21 Mars |
Santa Vitoria do Palmar (Brasil) - Castillos (Uruguay) |
101 kilometer |
22.78 km/t |
Dagen skal bringe oss inn i det andre landet på vår odyssé her i det sørlige |
Amerika. |
Da vi våkner blir det fort konstatert at det er en dårlig dag for sykling. |
Utenfor blir trafikkstøyen overdøvet av vindens slag mot et løst vindfang. |
Regnet kommer sidelengs og vasker bygårdenes fasader rene. Det er et sikkelig |
møkkavær. Hvorfor ikke sove en time til? Vi snur ryggen til regn og vind og |
får en time til på øret. |
Nederlenderen vi møtte dagen før har bestemt seg for å bli med på første del |
av dagens etappe. |
Når vi starter å sykle har klokken blitt 10 og det har blitt opphold i det |
verste været. Med 20 kilometer til grensen har vi kun 50 minutter igjen av vårt |
brasilianske eventyr. Hvordan skal lille Uruguay konkurrere med sand, samba, |
karneval og flotte mennesker? Er det noen som vet noe om landet som ligger klemt |
mellom Sør-Amerikas to giganter? Her er litt ubetydelig fakta. Uruguay har |
ca 3.2 millioner innbyggere, av disse bor ca halvparten i hovedstaden Montevideo, |
85% av alle innbyggerne i Uruguay bor i byer. Dette faktum har fått enkelte |
samfunnsvitere til å hevde at Uruguay egentlig er en bystat på linje med |
Singapore. (Etter et par dager kan vi nesten skrive under på denne påstanden.) |
Etter disse tørre fakta kan jeg fortelle hvilke kunnskaper jeg hadde om landet |
før jeg entret det. De har vunnet verdensmesterskapet i fotball 3 ganger. |
Den siste gangen tuktet de selveste storebror Brasil i deres egen bakgård på |
Maracana stadion i Rio de Janeiro. De har et av de tøffeste navnene på en |
hovedstad i verden. Montevideo kan nesten måle seg med Kuala Lumpur i klang |
og følelse. Min kunnskap var begrenset og til tider selvprodusert. |
å forlate Brasil går uten de store problemene. I det øyeblikket vi setter benene |
på uruguayansk jord åpner himmelen seg og vi får en skikkelig vask. Vi er nå i |
Chuy. (Dette er grensebyen mellom Brasil og Uruguay.) Byen er som de fleste |
grensebyer i verden, et sted alle forlater før den får mulighet til å servere |
det beste av seg selv. Hvem vet hva som hadde blitt resultatet dersom vi hadde |
gitt den en sjanse. |
Siden vi ikke gir Chuy denne sjansen byr den bare på et øyeblikksmøte mellom to |
norske bikepackere og en tysk backpacker. Det er ikke som å se seg selv i |
speilet, men det er ikke langt unna. En del spørsmål ramler frem i hodet. |
Er vi av samme slaget? Er ikke vi på en måte renere enn hennes snylteriske |
virksomhet. Er vår virkelighetsflukt den samme der tre negative frihetsbegreper |
møttes over en kopp kaffe et sted hvor ingen ønsker å være. |
Vi får la det bli med det, begge parter har sikkert en funksjon innenfor |
turistbegrepets ulike kategorier. |
Vår inntreden i Uruguay ble også en initiering av noe av det utstyret som til |
nå har ligget og opptatt vekt i sykkelveskene. Her må det sies at enkelte |
deltagere på denne turen er veldig opptatt av utstyr, dvs at utstyret skal ha |
riktig pris (Inneforstått her er at det alltid er en korrelasjon mellom pris |
og kvalitet.) og merke. Det beste er hvis den aktuelle tingen har et spesielt |
bruksområde. å leve i dette grenselandet mellom nytte og fanatisme kan til |
tider påføre store økonomiske kostnader. I planleggingsfasen av vår tur ble |
vi til tider rammet av denne dårskapens eksentriske vibrasjoner. Det spørs om |
det er riktig å bruke begrepet eksentrisk i denne konteksten. Denne forestillingen |
krever et menneskelig aspekt, en side som gjør at vi kan se personenes opptatthet |
med fenomenet i et særlig lys. Det å bli oppfattet som eksentrisk er en |
infantiliseringsprosess, man blir barnet som iaktageren kan rufse i håret mens |
han sier "du er nå litt spesiell". Det essensielle er at det må være en |
sympatisk side som har sitt utspring i personen selv og ikke i de tingene han |
omgir seg med. Spørsmålet blir om man kan skille disse fra hverandre. |
Jeg vil hevde at eksentrikeren er eksentrisk pga ideer og forestillinger og ikke |
pga den konteksten ideen tilfeldigvis får sin form. |
I lys av dette tror jeg begrepene fanatisme eller dårskap bedre illustrerer den |
sinnstemningen vi var i besittelse av da vi gikk til anskaffelse av vanntette |
sokker. Høres det ikke praktfullt ut med et plagg som ikke under noen omstendighet |
absorberer dette elementet. Knut hadde gått til anskaffelse av et par flotte |
skotskrutete Porelle Dry og undertegnede et par ekstremt stilige blå SealSkinz. |
Hvis man skal forstå disse bekledningene er det to punkter som må kommenteres. |
Det første er prisen. For å bli eier av et par av disse vidunderplaggene må |
man ut med den nette sum av 499 kroner. Noen vil sikkert riste på hodet av denne |
litt stive prisen for et par sokker, men husk nå på forholdet mellom pris og |
kvalitet. Det andre punktet som krever belysning er den reklamen som legitimerer |
prisen for de to sokkselskapene. På produktenes innpakning er det avbildet en |
fot som på en bekvem måte stikker foten ned i dypt vann, tilnærmet hele |
sokken(Jeg regner med at bildet inkluderer foten.) er under vann. På neste bildet |
er foten like tørr. Dette bildet appellerer så til de grader til en |
utstyrfanatiker at han ikke kan la være å gå til anskaffelse av produktet. |
Den narkomane har nok mange problemer utstyrfanatikeren slipper å slite med, |
men prinsippene for deres avhengighet er nok forholdsvis like. |
Vi er nå i Chuy og regnet fosser ned, det er på tide å ikle seg hvert sitt par |
vanntette sokker. Det har vært litt diskusjon om hvilket merke som er det |
beste (Dette er en typisk syssel for en utstyrsfanatiker.), i dag vil vi få svaret. |
Vi starter å sykle innover Uruguays åpne landskap. Ovenfra fosser vannet ned, |
samtidig generer sykkelens forskjellige deler en sprut av vann direkte mot sko |
og sokker.(Ikke glem at sokkene er vanntette.) Etter ti minutter er vi gjennomvåte |
på alle steder utenom føttene, vi sender en stille takk til våre respektive sokke- |
firmaer. Fem minutter senere begynner jeg å merke en litt klam følelse ved den |
ene sokkens ankelstrikk. Jeg slår meg til ro med at dette området ikke er belagt |
med det vitenskapelig fremstilte materialet som resten av sokken har vært så |
heldig å bli en del av. Ti minutter senere kjenner jeg definitivt en følelse av |
vann som sildrer ned mot tærne. Faen nå vinner Knut, men vent litt der hadde han |
et blikk ned mot skoene, kanskje Porelle ikke er så bra som han har hevdet. |
Jeg bestemmer meg for å holde min vannfylte tilværelse hemmelig. Ti minutter |
senere ser han på meg og sier "Fy faen for noen drittsokker, jeg er gjennomvåt." |
Inni meg tenker jeg seier, og ut kommer ordene "Jeg begynner å bli litt fuktig, |
men sokkene holder bra de, du skulle nok ha valgt SealSkinz". Etter å ha holdt |
han på pinebenken i ti minutter forteller jeg sannheten om SealSkinz manglende |
evne til å holde foten tørr. |
Hvis noen av leserne av denne hjemmesiden på noe tidspunkt skulle føle en kribling |
etter å gå til anskaffelse av Porelle Dry eller SealSkinz vanntette sokker vil |
jeg på det sterkeste anbefale en eller annen salve, det er sikkert mye billigere |
og bedre. |
Da sokkene var blitt våte var vi nå bare vann. Dette var med på å påvirke |
avgjørelsen om å legge oss til etter bare 80 kilometer på Uruguayansk jord. |
I den lille byen Castillos fant vi tak over hodet og næring til kroppen. |
22 Mars |
Castillas - Maldonado |
153 kilometer |
24.1 km/t |
Vi våkner opp til tromming på vinduet. Et kjapt blikk på vår fancy windwatch |
forteller oss at været ikke vil forandre seg med det første. Hva skulle vi gjort |
uten teknologiens presise hjelp. Ute løper folk fra butikkpersienne til |
butikkpersienne, og vannet renner høyt langs fortauskanten. Vi spiser opp det |
som var igjen av kveldsmaten, før vi trekker på de våte vanntette sokkene. |
De er like våte som kvelden før og kommer ikke til å tørke i løpet av dagen. |
Det trenger en ingen regnemaskin for å skjønne. |
Et værfenomen er allikevel på vår side, vinden. Den blåser fra øst, nordøst, og |
vi sykler mot vest, sydvest. Hadde man nå bare en trylleformel for sol, så ville |
vår lille innelukkede sykkelverden vært perfekt. En skal vel være fornøyd med |
det en har, og medvinden hjelper på humøret og på farten. De første 40 kilometerne |
fram til byen Rocha går unna med nesten 30 km/t. Rocha var en middelsstor by helt |
uten høyhus. Etter hva vi kunne se var det ingen bygninger i sentrum med flere |
enn 3 etasjer. |
I denne byen hadde vi vårt første møte med bankene i Uruguay. Selv om det på |
dette området nok er forskjell på Rocha og Montevideo, så var bankmisjonen her |
en mer behaglig opplevelse enn den vi kjente fra Brasil. Bankene i Brasil var |
utstyrt med flere pistolbærende sikkerhetsvakter og en vegg av skuddsikkert glass |
mellom kundene og funksjonærene. Eneste vei inn til bankfunksjonærene var |
igjennom en svingdør. Denne var også av det samme skuddsikre materialet som resten |
av veggen. For å slippe igjennom døren måtte en tømme lommene, og sende sine |
eiendeler til kontroll igjennom en luke ved siden av døren. Sekker og vesker fikk |
en ikke ta med seg inn. Her i Rocha så jeg en sikkerhetsvakt. Han var plassert i |
enden av rommet, og dominerte på ingen måte bildet som hans kollegaer i Brasil. |
Det å få ut penger var derimot et mer innviklet kapitel. En måtte igjennom to |
forskjellige køer. Den første for å presentere sitt æren og skrive under på det |
som skulle signeres. Hvoretter man i den andre køen utvekslet utskriften fra |
den første køen mot faktiske penger. |
Nyrike satt vi til livs 4 gatekjøkkenburgere før vi forsatte mot Montevideo. |
Det landskapet vi nå befant oss i forbinder jeg med den amerikanske midtvesten. |
Hvor landskapet som her er dominert av rette veier og rullende åser, og biler som |
forsvinner og gjenoppstår flere ganger før de er på høyden av en. Det manglet en |
åpen cadilac og en maisåker, ellers så kunne vi like gjerne befunnet oss på |
kontinentets nordlige halvdel. |
Nå var det verken rullende åser eller manglende cadilacer som opptok oss mest den |
dagen. Det var i stedet våre mange små våte venner fra oven. Som i går høljer det |
ned det meste av dagen. Denne gang også med ganske kraftige vindstøt. Vi måler |
opptil 8,5 m/s med den ovenfor nevnte windwatchen. Det er faktisk den første dagen |
vi bruker den til å måle vinden, og det er en tilfreds følelse som fyller en når |
en ser at en av våre mange gadets oppfyller sine salgsløfter. Heldigvis blåser |
vinden i "vår" retning, så vi slipper å bli pisket i ansiktet av regnet. |
å bli våt unngår vi dog ikke. Gore-Tex jakken holder vannet ute men svetten inne, |
mens regnet tar seg av resten av kroppen. Skoene fylles med flere ml vann, og må |
tømmes ved hvert stopp. Det er som å gå rundt i våre egne små private illeluktende |
rismarker. Med våre vasstrukne føtter utfører vi ritualet med å velge feil vei. |
Ved et veikryss etter 118 km en halv time før ole slukker lyset, velger vi å ta |
omveien langs stranden. Den tar oss forbi flere fem stjerners turisthotell og |
store eneboliger. Området er Uruguays feriested for folk med penger, og dets |
mest kjente sted er Punta del Este. Vi passerer over en nymotens bro og ankommer |
endelig Maldonado i nitiden. Da føttene endelig slippes fri den kvelden ser de ut |
som et av vannlikene i en episode av Derrick. De er dekket med hvit, innskrumpet |
badekarshud. En varm dusj og tørre sokker gjør underverker. |
23 Mars |
Maldonado - Montevideo |
150 kilometer |
22.29 km/t |
Da dagen gryr i Maldonado er verden fortsatt et vått sted. Vi kan kjenne lukten |
av storbyen som ligger der fremme og venter, hippe kafeer og trendy mennesker |
er vår hemmelige drøm. |
Vi spiser frokost på McDonalds. Denne består av eggburgere, kaffe og en liten |
innbakt potet. Man kan si mye negativt om denne multinasjonale kjeden, men å |
kritisere den for ikke å passe på kundens kosthold er ikke en av de. |
McDonalds har prinsipper og serverer ikke en hamburger før klokken 11.01, inntil |
da får man ta til takke med frokostmenyens sunne alternativ. Hvilke ideer er det |
McDonalds har om kundene sine? Hvis du velger å spise frokost på et hamburgersted |
er kostholdet sannsynligvis ikke en av dine hovedprioriteter. Men de passer på |
oss og ære være dem for det. |
Når vi er ferdige med frokosten har regnet eskalert, det regner nå både horisontalt |
og vertikalt. |
Vindstyrken er rundt 10 m/s, og minuttets store spørsmål blir i hvilken retning |
den kommer fra. Vi har flaks og får den i ryggen. Vind i ryggen, det finns |
ikke en bedre følelse for en langtursyklist. |
Vinden er vår kjærlige venn og bitre fiende på lik linje med bakker. Da jeg var |
10 år og slet meg oppover bakkene på vei hjem fra skolen, drømte jeg om at jeg |
hadde et apparat som kunne få oppoverbakker til å bli nedoverbakke ved å trykke |
på en knapp. Jeg drømmer fortsatt om dette apparatet, men i dagens versjon |
innholder apparatet flere funksjoner. å styre vindens retning er bare en av de. |
Siden vi ikke er i besittelse av en slik anordning må vi la tilfeldighetenes |
hensynsløshet råde. I dag er som tidligere nevnt allmaktene glade og vi har vår |
ekstra muskel. På dager som dette blir banale utrykk som at hjemmepublikum er |
et lags tolvte spiller ganske sansbare. |
Vi bruker en halvtime på å forstå ingeniørenes logiske øyeblikk, de minuttene |
da alt stemte og som resulterte i den veien vi til slutt befinner oss på. |
De fant det mest bekvemt å legge den igjennom sentrum, det eneste stedet der det |
ikke er mulig å begripe at det går en vei av dette kaliberet. La oss sende en |
takk til naturvitenskapens menn og kvinner, dere gjør virkelig verden til et mer |
forståelig sted |
Landskapet vi sykler i er flat og ensformig, store vide veier med mange biler er |
ikke det mest stimulerende miljøet. Men på en dag som denne trenger vi ikke mye |
inspirasjon, det er fredag og vi vil ankomme Montevideo på det rette tidspunktet. |
Når kaféfilosofene og sofaliberalerne har ikledd seg sine rette symboler, når de |
føler trygghet og velvære er vi der med vårt tretti dager gammelt skittentøy. |
Men som leseren sikkert skjønner er jeg i ferd med å miste taket på denne tekstens |
struktur. La oss vende tilbake til landeveien 75 kilometer fra de foregående |
linjers tankefulle kaféliv. Hva er det som skjer her? Ingenting annet en to |
herrer på hvite Nakamura sykler som ruller litt videre på deres ferd mot |
avslutningens skjønnhet. Vi følger i fotsporet til Sossen Krogh og uttalelser |
som "Jeg reiser hjem når jeg reiser bort". Hvorfor dumpet Sossen innom min slitne |
hjerne? Jo det skal jeg fortelle, hun er en del av vår reise, en maskot om du vil. |
Da vi tok flyet til dette kontinentet fikk vi et glimt av denne kvinneskikkelsen |
på Charles de Gaulle i Paris. Hun satt der og ventet på et fly som kunne føre |
henne enten hjem eller bort, dette avhenger av hvordan man tolker hennes |
kryptiske språkføring. Fra dette øyeblikket var hun vår imaginære turkamerat. |
Det er ikke mye å se på her mellom punkt A og B. På slike tidspunkt blir |
overraskelsen ved noe som bryter monotonien ofte til en severdighet. Vår raritet |
denne gangen var en kolossal edderkopp som hadde forvillet seg ut i veibanen. |
For å gjøre edderkoppen mer tilgjengelig for leserens fantasi legger vi ved et |
bilde av den i fotoalbumet. Det kan nevnes at størrelsen var om lag den samme |
som Knut sin knyttede neve. |
Den siste halvdelen inn til Montevideo gikk forholdsvis hurtig. Eneste avbrekk |
var en samtale vi hadde med en mor og hennes fire døtre. Da vi kom syklende inn |
mot sentrum var helgetrafikken på sitt verste. Den tidligere nevnte moren kom |
kjørende opp på siden av oss og akkompagnert av sine døtre startet hun en samtale |
som skulle vare i 15 minutter. Femten minutter høres kanskje ikke så spektakulært |
ut, men hvis jeg legger til at hun i dette tidsrommet stoppet den ene filen av |
motorveien var det en ganske absurd samtalekontekst. |
Montevideo er en meget stor by og det tok oss 1½ time fra vi nådde bygrensen til |
vi ankom sentrum. |
24 - 27 Mars |
Montevideo |
0 kilometer |
Vi våkner opp på et forholdsvis bra hotell. Vi har bestemt oss for å unne oss |
et par dager med avkobling og skriving her på østsiden av Rio de la Plata. |
Montevideo er en by som ikke står tilbake for europeiske hovedsteders |
selvsentrering. Den er en oase av de ideer kosmopolittene bygger sine liv rundt. |
Det kryr av fortauskafeer, kinoer, bokhandlere, antikvariater, teatre og museer. |
Disse kulissene danner utgangspunktet for det selvsentrerte bymenneskets vandring |
mot en meningsfull tilværelse. I dette bildet har to møkkete og stinkende |
syklister entret. |
å vandre rundt i Montevideo gir en følelsen av å være i en by som eksisterer på |
samme tid innenfor to tidsepoker. På den ene siden har du bymennesket som haster |
fra den ene avtalen til den andre. Stikkord som Internett, e-handel, wap telefoner |
og karriere er grunnsteinene i disse rotløse identitetene. På samme tid har du |
det Montevideo hvor fellesskapet er den motiverende drivkraften. Denne tilstanden |
karakteriseres best via den matedrikkende uruguayer. Dette er en drikk som er |
utbredt i Paraguay, Argentina, det sørligste av det sydlige Brasil og Uruguay. |
Hovedingrediensene i drikken er vann og tørkede blader som er finhakket, disse |
blir kalt yerba. Det er enkelte geografiske variasjoner i hvordan den blir |
konsumert, (Den blir som regel drukket rykende varm, men i Paraguay blir den |
servert med isbiter på samme måte som iste.) men de rituelle betydningene rundt |
drikken og drikkeprosessen er noenlunde de samme. Mate er en av de kulturelle |
skikkene som krysser etniske linjer og klassebarrierer. Det å drikke mate er noe |
mer enn å drikke en simpel kopp kaffe eller te. Det er et sosialt ritual man |
deler med familien, venner og arbeidskollegaer. Delingsprosessen er selve |
hovedpoenget ved å konsumere drikken. å bli invitert på mate er et tegn på aksept |
og bør ikke avslås. Selve drikken ser ut som grønn sørpete guffe. |
(Sørpete og guffe er begreper jeg benytter i mangel på noe mer beskrivende.) |
Grønnfargen har et syntetisk skjær som blir fremhevet av metalliske blink i |
bestemte vinkler. Selve drikkeprosessen følger et fastlagt mønster. En person har |
ansvaret for de innledende forberedelsene og at mate-krukken ikke går tom for |
sitt dyrebare innhold. (I tidligere tider hadde overklassefamilier slaver som |
fikk opplæring i mateserveringens edle kunst. å servere mate var deres eneste |
funksjon i husholdet.) Mate-krukken blir alltid servert til personen som står til |
venstre for den som drakk sist. Hvis man ikke ønsker mer er et gracias tegnet |
som sender krukken videre til nestemann. Drikken blir inntatt via et sugerør som |
blir kalt bombilla. Dette sugerøret er av sølv og har et filter i den nedre |
enden som skal hindre bladene fra å entre munnen til brukeren. |
For den uinnvidde brukeren smaker mate som te uten sukker, men jeg vil anbefale |
å holde slike gastronomiske observasjoner for seg selv da de kan avstedkomme |
et fornærmet oppsyn hos verten. Selv om vi har drukket mate et par ganger har |
den enda ikke rukket å bli noens favoritt. For meg vil mate alltid generere |
følelsen av at jeg er i flosshattens tid. Det er et drag av historie over unge |
mennesker som beveger seg rundt med en mate-krukke og termos med varmt vann. |
I Norge ville dette vært en aktivitet som var forbeholdt bestefargenerasjonen. |
Tiden i Montevideo ble brukt til et inngående studie av matedrikkens mange |
betydninger pluss en innføring i kafé livets edle kunst. Montevideo var uten |
tvil en flott by. Mitt personlige favorittrekk var at de fleste butikkene |
spilte Cure og New Order sanger over høyttaleranlegget. |
Bilder fra Uruguay |