte følger de hovedveien som en

irriterende lillebror. Vårt "stevnemøte" med den venezuelske naturen blir

hele tiden forstyrret av denne krabaten som krever oppmerksomhet. Rørene går

litt over og litt under jorden, og innimellom danner de til og med portaler i

det de slynger seg i en bue over veien. Du finner de også i andre fylker i

Venezuela, de er på ingen måte begrenset til Zulia selv om de her finnes med

størst konsentrasjon. Skjønnhetsdronninger derimot finnes i en meget liten

konsentrasjon. Venezuela har med jevne mellomrom stukket av med Miss World

tittelen, men disse kandidatene må gjemmes godt vekk fra almenheten. Vi så

nesten ikke noe til de. Kanskje har det noe med ølforbruk og en amerikansk

livstil å gjøre. Landet er den nasjonen i Sør- Amerika vi har besøkt med

høyest tetthet av fastfood kjeder. McDonalds hadde slått seg vei igjennom

jungelen til selv de relativt små byene. Når det gjelder ølforbruket har vi

kun en ubekreftet kilde å komme med når det er snakk om å underbygge de harde

fakta, men etter hva vi har observert under vårt måned lange opphold kan det

ikke være langt fra sannheten. Vår mann presenterte et gjennomsnittlig

forbruk på 2,5 bokser per dag. 50 millioner bokser ble daglig produsert, og

det hele konsumeres av landets 20 millioner innbyggere. Da er alle

aldersgrupper inkludert, fra babyer til pensjonister. Som tilleggsopplysning

kan det nevnes at landets største bryggeri Solar opererer med lettølprosenter

på 4 og vanlig øl på 6,8.

Vi blir liggende i Puerto La Cruz i en dag, og kan ved avreise sette en hake

ved en av de to oppdragene vi hadde satt oss som mål. Jeg har fått meg et

nytt bakhjul, mens Knut Mortens helse fremdeles skrangler.

29 August

Barcelona (Puerto la Cruz) - Piritu

70 Kilometer

22.34 Km/t

Venezuela er varmt, fryktelig varmt. Følelsen er nesten den samme som de

første dagene i Brasil. Ut fra byen går det rolig slik det som regel gjør

under slike forhold. Det er teknisk by-sykling hvor hurtige taktomslag og de

riktige blikkene er avgjørende for å komme trygt frem. Foruten fjellsykling

er dette mitt favoritt område for å utføre de kvalitetene jeg til nå har

ervervet innenfor syklingens verden. Da vi når hovedveien og bebyggelsen

forsvinner øker vi hastigheten. Farten er høy inntill kroppen insisterer på

ta over hjernens kontroll av tempoet. Jeg har vært syk de siste ukene og er

enda ikke helt frisk så takten på tråkket blir justert i forhold til

surklingen i brystet. Det virker som de siste 6 månedene med trening har

forduftet og jeg atter igjen er meg selv, en identitetløs sjel som har mistet

sin viktigste markør. Når formen er borte hva står man igjen med da???

Etter 30 kilometer stopper vi for å spise. Restauranten er av den typen hvor

fluene er like viktig for atmosfæren som maten er for biologien. Men fluene

til tross bevertningen er bra og servitrisen kommer med de riktige

spørsmålene. Kombinasjonen av gjødsel og sol for oss til å fremstå som

supermenn, vi strekker oss mot vårt potensial og som en visnet solsikke i

september ruller vi videre.

Med det karibiske havet på høyre side ruller vi mot dagens avslutning og

ideen om badeferie begynner å luske i bakhodet. Men drømmen blir fort brutt

av oljeraffinerienes monstrøse fremtoning. Hva faen, hvor er det karibiske

eldorado? Jeg har vært i Mexico og sett hvordan en melkehvit strand i

refleksjonen av turkist hav kan gi illusjonen av paradis. Det vi opplever her

er en kopi som ikke engang er blek.

Gretne over at omgivelsene ikke byr på det vi forventet stopper vi ved en

hurtigmatkjede av lokal opprinnelse. Det er en kvadratisk bygning hvor alle

flatene er skinnende rene. De ansatte har dyrt påklistrede foretningssmil,

og det eneste man opplever er en sval bris fra klimaanlegget samt hvit støy

fra CNN sine nyhetsendinger.

Fem kilometer etter den siste stoppen ankommer vi Piritu som ironisk nok er et

feriested der den viktigste ingrediensen er varmen fra det karibiske havet.

Vi kunne altså droppet den siste frityrstekte kyllingen. Da begge er

nyfrelste katolikker løper vi mot sjøen med religiøs overbevisning. Møkkete

og skjeggete hengir vi oss til henne og vaskes fri for de siste seks måneder

med synd. Når sjelen er ren og kroppens mange folder fulle av sand er det på

tide å finne et sted for kvelden.

30 August

Piritu - Cupira

94 Kilometer

24.89 Km/t

Sykdommen slipper ikke og jeg vet at dagens etappe kommer til å bli kort og

slitsom. Veien fører oss innom et utall av små landsbyer hvor persongalleriet

stort sett består av de samme figurene.

Mennene sitter ofte i skyggen og drikker øl, de har som regel konsumert litt

for meget og kan til tider være slitsomme. De spør stadig om hvor vi kommer

fra, svaret må ofte gjentas opptil ti ganger før det går opp for dem at vi

faktisk ikke kommer fra USA eller Tyskland. Den første misforståelsen er

utilgivelig den andre kan aksepteres da det står Made in Germany på alle

sykkelveskene. Når vi spør dem om veien til et bestemt sted er svaret nesten

alltid at det er for langt å sykle eller at det er for farlig. Hvis vi spør

om antall kilometer er svaret ofte at det er en hvis distanse med bil, men

ikke den samme med sykkel. Det er vrient å forstått logikken i denne type

resonnement, og irritasjonen stiger når jeg hører ordet carro (Bil) etterfulgt

av pero (men)og bicicleta (Sykkel). Det kan kanskje høre arrogant ut, men når

man er sliten vil man ikke svare på spørsmål av den typen jeg har beskrevet

over. Man vil heller ikke ha 15 personer rundt seg som stirrer intenst på deg

og det du har med. Vi håper på konsise svar der kilometerangivelsene er 17

fremfor 20. Runde tall er en indikasjon på at de ikke er sikre, men at de

velger å svare fremfor og miste en del av sin manndom. De lider ofte under

macho idealer av den typen der en mann skal vite hvor han befinner seg i

verden. Det sørgelige er at det finns få av de vi har møtt som vet hvor langt

det er til nabobygda. Av dette kan vi kanskje trekke enkle slutninger, men

dette er selvfølgelig ikke stedet for slikt. Det er ingen tvil om at menn i

Sør Amerika ikke er kvinner og omvendt.

Kvinnene er på mange måter like, men de bruker litt lenger tid en herrene før

de kommer frem til de forløsende ordene. De er selvfølgelig også opptatt av å

opprettholde grensen for sin ærbarhet. Hurtighet har sjelden ført noen frem

til dette ettertraktede tullballet. Så de trår med varsomme føtter før de

hogger til. Når det kommer til spørsmålet om distanser er det synd å si det,

men av erfaring så spør vi ikke lenger om slik.

En av de viktige lærdommene jeg har fått på denne turen er at menneskelig

relasjoner er drevet av en nærmest avskyelig egoisme. Når man ferdes på et

fremmed kontinent er det vanskelig å gjenkjenne de trekkene man under

"normale" omstendigheter tar for gitt. De tegnene en nærmest automatisk

leser inn i gestene til de man hjemme omtaler som venner er her som regel

fraværende. Vår selviskhet har til tider gjort oss blinde for det faktum

at vi er en kuriositet der vi hele tiden forflytter oss mellom nye steder.

For dem er vi en enkeltstående opplevelse, men for oss er de noe hverdagslig,

noe repeterende som er med på å utviske det enkelte ansiktets autonomitet.

Etter så lang tid ser vi ikke lenger personen bak masken, de er nå som regel

bare interessante i den grad de er villig til å gi oss det vi spør om og

helst gratis. I ettertid er det kanskje vanskelig å forsvare en slik oppførsel,

men det har vært mange ansikter og mye spørsmål og sist jeg sjekket så var

jorden fortsatt flat.

Da vi ankommer Cupira viser det seg å være en hyggelig liten by med et hotell.

Det betyr at vi har en sjanse til å få sove under tak. Stedet er helt

akseptabelt og til en fornuftig pris så nattesøvnen er garantert et minimum

av komfort.

31 August

Cupira - Charalave

102 Kilometer

25.6 Km/t

Knut Morten slet fremdeles med luftveisinfeksjon, så dette skulle blli nok en

tøff dag. For første gang i Venezuela skulle vi i dag til å klatre.

Hovedstaden Caracas ligger klemt mellom to fjellkjeder her i nord. Den ene

skiller byen fra kysten, og den andre skiller byen fra oss og vår rute. Vi

hadde bestemt oss for å spare Caracas til slutt, og hadde lagt ruten syd for

byen. Like nord for Cupira svingte vi av hovedveien, og takket trafikken og

drikkedepotene for følge. De fortsatte begge strake veien mot hovedstaden.

Vår rute var mindre befolket og bydde på mindre kald drikke. Behovet var

derimot like stort som før, og noen kilometer før toppen var det tegn til

desperasjon. Sykkelflaskene ble vrengt og lokket slikket rent. Kartet vi

hadde fått tak i var ikke særlig godt, det eneste høydemålet som var markert

var Pico Bolivar, landets høyeste fjell på 5007 meter. Et par ting tydet

allikevel på at det ville gå oppover. Ordet Montana og en umiskjennelig

håndbevegelse, en bøyd rist pekende opp, begge servert av en smilende

bensinstasjonsbetjent.

Alt er selvfølgelig relativt, toppen var "kun" på 700 meter. Men det var tøffe

meter. Gautapo nasjonalpark byr på mye grønn natur og allčoverbygde veier,

men den er også meget varm. Den avkjølende brisen som hadde hjulpet oss langs

kysten, klarte ikke å trenge igjennom det tette buskaset. Allikevel

foretrekker jeg slike omgivelser framfor de flatere og mer ensformige

kilometerne langs kysten.

Etter en og en halv times strev nådde vi endelig toppen. Vi hoppet av syklene

og trillet det siste stykke mot frelsen. Et stort rødt, blått og hvitt

Pepsiskilt var malt på den ene sideveggen til en veirestaurant. Det var kun

et par andre gjester der, men vi ble hilst velkommen med et unisont Gringo.

Jeg tror det kommer til å gå en stund før jeg reagerer på navnet mitt når

jeg kommer hjem, man er blitt så vant til å bli tiltalt med det universale

G ordet. Vi har enda ikke helt skjønt hvor på uhøflighetskalaen dette ligger.

Kanskje skal det tillegges forskjellig vekt etter hvilket tonefall det

uttales med. Et par andre slagere er den halvt plystrende "pssst", den

ambivalente "hello my friend" og det ropende "hey!!" i det en allerede har

passert. Denne gang tolker vi gringo som en relativt godlynt hilsen, men

blir allikevel snytt på vannprisene. Det ligger kun en kafe her på toppen,

og vi må ha vann. Ikke det mest gunstige utgangspunktet med tanke på

markedsøkonomiske prinsipper om tilbud og etterspørsel. Vi betaler det

dobbelte av tidligere, men der og da er det verdt hver Bolivar. De

to 1 ˝ L flaskene går ned på høykant, og den verste tørsten er slukket. Vi

benytter anledningen til å gi et overarbeidet åndedrettsapparat en pust i

bakken. Later som om vi sjekker ruten på kartet, før vi setter utfor.

Det går ikke mange minuttene før vi får alt det vannet vi kunne tenke oss og

mere til. Regnskuren har tropiske dimensjoner, og forvandler en hver dump i

veien til et lite basseng. De oversvømte bekkene skyller over veien. Jord og

skitt setter seg fast på allerede godt slitte bremseklosser, og gjør det

etter hvert umulig å bremse. I det jeg må til å bruke skoen for å klare

svingen går det ikke lenger. Nye klosser må på, selv om naturen ikke byr på

ideelle mekkebetingelser. Skruer og muttere plasseres trygt i lomma, ellers

så blir de tatt av strømmen for aldri å bli sett igjen. Med tunga rett i

munnen og vann til opp etter anklene er operasjonen en ubetinget suksess.

Klossene sitter som et skudd, og alle mutterringene er tilbake på plass.

Vi fortsetter mot St.Teresa, McDonalds og Polar. Denne byen som kun er

markert med en liten prikk på kartet vårt viser seg å være en metropolis i

det grønne, og inneholder både hamburgere og bryggeri. Men til tross for

denne overfloden ofrer vi ikke store tiden i St.Teresa, kun et spisestopp.

På andre siden av byen øker trafikken betydelig.

Strekningen St Teresa - Charalave frakter en fram til motorveien retning

Caracas, og er merkbart mer populær enn den alternative fluktruten.

Veien mot Charalave føles lang, men slik er det alltid når det nærmer seg

kveld. En begynner å bli sliten, og i skumringen føler myggen seg sulten og

trygg. Det blir ikke mange stopp, kun en gang går vi av syklene og heller

nedpå litt kald, gratis, alkoholholdig, hjemmelaget appelsinjuice. Charalave

ligger noen meter høyere enn det vi befinner oss for øyeblikket, så

solnedgangen byr på litt romantisk klatring. 10 lange seige kilometer for å

være nøyaktig. I det vi kommer fram til byen blir vi møtt med en kald skulder.

Det er fullt får vi vite i det resepsjonsluken smelles igjen. Hotellet er

gigantisk stort så det virker ikke særlig sannsynlig, men hva skal en gjøre.

Møkkete og svette ser vi kanskje ikke ut som to millionærer. Det er ikke

annet å gjøre enn å sykle inn mot sentrum. 6 ekstra kilometer på

glasskårbelagt motorveiskulder.

Da vi svinger inn på hovedgaten innser vi at det første hotellet godt kunne

vært fullt. Det feires grand siesta, og gatene er overfylt med mennesker. Vi

begynner mentalt å forberede oss på å måtte sykle videre. Andre forsøk ender

som det første, vi blir sendt i retur før vi i det hele tatt har rukket og

spurt om noe som helst. Det ser ikke lovende ut. Irritasjonen og oppgivenheten

er i ferd med å få et skikkelig kvelertak på optimismen. Men vi er heldige, i

det vi er i ferd med å bli avvist fra det tredje hotellet ombestemmer

resepsjonisten seg. Han har allikevel et rom ledig. Jeg vet ikke om han mener

det ikke egner seg til utleie, eller om det er slike som oss han gjerne vil

holde på avstand. Vi takker og bukker, og ender nok en gang opp i

dobbeltsengen.

1 September

Charalave - La Victoria

72 Kilometer

24.9 Km/t

Dagen startet i velkjent terreng. 6 kilometer med glasskårbelagt

motorveiskulder. Det går oppover og første pause holdes allerede ved hotellet

som avviste oss i går. Det er ikke mange minuttene siden frokost, men jeg er

allerede rukket å bli meget tørst. Luftfuktigheten er høy og svetten renner.

Mens vi sitter med hver våre to flasker juice stopper det to andre syklister

for å spise. Jeg vet ikke om det er oppladning eller energierstatning det er

snakk om, men de går til fatet med et målbevisst blikk. Det arrangeres

turrenn for syklister denne dagen, og overfor oss sitter to av favorittene.

Den ene arepasen (maisbrød) etter den andre forsvinner ned i sluket,

her satser man tydeligvis på seier. Vi skøyer litt med tanken på å slenge

oss med, spolere vinnersjansene for arepasgutta med fullt pakkede sykler men

slår det fra oss. Dagens økt kaller.

Etter arepaseventyret går det videre oppover. Områdene nord og syd for Caracas

er preget av kupert terreng, med topper som strekker seg over 2000 meter.

Fullt så høyt skal vi heldigvis ikke denne gang. Høydemåleren stopper på godt

under det halve. Allikevel er det bratt nok til at Knut Mortens humør er på

dalende fot, selv om han selv kanskje vil benekte dette i ettertid.

15 kilometer fra Charalave møter vi motorveien fra Caracas. Vi svinger til

venstre mot Valencia og straks blir alt så meget bedre. Vi får igjen de

høydemetrene vi hittil har klatret og mere til. Det føles nesten som litt

juks at nedkjørselen aldri tar slutt. Bortsett fra litt småregn er livet

plutselig til å leve, helt til Knut Morten punkterer for andre gang. Første

gang var i bakkene oppover, men nå er det nok. Humøret som ikke var helt på

topp til å begynne med får seg enda et dykk, og sykkelen, landet og været får

som bestilt. Mens vi står der, Knut Morten bøyd over sykkelpumpen og jeg

tilbakelent på autovernet stopper det en bil. Ut spretter en mann, ikke

spesielt høy og ikke spesielt tjukk. Han ser ut som en fjellrytter, og det er

han nok også. Sykler gjør han ihvertfall, Schwinmerket på trøya avslører han.

Han spør om vi trenger hjelp, og blir stående å prate en stund etter at vi

har takket nei. Han har selv syklet rundt i sør amerika som yngre. Mannen er

fremdeles langt fra pensjonistalderen, men har levd et par år lengre enn oss.

Han ønsker oss lykke til, og sier at dersom vi sykler innom Maracy så må vi

stoppe og hilse på.

Etter sykkelprat og lapping er det tid for mat. Vi trenger ikke lete lenge før

det dukker opp en veirestaurant på vår side. Vi svinger av og stiller syklene

mot veggen. Det er Knut Mortens tur til å kjempe i kø, heldigvis. For man må

faktisk kjempe i køen ellers så blir man suverent forbigått.

De andre kundene utviser ingen skrupler og personalet opptrer med en form for

rasisme. Dette er ikke et engangstilfelle, langt derifra. Hvis man ønsker

servering må en finne seg i å vente. Det gjelder ikke kun for oss "hvitinger",

men føles tydligere enn det vi opplever at de andre kundene må igjennom.

Etter å ha slåss for og vunnet et par arepas går resten av dagen rolig for seg.

Helt til vi etter 70 kilometer svinger av mot La Victoria. Det er en stund

siden vi fikk tak i drikke sist, og denne mellomstore byen bør by på det vi

trenger. Vi stopper innom en gammel kjenning og kjøper brus og McSundae.

Deretter er det tilbake på motorveien, trodde vi. I det vi skal til å svinge

ut på den beste av alle sykkelstier kommer sirenene opp på siden av oss.

Først tror jeg at de har tenkt seg forbi oss, i jakten på en farligere

trafikksynder, men trafikksynderen er oss. Bilen stopper, og ut hopper to

menn i uniform. Den nærmeste med et vilt uttrykk i ansiktet. Jeg vet ikke om

det er fordi han er oppriktig bekymret for vår helse, eller om han rett og

slett er gærn. I alle tilfellet er det best og ikke ta noen sjanser, mannen

har tross alt pistol i beltet. Skulle vi forsøke å sykle i fra de, er det

ikke godt å si hva som ville skje. Forsiktige og litt feige bøyer vi oss for

overmakten, og gjør et forsøk på å finne den alternative ruten de foreslo.

Vi kommer ikke langt. Det er ikke lenge før mørket kommer, så vi gidder ikke

mer. Et par og 70 kilometer får holde for i dag. Vi går på leting etter et

sted å sove, og ender opp på et altfor dyrt hotell uten kabel-tv. Snyteri.

Bilder fra Venezuela