12 Mars |
Torres - Capivari do Sul |
155 kilometer |
22.1 km/t |
Torres er en badeby for ferierende Argentinere. Vi traff flere gamle og unge av |
disse matdrikkende menneskene da vi var ute kvelden før og kikket på byen. |
Torres skulle være et populært feriemål, men tilbød ikke annet enn det som |
tilsvarer en chartertur til Syden på våre lengdegrader. Hoteller, fotobutikker, |
strender og juggelselgere. En kan få kjøpt det utroligste, det meste i plast. |
Ved et "kjøpesenter" kunne en kle seg ut i gamle klær og få tatt et bilde til |
familiealbumet eller, hvis en hadde lyst til å latterliggjøre seg offentlig, |
kunne man delta i karaokens latterlige verden. Jeg har aldri hørt noen synge |
verre enn det vi opplevde de minuttene vi brukte for å riste av oss en innpåsliten |
dame som skulle selge oss svart skopuss til våre blåe sandaler. Et par av disse |
stemmene var uten for enhver teknologisk rekkevidde. Stemmene tilhørte heldigvis |
et par, og forhåpentligvis hadde de opparbeidet et lydhull overfor partnerens |
stemmeprakt i sin hørsels frekvensbredde. |
Når jeg fremstiller det som litt av en skuffelse er det fordi jeg ikke er den helt |
store tilhenger av badeferier hvor eneste tilbudet er å bade. Jeg krever ikke |
museum for å være tilfreds, men litt variasjon. For er det kun bading en er |
ute etter, så er Torres et like bra sted som et hvilket som helst annet av |
slike steder. |
Vi sykler ut av Torres gryende tidlig den morgen. Hanen hadde så vidt rukket å ta |
seg en høneblund etter frokost , da vi ca. klokken 10 ser Torres forsvinne bak oss. |
Første delen av dagen har vi medvind og god asfalt. 60 kilometer går unna på litt |
over 2 timer. Ved første pause i Capao da Canoa sitter vi begge med følelsen av |
at i dag kommer vi langt. Slike tanker har tidligere vist seg å være det samme |
som en forbannelse, og også denne dagen slipper vi ikke helt fri. |
Det er ikke så mye en rekker å se når en presser på i (for oss) høyt tempo. |
Blikket er stivt rettet ned mot vekselvis asfalt og sykkelcomputer. |
Allikevel tror jeg ikke at vi gikk glipp av så mye denne gangen. Det var flatt, |
grønt og med innkjørsler til venstre ned mot større eller mindre strender. |
Vi stopper og spiser lunch på en restaurant i Tramandi, kylling uten noe tilbehør |
til 4,50 Reals per kilo, før vi som ofte før fortsetter langs feil vei. |
Planen var å sykle sydover, men vi legger først 15 kilometer senere merke til |
at vi har syklet rett vest. Innen dette faktum går opp for oss, hadde vi spurt |
på en Rodovaria Policia (Veipoliti) om det var mulig å sykle mot Rio Grande |
langs den veien vi hadde valgt oss. Estrada do Inferno står det i gul ramme |
på kartet vårt, og tankene ledes hen til min farfars boksamling og Alistair McClean. |
Inferno, hva i huleste heite betyr det i denne sammenhengen. De er av noe |
forskjellig oppfatning inne på politistasjonen, men til slutt skjærer en av de med |
flest striper på erme igjennom. Han forteller at det ikke er mulig å sykle |
Estrada do Inferno, og viser oss i stedet veien mot Porto Alegre. |
Denne løsningen betyr 200 ekstra kilometer i forhold til Infernoet, noe som vi |
ikke er spesielt lystne på nå da vi ligger litt bak skjema. Vi bestemmer oss |
derfor for å trosse loven og sykle langs Atlanterhavskysten mot Rio Grande. |
Denne strekningen skulle inneholde Sør Amerikas lengste sammenhengende strand |
har vi fått vite av Gustavo, og tidligere strandsykling hadde vi stort sett gode |
minner fra. |
Innen vi når Estradaen må vi sykle noen kilometer tilbake pga. vårt vestgående |
eventyr. Disse velger vi å tilbakelegge på en på kartet gråmerket vei. Grus. |
Veien er heldigvis bedre enn vårt forrige forsøk på grå veier, og kilometerne |
går hurtig unna. 32 kilometer senere ser vi intet Capivari do Sul. Der hvor |
kartet og sykkelcomputeren viser at Capivari skal ligge står vi og ser på en |
grusvei som forsvinner i horisonten. Det begynner å bli mørkt og myggen har |
hentet fram forsterkninger. De ekstra 10 kilometerne har vi valget mellom å sykle |
langsomt over dumpene og fungere som myggens blodbank, eller å la sykkelen ta |
støyten og prøve å vise myggen bakhjulet. Siste taktikk velges, men med blandet |
suksess. Etter nærmest å ha syklet forgjeves mot lysene, triller vi inn i byen |
ved 20 tiden. Valget av overnattingssted er enkelt da stedet, som er et |
trafikknutepunkt, kun har en pousada, og etter en enorm kjøttmiddag sjangler |
vi til sengs. |
13 Mars |
Capivari do Sul - Porto Alegre |
40 km |
19.04 km/t |
Etter en natt på den eneste pousadaen i Capivari do Sul, skulle vi gi oss i kast |
med den mest isolerte strekningen hittil på vår tur. Vi hadde nå 200 kilometer |
med kun små landsbyer før vi kom til den neste store byen Rio Grande. |
Knut hadde begynt å få problemer med magen kvelden i forveien. Da han våknet var |
problemene fortsatt tilstede, men nå i økende grad. Jeg spurte om han var klar |
for å dra eller om han ville bli en dag til for å prøve og bli bedre. |
Han mente det var verdt et forsøk. Jeg vet ikke om han sa ja for å leve opp til |
vår selvpålagte eventyrrolle, men det skulle etter vært vise seg å være en tabbe. |
Det å sitte på do i 45 minutter skulle kanskje gitt han et hint, men han er |
av typen som ikke gir seg med det første. Så mens Knut satt på do gikk |
jeg (Knut-Morten) til det lokale politiet for å spørre om det var mulig å sykle |
den ruten vi hadde valgt. Politimannen vi spurte i går mente meget bestemt at |
det ikke var mulig. Dagens politimenn var mer velvillige og anså det som |
fullt mulig. Dette var dagens første gode nyhet, men en god må som regel veies |
opp med en dårlig. Den dårlige var at Knut fortsatt satt på do og etter lydene |
å dømme hadde han det ikke spesielt godt. Da han endelig kom ut grønn og med |
vaklende ben var vi klare for dagens økt. |
Det begynte greit, veien var som et speilbilde av danskenes letteste og hastigheten |
var på vei oppover. Etter fem kilometer merket jeg at Knut begynte å legge |
seg urovekkende langt bak. Jeg spurte om det gikk greit. Med en mine som fastslo |
det meste sa han at han var villig til å prøve å komme seg til den første |
landsbyen, Bacupari. Problemet var at det på det nåværende tidspunktet var |
ca 35 kilometer til denne oasen av luksus. |
La oss forlate vår helt for en stund og forflytte oss fem kilometer lenger frem. |
(Fem kilometer på sykkel tar mellom 10 og 15 minutter avhengig av hastighet, |
dvs at det er 33,3% av en forelesing på Blindern, 16,6% av en dårlig fotballkamp |
eller 100% av din og min tid i rampelyset.) Når vi tar han igjen sitter han i |
veikanten og spyr, han angrer bittert på at vi ikke gjorde vendereis for femten |
minutter siden.(Det er ganske enkelt å forstå hvorfor vi ikke dro tilbake. |
Den korteste distansen mellom to punkt er den rette linjen. Dette banale |
utsagnet fanger essensen i vår reisefilosofi. Den eneste grunnen til at vi |
var nede i dette gudsforlatte hullet var fordi det var kortere enn å sykle |
innom Porto Alegre.) Der Knut sitter og ikke har det særlig godt er det disse |
tankene som beveger seg gjennom hodet hans. Denne forbannede reisefilosofien |
kan ødelegge mye. Han bestemmer seg for å fortsette. Vi klarer etapper på fem |
kilometer av gangen før han må ha pause, disse blir benyttet til å spy opp ting |
som ikke er der. |
Etter 35 kilometer med helvete ankommer vi Bacupari, her kommer forløsningen, |
åpenbaringen, himmelen er nær og englene synger. |
Bacupari er ingenting, dvs det er ikke helt sant. Bacupari er en bensinstasjon |
med en lokal lancheria og tilhørende dagdrivere. Vi vet begge at det er |
nytteløst å se etter et hotell eller pousada. Knut er i ferd med å gå inn i den |
apatiske tilstanden der kommunikasjon kun er enstavelse ord og setninger som |
ikke har en logisk struktur. Nå er det ingen tvil om at djevelen er der og rører |
på skulderen hans. |
Dette er våre muligheter på det nåværende tidspunkt. Vi kan sykle mot den litt |
større landsbyen Mostardas, her skal det være et pousada, men 114 kilometer |
er for langt. Vi blir tilbudt å sove i et skur bak busstasjonen, dette er ikke |
særlig fristende. Sykdom krever luksus og dette må vi til Porto Alegre for |
å finne. Vi valgte det siste alternativet. Nå da avgjørelsen var tatt hadde vi |
kun et problem, hvordan skulle vi entre byen. En ting var sikkert og det var |
at det ikke ble på våre aluminiumshester. Den eneste løsningen var buss, men |
dette er lettere sagt en gjort her i vår eksistens utenfor allfarvei. |
Fraser som "possible bicicleta a omnibus" ble møtt med et negativt kroppsspråk. |
Den eneste muligheten var å haike tilbake til Capivari do Sul. Etter mye om og |
men fikk vi haik med en lokal trailersjåfør, og her må vi få lov til å trekke |
tilbake noe av den kritikken vi tidligere har kommet med til utøvere av dette |
yrket. |
Vår redningsmann het Jose og husket at Norge slo Brasil i Frankrike 1998. |
(Det ser ut til å være en kollektiv svikt i den brasilianske hukommelsen når det |
kommer til dette faktum). Jose festet en sykkel på utsiden av traileren, den andre |
ble med oss inn i førerhuset. Siden Knut sovnet i løpet av få minutter ble |
det min oppgave å holde en samtale med Jose, og med fotballens internasjonale |
interesse og språk ble det en noenlunde samtale ut av turen. Fremme i Capivari |
møtte vi neste problem, bussene tar selvfølgelig ikke sykler, men nok en gang |
får vi hjelp fra uventet hold. Bussjåføren Robert Alex Dias henvender seg til |
oss og lurer på om han kan hjelpe med noe. Etter at vi har fortalt om våre |
problemer med bussene kommer det frem et smil som avslører at vi har beveget oss |
innenfor hans domene. Robert vinker inn den neste bussen til Porto Alegre og |
krever at både vi og sykler skal være med. I denne sammenheng må det nevnes at vi |
ble utnevnt til æresborgere av noen fra et offentlig kontor før vi kom oss |
av gårde med bussen. Med kyss på kinnet og byvimpel i hånden stod vi der med |
nøkkelen til byen. |
Vi sender en takk til Jose og Robert, uten deres hjelp hadde Knut hatt det for |
jævlig og jeg hadde sikkert ikke hatt det stort bedre. |
Bussen fører oss trygt frem til Porto Alegre, en meget stor by målt i norske |
forhold. Her legger vi oss inn på et bra hotell. |
Luksus er alltid bra når man er syk. Det er nærmest påkrevd. |
14-16 Mars |
Porto Alegre |
3 dager i ro. 3 dager mer eller mindre liggende stille i sengen, med syredempende |
drikke og brasiliansk tv. Mye brasiliansk tv. Brasiliansk tv med en programflate |
som stort sett henvender seg til mannfolk. Jeg kjente litt til italiensk tv |
fra før, og deres bruk av kvinnekroppen, men jeg tror de brasilianske |
fjernsynskanalene konkurrerer helt på høyden. Lettkledde dansende kvinner går |
som en rød tråd igjennom hele sendeflaten. |
Det begynner allerede klokken 9:00 om morgenen med barneprogrammet. Dette ledes |
av en utgave av Vibeke Sæther som jeg aldri kan huske å ha sett maken til som |
liten drittunge. 25 år, korte skjørter, bar mage og langt blondt hår. Det forundrer |
meg ikke om far frivillig setter seg ned for å se sammen med barna, og venter |
med avisen til senere. |
Innslagene blant barna får amerikanske skjønnhetskonkurranser til å virke som |
sunn barneoppdragelse. Utsminkede og med sambadrakter stiller de opp og danser |
danser som ville få norske mødre til å forlange pornosladding. |
Det fortsetter i samme stil om kvelden. Både under ukedagene og som |
lørdagsunderholdning. |
Et av våre favoritt program er SuperPositivo. SuperPositivo som blir klistret |
over skjermen ved reklameskiftene med knall grønn skrift som er innrammet av |
andre ville og glade farger. Selve oppskriften i programmet er enkel men |
tilsynelatende uoppbrukelig. Etter hva vi forstår så går det ut på at guttene |
blant publikum konkurrerer igjennom noen vanskelige oppgaver |
(Et eksempel på hvilke umulige oppgaver de blir presentert overfor, så kan |
jeg nevne et av spørsmålene som skulle besvares av et fotballinteressert panel. |
Hvilket land ble nummer to ved det siste verdensmesterskapet i fotball), om |
æren å bli danset for av en lettkledd, storbrystet, blond kvinne. Alltid den |
samme kvinnen og alltid like blond. Blond og hvit, som de fleste kvinner på tv |
og som de fleste kvinner i Brasil. Den andre halvdelen av programmet er det |
kvinnenes tur. SuperPositivo kan en få med seg hele 3 ganger i uken. |
Alle underholdingsprogram har en gruppe lettkledde dansende kvinner i bakgrunnen. |
Når jeg sier alle, så tror jeg nesten at det denne gang er en regel uten unntak. |
Musikk, spørrekonkurranser eller talkshows, de er der alle steder i bakgrunnen. |
Sånn helt i bakgrunnen er de allikevel ikke. Kameraføringen gjør sitt til at |
tv seerne både for se over og under skjørtene. Samme kameraføring er heller |
ikke så dårlig når det gjelder lørdagsunderholdningen. En av kanalene viser en |
konkurranse mellom 2 lag bestående av 3 kvinner og 1 mann per lag. Det kan vel |
kanskje sammenliknes så langt med Tv2s Bykampen. I denne versjonen utspilles |
slaget på stranden, og begge lag er i ført badedrakter. En av øvelsene går ut |
på at hvert lag skal løpe over et basseng på en bro av oppblåsbar plast. De skal |
prøve å frakte med seg så mange ballonger som mulig over broene innen en hvis tid. |
Hver deltager løper flere ganger. Når mannfolkene krysser broen vises bilder av |
hele kroppen litt på avstand, mens når kvinnene er i farta zoomes det inn slik |
at en får nærbilde av bakenden hennes. Dette skjer ikke en gang i blant, men |
konsekvent hver gang kvinnene er på broen. |
Kvinnekroppen blir også brukt andre steder enn kun på tv. Det ligger et par |
bilder av ølreklamer i fotoalbumet vårt, som sannsynligvis ville fått norske |
feminister til å svelge tungt. |
Etter de to første dagene i sengen følte jeg meg bedre, og vi gikk på kino og |
fikk med oss to forestillinger den tredje dagen. Kinofilmene i Brasil er nesten |
alle med original tale og portugisisk tekst. Dette er nok først og fremst av |
økonomiske hensyn, og gjenspeiler ikke den gjennomsnittlige brasilianers |
engelskferdigheter. Det annonseres mye om engelskkurs på plakater i byene og |
på tv, men brasilianske ungdommer kan generelt lite engelsk. Vet ikke hvordan |
tilbudet og prioriteringen er med engelskundervisning på skolene, så denne |
konklusjonen er kun basert på våre egne erfaringer. Dette gjelder stort sett |
alle konklusjoner og synsinger som vi kommer med på disse sidene. Datamaterialet |
er begrenset, og dere får dere ta våre påstander med den klype salt som |
de fortjener. |
17 Mars |
Porto Alegre - Camaqua |
158 kilometer |
21.7 km/t |
Litt usikker på magen og om den holder legger vi ut fra Porto Alegre. Skulle den |
vise seg å ikke ville samarbeide har vi muligheten til å stoppe etter |
ca. 30 kilometer i byen Guaiba. |
Guaiba har funksjon som det berømte point of no return for oss den dagen, etter |
denne er det over 100 kilometer til neste realistiske overnattingsmulighet. |
Vi finner greit veien ut av Porto Alegre, et par broer, litt flat asfalt og et |
drikkestopp senere er vi framme i Guaiba. Magen holder foreløpig og vi bestemmer |
oss for å sykle videre. Farten er ikke så veldig høy i forhold til hva et |
slikt flatt landskap tillater, men vi beveger oss i hvert fall framover i |
motsetning til de forrige tre dagene. |
Denne dagen skulle vi møte vår første levende slange. I det hele tatt var denne |
strekningen mot Pelotas dominert av slanger, de fleste døde, i forhold til |
tidligere hvor roadkillene som regel hadde vært hunder, katter eller smågnagere. |
Det var nok som følge av at denne delen var ganske øde. Lite hus betyr lite |
hunder, og lite mennesker, dette er omgivelser som betyr gode forhold for slanger. |
Til å begynne med var det kun døde slanger, og det var mens vi iakttok en slik |
at vi i øyekroken så noe bevege seg i kanten av veien. Jeg må innrømme at jeg |
er glad det ikke var meg som syklet nærmest gresskanten akkurat da. Jeg er en |
pyse når det kommer til krypdyr, og spesielt slanger. Denne slangen var som de |
fleste sikkert mer redd oss enn vi den, selv om det ikke føltes slik de tidelene |
av et sekund det hele varte. I det øyeblikket vi oppdaget den, gråbrun med mønster |
på ryggen, svingte den hode om og stupte ut i det knehøye gresset langs kanten. |
Som klisjeen tilsier opplevde vi det hele i sakte film, og noen tanker farer |
forbi. Hva hvis den hadde hoppet andre vei mot oss, hvor farlig kan den ha vært |
og ligger det flere like om hjørnet (Dette var i hvert fall mine pysete tanker, |
jeg får vel kanskje la Knut Morten snakke for seg selv). |
Vi stoppet ikke for å ta bilde av denne slangen, men det ligger et bildet av en |
av de døde slangene i fotoalbumet for de som skulle være interessert. |
Dagen bød også på en god opplevelse. Lunchen. Etter ca. 70 kilometer kom vi over |
et lite spisested drevet av en gruppe av kvinner. Vi ble møtt med et varmt |
smil og vindusvaskende mennesker. Disse kvinnene la svette og sjel i å holde |
stedet så rent og pent som mulig. Vi bestilte på anbefaling av vår vert retten |
Commercial til 5 Reals per pers. Jeg tror vi ble servert 15 fat med forskjellige |
retter (dere får kikke på bildet i fotoalbumet og telle selv). |
Det var så vidt at ikke bordet ble for lite, og selv om vi var sultne nå en del |
timer etter frokost måttet vi melde pass. Det var ikke mulig å få i seg det |
hele. Det var mat nok til et vinnende fotballag, og den smakte fortreffelig. |
Etter lunchen gikk det smertefritt fram til Camaqua (et senter for risdyrking |
i Brasil. Ris som er en viktig del av deres mest karakteristiske retter), som |
vi nådde fram til litt etter mørkets frambrudd. Her syklet vi en æresrunde på |
sentrumsbrosten pga. mange gode overnattingstips. Vi traff på et par jenter |
på vei til et politisk møte for partiet PT, og ble invitert med. Sultne og trøtte |
måtte vi dessverre takke nei, og en lasagne senere sovnet vi hurtig. |
18 Mars |
Camaqua - Pelotas |
149 kilometer |
22.8 km/t |
En ny dag med slangepannekaker og ensomhet. Det er lite hus og lite mennesker, |
de eneste lydene er duren fra bilene som med jevne mellomrom passerer oss. |
Pelotas er dagens mål. Dette er den siste store byen før grensen til Uruguay. |
En typisk transportetappe med lite å se på og med ett klart mål. (Det er ingen |
andre steder å stoppe hvis vi ikke vil ligge i telt og det vil vi ikke enda). |
Hva kan man skrive om på slike dager? Jeg ser to muligheter, den første er en |
beskrivende versjon av landskapet vi sykler i, den andre er et dykk ned i de |
psykologiske aspektene ved en slik etappe. Det første har blitt gjort mange ganger |
tidligere på disse sidene, den andre krever litt mer, men vi kan prøve. |
Da dette er et forsøk på å si noe om hva jeg tenker og føler under en slik etappe, |
er dette kun mine tanker og følelser. Selv om de kan korrespondere med Knut sine |
er dette noe jeg ikke vet. Jeg vil derfor påpeke at dette er hvordan Knut Morten |
opplever en slik dag. |
Vi våkner opp forholdsvis tidlig og jeg vet at dagen skal bringe oss langt. Det |
frister ikke noe spesielt, siden jeg har begynt å bli sliten og føler at det er |
på tide med noen korte etapper. Etter å ha ligget i ro tre dager i Porto Alegre |
er det egentlig et absurd forslag. Her har vi snart syklet 2500 kilometer og |
jeg begynner å bli sliten etter to dager. Jeg sier ingenting til Knut. |
Etter som kilometerne forsvinner under hjulene har tankeprosessene begynt å jobbe |
på et lavt gir. Jeg sjekker computeren, 53.245 kilometer, men faen da har vi |
jo bare syklet 800 meter siden jeg sjekket den sist. Hva skal jeg gjøre for å |
få tankene bort fra det faktum at jeg er sliten 100 kilometer før dagens etappe |
er over. Knut virker uanstrengt av tempoet og det gjør meg enda mer sliten. |
Det er uaktuelt å slå ned på tempoet på en slik flat etappe, men hvis denne |
motvinden kunne transformert seg til en deilig medvind er jeg sikker på at alt |
ville blitt bra. Musikk hadde vært bra nå, i styrevesken ligger minidiscspilleren. |
Jo mer jeg tenker på den desto mer besatt blir jeg. Jeg er sikker på at musikk |
vil løse mange av mine kortsiktige problemer. Jeg gjør et forsøk på å få den frem |
uten å stoppe. Den har selvfølgelig viklet seg inn i solbriller og solkrem, men |
jeg har den nesten fremme, der ligger den trygt i hendene mine. Dette var bra |
gjort Knut Morten, musikk er tilgjengelig og du behøvde ikke en gang stoppe. |
Nå gjenstår bare et problem, hvor skal jeg ha spilleren mens jeg sykler. |
Den beste løsningen er å putte den i en av sidelommene på sekken. Dette er |
lettere sagt en gjort, på et mystisk vis virker armene mine for korte til å nå |
frem til lommene. (Jeg er 1.90 og har ganske lange armer) Det er to muligheter, |
jeg kan stoppe slik at sekken bli mer tilgjengelig. Dette valget vil føre til |
at Knut kommer til å sykle fra meg med ca 400 meter noe som betyr at jeg må øke |
tempoet for å ta han igjen. Den andre muligheten sier seg selv, jeg kan |
droppe musikk, men tanken på musikk er for besnærende. |
Jeg stopper og ser Knut forsvinne, nå gjelder det å jobbe fort. Ny rekord, 37 |
sekunder før jeg er tilbake på sykkelen, han har bare rukket 255 meter. |
Musikk gir nye krefter og jeg tar han igjen i løpet av tre minutter. Det er |
forbausende hvilken effekt det har å kunne fokusere på andre ting en å trå |
pedalene rundt. Veien er nå Karl Johans gate på 17 mai, men istedenfor å være |
omkranset av bunadskledde nasjonalromantikere blir vi hilst velkommen av |
glidende sommerfugler i all slags farger. Det er som å være på en syretripp med |
folk du virkelig liker. Gleden varer til du sprenger en muskel i låret og blir |
revet tilbake fra de illusjonene du måtte ha om det gode livet. Verden var på |
et tidspunkt forenklet av glemsel og likegyldighet, men den vil snart åpenbare |
sitt rette jeg i form av det verste regnværet vi noensinne har opplevd. |
Nå vil jeg flytte fokus til en mer deskriptiv beskrivelse av uværets mange sider. |
Se for deg at det langs veien står parkert biler. De står stille fordi det |
eksisterer få eller ingen mulighet til å kjøre pga dårlig sikt. Luften er fylt |
av gjenstander med for liten egenvekt til å holde seg på sin naturlige plass. |
I denne konteksten kan du plassere to gutter på sykkel. De er nå ca 50 |
kilometer unna Pelotas, det neste stedet hvor det er mulighet for å få tak over |
hodet. I løpet av et minutt er de gjennomvåte, i dette øyeblikket tenker de |
garantert de samme tankene. Men tankene transformeres ikke til ytringer, de |
forblir tanker og våre menn her i det sydlige Brasil tråkker videre. De få |
menneskene de sykler forbi står i skjul for uværet og lurer på hva disse figurene |
driver med. Pelotas virker nå veldig langt unna, men plutselig dukker det opp |
et skilt som forteller at det kun er 30 kilometer igjen isteden for de 50 som |
syklistene har belaget seg på. Slike hendelser er nok til å gjøre den mest |
hardbarkede ateist til et troende menneske. Ingen av våre venner blir noe mer |
eller mindre religiøse, men det behøver ikke å bety at slike hendelser ikke |
kan generere slike transformasjoner. Pelotas virker i lys av de nye opplysningene |
som et overkommelig mål. 2 timer senere er de trygt plassert inne på et rom på |
et av Pelotas mange hoteller. Før de kom dit måtte de bruke syklene som flåter |
for å krysse noen av veiene i sentrum av Pelotas. |
Bilder fra uke 4 |