5 Mars

Paranagua - Helvete

85 kilometer

Dagen starter perfekt, klokken er 07.00 og vi er uthvilt. Vi kommer oss avgårde

klokken 08.00, ny rekord. Vi blir snytt når vi skal betale for frokost, men er

fortsatt i gått humør. Nå når vi er i det magiske Sør - Amerika burde vi ansett

servitrisens høye pris for frokosten som et tegn på at dagen ville ende i katastrofe.

Vi sykler mot Guaratuba, farten er høy og kondisjonen begynner å bli bedre.

Nå begynner det daglige slitet å bli morsomt. Min (Knut-Morten) Sykkelcomputer

har en av sine dårlige dager, den klarer ikke å bestemme seg for hvilken hastighet

den skal vise og hopper mellom 11,22 og 33 kilometer i timen. Dette blir mer og mer

irriterende og resulterer i en rekke tanker om tysk kvalitet og tyskere

generelt (computeren er av merket Sigma, jeg tror dette er tysk, hvis det ikke er

det for alle tyskere ha meg unnskyldt, spesielt du Stefan). Tyskere kan ikke

spille fotball, de lager dritt øl og tyske jenter er sikkert stygge (Jeg har vært

lite i Tyskland, men jeg har vært der), de har ingen forfattere av nevneverdig

størrelse. (Dette vet jeg vil føre til en del protester, og i et mer rasjonelt

øyeblikk ville jeg protestert selv, men ikke nå.) Tysk kultur kan kokes ned til

lørdagsunderholdning på tv hvor programvertene konkurrerer i antall pornofilmer

de har spilt i. Martin Heidegger var en dust, Horst Tappert er en dust og Fritz

kommer til å bli en idiot. Nok om dette nå. Egentlig liker jeg dere, men Sigma

kan dra til helvete. Selv om computeren er irriterende er det fortsatt en fin dag

og jeg er sikker på at vi kommer til å bryte 200 kilometers merket. Vi farer forbi

Guaratuba uten å gi den en sjanse til å imponere oss. Knut har funnet noen

små veier på kartet og det er dit vi er på vei. Etter noen feilnavigeringer finner

vi den, en flott asfaltert sidevei. Den skal visst nok lede til det flotteste

stedet i Brasil, Ilha de Sao Francisco. Dette er en øy urørt av vestlig teknologi,

og der Atlanterhavsindianerne fortsatt lever slik de levde før europeerne kom.

Vi får håpe antropologene holder seg vekk slik at denne urørte kolonien og

beviset på menneskets tidlige leveformer kan fortsette.

Vi får heller ikke oppleve mennesker som kan se på himmelen for deretter å

fortelle deg hvem som drepte Kennedy. Hvorfor får vi ikke oppleve

Atlanterhavsindianernes harmoniske logos? To kilometer inn på veien som fører

til edens hage klarer jeg ikke å trå pedalen rundt.

Først føles det som om bakgiret har hengt seg opp, så jeg trår baklengs da dette

pleier å fikse slik irritasjon. Denne gangen var det nytteløst og ved nærmere ettersyn

viste det seg at en del av kranken var i ferd med å skru seg ut. I vårt lille

univers er dette katastrofe, en brå slutt på vårt sykkeleventyr.

De som vet litt om sykler har kanskje fått med seg at vi sykler på sykler med

XTR komponenter. Dette er komponenter som er ekstremt dyre og hadde vært helt

utenfor vår finansielle rekkevidde hvis det ikke var for hjelp fra Intersport.

Med dette i bakhodet ble katastrofen til en ny istid, og på tross av at dette

innebærer temperaturer langt under null var jeg svært heit, nærmest rød

av forbannelse. Ja jeg tror jeg ble så sinna at jeg fikk utslett som jeg fortsatt

sliter med.

Det var bare å innse at slaget var tapt, teknologi hadde slått oss knockout, den

som bare hadde vært hos Atlanterhavsindianerne og deres teknologiløse samfunn

(Her regner jeg med at enhver person med grunnfag i antropologi reiser seg

og protesterer, de kan si hva de vil, men teknologi til å fikse Shimano XTR

komponenter har de ikke) Det var kun en utvei, vi måtte til en storby.

Da vi var 30 kilometer fra Joinville var dette det naturligste valget.

Knut syklet ut til hovedveien for å undersøke mulighetene for og få skyss videre.

Jeg kom etter trillende med vraket, min personlig judas. Når jeg ankom hovedveien

fant jeg Knut sittende på politistasjonen, (Langs veiene i Brasil dukker det

plutselig opp politistasjoner på de minst tenkbare steder). Han hadde satt politiet

på saken, og de ringte og styrte for å finne ut hvordan vi kunne komme oss

til Joinville. De fortalte at bussen kom om 20 minutter og at den ville stoppe for

å ta oss på. Politimannen var en hyggelig type som ikke kunne forstå at politiet

i Norge ikke var bevæpnet, han selv hadde en flott pistol pluss et eller annet

halvautomatisk gevær. 20 minutter gikk og bussen kom, vi vinket den inn, den satte

på blinklyset, og ga oss følelsen av at vi var nærmere redning.

Da bussjåføren så de to syklene satte han gassen i bunn og for forbi oss. Politimannen

kom styrtende ut og vinket et og annet obskønt tegn etter bussen. En time senere

skjedde det samme, og politimannen var nå i ferd med å miste ansikt. Vi foreslo at

vi skulle haike til Guaratuba for deretter å ta bussen til Curitiba, hovedstaden i

staten Parana. Dette ga han mulighet til å gjenerobre tapt ære. Uten å se og med

kun en liten bevegelse med håndleddet vinket han inn en pickup og beordret føreren til

å kjøre oss til Guaratuba. Med litt sjenanse satte vi oss bak i pickupen. Da han

slapp oss av tilbød vi han betaling for turen, men han ville ikke ha noe og

smilte til oss før han dro sin vei.

Bussen til Curitiba ble en blanding av søvn og frustrasjon over sykkelen.

Vi fant et fint hotell som var billig og sovnet.

6 Mars

Curitibe - Blumenau

0 kilometer på sykkel, 100 kilometer med buss

Jeg (Knut-Morten) våkner klokken 08.00 og frykter at dagen blir en enda større skuffelse

enn gårsdagen. Knut sover. Håpet om å finne en sykkelbutikk som fører sykler i den

prisklassen vi sykler på er tilstede, men ikke stort. Den første timen vandrer jeg

målbevist, men formålsløst rundt i sentrum av Curitibe.

(Curitibe er hovedstaden i staten Parana. Det er en by med opp i mot en

million innbyggere.)

Her fantes det ingen sykkelbutikker, ikke čn jævlig butikk som førte en sykkeldel.

Til slutt valgte jeg å oppgi min leting. På vei tilbake til hotellet gikk jeg

innom et av de store flotte hotellene for rike brasilianske foretningsmenn.

Her kom jeg i kontakt med en dame med gode engelskkunnskaper.

Hun var typisk brasiliansk, hyggelig og satte straks i gang med å finne ut hvor jeg

kunne henvende meg for å få hjelp med sykkelen. Hun ringte til Jamies cicles og

fortalte dem at det ville komme en gringo med sykkelproblemer. Selv om jeg var

glad for at hun hadde funnet en sykkelbutikk var jeg ikke særlig optimistisk.

Gårsdagen hadde ført meg innom to sykkelmekanikere i Guaratuba, når de åpnet

kranken ble det mumling etterfulgt av latter, noe slikt hadde de aldri sett før.

Det var slike primitive tanker som opptok hjernevirksomheten på dette tidspunktet.

Jeg håpet for guds skyld at dette var en større butikk en de små man finner i

litt mindre byer, hvor det sitter en fyr og skrur på noen eiker eller lapper

en slange. Det var en lang gå tur, og hadde det ikke vært for at jeg var for

utslitt etter gårsdagens strabaser hadde jeg løpt hele veien. Du vet den

rastløse følelsen man får når man skal møte noen man ikke har sett på lenge, eller

hente en pakke på posten som skulle vært der for en uke siden og som endelig

har kommet. Med denne følelsen beveget jeg meg nedover mot Jamies cicles.

Tre kryss nord for butikken kunne jeg skimte en stor oransje vimpel med blå skrift

hvor det stod Caloi. (Dette er Brasils sykkelmerke nummer 1) Størrelsen på

vimpelen gjorde at den verste nervøsiteten ble dempet. Når jeg satte mine føtter

inn i butikken var jeg på skyer, alt var bra og det kom garantert til å bli bedre.

Her var det rekker av sykler som enhver norsk sykkelforhandler ville siklet etter.

GT, Trek, Klein, Garry Fischer og Bontrager, alle med Shimano deler og de kom

i alle prisklasser. (Hvem som kjøper disse syklene er en annen sak. Vi har ikke

sett mange av dem på gatene, men man må være klar over at Brasil er et

klassesamfunn med en liten og svært rik øvre middelklasse.)

Mekanikerne hos Jamies Cicles hadde ingen problemer med å fikse problemet.

Butikkens eier, en halv eksentrisk dame uten peiling på sykler slapp meg ikke

ut av butikken før alle problemer med sykkelen var løst. Det var en svært

tilfredstilt Knut Morten som kunne meddele Knut at han igjen hadde noe å trå på.

Siden vi måtte ta bussen ca 100 kilometer tilbake, fant vi ut at det var best å

komme seg tilbake til der vi måtte stoppe. Vi bestemte oss for å ta bussen

ca 130 kilometer til den tyskinspirerte byen Blumenau.

7 Mars

Blumenau

Vi våkner opp klokken 8 og får i oss en rikelig frokost. Historien fra en uke siden

har gjentatt seg, vi er ferdig med nok en uke og det er blitt skrevet for lite.

Fridagen blir derfor igjen til skrivedagen. Først vil vi prøve å finne et

billigere hotell, og tar en hotell shopping runde rundt i Blumenau sentrum.

Kikker innom noen billige og noen dyre før vi ender midt på treet på hotell Gloria.

Midt på treet prismessig, men med komfort som en ekte eventyrer krever, nemlig tv

med kanalen MTV.

I resepsjonen står tre litt eldre meget tysk utseende menn. Ingen av de snakker

tysk riktignok, vi ble fortalt av en tyskslektet mann på busstasjonen i Curitiba

at det ikke lenger undervises tysk på skolene. I hvert fall ikke som obligatorisk

undervisningsfag. Samme mann fortalt også at reiste vi ut til de noen av de

mindre byene i de to sydligste statene i Brasil, Santa Catarina og

Rio Grande do Sul, så ville vi oppleve enda mer tysk enn vi ville i de større byene

som Blumenau. Blumenau fungerte som hovedstat for den store tyskslektete kolonien

i syd-Brasil. Andre byer inkluderer Nye Hamburg og Nye Freiburg. Vårt bekjentskap

på busstasjonen, som i motsetning til de tre i resepsjonen kunne brukbart tysk,

fortalte også om feiring av Oktoberfest og om bæring av lederhosen shorts

i helgene. Dette fikk vi dessverre ikke oppleve, men det var mye annet

tyskinspirert å se.

Restaurantmenyene beskrev tyske retter som wienerschnitzel, bratwurst og sauerkraut.

Mange av husene var tyrolerinspirert med spisse tregavler, og med bjelker og hvit

mur i det karakteristiske mønsteret. Mange av firmaene og bedriftene hadde

tyskklingende navn. En kunne bo på Himmelblau hotell, kjøpe bildeler hos Bauer Autos

og besøke det nye shopping senteret Neumarkt. Bortsett fra tyrolerhusene så var

det mange pastelfargede hus, i lysegrønt, lysegult og lyserosa. Jeg vet ikke om

dette er et tysk fenomen, men jeg har en fornemmelse av at det er tilfellet.

Konditorier var det selvfølgelig også mange av, og vi var innom et og kjøpte det

største kakestykke jeg noen gang har blitt servert. Jeg går ikke så ofte på

konditori, men tror ikke det er hverdagskost hos disse å be om et stykke bløtkake

for så å bli servert en kvart kake.

Mye av vår dag gikk likevel med på hotellrommet for å få skrevet ferdig den andre

uken som dere sikkert alle allerede har lest, før vi sovnet inn med MTV blinkende

på skjermen og med en smeltende sjokolade i hånden.

8 Mars

Blumenau - (Florianopolis) Campeche

175 Kilometer

21,23 kilometer i snitt.

Etter en skrivedag i Blumenau var vi giret på å komme videre. De siste dagene hadde

vært preget av mye tull. I dag skulle vi ha en lang dag koste hva det koste ville.

Etter litt tull med å finne veien ut av byen var vi på vei. 170 kilometer lenger

syd lå Florianopolis og en stående invitasjon til vår venn Gustavo sitt studenthjem.

Før jeg skriver videre om dagens etappe må jeg komme med noen generelle

betraktninger om veiene i brasilianske byer. I alle mindre byer, dvs byer under

100 000 innbyggere er de sentrale deler av byen brosteinbelagt. Fra et estetisk

eller arkitektonisk ståsted er dette sikkert flott. For en syklist med 50 kg

sykkel er det et helvete. Når man ankommer disse byene er brosteinen der og hilser

oss velkommen. Den ler mot oss og hvisker "Nå skal jeg sende sykkelen din til

galehuset, du vet ikke hvilke skader jeg kommer til å forårsake på vitale deler."

Knut har et spesielt kjærlig forhold til dette fenomenet. Fra å være

brosteinentusiast har han nå mest lyst til å gi personen bak fenomenet

et Glasgow kiss.

Ut fra Blumenau humpet vi avgårde på brostein. Dette kan vi leve med, da vi

vet at bare vi kommer ut av sentrum er brosteinen borte og vi har nydelig

asfalt under hjulene. Der vår erfaring tilsa at skillet mellom brostein og

asfalt skulle komme skjedde det ingenting. Det vil si veien var flott, men

veiskulderen vi syklet på var brosteinbelagt!!!! Først trodde vi det var en

spøk iscenesatt av elever ved arkitekthøyskolen i Blumenau.

Vi humpet videre og forventet at det bak neste sving ville åpenbare seg asfalt,

men ingen forandring på de neste kilometerne. Knut som jeg anser som en meget

rolig og sindig fyr har en hemsko "Do not fuck with my bike". Nå hadde brosteinen

voldtatt syklene i 20 kilometer og det måtte bli en stopp. Vi oppga alle de

potensielle severdighetene og kastet oss ut på motorveien med kurs

mot Florianopolis.

Motorveien har ikke særlig mer å tilby en fart, men den har en stor og fin

veiskulder, sånn sett er den et mye sikrere alternativ en små sideveier med

mye trafikk.

Middag ble inntatt litt sør for Camboriu. Denne består ofte av hamburgere,

pommes fritt og cola, man må jo passe på kostholdet på en slik tur.

Toppidrettsutøvere krever topp råvarer, to tullinger på sykkel i Sør-Amerika

klarer seg med det overnevnte.

Vi ankom Florianopolis i skumringen og etter litt rot fant vi frem til Gustavo

sitt hjem. Vi hadde ringt på forhånd, men det var ingen som tok telefonen, likevel

syklet vi 15 kilometer til huset hans i håp om at han skulle være der når vi

ankom. Hverken han eller noen av de andre i kollektivet var tilstede. Vi tilbrakte

natten på et hotell med økologisk profil.

9 Mars

Campeche(Florianopolis) - Imbituba

110 kilometer

20.5 km/t

Etter frokost gjør vi et nytt forsøk på å få tak i Gustavo. Et forsøk i mindre skala

enn kvelden før. Da hadde vi til slutt engasjert halve byen. Tre engelsktalende

ungdommer og 8 andre mennesker var innblandet i jakten, først på Gustavos bolig og

så på et overnattingssted for oss. Den velbrukte klisjeen med for mange kokker i

kjøkkenet kunne nok ha passet, og vi endte med det eneste alternativet de

ikke foreslo. Det økologiske hotellet som lå et jentesteinkast fra hvor vi

stod og rådslo.

Det lyktes oss faktisk å finne Gustavo denne dagen, men ikke den Gustavo som vi

søkte. En av de to vår Gustavo bodde sammen med het også Gustavo. Han fortalte at

vår Gustavo først kom tilbake til leiligheten om et par dager, og inviterte oss til

å bli boende inntil da. Med følelsen av litt for dårlig tid og det å ikke skulle

være til for stor byrde, takket vi nei til tilbudet. Vi syklet inn mot Florianopolis

sentrum for å finne en bank, men først hadde Gustavo vist oss en del bilder og

kart fra hvor de begge selv hadde syklet og reist. Han viste oss noen flotte strender

og laguner, og vi skjønte at vi hadde syklet rett forbi noen perler på våre øy-

og strandeventyr noen dager i for veien. Det kan nok hende at vi må ty til den

ufeilbare metoden med å kjøpe et postkort eller to for å skryte på oss opplevelsene,

i hvert fall hvis vi fortsetter med å sykle forbi det naturmagasinene har plukket

ut og gitt 3 av 3 mulige stjerner.

Litt misunnelig på en fantastisk studenterbolig med surfemuligheter noen hundre

meter fra ytterdøren, sier vi farvel til Gustavo. Vi har gitt han hjemmesideadressen

vår, og beskjed om at han må få alle han kjenner til å skrive seg inn i

gjesteboken. Den engelske utgaven sliter litt i motgang i forhold til den norske,

og trenger litt førstehjelp.

Vi forlater Florianopolis sentrum som vi ankom, bærende på sykkelen opp trapper på

den eneste av gangbroene som var ferdig til bruk. Det var flere broer over til øya

og byen Florianopolis, men kun til en av disse var det bygd en gangpassasje.

Vi kunne se at det var påbegynt en vei til sykler langs den ene broen, men det

hjalp oss ikke stort. Dytte 50 vinglende kilo opp en smal bratt steintrapp er

ikke lett med fiskeboller i armene (jeg får vel kanskje la Knut Morten snakke for

seg selv).

Vi spiste middag på en bufeet langs veien, og får servert mer mat enn vi klarer å

sette til livs. Pølse, kylling, oksekjøtt, ris, poteter, bønner i saus og grønnsaker.

Stappmette ruller vi videre.

På grunn av den sene starten føler vi oss nødt til å sykle litt utover kvelden.

Veiskulderen er bred, så vi tar sikte på å nå fram til Imbituba før vi legger

oss til. De av dere som bruker briller til daglig vet at med litt skitt og fuktighet

på glassene, så blir det som og se ut igjennom bunnen på de gamle cola flaskene

i glass. Ikke særlig lett å holde oversikten. Det begynner selvfølgelig å regne,

og sammen med utsmurt inntørket svette og blendende motlys fra biler begrenses

farten betraktelig. Et og annet stygt ord slippes også av sted.

Vi kom fram til Imbituba, trodde vi. Det var i hvert fall til hit det var markert

på kartet og på veiskiltene, men som ofte før kan man legge til en 5-10 km fra

hovedveien til selve byen.

10 Mars

Imbituba - Icara

125 kilometer

17.5 km/t

Dagen startet bra, vi kom oss avgårde relativt tidlig og veien var flat. Jeg

tror faktisk vi også hadde en god porsjon medvind. Kilometerne forsvant hurtig bak

oss inntil vi nådde fram til byen Laguna. Her fikk vi straks følelsen av at stedet

satset stort som ferieby, da vi under innkjørselen til byen passerte dens

turistkontor. Bare det at et slikt fantes vitnet om at en tok turisme alvorlig.

Vi hadde syklet igjennom større byer enn Laguna som ikke hadde det samme tilbudet.

Det var kanskje en oversatsing det vi opplevde i Laguna, men det ble satset proft.

Det var kanskje 10 ansatte da vi ankom, 7 satt og hang og 3 løp bokstavlig talt

etter bilene før å prøve og prakke på de en og annen turistbrosjyre. Vi så for

oss bilder av støvsugerselgere og meningsmålere pr telefon, det virket

omtrent så interessant for de som for forbi i bilene sine.

I matchende t-skjorter viste de oss noen nydelige oversiktsbilder av byen sin,

samtidig som de var 5 om å forklare oss at det var mulig å sykle langs den veien

vi hadde plukket ut på kartet. Den var derimot ikke asfaltert, men grusbelagt.

Dette siste ordet burde ha fått en alarm klokke til å ringe i mitt

overbeskyttende hode, men vi hadde syklet på grusveier før og bestemte oss for

å prøve. Vi hadde lyst på litt forandring fra den monotone hovedveien som vi

hadde syklet på de siste dagene. Nå skulle det jaggu meg også oppleves noe.

Jeg må få skyte inn, før jeg fortsetter med grusveien, at byen Laguna saktens kunne

forsvare å ha et turistkontor. Sentrum var sjarmerende og full av gamle bygninger

som var i god stand. Så mens barna bader på en av stedets mange strender, har mor

og far her mye å bruke sin dag på. Dette er ikke på noen måte en ironisk framstilling,

og vi skulle gjerne hatt noen bilder å vise fram av de pene gamle bygningene,

men bildene vi tok ble mislykkete.

Fergen over til halvøya gikk greit, og vi fikk tatt et par brukbare og mange dårlige

bilder av oss syklende innover det første stykke av grusveien.

Jeg vet at jeg nok er for overbeskyttende når det kommer til sykkelen, og fornuften

sa meg at vi kommer til å sykle mye på tilsvarende og også dårligere veier senere,

men jeg klarte ikke å unnvære å lide litt hver gang sykkelen og bagasjen spratt

rundt mellom meg og veien.

Veien var godt trafikkert av biler, noe som hadde fått lange strekninger av den til

å likne vaskebrett. Enkelte steder var det mulig å holde en viss fart, men ofte

var vi (jeg får vel tilstå at jeg holdt oss tilbake langs denne strekningen,

og Knut Morten fikk noen lengre pauser enn han hadde tenkt seg) nede i under

10 km/t på flatmark. Det var lagt ut løs sand for å prøve å jevne ut veien, men

dette gjorde det bare verre for oss og våre mange ustødige kilo. Når vi havnet

i sandens favn, tok den tak i for- eller bakhjul, eller begge to, og trakk oss

sidelengs. Jeg forventet å høre eikene knekke som popkorn når som helst. Felgene fikk

sitt pass påskrevet av vaskebrettene, hver gang de smalt oppunder felgen

som landminer. Det var mye stygt som ble sagt langs denne, for meg, uendelige

strekningen, og enda mer som forble usagt. Man hadde lyst til å gi en eller annen

en omgang grisebank for å komme opp med en slik veiløsning. Apropo juling så kunne

jeg gått spart en omgang eller to til geniene som legger dårlig brostein i bygatene.

De eneste avbrekk fra grushelvete var nemlig små bruddstykker av brosteinsbelagte

bygater i tettstedene vi passerte. Disse var verre å sykle på enn grusen, og

gjorde at man gledet seg til igjen å kunne stikke beina ned i kokende vann.

Etter endelig å ha kommet oss igjennom grusveien, fikk vi langet nedpå med

vann og is( det er muligens her mitt til nå ukelange mageproblem startet,

men det kommer først i neste nummer).

En del udramatiske kilometer senere trillet vi inn i Icara. Det var lørdagskveld,

noe som betyr at folk først går i kirken for deretter å gå ut og spise. Vi satt

derfor med maten for oss selv, og slapp å måtte forklare hvor vi kom fra, hvor vi

skulle og hvor mye sykkelen kostet. En deilig forandring.

11 Mars

Icara - Torres

110 kilometer

20.88 km/t

Etter gårsdagens voldtekt av syklene var vi fast bestemt på å holde oss på

hovedveien. Nå skulle vi ha asfalt under føttene hele dagen, ikke bare som en

avlasting for eiker, felger og bagasjebærere, men også for vår mentale helse.

I dag var feriestedet Torres et naturlig mål der det lå og lokket ca 100 kilometer

lenger syd.

Motorveien byr ikke på mange opplevelser. Den er først og fremst et hjelpemiddel

for å forflytte seg relativt hurtig mellom to punkter. Hvis man av en eller annen

grunn er interessert i å se kjøtt og blod, som for en time siden var i live, most

utover asfalten er dette en bra strekning å sykle. Ja jeg vil nærmest anbefale den.

Her kan man gå i dybden av begrepet roadkill. Man kan kjenne lukten, man kan se

de mange formene kjøtt kan transformeres til, ja man kan nærmest kalkulere farten

traileren hadde når den møtte sitt offer.

Se for deg lille Fido gå langs veien. Han bor på venstre side når man kommer syklende

sørover. Fido har en avtale om å sniffe en liten hvit puddel i baken. Hun bor

selvfølgelig på andre siden av veien. Deres kjærlighet er separert av den

fryktede brasilianske motorveien BR 101. I dag er Fido glad og fornøyd, han vet

at han skal møte sin hjertes utkårede. Med et blir Fido oppmerksom på at hans

hjertestein er ei svikefull lita jævel. Hun står på den andre siden og lar en

krysning mellom en labrador og en cocker spaniel gjøre Fido sin jobb. Fido reagerer

slik de fleste menn på dette nivået ville reagert. Han setter fart mot strupen til

bastarden. Halvveis ut i veien møter han sin skjebne og blir truffet av en av

landeveiens mange Jesuselskende trailersjåfører i sin 20 tonns stolthet. Fido er

nå selve ideen på hvordan tegnefilmskaperne ser for seg kjøtt sluppet fra

store høyder. Han er død, og bortsett fra noen deler av ryggraden som stikker opp

fra asfalten er han flat som den klisjéaktige pannekaken.

Hvis du er interessert i å lukte hvordan organismer som har vært døde i et par dager

lukter, er BR 101 noe for deg. Lukten kan ikke beskrives, jeg mangler språklige

ferdigheter for å formidle dette videre til leseren. Men en ting er sikkert og

det er at jeg får brekningsfornemmelser hver gang jeg kommer i nærheten av den.

Lukten blir også forsterket av den visuelle opplevelsen. Hvis man ser godt etter

kan man se to øyne i den maltrakterte kjøttbiten, av en eller annen grunn blir

øynene ofte spart. Grunnen til dette kan være at kraniet fungerer som en beskyttende

hjelm. Disse øynene har en form for telepatisk evne i en post mortem tilstand.

De får kontakt med deg og formidler beskjeder som "Hvorfor måtte jeg følge mine

instinkter. Hvorfor hadde jeg ikke menneskets rasjonelle evner. Hvorfor behersket

jeg ikke språkets edle kunst, da kunne jeg sagt hva jeg mente istedenfor

å krysse veien."

Etter 110 kilometer slalåm mellom roadkills ankommer vi Torres. Klokken er bare

17.00 så det blir en tidlig kveld.

Bilder fra uke 3