2 September

La Victoria - Valencia

90 Kilometer

25.8 km/t

Vi setter oss til bords i god tro, et såpass dyrt hotell må da ha frokost

inkludert i prisen. Kvelden i forveien hadde vi for sikkerhets skyld henvendt

oss til resepsjonisten, som fnøs fornærmet over at en kunne finne på å spørre

om noe sånt. Vi bestiller to american breakfast, og behøver ikke vente lenge

før to romslige porsjoner, som seg hør og bør når en beskriver noe som er

amerikansk, plasseres foran oss. Pølser, bacon og brød skylles ned med

ferskpresset appelsinjuice, livet er herlig. Mette svaier vi tilbake til

hotellrommet. Dagens slit nærmer seg, og er kun et par svette sokker og et

soveposetrekk unna. De førstnevnte passerer den sosiale testen, og trekkes

på til enda en dags arbeid. Soveposen stappes ned i den ene frontrolleren,

og vi er klare til utsjekking.

Nå skulle det vise seg at frokosten allikevel ikke var inkludert, og med ett

var dagens matbudsjett halvert. Det betydde mindre kald drikke og null

sjokolade. Mangel på frokost var i det hele tatt en gjenganger ved samtlige

av de billige og middelsdyre hotellene vi besøkte i Venezuela.

Tilbake på hovedveien gjør vi et nytt forsøk på å finne politiets alternative

rute, denne gang med større hell. Dagslyset gjør det mulig å lese veiskilt,

og å finne lokale personer som en kan spørre om veien. Sidesporet følger nær

motorveien fra i går, som hele tiden er innenfor synsrekkevidde. Den ligger

der og frister med sin brede og flate skulder, kun et par hundre meter unna.

Etter 3 kvarter brister uunngåelig boblen. Abstinenssymptomene er blitt

tiltagende kraftige, og vi bare må tilbake på hovedveien. Skulle det koste

en ny konfrontasjon med politiet så får det så være. Vår vei krysser under

motorveien for andre gang, da vi bestemmer oss for å bære syklene opp

skråningen til den attraktive firefeltsveien. Hellingen er bratt og gjørmete,

men til slutt er vi tilbake der vi hører hjemme; På den korteste strekningen

mellom A og B.

Resten av sykkeldagen forløper uten de store hendelser, og vi når fram til

Valencias utkantsbebyggelse rundt klokken 17. Den gir en følelsen av storby,

kanskje den største så langt i Venezuela. Fra utkanten inn mot sentrum

passeres i tur og orden industri, fornøyelsespark, kjøpesentre og boligblokker.

Det eneste vi vet om byen er hentet fra et par linjer på dårlig engelsk som

står trykt på baksiden av kartet vårt. Det er i ferd med å falle fra hverandre, men

en kan skimte noe om landets eldste by. Til og begynne med er det i det minste

en meget trafikert by. Den er knutepunktet mellom øst, vest og syd

(ser en bort i fra sydøstlige Venezuela som er tynt befolket), og bilene står

tett. Flere hadde nok gjort det klokt i å ta sykkelen fatt. Utfra bilrutene

kikker overopphetede familier fram i det vi snegler oss forbi Chevroleter og

Chryslere. Ansiktene i baksetet roper om hjelp, mens far sitter foran og

banner. Til ingen nytte, trafikken står okke som.

Til slutt står et skilt og viser vei til sentrum. Vi krysser igjennom køen og

triller ned den siste bakken. Bussholdeplassen ligger til høyre, matbutikker

og postkontor til venstre. Byen som fra utsiden så stor og moderne ut, har

skiftet ham. Denne delen av byen ser ikke spesielt innbydene ut, og det er i

ferd med å mørkne. Ikke tidspunktet for en storstilt leteaksjon etter byens

beste hotell. Vi kikker ned sidegatene på vei innover, og finner hurtig en

som ser grei ut med et innbydende hotell. Fasaden er enkel, men søppelfri,

og eneste hull i veggen er en smal elektrisk dør som styres av dørvakten

innenfor. Samme mann tilbyr også kondomer og styrer hotellets filmkanal. Vi

har vært der før, speil på veggene og TV'n boltet fast i taket. Fjernkontroll

er egentlig unødvendig da utvalget er porno eller porno, men vi tar høflig i

mot den sammen med en bøtte med isbiter. Alt som er kaldt og/eller flytende

er verdt sin vekt i gull.

Etter en kort dusj tar vi turen ut for å finne noe å spise. Utvalget er

begrenset og vi ender opp med en mindre god pizza. Resten av magesekken fylles

opp med Cola og potetgull.

3 September

Valencia- Tucacas

103 kilometer

23.43 Km/t

Det har aldri vært lett å rive seg løs, verken fra god søvn eller et bra

hotell. I natt har vi vært innhyllet i begge deler, og våkner i de minuttene

da det fortsatt er anstendig å bare betale for en natt. Men dersom alt hadde

gått galt ville resepsjonisten sannsynligvis hatt anledning til å presentere

en timebasert betalingsplan. Som de fleste sikkert skjønner har de siste 15

timene blitt tilbrakt på et av Venezuelas mange bordeller, eller som de selv

ville ha kalt det, og kun ødelagt av en fri oversettelse, "Sexhotell".

Så en varm septembermorgen i en dårlig del av Venezuelas eldste by har vi

nettopp blitt ristet til liv av vellystens universelle lyder. En forklaring

er kanskje påkrevd, siden jeg nå både skriver om og i kroppslig form har trådd

inn i et univers som for folk flest bare omtales via moralens språkkoder?

Det er selvfølgelig ingen ferdiglagde stier som fører ut eller inn av disse

institusjonene. Og like lite som de på forhånd er opptråkkede har de heller

aldri vært helt igjengrodde. Både tilbyder og etterspørrer er i slike

omgivelser prisgitt symboler som både tiltrekker og frastøter omverdenen. Det

gode menneske er han eller hun som i de fleste tilfeller, og særlig offentlig,

blir forbitret og harm over den virksomheten som er slike steders livsnerve.

All deres forargelse er ofte et resultat av fantasi og/eller

andrehåndsinformasjon, som regel produsert av media og andre skamfulle syndere.

Det gode menneskets største problem i disse sammenhengene blir for det første,

og dette er nærmest selvsagt, i kraft av å være godt har de sjelden eller

aldri opplevd de etablissementer som her omtales. For det andre er de som

regel drevet av forholdsvis konvensjonelle ideer om moral, der skillene

mellom rett og galt ofte oppfattes som absolutte. For personer som ikke

erkjenner at verden stort sett består av grå felter som kompliserer moralske

prinsipper, blir det en smal sak å felle dom over det som umiddelbart føles

galt. Og det er nettopp dette føleriet som er fundamentet i slike

betraktninger. Dommene er løsrevet fra enhver form for systematisering eller

reell innlevelse.

Da vi tar farvel med horer, horebukker og halliker er vi ikke lenger sikker på

hvilken kategori vi selv tilhører. Dersom det gode mennesket hadde vært

tilstede kunne det sannsynligvis vært behjelpelig med vår plassering.

Valencia er en stor by, og med de obligatoriske problemene forlater vi henne,

selv om vi enda ikke har støtt på John Carew. Den nyblivende katolikk, som i

samarbeid med John Arne Riise har ført det norske fotballandslaget inn i den

åndelige tidsalder, ankommer ikke vårt avtalte møte. Irritert og

desillusjonert over kjendisens behandling av likesinnede sykler jeg over noe

glasskår og punkterer.

I løpet av denne reisen har vi bare noen ganger vært langt unna innformasjon

fra de store begivenhetene i Norge, og jeg må med litt skadefro erkjenne at

Norge igjen har blitt en c nasjon i fotball. Dette er en tilværelse som

formodentlig passer våre fryktløse menn bedre en dansken i hansken. Hva er

det disse mannfolka ikke får til? Jeg får krampe i flere av kroppens vitale

organer de gangene spillernes røst forenes og siver ut av munnen til

Henning Berg, landslagets kanalisator og moralformidler. Hvis noen har lyttet

til hva denne personen har å si, kommer man hurtig frem til at skikkelsen

likegodt kunne snakket med rasshølet. Ut av kjeften dumper den ene plumpe

setningen etter den andre som verken formidler forståelse eller medlidenhet.

Det sørgelige er at han antakelig behersker posisjonen som talsmann bedre en

rollen som lagets sentrale midtstopper. Noen må fortelle Henning at spillet

først og fremst utføres ved hjelp av beina, og ikke med armene hengende rundt

halsen til motstandernes offensive spillere.

Etter at jeg har lappet dekket triller vi videre mot kysten. I dag skal noen av

Venezuelas flotteste strender åpenbare seg, og gledesbakteriene har allerede

satt inn angrepet på sentralnervesystemet. Vi liker å gjøre ting som er

morsomme og behagelige. å senke kroppen ned i væske som holder 33 grader er

under de riktige omstendighetene svært komfortabelt, men i dag er det artigere

enn det er bekvemt. Den viktigste grunnene til dette er at vi i møtet med

havet fylles av barnlighet, og som to mindreårige begynner vi å lekeslåss, i

opphisselsen glemmes solen som svir rygg og bryst. Konsekvensen av de 30

minuttene med lykkelig naivitet blir tre dager hvor sekken er et helvete å

bære, samt netter som må tilbringes i stabilt sideleie.

På tross av svikefulle naturelementer er dagen super. Ved en bensinstasjon i

Boca de Aroa møter vi en finsk zoologistudent. I fellesskap med andre

aspirerende zoologer fra universitetet i Merida er han på vei til en øy som

skal inneholde det zoologer er forferdelig opptatt av. Toivo og professoren

hans foreslår steder vi burde oppleve, samt veier som gjør ankomsten til de

angivelige områdene enklere.

45 minutter senere er vi på veien igjen, og selv om vi glemte å utrette det vi

egentlig besøkte bensinstasjonen for, et måltid mat, er det fortsatt en bra

dag. Men kroppen må ha nye næringsmidler, så 10 kilometer senere må vi gi

etter for dens kompetente overtalelsesevne. Ved en veirestaurant bestiller

vi pizza og kald kokosnøttmelk. Pizzaenes hovedingrediens bortsett fra ost

er ansjos, noe som ikke faller helt i smak hos Knut. Selv syntes jeg det er

godt inntill et visst punkt der det blir forferdelig salt og jeg må bestille

mer å drikke. Ansjos er forøvrig en viktig del av det venezuelanske

kostholdet. Da måltidet er fortært er kvelden bare en halvtime unna, og det

er på tide å finne et sted hvor vi kan tilbringe natten. Vi er nå i Venezuelas

svar på Acapulco. Her hvor de rike og berømte forenes presses prisen

kolossalt, og de mindre heldige støtes ut i områdets periferi. Da velstand er

synlig på alle gatehjørner opplever vi dagens første problem. De siste

kontantene ble brukt på mat og kokosnøttmelk og har sågar påført oss

et likviditetsproblem. Men hvordan kan penger være et problem her hvor alle

har så mye av det? Forklaringen er av det enkle slaget, minibankene tar kun

Mastercard, og med vår versjon av friksjonsfrie penger, Visa, blir verden

brått mer vrien. Etter mye leting og forbannelse finner vi tilslutt et hotell

hvor vi kan benytte oss av de bankkortene vi er i besittelse av.

Overnattingsstedet er greit, det er til og med en bra restaurant der hvor vi

spiser hver vår venezuelanske versjon av paella. Dette måltidet var det

dyreste, men ikke det eneste gastronomiske innslaget på denne turen.

4 September

Tucacas - Chimpire

122 kilometer

25.68 km/t

Dagen i dag blir spennende på mange måter. For det første antar vi at det er

for langt å sykle hele veien til Coro, som ligger ca 210 kilometer unna. Men

dette er ikke den eneste variabelen som er med på å skape tvil. De viktigste

momentene kan oppsummeres slik. Det er uvisst hvorvidt stedene vi kommer til

er store nok til å gi oss husly. 40 varmegrader er ikke de behageligste

omgivelsene å samle krefter i etter en slitsom dag. Et annet problem er

væsketilførselen, kartet vi har til rådighet indikerer at det er relativt

store avstander mellom de stedene som er sikre depoter for dette formålet.

Så før vi forlater Tucacas, fyller vi alle mulige beholdere med isbiter som

vi kjøper på et av de mange utsalgsstedene som flankerer byens hovedgate. I

et av mine geniale øyeblikk fyller jeg også en av drikkeposene vi kjøpte av

de amerikanske tv-stjernene med det frosne vannet. Knut avstår fra å følge

mitt forslag, da det forkludrer det pedantiske og til tider forferdelig

irriterende pakkesystemet hans. I løpet av dagen vil det vise seg at under de

rådene forhold var vannposeløsningen meget anvendelig. Fem timer senere, og et

ter konstant påvirkning fra den brennhete solen, kunne jeg fortsatt drikke

iskaldt vann. Knut derimot måtte ta til takke med forfriskninger som holdt

oppkvikkende 35 grader.

I dag starter syklingen med noen lange slake motbakker. Omgivelsene endrer seg

fra sandens gulbrune til jungelens typisk grønne i det vi entrer Parque

Nacional De Morrocoy. Fremfor oss blir veien fortært av skogen som blir vår

nye følgesvenn. Den har eksistert her i tusenvis av år, og i det siste tiåret

har den forbredt seg på de to som i dag skal passere. Der de kommer rullende

drømmer de om en dag med fremdrift, de ønsker bevegelse, noe som kan

rettferdiggjøre deres eksistens i den teknologiske tidsalderen. Den første

timen er tempoet høyere en behagelig, men dette er forflytningens pris, og en

de er villig til å betale.

Etter 40 kilometer kommer vi frem til Yaracal. Yaracal er et tettsted med ca

1000 innbyggere, og en plass der fordommer er det beste navigasjonsinstrumentet.

Det er fortsatt problemer med pengebeholdningen, og hodebryet burde ideelt

sett vært løst i Tucacas tidligere i dag. Men rastløshet og stress førte til

at vi ga opp etter et par forsøk med negativ respons. Og fordi vi som regel

utsetter de vanskelige gjøremålene, bestemte vi oss for å prøve igjen ved en

senere anledning. Nå er vi altså i Yaracal og sulten har begynt å gjøre seg

gjeldende. Etter å ha samlet sammen de myntene som er igjen i styretaskene,

kjøper vi to kyllinger og en flaske brus. Fordi den regionen vi skal sykle

igjennom de to neste dagene er et dårlig område for de bankkortavhengige, er

vi nødt til å skaffe kontanter. Det finnes en bank her, men vi regner med at

det er fåfengt å håpe på at de skal ha en seddelautomat som er kompatibel med

våre kredittkort. Så sjansen vår blir at det skal være mulig å veksle 50

amerikanske dollar som har vært med på turen siden La Paz. Da bankfunksjonæren

trekker på skuldra av vår forespørsel blir ting litt mer innviklede. Bedrøvede

forlater vi banken, og regner med at de neste dagene blir uten mat og med vann

kun fra kloakkbefengte bekker. Men i det vi er ferd med å sette oss på

syklene kommer bankens sikkerhetsvakt ut, han gir oss opplysninger om hvor

det er mulig å veksle pengene. Det skal øyensynlig være en kinesisk kjøpmann

på stedet som handler med utenlandsk valuta. Mannens navn er Hr Lhong, og er

vanskeligere å finne enn det man først skulle tro, stedets størrelse tatt i

betraktning. Sikkerhetsvakten sender oss i retning av en asiatisk

dagligvareforetning, noe det er overraskende mange av på stedet. Forslaget

hans viser seg å være galt, men eieren kjenner Hr Lhong og sender oss over

gaten i retning av en falleferdig bygning. Fasaden til huset vi står ovenfor

inviterer ikke til økonomiske transaksjoner, og vi er egentlig fornøyde da den

lille jenta i døren skjønner mindre av oss en det vi gjør av henne. Så står vi

på bar bakke igjen, den materielle navlestrengen er i ferd med å strekke seg

til bristepunktet, og vi begynner å frykte for vår individualitet.

Vi gir ikke helt opp, og etter å ha satt oss ned og systematisert de

opplysningene vi hadde samlet om Hr Lhong, kom vi ved hjelp av

eliminasjonsmetoden frem til at pengemannen måtte bo i det mintgrønne huset

ved siden av Ling y Lhong`s Supermercado. Jeg banket på døren, og etter 30

sekunder dukket det opp en person som på ingen måte undergraver det

tradisjonelle bildet av den kinesiske foretningsmannen. ( Her må det påpekes

at jeg har litt erfaring med slike personer etter å ha tilbrakt noen måneder

i Singapore og Malaysia. Det må også nevnes at de kinesiske kvinnene i hvert

fall i Singapore er 10 ganger verre enn mennene.) Først ga han inntrykk av at

det ikke var gjennomførbart å veksle seddelen akkurat nå, men hvis vi kom

igjen om et par timer så skulle han se hva han kunne bistå med. Da vi

innformerte om at det ikke var mulig for oss å vente pga at vi måtte rekke

frem til Chimpire før mørket falt på, lyste ansiktet hans opp, og han kom med

et forslag som resulterte i at kursen ble svært uanstendig. Med små grep fikk

han oss akkurat dit han ønsket. Målet var å gjøre oss rastløse for deretter å

innkassere fortjenesten gjennom en dårligere kurs enn det man kunne forvente,

selv på et slikt sted. Lange i maska forlot vi Yaracal med mer penger enn da

vi ankom, men med mindre enn det som var bra for stoltheten. For første gang

på turen ble vi lurt på en så nnlysende måtte at alle parter var klar over det

som skjedde.

Da vi endelig var på hjulene igjen hadde vi brukt 2 timer på løse noen av

Yaracal sine hemmeligheter. Tidssløseriet resulterte i at tempoet ble skrudd

opp, og sågar at de stille stundene med gode opplevelser ble byttet ut med

kroppens tanketomme overlevelsesinstinkt.

Veien frem til Chimpire var belagt med hard berg- og dalbanesykling, samt en

forferdelig sol. På slutten av dagen ble vi hjulpet i begge hensende av en

avkjølende medvind som var snill og fulgte oss de siste førti kilometerne.

I dag var den i godt lune, og endelig på vår side. Før den dukket opp hadde

strålene fra solen omdannet svetten til saltkrystaller som størknet i morsomme

formasjoner på ferden nedover ansiktet. Og når vi nådde frem til Chimpire så

det ut som om noen hadde tatovert ansiktene våre med utalige mel-figurer.

Soleksponering i dette omfanget er sikkert ikke en anbefalt levemåte for modeller

som livnærer seg av silkemyk hud. Dette har enda ikke blitt et problem for

oss, men det kan det kanskje bli?

Chimpire er ikke noe mer enn en bensinstasjon som i kompaniskap med et par

butikker har blitt til en prikk på kartet. En gang i fremtiden vil hun kanskje

blomstre og vokse seg stor. Da vi rullet innom hadde innbyggerne enda ikke

tatt konsekvensen av denne muligheten. Her hadde verken trendforskere eller

interiørdesignere fått øst ut av sine uviktige kunnskaper, og det føltes

egentlig ganske bra.

Chimpire er en plass uten offisielle overnattingsmuligheter. Fraværet av de

riktige tegnene viste seg allerede i inngangspartiet, og vi konkluderte kvikt

med at det var bedre å sykle mot Coro og la skjebnen avgjøre hvordan natten

skulle bli. Når man bestemmer seg for å la tilfeldighetene råde er det som

regel akkurat dette som skjer, og ofte hender det så fort at man ikke er helt

sikker på hva det er som foregår.

Bak oss oppfanger vi lyden av gjenkjennende ord, de artikulerer setningen

" Hello my friend", og da vi snur oss rundt ser vi inn i et ansiktsuttrykk

som det på stående fot er vanskelig å plassere. Noen av leddene i dette

hendelsesforløpet deler vi sikkert med mange av de som har feriert på

sydlige breddegrader. Og etter å ha vært på tur i syv måneder dannes det

etter en stund forsvarsmekanismer mot slike henvendelser. Selv om de som

regel er harmløse utvikler noen av dem seg til slitsomme opplevelser.

Med et smil som rekker herifra til Oslo blir vi møtt av mannen som i løpet av

noen timer blir vår første venezuelanske kamerat. Juan Pablo Sorin lurer på

hvor vi har vært, og hvor vi er på vei. Vi innlemmer han i vår historie, men

da vi forteller at Coro forhåpentligvis er kveldens destinasjon, strekker han

armene i været og spytter mot en katt som tasser forbi på hans venstre side.

Vi skjønner fort at det ikke kommer på tale å stikke av mot nye strøk da han

med et bestemt ansiktsuttrykk sier at han skal høre om de har sengeplass på

det gamle hotellet. Sorin er i slutten av femtiårene, tynn og trekker litt på

det høyre beinet der han haster av gårde mot vår bekvemme natt. Hotelldriften

ble lagt ned i fjor, men det krever ikke mange ord fra vårt bekjentskap før vi

har sikret oss madrasser også for denne natten. Kona i huset må bare vaske

rommet før vi får ta det i bruk. Seansen tar en time og står ikke tilbake for

det som er god norsk bestemorstandard. Det er hjerteskjærende å se

fruentimmeret som veier mellom 150 og 200 kilo stavre seg opp og ned en smal

trapp for at to skitne syklister skal få et rent sted å sove. Prisen på rommet

blir 7 dollar, noe som er billig i dette landet.

Etter at hotellets matriark har sluppet oss til, og dusjen har vasket vekk de

hvite figurene i fjeset, banker det på døren. Utenfor står Juan med den samme

minen som for to timer siden, det symmetriske smilet har et snev av

karikaturtegnerens spisse penn, men inviterer på en underlig måte til

fortrolighet. Han byr oss på middag, noen øl, og sin livshistorie. Vi takker

ja til alt, og sammen går vi ned til det lokal spisestedet.

Da maten kommer på bordet er det en venezuelansk versjon av den norske

husmannskosten. Hovedingrediensen er oksekjøtt, bønner, ris og frityrstekte

bananer. Knut kan ikke fordra bananene og overlater dem til meg. Med glupsk

appetitt sluker jeg både hans og mine, og skyller de tunge svelgene ned med øl.

øl i Venezuela er ikke som hjemme. Her inneholder det som motsvarer den vanlige

ølen i Norge 6.7 prosent alkohol, og alt under denne grensen er for den lette

versjonen å regne. En utgave de lokale mennene fnyser av, og som de hevder

blir produsert for barn og kvinnfolk. Vi ønsker verken å fremstå som det ene

eller det andre så den "sterke" versjonen blir også vår drikke. For øvrig må

det påpekes at Venezuelansk øl har en høy stjerne internasjonalt, noe som ikke

er helt ubegrunnet. Polar er den største produsenten, og en kald utgave av

deres pilsner smaker bra etter en slitsom dag. Juan opplyser oss om at

Venezuelas ølprodusenter fremstiller mellom 22 - 30 millioner flasker hver

dag. Dette blir drukket opp i løpet av 24 timer. Venezuela har ca 17 millioner

innbyggere så regnestykket er ikke komplisert. Men husk å trekke fra 1/3 barn

som forhåpentligvis ikke er med i statistikken.

Jeg nevnte at Juan ble vår første kamerat. Og her legger jeg trykk på ordet

kamerat, som sikkert kunne vært byttet ut med det mer nøytrale

felleskapsbegrepet venn. Men for at vårt møte med Sorin skal få det riktige

historiske suset velger jeg å benytte meg av språklige klisjeer.

Juan er middelklasse sønnen som ble revolusjonær på den tiden Che Guevara og

Fidel Castro snek seg rundt i den cubanske jungelen, bestemte på å styrte det

amerikanske marionettstyre til Fulgencio Batista. Som tilhenger av revolusjon

i Latin-Amerika ble han tidlig medlem i SLV (Socialismo Libertad de Venezuela).

Dette var en organisasjon som i tilegg til å forsøke og bedre de undertryktes

kår i Venezuela også støttet de revolusjonære ideene som åpenbarte seg på Cuba.

SLV var en sammenslutning som opererte i undergrunnen av det politiske

systemet. Og fordi Venezuela historisk sett har hatt et bra forhold til USA,

(Venezuela er et av verdens største oljeproduserende land, og den viktigste

for amerikansk forbruk.) var det ikke alltid like lett å arbeide for

frigjøring i den kalde krigens skjæringspunkt.

Da Sorin sine sterke sider verken var jungel, enstavelsesretorikk eller væpnet

konflikt, var det forstanden som var ment å bli hans viktigste redskap i

kampen for "rettferdighet". Som tjueåring ble han sendt til Duisburg i det

tidligere øst-Tyskland. Her skulle kombinasjonen av riktige utdannelse og

dannelse bli en tilvekst for SLV på et senere tidspunkt. I Duisburg tok han

fatt på studier i kjemi. Men i løpet av den perioden han var i øst tyskland

forsvant SLV fra det politiske landskapet, og han sto midt i Europa uten

økonomisk ryggdekning. På mange måter var det greit at båndene til SLV ble

brutt. På universitetet hadde han møtt den jenta som skulle bli hans første

kone, og han var ikke klar for å forlate europeisk jord.

Og mens Juan Pablo Sorin snakker om fortiden, leker Brasil med Venezuelas

fremtid i bakgrunnen, på tv vises det en VM kvalifiseringskamp i fotball,

og hjemmelaget sliter. Juan bryr seg ikke, han hevder at det er nesten ingen

som interesserer seg for fotball i Venezuela, baseball er nasjonalsporten og

Venezuela er storprodusent av talenter til den amerikanske ligaen.

Det sterke ølet er i ferd med å bedøve alle rundt bordet. Vi er på vår syvende

og de fortsetter å komme. Hver gang vi tar den siste slurken vifter Sorin i

luften, og en ny blir brakt til bordet. I Latin Amerika stopper man ikke å

drikke før verten er fornøyd. Halv tolv er vi kommet til dette punktet, og

da er Knut for å si det utilslørt, flaut full. Når vi prøver å betale Sorin

for drikken vifter han pengene bort, han ser oss hardt inn i øynene og ord

som "amigo" og "hermanos" er essensielle i avskjedsprosedyren. Knut vrøvler

et eller annet om mer å drikke, og om det finns noen bra damer her. Jeg gidder

ikke å oversette, og trekker han med tilbake til hotellet. Han sovner fort i

en ukomfortabel stilling, og jeg går ut og handler vann.

5 September

Chimpire - Coro

99 kilometer

24.97 km/t

Dagen starter med et smell, Knut snubler i den ene sykkelbaggen på vei til

denne morgenens uunngåelige startsted, toalettet. Imens han gjør sitt, ligger

jeg og kjenner på formen, joda den kjennes bra. Et ypperlig utgangspunkt for

en dag som starter med noen slitsomme bakker.

Vi forlater Chimpire uten å få sagt farvel til Juan, han var ustø på veien

hjem i går så han sover sikkert fortsatt.

Når bakkene begynner finner jeg fort ut at kroppen ikke er like bra som den

føltes i dag tidlig. Det eneste jeg kan trøste meg med er at Knut har det

langt verre. Han er sliten allerede etter fem kilometer mens jeg holder fem

til før jeg må innse at alkohol er en dårlig oppladning for fysisk

utfoldelse. Så vi tusler av gårde, og stopper der det er mulig å få kjøpt

drikke. Stedene kommer tettere nå som vi nærmer oss Coro.

Etter en stund skiller vi lag, Knut tar det roligere for å fotografere, mens

jeg sykler videre. 30 minutter senere stanser jeg og venter på han, Det tar

lang tid før han kommer, og jeg begynner å lure på om han har fått problemer,

kanskje han har punktert? Jeg har pumpen så det ville vært dumt, og

ensbetydende med at jeg må snu å sykle han i møte. Da han endelig kommer,

viser det seg at han hadde blitt stoppet av en Venezuelansk familie på tur

som gjerne ville ha et familiebilde sammen med den spreke alkoholikeren. Knut

stilte selvsagt opp som den hyggelige fyren han er. Men i løpet av seansen

klarte han å slippe ut noe av sitt kloakkfylte indre. Det hadde den

umiskjennelige stanken av gårsdagens fyll, og det ene barnet begynte

demonstrativt å holde seg for nesen mens hun pekte på synderen.

Tjue kilometer før Coro holder det på å gå alvorlig galt. Knut ligger foran i

en nedoverbakke mens jeg ligger i dragsuget og kontrollerer farten ved å

heve og senke overkroppen. I det vi nærmer oss en av innfartsveiene til byen

raser det en bil forbi og avskjærer oss. Jeg får ropt noen advarende ord som

fanger Knuts oppmerksomhet. Dette gjør at han med et nødskrik unngår å bli

kjørt ned. Det er den mest vannvittige unnamanøveren jeg har opplevd, og

hjertet er i halsen i flere minutter etterpå.

Inngangspartiet til Coro er langt, flatt og vindfylt. Vi er igjen heldige og

får vinden i ryggen. Vi fyker av gårde i 45 kilometer i timen, det er

fantastisk morsomt, men ikke helt uten risiko. Veien inn til bygrensen er

omkranset av mennesker som forsøker å selge alt fra tradisjonelt fremstilte

meierivarer og skinnplagg til Whisky og piratkopierte Playstation spill. De

driver en meget aggressiv markedsføring, og enkelte av dem har ingen

problemer med å forsøke og stanse oss ved hjelp av egen fysikk. Det gjelder

å holde tungen rett i munnen og svinge i riktig øyeblikk. Foran oss sykler

to smågutter på BMX-sykler uten gir, men dette hindrer dem ikke fra å sykle

meget fort, og vi tar dem ikke igjen før sentrumsgatene viser seg. Vi roter

rundt i byen en stund før vi finner et brukbart overnattingsted.

6 September

Coro ( Del 1)

Etter 10 dager sykling gjør det godt med et par dager i ro. Spesielt nå når vi

endelig har fått penger mellom henda igjen. Mange av bankene her i landet har

ikke dekning på norske visa- kort, og de siste to dagene har det holdt hardt.

De varme dråpene i sykkelflaksene har måttet rasjoneres. Skal en belage seg

på kortbruk på slike turer er det nok en fordel å ha med seg et par

forskjellige. I Venezuela var mastercard mer utbredt og lettere å bruke enn

visa.

Med penger til overs gikk de to dagene stort sett med til å spise, drikke og

sove. Alt på romersk vis. De eneste gangene vi var ute av rommet var når det

skulle skiftes på sengene og når matlagret skulle erstattes.

Coro er ellers den byen i Venezuela med best bevart koloniarkitektur. Midt i

sentrum ligger en kjerne av bygninger og plasser som er verdt et besøk. Vi så

litt på vei ut av byen og litt på vei inn igjen. Ingen av oss er kjennere

eller nytere når det kommer til slike ting, og det fristet mer med badeferie.

En skulle tro at strendene lå på rekke og rad langs den karibiske kyst, men

det gjør de altså ikke. Bortsett fra et lite området utenfor Caracas,

opplevde vi lite med tropisk idyll. Det som fantes var godt låst inne bak

høye gjerder, og kun tilgjenglig for folk med penger. Skylden for dette må

deles mellom havet, geografien og de venezuelanske myndigheter. økonomiske

hensyn (oljeindustrien) har vært høyere prioritert enn tilrettelegging av

strender for befolkningen. Av utenlandske turister tro jeg ikke vi opplevde

en eneste en blant badegjestene.

Høykulturen må derfor vike for den mer tilgjenglige varianten, når vi i den

kommende uken har bestemt oss for å svinge rundt Paraguana halvøya på leting

etter ”The Beach”. Det betyr også et gjensyn med Coro og en ny mulighet til å

oppleve kolonihistorie på nært hold om en ukes tid. Fortsettelse følger......

Bilder fra Venezuela