5 Mars |
Paranagua - Helvete |
85 kilometer |
Dagen starter perfekt, klokken er 07.00 og vi er uthvilt. Vi kommer oss avgårde |
klokken 08.00, ny rekord. Vi blir snytt når vi skal betale for frokost, men er |
fortsatt i gått humør. Nå når vi er i det magiske Sør - Amerika burde vi ansett |
servitrisens høye pris for frokosten som et tegn på at dagen ville ende i katastrofe. |
Vi sykler mot Guaratuba, farten er høy og kondisjonen begynner å bli bedre. |
Nå begynner det daglige slitet å bli morsomt. Min (Knut-Morten) Sykkelcomputer |
har en av sine dårlige dager, den klarer ikke å bestemme seg for hvilken hastighet |
den skal vise og hopper mellom 11,22 og 33 kilometer i timen. Dette blir mer og mer |
irriterende og resulterer i en rekke tanker om tysk kvalitet og tyskere |
generelt (computeren er av merket Sigma, jeg tror dette er tysk, hvis det ikke er |
det for alle tyskere ha meg unnskyldt, spesielt du Stefan). Tyskere kan ikke |
spille fotball, de lager dritt øl og tyske jenter er sikkert stygge (Jeg har vært |
lite i Tyskland, men jeg har vært der), de har ingen forfattere av nevneverdig |
størrelse. (Dette vet jeg vil føre til en del protester, og i et mer rasjonelt |
øyeblikk ville jeg protestert selv, men ikke nå.) Tysk kultur kan kokes ned til |
lørdagsunderholdning på tv hvor programvertene konkurrerer i antall pornofilmer |
de har spilt i. Martin Heidegger var en dust, Horst Tappert er en dust og Fritz |
kommer til å bli en idiot. Nok om dette nå. Egentlig liker jeg dere, men Sigma |
kan dra til helvete. Selv om computeren er irriterende er det fortsatt en fin dag |
og jeg er sikker på at vi kommer til å bryte 200 kilometers merket. Vi farer forbi |
Guaratuba uten å gi den en sjanse til å imponere oss. Knut har funnet noen |
små veier på kartet og det er dit vi er på vei. Etter noen feilnavigeringer finner |
vi den, en flott asfaltert sidevei. Den skal visst nok lede til det flotteste |
stedet i Brasil, Ilha de Sao Francisco. Dette er en øy urørt av vestlig teknologi, |
og der Atlanterhavsindianerne fortsatt lever slik de levde før europeerne kom. |
Vi får håpe antropologene holder seg vekk slik at denne urørte kolonien og |
beviset på menneskets tidlige leveformer kan fortsette. |
Vi får heller ikke oppleve mennesker som kan se på himmelen for deretter å |
fortelle deg hvem som drepte Kennedy. Hvorfor får vi ikke oppleve |
Atlanterhavsindianernes harmoniske logos? To kilometer inn på veien som fører |
til edens hage klarer jeg ikke å trå pedalen rundt. |
Først føles det som om bakgiret har hengt seg opp, så jeg trår baklengs da dette |
pleier å fikse slik irritasjon. Denne gangen var det nytteløst og ved nærmere ettersyn |
viste det seg at en del av kranken var i ferd med å skru seg ut. I vårt lille |
univers er dette katastrofe, en brå slutt på vårt sykkeleventyr. |
De som vet litt om sykler har kanskje fått med seg at vi sykler på sykler med |
XTR komponenter. Dette er komponenter som er ekstremt dyre og hadde vært helt |
utenfor vår finansielle rekkevidde hvis det ikke var for hjelp fra Intersport. |
Med dette i bakhodet ble katastrofen til en ny istid, og på tross av at dette |
innebærer temperaturer langt under null var jeg svært heit, nærmest rød |
av forbannelse. Ja jeg tror jeg ble så sinna at jeg fikk utslett som jeg fortsatt |
sliter med. |
Det var bare å innse at slaget var tapt, teknologi hadde slått oss knockout, den |
som bare hadde vært hos Atlanterhavsindianerne og deres teknologiløse samfunn |
(Her regner jeg med at enhver person med grunnfag i antropologi reiser seg |
og protesterer, de kan si hva de vil, men teknologi til å fikse Shimano XTR |
komponenter har de ikke) Det var kun en utvei, vi måtte til en storby. |
Da vi var 30 kilometer fra Joinville var dette det naturligste valget. |
Knut syklet ut til hovedveien for å undersøke mulighetene for og få skyss videre. |
Jeg kom etter trillende med vraket, min personlig judas. Når jeg ankom hovedveien |
fant jeg Knut sittende på politistasjonen, (Langs veiene i Brasil dukker det |
plutselig opp politistasjoner på de minst tenkbare steder). Han hadde satt politiet |
på saken, og de ringte og styrte for å finne ut hvordan vi kunne komme oss |
til Joinville. De fortalte at bussen kom om 20 minutter og at den ville stoppe for |
å ta oss på. Politimannen var en hyggelig type som ikke kunne forstå at politiet |
i Norge ikke var bevæpnet, han selv hadde en flott pistol pluss et eller annet |
halvautomatisk gevær. 20 minutter gikk og bussen kom, vi vinket den inn, den satte |
på blinklyset, og ga oss følelsen av at vi var nærmere redning. |
Da bussjåføren så de to syklene satte han gassen i bunn og for forbi oss. Politimannen |
kom styrtende ut og vinket et og annet obskønt tegn etter bussen. En time senere |
skjedde det samme, og politimannen var nå i ferd med å miste ansikt. Vi foreslo at |
vi skulle haike til Guaratuba for deretter å ta bussen til Curitiba, hovedstaden i |
staten Parana. Dette ga han mulighet til å gjenerobre tapt ære. Uten å se og med |
kun en liten bevegelse med håndleddet vinket han inn en pickup og beordret føreren til |
å kjøre oss til Guaratuba. Med litt sjenanse satte vi oss bak i pickupen. Da han |
slapp oss av tilbød vi han betaling for turen, men han ville ikke ha noe og |
smilte til oss før han dro sin vei. |
Bussen til Curitiba ble en blanding av søvn og frustrasjon over sykkelen. |
Vi fant et fint hotell som var billig og sovnet. |
6 Mars |
Curitibe - Blumenau |
0 kilometer på sykkel, 100 kilometer med buss |
Jeg (Knut-Morten) våkner klokken 08.00 og frykter at dagen blir en enda større skuffelse |
enn gårsdagen. Knut sover. Håpet om å finne en sykkelbutikk som fører sykler i den |
prisklassen vi sykler på er tilstede, men ikke stort. Den første timen vandrer jeg |
målbevist, men formålsløst rundt i sentrum av Curitibe. |
(Curitibe er hovedstaden i staten Parana. Det er en by med opp i mot en |
million innbyggere.) |
Her fantes det ingen sykkelbutikker, ikke čn jævlig butikk som førte en sykkeldel. |
Til slutt valgte jeg å oppgi min leting. På vei tilbake til hotellet gikk jeg |
innom et av de store flotte hotellene for rike brasilianske foretningsmenn. |
Her kom jeg i kontakt med en dame med gode engelskkunnskaper. |
Hun var typisk brasiliansk, hyggelig og satte straks i gang med å finne ut hvor jeg |
kunne henvende meg for å få hjelp med sykkelen. Hun ringte til Jamies cicles og |
fortalte dem at det ville komme en gringo med sykkelproblemer. Selv om jeg var |
glad for at hun hadde funnet en sykkelbutikk var jeg ikke særlig optimistisk. |
Gårsdagen hadde ført meg innom to sykkelmekanikere i Guaratuba, når de åpnet |
kranken ble det mumling etterfulgt av latter, noe slikt hadde de aldri sett før. |
Det var slike primitive tanker som opptok hjernevirksomheten på dette tidspunktet. |
Jeg håpet for guds skyld at dette var en større butikk en de små man finner i |
litt mindre byer, hvor det sitter en fyr og skrur på noen eiker eller lapper |
en slange. Det var en lang gå tur, og hadde det ikke vært for at jeg var for |
utslitt etter gårsdagens strabaser hadde jeg løpt hele veien. Du vet den |
rastløse følelsen man får når man skal møte noen man ikke har sett på lenge, eller |
hente en pakke på posten som skulle vært der for en uke siden og som endelig |
har kommet. Med denne følelsen beveget jeg meg nedover mot Jamies cicles. |
Tre kryss nord for butikken kunne jeg skimte en stor oransje vimpel med blå skrift |
hvor det stod Caloi. (Dette er Brasils sykkelmerke nummer 1) Størrelsen på |
vimpelen gjorde at den verste nervøsiteten ble dempet. Når jeg satte mine føtter |
inn i butikken var jeg på skyer, alt var bra og det kom garantert til å bli bedre. |
Her var det rekker av sykler som enhver norsk sykkelforhandler ville siklet etter. |
GT, Trek, Klein, Garry Fischer og Bontrager, alle med Shimano deler og de kom |
i alle prisklasser. (Hvem som kjøper disse syklene er en annen sak. Vi har ikke |
sett mange av dem på gatene, men man må være klar over at Brasil er et |
klassesamfunn med en liten og svært rik øvre middelklasse.) |
Mekanikerne hos Jamies Cicles hadde ingen problemer med å fikse problemet. |
Butikkens eier, en halv eksentrisk dame uten peiling på sykler slapp meg ikke |
ut av butikken før alle problemer med sykkelen var løst. Det var en svært |
tilfredstilt Knut Morten som kunne meddele Knut at han igjen hadde noe å trå på. |
Siden vi måtte ta bussen ca 100 kilometer tilbake, fant vi ut at det var best å |
komme seg tilbake til der vi måtte stoppe. Vi bestemte oss for å ta bussen |
ca 130 kilometer til den tyskinspirerte byen Blumenau. |
7 Mars |
Blumenau |
Vi våkner opp klokken 8 og får i oss en rikelig frokost. Historien fra en uke siden |
har gjentatt seg, vi er ferdig med nok en uke og det er blitt skrevet for lite. |
Fridagen blir derfor igjen til skrivedagen. Først vil vi prøve å finne et |
billigere hotell, og tar en hotell shopping runde rundt i Blumenau sentrum. |
Kikker innom noen billige og noen dyre før vi ender midt på treet på hotell Gloria. |
Midt på treet prismessig, men med komfort som en ekte eventyrer krever, nemlig tv |
med kanalen MTV. |
I resepsjonen står tre litt eldre meget tysk utseende menn. Ingen av de snakker |
tysk riktignok, vi ble fortalt av en tyskslektet mann på busstasjonen i Curitiba |
at det ikke lenger undervises tysk på skolene. I hvert fall ikke som obligatorisk |
undervisningsfag. Samme mann fortalt også at reiste vi ut til de noen av de |
mindre byene i de to sydligste statene i Brasil, Santa Catarina og |
Rio Grande do Sul, så ville vi oppleve enda mer tysk enn vi ville i de større byene |
som Blumenau. Blumenau fungerte som hovedstat for den store tyskslektete kolonien |
i syd-Brasil. Andre byer inkluderer Nye Hamburg og Nye Freiburg. Vårt bekjentskap |
på busstasjonen, som i motsetning til de tre i resepsjonen kunne brukbart tysk, |
fortalte også om feiring av Oktoberfest og om bæring av lederhosen shorts |
i helgene. Dette fikk vi dessverre ikke oppleve, men det var mye annet |
tyskinspirert å se. |
Restaurantmenyene beskrev tyske retter som wienerschnitzel, bratwurst og sauerkraut. |
Mange av husene var tyrolerinspirert med spisse tregavler, og med bjelker og hvit |
mur i det karakteristiske mønsteret. Mange av firmaene og bedriftene hadde |
tyskklingende navn. En kunne bo på Himmelblau hotell, kjøpe bildeler hos Bauer Autos |
og besøke det nye shopping senteret Neumarkt. Bortsett fra tyrolerhusene så var |
det mange pastelfargede hus, i lysegrønt, lysegult og lyserosa. Jeg vet ikke om |
dette er et tysk fenomen, men jeg har en fornemmelse av at det er tilfellet. |
Konditorier var det selvfølgelig også mange av, og vi var innom et og kjøpte det |
største kakestykke jeg noen gang har blitt servert. Jeg går ikke så ofte på |
konditori, men tror ikke det er hverdagskost hos disse å be om et stykke bløtkake |
for så å bli servert en kvart kake. |
Mye av vår dag gikk likevel med på hotellrommet for å få skrevet ferdig den andre |
uken som dere sikkert alle allerede har lest, før vi sovnet inn med MTV blinkende |
på skjermen og med en smeltende sjokolade i hånden. |
8 Mars |
Blumenau - (Florianopolis) Campeche |
175 Kilometer |
21,23 kilometer i snitt. |
Etter en skrivedag i Blumenau var vi giret på å komme videre. De siste dagene hadde |
vært preget av mye tull. I dag skulle vi ha en lang dag koste hva det koste ville. |
Etter litt tull med å finne veien ut av byen var vi på vei. 170 kilometer lenger |
syd lå Florianopolis og en stående invitasjon til vår venn Gustavo sitt studenthjem. |
Før jeg skriver videre om dagens etappe må jeg komme med noen generelle |
betraktninger om veiene i brasilianske byer. I alle mindre byer, dvs byer under |
100 000 innbyggere er de sentrale deler av byen brosteinbelagt. Fra et estetisk |
eller arkitektonisk ståsted er dette sikkert flott. For en syklist med 50 kg |
sykkel er det et helvete. Når man ankommer disse byene er brosteinen der og hilser |
oss velkommen. Den ler mot oss og hvisker "Nå skal jeg sende sykkelen din til |
galehuset, du vet ikke hvilke skader jeg kommer til å forårsake på vitale deler." |
Knut har et spesielt kjærlig forhold til dette fenomenet. Fra å være |
brosteinentusiast har han nå mest lyst til å gi personen bak fenomenet |
et Glasgow kiss. |
Ut fra Blumenau humpet vi avgårde på brostein. Dette kan vi leve med, da vi |
vet at bare vi kommer ut av sentrum er brosteinen borte og vi har nydelig |
asfalt under hjulene. Der vår erfaring tilsa at skillet mellom brostein og |
asfalt skulle komme skjedde det ingenting. Det vil si veien var flott, men |
veiskulderen vi syklet på var brosteinbelagt!!!! Først trodde vi det var en |
spøk iscenesatt av elever ved arkitekthøyskolen i Blumenau. |
Vi humpet videre og forventet at det bak neste sving ville åpenbare seg asfalt, |
men ingen forandring på de neste kilometerne. Knut som jeg anser som en meget |
rolig og sindig fyr har en hemsko "Do not fuck with my bike". Nå hadde brosteinen |
voldtatt syklene i 20 kilometer og det måtte bli en stopp. Vi oppga alle de |
potensielle severdighetene og kastet oss ut på motorveien med kurs |
mot Florianopolis. |
Motorveien har ikke særlig mer å tilby en fart, men den har en stor og fin |
veiskulder, sånn sett er den et mye sikrere alternativ en små sideveier med |
mye trafikk. |
Middag ble inntatt litt sør for Camboriu. Denne består ofte av hamburgere, |
pommes fritt og cola, man må jo passe på kostholdet på en slik tur. |
Toppidrettsutøvere krever topp råvarer, to tullinger på sykkel i Sør-Amerika |
klarer seg med det overnevnte. |
Vi ankom Florianopolis i skumringen og etter litt rot fant vi frem til Gustavo |
sitt hjem. Vi hadde ringt på forhånd, men det var ingen som tok telefonen, likevel |
syklet vi 15 kilometer til huset hans i håp om at han skulle være der når vi |
ankom. Hverken han eller noen av de andre i kollektivet var tilstede. Vi tilbrakte |
natten på et hotell med økologisk profil. |
9 Mars |
Campeche(Florianopolis) - Imbituba |
110 kilometer |
20.5 km/t |
Etter frokost gjør vi et nytt forsøk på å få tak i Gustavo. Et forsøk i mindre skala |
enn kvelden før. Da hadde vi til slutt engasjert halve byen. Tre engelsktalende |
ungdommer og 8 andre mennesker var innblandet i jakten, først på Gustavos bolig og |
så på et overnattingssted for oss. Den velbrukte klisjeen med for mange kokker i |
kjøkkenet kunne nok ha passet, og vi endte med det eneste alternativet de |
ikke foreslo. Det økologiske hotellet som lå et jentesteinkast fra hvor vi |
stod og rådslo. |
Det lyktes oss faktisk å finne Gustavo denne dagen, men ikke den Gustavo som vi |
søkte. En av de to vår Gustavo bodde sammen med het også Gustavo. Han fortalte at |
vår Gustavo først kom tilbake til leiligheten om et par dager, og inviterte oss til |
å bli boende inntil da. Med følelsen av litt for dårlig tid og det å ikke skulle |
være til for stor byrde, takket vi nei til tilbudet. Vi syklet inn mot Florianopolis |
sentrum for å finne en bank, men først hadde Gustavo vist oss en del bilder og |
kart fra hvor de begge selv hadde syklet og reist. Han viste oss noen flotte strender |
og laguner, og vi skjønte at vi hadde syklet rett forbi noen perler på våre øy- |
og strandeventyr noen dager i for veien. Det kan nok hende at vi må ty til den |
ufeilbare metoden med å kjøpe et postkort eller to for å skryte på oss opplevelsene, |
i hvert fall hvis vi fortsetter med å sykle forbi det naturmagasinene har plukket |
ut og gitt 3 av 3 mulige stjerner. |
Litt misunnelig på en fantastisk studenterbolig med surfemuligheter noen hundre |
meter fra ytterdøren, sier vi farvel til Gustavo. Vi har gitt han hjemmesideadressen |
vår, og beskjed om at han må få alle han kjenner til å skrive seg inn i |
gjesteboken. Den engelske utgaven sliter litt i motgang i forhold til den norske, |
og trenger litt førstehjelp. |
Vi forlater Florianopolis sentrum som vi ankom, bærende på sykkelen opp trapper på |
den eneste av gangbroene som var ferdig til bruk. Det var flere broer over til øya |
og byen Florianopolis, men kun til en av disse var det bygd en gangpassasje. |
Vi kunne se at det var påbegynt en vei til sykler langs den ene broen, men det |
hjalp oss ikke stort. Dytte 50 vinglende kilo opp en smal bratt steintrapp er |
ikke lett med fiskeboller i armene (jeg får vel kanskje la Knut Morten snakke for |
seg selv). |
Vi spiste middag på en bufeet langs veien, og får servert mer mat enn vi klarer å |
sette til livs. Pølse, kylling, oksekjøtt, ris, poteter, bønner i saus og grønnsaker. |
Stappmette ruller vi videre. |
På grunn av den sene starten føler vi oss nødt til å sykle litt utover kvelden. |
Veiskulderen er bred, så vi tar sikte på å nå fram til Imbituba før vi legger |
oss til. De av dere som bruker briller til daglig vet at med litt skitt og fuktighet |
på glassene, så blir det som og se ut igjennom bunnen på de gamle cola flaskene |
i glass. Ikke særlig lett å holde oversikten. Det begynner selvfølgelig å regne, |
og sammen med utsmurt inntørket svette og blendende motlys fra biler begrenses |
farten betraktelig. Et og annet stygt ord slippes også av sted. |
Vi kom fram til Imbituba, trodde vi. Det var i hvert fall til hit det var markert |
på kartet og på veiskiltene, men som ofte før kan man legge til en 5-10 km fra |
hovedveien til selve byen. |
10 Mars |
Imbituba - Icara |
125 kilometer |
17.5 km/t |
Dagen startet bra, vi kom oss avgårde relativt tidlig og veien var flat. Jeg |
tror faktisk vi også hadde en god porsjon medvind. Kilometerne forsvant hurtig bak |
oss inntil vi nådde fram til byen Laguna. Her fikk vi straks følelsen av at stedet |
satset stort som ferieby, da vi under innkjørselen til byen passerte dens |
turistkontor. Bare det at et slikt fantes vitnet om at en tok turisme alvorlig. |
Vi hadde syklet igjennom større byer enn Laguna som ikke hadde det samme tilbudet. |
Det var kanskje en oversatsing det vi opplevde i Laguna, men det ble satset proft. |
Det var kanskje 10 ansatte da vi ankom, 7 satt og hang og 3 løp bokstavlig talt |
etter bilene før å prøve og prakke på de en og annen turistbrosjyre. Vi så for |
oss bilder av støvsugerselgere og meningsmålere pr telefon, det virket |
omtrent så interessant for de som for forbi i bilene sine. |
I matchende t-skjorter viste de oss noen nydelige oversiktsbilder av byen sin, |
samtidig som de var 5 om å forklare oss at det var mulig å sykle langs den veien |
vi hadde plukket ut på kartet. Den var derimot ikke asfaltert, men grusbelagt. |
Dette siste ordet burde ha fått en alarm klokke til å ringe i mitt |
overbeskyttende hode, men vi hadde syklet på grusveier før og bestemte oss for |
å prøve. Vi hadde lyst på litt forandring fra den monotone hovedveien som vi |
hadde syklet på de siste dagene. Nå skulle det jaggu meg også oppleves noe. |
Jeg må få skyte inn, før jeg fortsetter med grusveien, at byen Laguna saktens kunne |
forsvare å ha et turistkontor. Sentrum var sjarmerende og full av gamle bygninger |
som var i god stand. Så mens barna bader på en av stedets mange strender, har mor |
og far her mye å bruke sin dag på. Dette er ikke på noen måte en ironisk framstilling, |
og vi skulle gjerne hatt noen bilder å vise fram av de pene gamle bygningene, |
men bildene vi tok ble mislykkete. |
Fergen over til halvøya gikk greit, og vi fikk tatt et par brukbare og mange dårlige |
bilder av oss syklende innover det første stykke av grusveien. |
Jeg vet at jeg nok er for overbeskyttende når det kommer til sykkelen, og fornuften |
sa meg at vi kommer til å sykle mye på tilsvarende og også dårligere veier senere, |
men jeg klarte ikke å unnvære å lide litt hver gang sykkelen og bagasjen spratt |
rundt mellom meg og veien. |
Veien var godt trafikkert av biler, noe som hadde fått lange strekninger av den til |
å likne vaskebrett. Enkelte steder var det mulig å holde en viss fart, men ofte |
var vi (jeg får vel tilstå at jeg holdt oss tilbake langs denne strekningen, |
og Knut Morten fikk noen lengre pauser enn han hadde tenkt seg) nede i under |
10 km/t på flatmark. Det var lagt ut løs sand for å prøve å jevne ut veien, men |
dette gjorde det bare verre for oss og våre mange ustødige kilo. Når vi havnet |
i sandens favn, tok den tak i for- eller bakhjul, eller begge to, og trakk oss |
sidelengs. Jeg forventet å høre eikene knekke som popkorn når som helst. Felgene fikk |
sitt pass påskrevet av vaskebrettene, hver gang de smalt oppunder felgen |
som landminer. Det var mye stygt som ble sagt langs denne, for meg, uendelige |
strekningen, og enda mer som forble usagt. Man hadde lyst til å gi en eller annen |
en omgang grisebank for å komme opp med en slik veiløsning. Apropo juling så kunne |
jeg gått spart en omgang eller to til geniene som legger dårlig brostein i bygatene. |
De eneste avbrekk fra grushelvete var nemlig små bruddstykker av brosteinsbelagte |
bygater i tettstedene vi passerte. Disse var verre å sykle på enn grusen, og |
gjorde at man gledet seg til igjen å kunne stikke beina ned i kokende vann. |
Etter endelig å ha kommet oss igjennom grusveien, fikk vi langet nedpå med |
vann og is( det er muligens her mitt til nå ukelange mageproblem startet, |
men det kommer først i neste nummer). |
En del udramatiske kilometer senere trillet vi inn i Icara. Det var lørdagskveld, |
noe som betyr at folk først går i kirken for deretter å gå ut og spise. Vi satt |
derfor med maten for oss selv, og slapp å måtte forklare hvor vi kom fra, hvor vi |
skulle og hvor mye sykkelen kostet. En deilig forandring. |
11 Mars |
Icara - Torres |
110 kilometer |
20.88 km/t |
Etter gårsdagens voldtekt av syklene var vi fast bestemt på å holde oss på |
hovedveien. Nå skulle vi ha asfalt under føttene hele dagen, ikke bare som en |
avlasting for eiker, felger og bagasjebærere, men også for vår mentale helse. |
I dag var feriestedet Torres et naturlig mål der det lå og lokket ca 100 kilometer |
lenger syd. |
Motorveien byr ikke på mange opplevelser. Den er først og fremst et hjelpemiddel |
for å forflytte seg relativt hurtig mellom to punkter. Hvis man av en eller annen |
grunn er interessert i å se kjøtt og blod, som for en time siden var i live, most |
utover asfalten er dette en bra strekning å sykle. Ja jeg vil nærmest anbefale den. |
Her kan man gå i dybden av begrepet roadkill. Man kan kjenne lukten, man kan se |
de mange formene kjøtt kan transformeres til, ja man kan nærmest kalkulere farten |
traileren hadde når den møtte sitt offer. |
Se for deg lille Fido gå langs veien. Han bor på venstre side når man kommer syklende |
sørover. Fido har en avtale om å sniffe en liten hvit puddel i baken. Hun bor |
selvfølgelig på andre siden av veien. Deres kjærlighet er separert av den |
fryktede brasilianske motorveien BR 101. I dag er Fido glad og fornøyd, han vet |
at han skal møte sin hjertes utkårede. Med et blir Fido oppmerksom på at hans |
hjertestein er ei svikefull lita jævel. Hun står på den andre siden og lar en |
krysning mellom en labrador og en cocker spaniel gjøre Fido sin jobb. Fido reagerer |
slik de fleste menn på dette nivået ville reagert. Han setter fart mot strupen til |
bastarden. Halvveis ut i veien møter han sin skjebne og blir truffet av en av |
landeveiens mange Jesuselskende trailersjåfører i sin 20 tonns stolthet. Fido er |
nå selve ideen på hvordan tegnefilmskaperne ser for seg kjøtt sluppet fra |
store høyder. Han er død, og bortsett fra noen deler av ryggraden som stikker opp |
fra asfalten er han flat som den klisjéaktige pannekaken. |
Hvis du er interessert i å lukte hvordan organismer som har vært døde i et par dager |
lukter, er BR 101 noe for deg. Lukten kan ikke beskrives, jeg mangler språklige |
ferdigheter for å formidle dette videre til leseren. Men en ting er sikkert og |
det er at jeg får brekningsfornemmelser hver gang jeg kommer i nærheten av den. |
Lukten blir også forsterket av den visuelle opplevelsen. Hvis man ser godt etter |
kan man se to øyne i den maltrakterte kjøttbiten, av en eller annen grunn blir |
øynene ofte spart. Grunnen til dette kan være at kraniet fungerer som en beskyttende |
hjelm. Disse øynene har en form for telepatisk evne i en post mortem tilstand. |
De får kontakt med deg og formidler beskjeder som "Hvorfor måtte jeg følge mine |
instinkter. Hvorfor hadde jeg ikke menneskets rasjonelle evner. Hvorfor behersket |
jeg ikke språkets edle kunst, da kunne jeg sagt hva jeg mente istedenfor |
å krysse veien." |
Etter 110 kilometer slalåm mellom roadkills ankommer vi Torres. Klokken er bare |
17.00 så det blir en tidlig kveld. |
Bilder fra uke 3 |