12 Mars
Torres - Capivari do Sul
155 kilometer
22.1 km/t

Torres er en badeby for ferierende Argentinere. Vi traff flere gamle og unge av
disse matdrikkende menneskene da vi var ute kvelden før og kikket på byen.
Torres skulle være et populært feriemål, men tilbød ikke annet enn det som
tilsvarer en chartertur til Syden på våre lengdegrader. Hoteller, fotobutikker,
strender og juggelselgere. En kan få kjøpt det utroligste, det meste i plast.
Ved et "kjøpesenter" kunne en kle seg ut i gamle klær og få tatt et bilde til
familiealbumet eller, hvis en hadde lyst til å latterliggjøre seg offentlig,
kunne man delta i karaokens latterlige verden. Jeg har aldri hørt noen synge
verre enn det vi opplevde de minuttene vi brukte for å riste av oss en innpåsliten
dame som skulle selge oss svart skopuss til våre blåe sandaler. Et par av disse
stemmene var uten for enhver teknologisk rekkevidde. Stemmene tilhørte heldigvis
et par, og forhåpentligvis hadde de opparbeidet et lydhull overfor partnerens
stemmeprakt i sin hørsels frekvensbredde.
Når jeg fremstiller det som litt av en skuffelse er det fordi jeg ikke er den helt
store tilhenger av badeferier hvor eneste tilbudet er å bade. Jeg krever ikke
museum for å være tilfreds, men litt variasjon. For er det kun bading en er
ute etter, så er Torres et like bra sted som et hvilket som helst annet av
slike steder.
Vi sykler ut av Torres gryende tidlig den morgen. Hanen hadde så vidt rukket å ta
seg en høneblund etter frokost , da vi ca. klokken 10 ser Torres forsvinne bak oss.
Første delen av dagen har vi medvind og god asfalt. 60 kilometer går unna på litt
over 2 timer. Ved første pause i Capao da Canoa sitter vi begge med følelsen av
at i dag kommer vi langt. Slike tanker har tidligere vist seg å være det samme
som en forbannelse, og også denne dagen slipper vi ikke helt fri.
Det er ikke så mye en rekker å se når en presser på i (for oss) høyt tempo.
Blikket er stivt rettet ned mot vekselvis asfalt og sykkelcomputer.
Allikevel tror jeg ikke at vi gikk glipp av så mye denne gangen. Det var flatt,
grønt og med innkjørsler til venstre ned mot større eller mindre strender.
Vi stopper og spiser lunch på en restaurant i Tramandi, kylling uten noe tilbehør
til 4,50 Reals per kilo, før vi som ofte før fortsetter langs feil vei.
Planen var å sykle sydover, men vi legger først 15 kilometer senere merke til
at vi har syklet rett vest. Innen dette faktum går opp for oss, hadde vi spurt
på en Rodovaria Policia (Veipoliti) om det var mulig å sykle mot Rio Grande
langs den veien vi hadde valgt oss. Estrada do Inferno står det i gul ramme
på kartet vårt, og tankene ledes hen til min farfars boksamling og Alistair McClean.
Inferno, hva i huleste heite betyr det i denne sammenhengen. De er av noe
forskjellig oppfatning inne på politistasjonen, men til slutt skjærer en av de med
flest striper på erme igjennom. Han forteller at det ikke er mulig å sykle
Estrada do Inferno, og viser oss i stedet veien mot Porto Alegre.
Denne løsningen betyr 200 ekstra kilometer i forhold til Infernoet, noe som vi
ikke er spesielt lystne på nå da vi ligger litt bak skjema. Vi bestemmer oss
derfor for å trosse loven og sykle langs Atlanterhavskysten mot Rio Grande.
Denne strekningen skulle inneholde Sør Amerikas lengste sammenhengende strand
har vi fått vite av Gustavo, og tidligere strandsykling hadde vi stort sett gode
minner fra.
Innen vi når Estradaen må vi sykle noen kilometer tilbake pga. vårt vestgående
eventyr. Disse velger vi å tilbakelegge på en på kartet gråmerket vei. Grus.
Veien er heldigvis bedre enn vårt forrige forsøk på grå veier, og kilometerne
går hurtig unna. 32 kilometer senere ser vi intet Capivari do Sul. Der hvor
kartet og sykkelcomputeren viser at Capivari skal ligge står vi og ser på en
grusvei som forsvinner i horisonten. Det begynner å bli mørkt og myggen har
hentet fram forsterkninger. De ekstra 10 kilometerne har vi valget mellom å sykle
langsomt over dumpene og fungere som myggens blodbank, eller å la sykkelen ta
støyten og prøve å vise myggen bakhjulet. Siste taktikk velges, men med blandet
suksess. Etter nærmest å ha syklet forgjeves mot lysene, triller vi inn i byen
ved 20 tiden. Valget av overnattingssted er enkelt da stedet, som er et
trafikknutepunkt, kun har en pousada, og etter en enorm kjøttmiddag sjangler
vi til sengs.

13 Mars
Capivari do Sul - Porto Alegre
40 km
19.04 km/t

Etter en natt på den eneste pousadaen i Capivari do Sul, skulle vi gi oss i kast
med den mest isolerte strekningen hittil på vår tur. Vi hadde nå 200 kilometer
med kun små landsbyer før vi kom til den neste store byen Rio Grande.
Knut hadde begynt å få problemer med magen kvelden i forveien. Da han våknet var
problemene fortsatt tilstede, men nå i økende grad. Jeg spurte om han var klar
for å dra eller om han ville bli en dag til for å prøve og bli bedre.
Han mente det var verdt et forsøk. Jeg vet ikke om han sa ja for å leve opp til
vår selvpålagte eventyrrolle, men det skulle etter vært vise seg å være en tabbe.
Det å sitte på do i 45 minutter skulle kanskje gitt han et hint, men han er
av typen som ikke gir seg med det første. Så mens Knut satt på do gikk
jeg (Knut-Morten) til det lokale politiet for å spørre om det var mulig å sykle
den ruten vi hadde valgt. Politimannen vi spurte i går mente meget bestemt at
det ikke var mulig. Dagens politimenn var mer velvillige og anså det som
fullt mulig. Dette var dagens første gode nyhet, men en god må som regel veies
opp med en dårlig. Den dårlige var at Knut fortsatt satt på do og etter lydene
å dømme hadde han det ikke spesielt godt. Da han endelig kom ut grønn og med
vaklende ben var vi klare for dagens økt.
Det begynte greit, veien var som et speilbilde av danskenes letteste og hastigheten
var på vei oppover. Etter fem kilometer merket jeg at Knut begynte å legge
seg urovekkende langt bak. Jeg spurte om det gikk greit. Med en mine som fastslo
det meste sa han at han var villig til å prøve å komme seg til den første
landsbyen, Bacupari. Problemet var at det på det nåværende tidspunktet var
ca 35 kilometer til denne oasen av luksus.
La oss forlate vår helt for en stund og forflytte oss fem kilometer lenger frem.
(Fem kilometer på sykkel tar mellom 10 og 15 minutter avhengig av hastighet,
dvs at det er 33,3% av en forelesing på Blindern, 16,6% av en dårlig fotballkamp
eller 100% av din og min tid i rampelyset.) Når vi tar han igjen sitter han i
veikanten og spyr, han angrer bittert på at vi ikke gjorde vendereis for femten
minutter siden.(Det er ganske enkelt å forstå hvorfor vi ikke dro tilbake.
Den korteste distansen mellom to punkt er den rette linjen. Dette banale
utsagnet fanger essensen i vår reisefilosofi. Den eneste grunnen til at vi
var nede i dette gudsforlatte hullet var fordi det var kortere enn å sykle
innom Porto Alegre.) Der Knut sitter og ikke har det særlig godt er det disse
tankene som beveger seg gjennom hodet hans. Denne forbannede reisefilosofien
kan ødelegge mye. Han bestemmer seg for å fortsette. Vi klarer etapper på fem
kilometer av gangen før han må ha pause, disse blir benyttet til å spy opp ting
som ikke er der.
Etter 35 kilometer med helvete ankommer vi Bacupari, her kommer forløsningen,
åpenbaringen, himmelen er nær og englene synger.
Bacupari er ingenting, dvs det er ikke helt sant. Bacupari er en bensinstasjon
med en lokal lancheria og tilhørende dagdrivere. Vi vet begge at det er
nytteløst å se etter et hotell eller pousada. Knut er i ferd med å gå inn i den
apatiske tilstanden der kommunikasjon kun er enstavelse ord og setninger som
ikke har en logisk struktur. Nå er det ingen tvil om at djevelen er der og rører
på skulderen hans.
Dette er våre muligheter på det nåværende tidspunkt. Vi kan sykle mot den litt
større landsbyen Mostardas, her skal det være et pousada, men 114 kilometer
er for langt. Vi blir tilbudt å sove i et skur bak busstasjonen, dette er ikke
særlig fristende. Sykdom krever luksus og dette må vi til Porto Alegre for
å finne. Vi valgte det siste alternativet. Nå da avgjørelsen var tatt hadde vi
kun et problem, hvordan skulle vi entre byen. En ting var sikkert og det var
at det ikke ble på våre aluminiumshester. Den eneste løsningen var buss, men
dette er lettere sagt en gjort her i vår eksistens utenfor allfarvei.
Fraser som "possible bicicleta a omnibus" ble møtt med et negativt kroppsspråk.
Den eneste muligheten var å haike tilbake til Capivari do Sul. Etter mye om og
men fikk vi haik med en lokal trailersjåfør, og her må vi få lov til å trekke
tilbake noe av den kritikken vi tidligere har kommet med til utøvere av dette
yrket.
Vår redningsmann het Jose og husket at Norge slo Brasil i Frankrike 1998.
(Det ser ut til å være en kollektiv svikt i den brasilianske hukommelsen når det
kommer til dette faktum). Jose festet en sykkel på utsiden av traileren, den andre
ble med oss inn i førerhuset. Siden Knut sovnet i løpet av få minutter ble
det min oppgave å holde en samtale med Jose, og med fotballens internasjonale
interesse og språk ble det en noenlunde samtale ut av turen. Fremme i Capivari
møtte vi neste problem, bussene tar selvfølgelig ikke sykler, men nok en gang
får vi hjelp fra uventet hold. Bussjåføren Robert Alex Dias henvender seg til
oss og lurer på om han kan hjelpe med noe. Etter at vi har fortalt om våre
problemer med bussene kommer det frem et smil som avslører at vi har beveget oss
innenfor hans domene. Robert vinker inn den neste bussen til Porto Alegre og
krever at både vi og sykler skal være med. I denne sammenheng må det nevnes at vi
ble utnevnt til æresborgere av noen fra et offentlig kontor før vi kom oss
av gårde med bussen. Med kyss på kinnet og byvimpel i hånden stod vi der med
nøkkelen til byen.
Vi sender en takk til Jose og Robert, uten deres hjelp hadde Knut hatt det for
jævlig og jeg hadde sikkert ikke hatt det stort bedre.
Bussen fører oss trygt frem til Porto Alegre, en meget stor by målt i norske
forhold. Her legger vi oss inn på et bra hotell.
Luksus er alltid bra når man er syk. Det er nærmest påkrevd.

14-16 Mars
Porto Alegre

3 dager i ro. 3 dager mer eller mindre liggende stille i sengen, med syredempende
drikke og brasiliansk tv. Mye brasiliansk tv. Brasiliansk tv med en programflate
som stort sett henvender seg til mannfolk. Jeg kjente litt til italiensk tv
fra før, og deres bruk av kvinnekroppen, men jeg tror de brasilianske
fjernsynskanalene konkurrerer helt på høyden. Lettkledde dansende kvinner går
som en rød tråd igjennom hele sendeflaten.
Det begynner allerede klokken 9:00 om morgenen med barneprogrammet. Dette ledes
av en utgave av Vibeke Sæther som jeg aldri kan huske å ha sett maken til som
liten drittunge. 25 år, korte skjørter, bar mage og langt blondt hår. Det forundrer
meg ikke om far frivillig setter seg ned for å se sammen med barna, og venter
med avisen til senere.
Innslagene blant barna får amerikanske skjønnhetskonkurranser til å virke som
sunn barneoppdragelse. Utsminkede og med sambadrakter stiller de opp og danser
danser som ville få norske mødre til å forlange pornosladding.
Det fortsetter i samme stil om kvelden. Både under ukedagene og som
lørdagsunderholdning.
Et av våre favoritt program er SuperPositivo. SuperPositivo som blir klistret
over skjermen ved reklameskiftene med knall grønn skrift som er innrammet av
andre ville og glade farger. Selve oppskriften i programmet er enkel men
tilsynelatende uoppbrukelig. Etter hva vi forstår så går det ut på at guttene
blant publikum konkurrerer igjennom noen vanskelige oppgaver
(Et eksempel på hvilke umulige oppgaver de blir presentert overfor, så kan
jeg nevne et av spørsmålene som skulle besvares av et fotballinteressert panel.
Hvilket land ble nummer to ved det siste verdensmesterskapet i fotball), om
æren å bli danset for av en lettkledd, storbrystet, blond kvinne. Alltid den
samme kvinnen og alltid like blond. Blond og hvit, som de fleste kvinner på tv
og som de fleste kvinner i Brasil. Den andre halvdelen av programmet er det
kvinnenes tur. SuperPositivo kan en få med seg hele 3 ganger i uken.
Alle underholdingsprogram har en gruppe lettkledde dansende kvinner i bakgrunnen.
Når jeg sier alle, så tror jeg nesten at det denne gang er en regel uten unntak.
Musikk, spørrekonkurranser eller talkshows, de er der alle steder i bakgrunnen.
Sånn helt i bakgrunnen er de allikevel ikke. Kameraføringen gjør sitt til at
tv seerne både for se over og under skjørtene. Samme kameraføring er heller
ikke så dårlig når det gjelder lørdagsunderholdningen. En av kanalene viser en
konkurranse mellom 2 lag bestående av 3 kvinner og 1 mann per lag. Det kan vel
kanskje sammenliknes så langt med Tv2s Bykampen. I denne versjonen utspilles
slaget på stranden, og begge lag er i ført badedrakter. En av øvelsene går ut
på at hvert lag skal løpe over et basseng på en bro av oppblåsbar plast. De skal
prøve å frakte med seg så mange ballonger som mulig over broene innen en hvis tid.
Hver deltager løper flere ganger. Når mannfolkene krysser broen vises bilder av
hele kroppen litt på avstand, mens når kvinnene er i farta zoomes det inn slik
at en får nærbilde av bakenden hennes. Dette skjer ikke en gang i blant, men
konsekvent hver gang kvinnene er på broen.
Kvinnekroppen blir også brukt andre steder enn kun på tv. Det ligger et par
bilder av ølreklamer i fotoalbumet vårt, som sannsynligvis ville fått norske
feminister til å svelge tungt.
Etter de to første dagene i sengen følte jeg meg bedre, og vi gikk på kino og
fikk med oss to forestillinger den tredje dagen. Kinofilmene i Brasil er nesten
alle med original tale og portugisisk tekst. Dette er nok først og fremst av
økonomiske hensyn, og gjenspeiler ikke den gjennomsnittlige brasilianers
engelskferdigheter. Det annonseres mye om engelskkurs på plakater i byene og
på tv, men brasilianske ungdommer kan generelt lite engelsk. Vet ikke hvordan
tilbudet og prioriteringen er med engelskundervisning på skolene, så denne
konklusjonen er kun basert på våre egne erfaringer. Dette gjelder stort sett
alle konklusjoner og synsinger som vi kommer med på disse sidene. Datamaterialet
er begrenset, og dere får dere ta våre påstander med den klype salt som
de fortjener.

17 Mars
Porto Alegre - Camaqua
158 kilometer
21.7 km/t

Litt usikker på magen og om den holder legger vi ut fra Porto Alegre. Skulle den
vise seg å ikke ville samarbeide har vi muligheten til å stoppe etter
ca. 30 kilometer i byen Guaiba.
Guaiba har funksjon som det berømte point of no return for oss den dagen, etter
denne er det over 100 kilometer til neste realistiske overnattingsmulighet.
Vi finner greit veien ut av Porto Alegre, et par broer, litt flat asfalt og et
drikkestopp senere er vi framme i Guaiba. Magen holder foreløpig og vi bestemmer
oss for å sykle videre. Farten er ikke så veldig høy i forhold til hva et
slikt flatt landskap tillater, men vi beveger oss i hvert fall framover i
motsetning til de forrige tre dagene.
Denne dagen skulle vi møte vår første levende slange. I det hele tatt var denne
strekningen mot Pelotas dominert av slanger, de fleste døde, i forhold til
tidligere hvor roadkillene som regel hadde vært hunder, katter eller smågnagere.
Det var nok som følge av at denne delen var ganske øde. Lite hus betyr lite
hunder, og lite mennesker, dette er omgivelser som betyr gode forhold for slanger.
Til å begynne med var det kun døde slanger, og det var mens vi iakttok en slik
at vi i øyekroken så noe bevege seg i kanten av veien. Jeg må innrømme at jeg
er glad det ikke var meg som syklet nærmest gresskanten akkurat da. Jeg er en
pyse når det kommer til krypdyr, og spesielt slanger. Denne slangen var som de
fleste sikkert mer redd oss enn vi den, selv om det ikke føltes slik de tidelene
av et sekund det hele varte. I det øyeblikket vi oppdaget den, gråbrun med mønster
på ryggen, svingte den hode om og stupte ut i det knehøye gresset langs kanten.
Som klisjeen tilsier opplevde vi det hele i sakte film, og noen tanker farer
forbi. Hva hvis den hadde hoppet andre vei mot oss, hvor farlig kan den ha vært
og ligger det flere like om hjørnet (Dette var i hvert fall mine pysete tanker,
jeg får vel kanskje la Knut Morten snakke for seg selv).
Vi stoppet ikke for å ta bilde av denne slangen, men det ligger et bildet av en
av de døde slangene i fotoalbumet for de som skulle være interessert.
Dagen bød også på en god opplevelse. Lunchen. Etter ca. 70 kilometer kom vi over
et lite spisested drevet av en gruppe av kvinner. Vi ble møtt med et varmt
smil og vindusvaskende mennesker. Disse kvinnene la svette og sjel i å holde
stedet så rent og pent som mulig. Vi bestilte på anbefaling av vår vert retten
Commercial til 5 Reals per pers. Jeg tror vi ble servert 15 fat med forskjellige
retter (dere får kikke på bildet i fotoalbumet og telle selv).
Det var så vidt at ikke bordet ble for lite, og selv om vi var sultne nå en del
timer etter frokost måttet vi melde pass. Det var ikke mulig å få i seg det
hele. Det var mat nok til et vinnende fotballag, og den smakte fortreffelig.
Etter lunchen gikk det smertefritt fram til Camaqua (et senter for risdyrking
i Brasil. Ris som er en viktig del av deres mest karakteristiske retter), som
vi nådde fram til litt etter mørkets frambrudd. Her syklet vi en æresrunde på
sentrumsbrosten pga. mange gode overnattingstips. Vi traff på et par jenter
på vei til et politisk møte for partiet PT, og ble invitert med. Sultne og trøtte
måtte vi dessverre takke nei, og en lasagne senere sovnet vi hurtig.

18 Mars
Camaqua - Pelotas
149 kilometer
22.8 km/t

En ny dag med slangepannekaker og ensomhet. Det er lite hus og lite mennesker,
de eneste lydene er duren fra bilene som med jevne mellomrom passerer oss.
Pelotas er dagens mål. Dette er den siste store byen før grensen til Uruguay.
En typisk transportetappe med lite å se på og med ett klart mål. (Det er ingen
andre steder å stoppe hvis vi ikke vil ligge i telt og det vil vi ikke enda).
Hva kan man skrive om på slike dager? Jeg ser to muligheter, den første er en
beskrivende versjon av landskapet vi sykler i, den andre er et dykk ned i de
psykologiske aspektene ved en slik etappe. Det første har blitt gjort mange ganger
tidligere på disse sidene, den andre krever litt mer, men vi kan prøve.
Da dette er et forsøk på å si noe om hva jeg tenker og føler under en slik etappe,
er dette kun mine tanker og følelser. Selv om de kan korrespondere med Knut sine
er dette noe jeg ikke vet. Jeg vil derfor påpeke at dette er hvordan Knut Morten
opplever en slik dag.
Vi våkner opp forholdsvis tidlig og jeg vet at dagen skal bringe oss langt. Det
frister ikke noe spesielt, siden jeg har begynt å bli sliten og føler at det er
på tide med noen korte etapper. Etter å ha ligget i ro tre dager i Porto Alegre
er det egentlig et absurd forslag. Her har vi snart syklet 2500 kilometer og
jeg begynner å bli sliten etter to dager. Jeg sier ingenting til Knut.
Etter som kilometerne forsvinner under hjulene har tankeprosessene begynt å jobbe
på et lavt gir. Jeg sjekker computeren, 53.245 kilometer, men faen da har vi
jo bare syklet 800 meter siden jeg sjekket den sist. Hva skal jeg gjøre for å
få tankene bort fra det faktum at jeg er sliten 100 kilometer før dagens etappe
er over. Knut virker uanstrengt av tempoet og det gjør meg enda mer sliten.
Det er uaktuelt å slå ned på tempoet på en slik flat etappe, men hvis denne
motvinden kunne transformert seg til en deilig medvind er jeg sikker på at alt
ville blitt bra. Musikk hadde vært bra nå, i styrevesken ligger minidiscspilleren.
Jo mer jeg tenker på den desto mer besatt blir jeg. Jeg er sikker på at musikk
vil løse mange av mine kortsiktige problemer. Jeg gjør et forsøk på å få den frem
uten å stoppe. Den har selvfølgelig viklet seg inn i solbriller og solkrem, men
jeg har den nesten fremme, der ligger den trygt i hendene mine. Dette var bra
gjort Knut Morten, musikk er tilgjengelig og du behøvde ikke en gang stoppe.
Nå gjenstår bare et problem, hvor skal jeg ha spilleren mens jeg sykler.
Den beste løsningen er å putte den i en av sidelommene på sekken. Dette er
lettere sagt en gjort, på et mystisk vis virker armene mine for korte til å nå
frem til lommene. (Jeg er 1.90 og har ganske lange armer) Det er to muligheter,
jeg kan stoppe slik at sekken bli mer tilgjengelig. Dette valget vil føre til
at Knut kommer til å sykle fra meg med ca 400 meter noe som betyr at jeg må øke
tempoet for å ta han igjen. Den andre muligheten sier seg selv, jeg kan
droppe musikk, men tanken på musikk er for besnærende.
Jeg stopper og ser Knut forsvinne, nå gjelder det å jobbe fort. Ny rekord, 37
sekunder før jeg er tilbake på sykkelen, han har bare rukket 255 meter.
Musikk gir nye krefter og jeg tar han igjen i løpet av tre minutter. Det er
forbausende hvilken effekt det har å kunne fokusere på andre ting en å trå
pedalene rundt. Veien er nå Karl Johans gate på 17 mai, men istedenfor å være
omkranset av bunadskledde nasjonalromantikere blir vi hilst velkommen av
glidende sommerfugler i all slags farger. Det er som å være på en syretripp med
folk du virkelig liker. Gleden varer til du sprenger en muskel i låret og blir
revet tilbake fra de illusjonene du måtte ha om det gode livet. Verden var på
et tidspunkt forenklet av glemsel og likegyldighet, men den vil snart åpenbare
sitt rette jeg i form av det verste regnværet vi noensinne har opplevd.
Nå vil jeg flytte fokus til en mer deskriptiv beskrivelse av uværets mange sider.
Se for deg at det langs veien står parkert biler. De står stille fordi det
eksisterer få eller ingen mulighet til å kjøre pga dårlig sikt. Luften er fylt
av gjenstander med for liten egenvekt til å holde seg på sin naturlige plass.
I denne konteksten kan du plassere to gutter på sykkel. De er nå ca 50
kilometer unna Pelotas, det neste stedet hvor det er mulighet for å få tak over
hodet. I løpet av et minutt er de gjennomvåte, i dette øyeblikket tenker de
garantert de samme tankene. Men tankene transformeres ikke til ytringer, de
forblir tanker og våre menn her i det sydlige Brasil tråkker videre. De få
menneskene de sykler forbi står i skjul for uværet og lurer på hva disse figurene
driver med. Pelotas virker nå veldig langt unna, men plutselig dukker det opp
et skilt som forteller at det kun er 30 kilometer igjen isteden for de 50 som
syklistene har belaget seg på. Slike hendelser er nok til å gjøre den mest
hardbarkede ateist til et troende menneske. Ingen av våre venner blir noe mer
eller mindre religiøse, men det behøver ikke å bety at slike hendelser ikke
kan generere slike transformasjoner. Pelotas virker i lys av de nye opplysningene
som et overkommelig mål. 2 timer senere er de trygt plassert inne på et rom på
et av Pelotas mange hoteller. Før de kom dit måtte de bruke syklene som flåter
for å krysse noen av veiene i sentrum av Pelotas.



Bilder fra uke 4