21 Mars
Santa Vitoria do Palmar (Brasil) - Castillos (Uruguay)
101 kilometer
22.78 km/t

Dagen skal bringe oss inn i det andre landet på vår odyssé her i det sørlige
Amerika.
Da vi våkner blir det fort konstatert at det er en dårlig dag for sykling.
Utenfor blir trafikkstøyen overdøvet av vindens slag mot et løst vindfang.
Regnet kommer sidelengs og vasker bygårdenes fasader rene. Det er et sikkelig
møkkavær. Hvorfor ikke sove en time til? Vi snur ryggen til regn og vind og
får en time til på øret.
Nederlenderen vi møtte dagen før har bestemt seg for å bli med på første del
av dagens etappe.
Når vi starter å sykle har klokken blitt 10 og det har blitt opphold i det
verste været. Med 20 kilometer til grensen har vi kun 50 minutter igjen av vårt
brasilianske eventyr. Hvordan skal lille Uruguay konkurrere med sand, samba,
karneval og flotte mennesker? Er det noen som vet noe om landet som ligger klemt
mellom Sør-Amerikas to giganter? Her er litt ubetydelig fakta. Uruguay har
ca 3.2 millioner innbyggere, av disse bor ca halvparten i hovedstaden Montevideo,
85% av alle innbyggerne i Uruguay bor i byer. Dette faktum har fått enkelte
samfunnsvitere til å hevde at Uruguay egentlig er en bystat på linje med
Singapore. (Etter et par dager kan vi nesten skrive under på denne påstanden.)
Etter disse tørre fakta kan jeg fortelle hvilke kunnskaper jeg hadde om landet
før jeg entret det. De har vunnet verdensmesterskapet i fotball 3 ganger.
Den siste gangen tuktet de selveste storebror Brasil i deres egen bakgård på
Maracana stadion i Rio de Janeiro. De har et av de tøffeste navnene på en
hovedstad i verden. Montevideo kan nesten måle seg med Kuala Lumpur i klang
og følelse. Min kunnskap var begrenset og til tider selvprodusert.
å forlate Brasil går uten de store problemene. I det øyeblikket vi setter benene
på uruguayansk jord åpner himmelen seg og vi får en skikkelig vask. Vi er nå i
Chuy. (Dette er grensebyen mellom Brasil og Uruguay.) Byen er som de fleste
grensebyer i verden, et sted alle forlater før den får mulighet til å servere
det beste av seg selv. Hvem vet hva som hadde blitt resultatet dersom vi hadde
gitt den en sjanse.
Siden vi ikke gir Chuy denne sjansen byr den bare på et øyeblikksmøte mellom to
norske bikepackere og en tysk backpacker. Det er ikke som å se seg selv i
speilet, men det er ikke langt unna. En del spørsmål ramler frem i hodet.
Er vi av samme slaget? Er ikke vi på en måte renere enn hennes snylteriske
virksomhet. Er vår virkelighetsflukt den samme der tre negative frihetsbegreper
møttes over en kopp kaffe et sted hvor ingen ønsker å være.
Vi får la det bli med det, begge parter har sikkert en funksjon innenfor
turistbegrepets ulike kategorier.
Vår inntreden i Uruguay ble også en initiering av noe av det utstyret som til
nå har ligget og opptatt vekt i sykkelveskene. Her må det sies at enkelte
deltagere på denne turen er veldig opptatt av utstyr, dvs at utstyret skal ha
riktig pris (Inneforstått her er at det alltid er en korrelasjon mellom pris
og kvalitet.) og merke. Det beste er hvis den aktuelle tingen har et spesielt
bruksområde. å leve i dette grenselandet mellom nytte og fanatisme kan til
tider påføre store økonomiske kostnader. I planleggingsfasen av vår tur ble
vi til tider rammet av denne dårskapens eksentriske vibrasjoner. Det spørs om
det er riktig å bruke begrepet eksentrisk i denne konteksten. Denne forestillingen
krever et menneskelig aspekt, en side som gjør at vi kan se personenes opptatthet
med fenomenet i et særlig lys. Det å bli oppfattet som eksentrisk er en
infantiliseringsprosess, man blir barnet som iaktageren kan rufse i håret mens
han sier "du er nå litt spesiell". Det essensielle er at det må være en
sympatisk side som har sitt utspring i personen selv og ikke i de tingene han
omgir seg med. Spørsmålet blir om man kan skille disse fra hverandre.
Jeg vil hevde at eksentrikeren er eksentrisk pga ideer og forestillinger og ikke
pga den konteksten ideen tilfeldigvis får sin form.
I lys av dette tror jeg begrepene fanatisme eller dårskap bedre illustrerer den
sinnstemningen vi var i besittelse av da vi gikk til anskaffelse av vanntette
sokker. Høres det ikke praktfullt ut med et plagg som ikke under noen omstendighet
absorberer dette elementet. Knut hadde gått til anskaffelse av et par flotte
skotskrutete Porelle Dry og undertegnede et par ekstremt stilige blå SealSkinz.
Hvis man skal forstå disse bekledningene er det to punkter som må kommenteres.
Det første er prisen. For å bli eier av et par av disse vidunderplaggene må
man ut med den nette sum av 499 kroner. Noen vil sikkert riste på hodet av denne
litt stive prisen for et par sokker, men husk nå på forholdet mellom pris og
kvalitet. Det andre punktet som krever belysning er den reklamen som legitimerer
prisen for de to sokkselskapene. På produktenes innpakning er det avbildet en
fot som på en bekvem måte stikker foten ned i dypt vann, tilnærmet hele
sokken(Jeg regner med at bildet inkluderer foten.) er under vann. På neste bildet
er foten like tørr. Dette bildet appellerer så til de grader til en
utstyrfanatiker at han ikke kan la være å gå til anskaffelse av produktet.
Den narkomane har nok mange problemer utstyrfanatikeren slipper å slite med,
men prinsippene for deres avhengighet er nok forholdsvis like.
Vi er nå i Chuy og regnet fosser ned, det er på tide å ikle seg hvert sitt par
vanntette sokker. Det har vært litt diskusjon om hvilket merke som er det
beste (Dette er en typisk syssel for en utstyrsfanatiker.), i dag vil vi få svaret.
Vi starter å sykle innover Uruguays åpne landskap. Ovenfra fosser vannet ned,
samtidig generer sykkelens forskjellige deler en sprut av vann direkte mot sko
og sokker.(Ikke glem at sokkene er vanntette.) Etter ti minutter er vi gjennomvåte
på alle steder utenom føttene, vi sender en stille takk til våre respektive sokke-
firmaer. Fem minutter senere begynner jeg å merke en litt klam følelse ved den
ene sokkens ankelstrikk. Jeg slår meg til ro med at dette området ikke er belagt
med det vitenskapelig fremstilte materialet som resten av sokken har vært så
heldig å bli en del av. Ti minutter senere kjenner jeg definitivt en følelse av
vann som sildrer ned mot tærne. Faen nå vinner Knut, men vent litt der hadde han
et blikk ned mot skoene, kanskje Porelle ikke er så bra som han har hevdet.
Jeg bestemmer meg for å holde min vannfylte tilværelse hemmelig. Ti minutter
senere ser han på meg og sier "Fy faen for noen drittsokker, jeg er gjennomvåt."
Inni meg tenker jeg seier, og ut kommer ordene "Jeg begynner å bli litt fuktig,
men sokkene holder bra de, du skulle nok ha valgt SealSkinz". Etter å ha holdt
han på pinebenken i ti minutter forteller jeg sannheten om SealSkinz manglende
evne til å holde foten tørr.
Hvis noen av leserne av denne hjemmesiden på noe tidspunkt skulle føle en kribling
etter å gå til anskaffelse av Porelle Dry eller SealSkinz vanntette sokker vil
jeg på det sterkeste anbefale en eller annen salve, det er sikkert mye billigere
og bedre.
Da sokkene var blitt våte var vi nå bare vann. Dette var med på å påvirke
avgjørelsen om å legge oss til etter bare 80 kilometer på Uruguayansk jord.
I den lille byen Castillos fant vi tak over hodet og næring til kroppen.

22 Mars
Castillas - Maldonado
153 kilometer
24.1 km/t

Vi våkner opp til tromming på vinduet. Et kjapt blikk på vår fancy windwatch
forteller oss at været ikke vil forandre seg med det første. Hva skulle vi gjort
uten teknologiens presise hjelp. Ute løper folk fra butikkpersienne til
butikkpersienne, og vannet renner høyt langs fortauskanten. Vi spiser opp det
som var igjen av kveldsmaten, før vi trekker på de våte vanntette sokkene.
De er like våte som kvelden før og kommer ikke til å tørke i løpet av dagen.
Det trenger en ingen regnemaskin for å skjønne.
Et værfenomen er allikevel på vår side, vinden. Den blåser fra øst, nordøst, og
vi sykler mot vest, sydvest. Hadde man nå bare en trylleformel for sol, så ville
vår lille innelukkede sykkelverden vært perfekt. En skal vel være fornøyd med
det en har, og medvinden hjelper på humøret og på farten. De første 40 kilometerne
fram til byen Rocha går unna med nesten 30 km/t. Rocha var en middelsstor by helt
uten høyhus. Etter hva vi kunne se var det ingen bygninger i sentrum med flere
enn 3 etasjer.
I denne byen hadde vi vårt første møte med bankene i Uruguay. Selv om det på
dette området nok er forskjell på Rocha og Montevideo, så var bankmisjonen her
en mer behaglig opplevelse enn den vi kjente fra Brasil. Bankene i Brasil var
utstyrt med flere pistolbærende sikkerhetsvakter og en vegg av skuddsikkert glass
mellom kundene og funksjonærene. Eneste vei inn til bankfunksjonærene var
igjennom en svingdør. Denne var også av det samme skuddsikre materialet som resten
av veggen. For å slippe igjennom døren måtte en tømme lommene, og sende sine
eiendeler til kontroll igjennom en luke ved siden av døren. Sekker og vesker fikk
en ikke ta med seg inn. Her i Rocha så jeg en sikkerhetsvakt. Han var plassert i
enden av rommet, og dominerte på ingen måte bildet som hans kollegaer i Brasil.
Det å få ut penger var derimot et mer innviklet kapitel. En måtte igjennom to
forskjellige køer. Den første for å presentere sitt æren og skrive under på det
som skulle signeres. Hvoretter man i den andre køen utvekslet utskriften fra
den første køen mot faktiske penger.
Nyrike satt vi til livs 4 gatekjøkkenburgere før vi forsatte mot Montevideo.
Det landskapet vi nå befant oss i forbinder jeg med den amerikanske midtvesten.
Hvor landskapet som her er dominert av rette veier og rullende åser, og biler som
forsvinner og gjenoppstår flere ganger før de er på høyden av en. Det manglet en
åpen cadilac og en maisåker, ellers så kunne vi like gjerne befunnet oss på
kontinentets nordlige halvdel.
Nå var det verken rullende åser eller manglende cadilacer som opptok oss mest den
dagen. Det var i stedet våre mange små våte venner fra oven. Som i går høljer det
ned det meste av dagen. Denne gang også med ganske kraftige vindstøt. Vi måler
opptil 8,5 m/s med den ovenfor nevnte windwatchen. Det er faktisk den første dagen
vi bruker den til å måle vinden, og det er en tilfreds følelse som fyller en når
en ser at en av våre mange gadets oppfyller sine salgsløfter. Heldigvis blåser
vinden i "vår" retning, så vi slipper å bli pisket i ansiktet av regnet.
å bli våt unngår vi dog ikke. Gore-Tex jakken holder vannet ute men svetten inne,
mens regnet tar seg av resten av kroppen. Skoene fylles med flere ml vann, og må
tømmes ved hvert stopp. Det er som å gå rundt i våre egne små private illeluktende
rismarker. Med våre vasstrukne føtter utfører vi ritualet med å velge feil vei.
Ved et veikryss etter 118 km en halv time før ole slukker lyset, velger vi å ta
omveien langs stranden. Den tar oss forbi flere fem stjerners turisthotell og
store eneboliger. Området er Uruguays feriested for folk med penger, og dets
mest kjente sted er Punta del Este. Vi passerer over en nymotens bro og ankommer
endelig Maldonado i nitiden. Da føttene endelig slippes fri den kvelden ser de ut
som et av vannlikene i en episode av Derrick. De er dekket med hvit, innskrumpet
badekarshud. En varm dusj og tørre sokker gjør underverker.

23 Mars
Maldonado - Montevideo
150 kilometer
22.29 km/t

Da dagen gryr i Maldonado er verden fortsatt et vått sted. Vi kan kjenne lukten
av storbyen som ligger der fremme og venter, hippe kafeer og trendy mennesker
er vår hemmelige drøm.
Vi spiser frokost på McDonalds. Denne består av eggburgere, kaffe og en liten
innbakt potet. Man kan si mye negativt om denne multinasjonale kjeden, men å
kritisere den for ikke å passe på kundens kosthold er ikke en av de.
McDonalds har prinsipper og serverer ikke en hamburger før klokken 11.01, inntil
da får man ta til takke med frokostmenyens sunne alternativ. Hvilke ideer er det
McDonalds har om kundene sine? Hvis du velger å spise frokost på et hamburgersted
er kostholdet sannsynligvis ikke en av dine hovedprioriteter. Men de passer på
oss og ære være dem for det.
Når vi er ferdige med frokosten har regnet eskalert, det regner nå både horisontalt
og vertikalt.
Vindstyrken er rundt 10 m/s, og minuttets store spørsmål blir i hvilken retning
den kommer fra. Vi har flaks og får den i ryggen. Vind i ryggen, det finns
ikke en bedre følelse for en langtursyklist.
Vinden er vår kjærlige venn og bitre fiende på lik linje med bakker. Da jeg var
10 år og slet meg oppover bakkene på vei hjem fra skolen, drømte jeg om at jeg
hadde et apparat som kunne få oppoverbakker til å bli nedoverbakke ved å trykke
på en knapp. Jeg drømmer fortsatt om dette apparatet, men i dagens versjon
innholder apparatet flere funksjoner. å styre vindens retning er bare en av de.
Siden vi ikke er i besittelse av en slik anordning må vi la tilfeldighetenes
hensynsløshet råde. I dag er som tidligere nevnt allmaktene glade og vi har vår
ekstra muskel. På dager som dette blir banale utrykk som at hjemmepublikum er
et lags tolvte spiller ganske sansbare.
Vi bruker en halvtime på å forstå ingeniørenes logiske øyeblikk, de minuttene
da alt stemte og som resulterte i den veien vi til slutt befinner oss på.
De fant det mest bekvemt å legge den igjennom sentrum, det eneste stedet der det
ikke er mulig å begripe at det går en vei av dette kaliberet. La oss sende en
takk til naturvitenskapens menn og kvinner, dere gjør virkelig verden til et mer
forståelig sted
Landskapet vi sykler i er flat og ensformig, store vide veier med mange biler er
ikke det mest stimulerende miljøet. Men på en dag som denne trenger vi ikke mye
inspirasjon, det er fredag og vi vil ankomme Montevideo på det rette tidspunktet.
Når kaféfilosofene og sofaliberalerne har ikledd seg sine rette symboler, når de
føler trygghet og velvære er vi der med vårt tretti dager gammelt skittentøy.
Men som leseren sikkert skjønner er jeg i ferd med å miste taket på denne tekstens
struktur. La oss vende tilbake til landeveien 75 kilometer fra de foregående
linjers tankefulle kaféliv. Hva er det som skjer her? Ingenting annet en to
herrer på hvite Nakamura sykler som ruller litt videre på deres ferd mot
avslutningens skjønnhet. Vi følger i fotsporet til Sossen Krogh og uttalelser
som "Jeg reiser hjem når jeg reiser bort". Hvorfor dumpet Sossen innom min slitne
hjerne? Jo det skal jeg fortelle, hun er en del av vår reise, en maskot om du vil.
Da vi tok flyet til dette kontinentet fikk vi et glimt av denne kvinneskikkelsen
på Charles de Gaulle i Paris. Hun satt der og ventet på et fly som kunne føre
henne enten hjem eller bort, dette avhenger av hvordan man tolker hennes
kryptiske språkføring. Fra dette øyeblikket var hun vår imaginære turkamerat.
Det er ikke mye å se på her mellom punkt A og B. På slike tidspunkt blir
overraskelsen ved noe som bryter monotonien ofte til en severdighet. Vår raritet
denne gangen var en kolossal edderkopp som hadde forvillet seg ut i veibanen.
For å gjøre edderkoppen mer tilgjengelig for leserens fantasi legger vi ved et
bilde av den i fotoalbumet. Det kan nevnes at størrelsen var om lag den samme
som Knut sin knyttede neve.
Den siste halvdelen inn til Montevideo gikk forholdsvis hurtig. Eneste avbrekk
var en samtale vi hadde med en mor og hennes fire døtre. Da vi kom syklende inn
mot sentrum var helgetrafikken på sitt verste. Den tidligere nevnte moren kom
kjørende opp på siden av oss og akkompagnert av sine døtre startet hun en samtale
som skulle vare i 15 minutter. Femten minutter høres kanskje ikke så spektakulært
ut, men hvis jeg legger til at hun i dette tidsrommet stoppet den ene filen av
motorveien var det en ganske absurd samtalekontekst.
Montevideo er en meget stor by og det tok oss 1½ time fra vi nådde bygrensen til
vi ankom sentrum.

24 - 27 Mars
Montevideo
0 kilometer

Vi våkner opp på et forholdsvis bra hotell. Vi har bestemt oss for å unne oss
et par dager med avkobling og skriving her på østsiden av Rio de la Plata.
Montevideo er en by som ikke står tilbake for europeiske hovedsteders
selvsentrering. Den er en oase av de ideer kosmopolittene bygger sine liv rundt.
Det kryr av fortauskafeer, kinoer, bokhandlere, antikvariater, teatre og museer.
Disse kulissene danner utgangspunktet for det selvsentrerte bymenneskets vandring
mot en meningsfull tilværelse. I dette bildet har to møkkete og stinkende
syklister entret.
å vandre rundt i Montevideo gir en følelsen av å være i en by som eksisterer på
samme tid innenfor to tidsepoker. På den ene siden har du bymennesket som haster
fra den ene avtalen til den andre. Stikkord som Internett, e-handel, wap telefoner
og karriere er grunnsteinene i disse rotløse identitetene. På samme tid har du
det Montevideo hvor fellesskapet er den motiverende drivkraften. Denne tilstanden
karakteriseres best via den matedrikkende uruguayer. Dette er en drikk som er
utbredt i Paraguay, Argentina, det sørligste av det sydlige Brasil og Uruguay.
Hovedingrediensene i drikken er vann og tørkede blader som er finhakket, disse
blir kalt yerba. Det er enkelte geografiske variasjoner i hvordan den blir
konsumert, (Den blir som regel drukket rykende varm, men i Paraguay blir den
servert med isbiter på samme måte som iste.) men de rituelle betydningene rundt
drikken og drikkeprosessen er noenlunde de samme. Mate er en av de kulturelle
skikkene som krysser etniske linjer og klassebarrierer. Det å drikke mate er noe
mer enn å drikke en simpel kopp kaffe eller te. Det er et sosialt ritual man
deler med familien, venner og arbeidskollegaer. Delingsprosessen er selve
hovedpoenget ved å konsumere drikken. å bli invitert på mate er et tegn på aksept
og bør ikke avslås. Selve drikken ser ut som grønn sørpete guffe.
(Sørpete og guffe er begreper jeg benytter i mangel på noe mer beskrivende.)
Grønnfargen har et syntetisk skjær som blir fremhevet av metalliske blink i
bestemte vinkler. Selve drikkeprosessen følger et fastlagt mønster. En person har
ansvaret for de innledende forberedelsene og at mate-krukken ikke går tom for
sitt dyrebare innhold. (I tidligere tider hadde overklassefamilier slaver som
fikk opplæring i mateserveringens edle kunst. å servere mate var deres eneste
funksjon i husholdet.) Mate-krukken blir alltid servert til personen som står til
venstre for den som drakk sist. Hvis man ikke ønsker mer er et gracias tegnet
som sender krukken videre til nestemann. Drikken blir inntatt via et sugerør som
blir kalt bombilla. Dette sugerøret er av sølv og har et filter i den nedre
enden som skal hindre bladene fra å entre munnen til brukeren.
For den uinnvidde brukeren smaker mate som te uten sukker, men jeg vil anbefale
å holde slike gastronomiske observasjoner for seg selv da de kan avstedkomme
et fornærmet oppsyn hos verten. Selv om vi har drukket mate et par ganger har
den enda ikke rukket å bli noens favoritt. For meg vil mate alltid generere
følelsen av at jeg er i flosshattens tid. Det er et drag av historie over unge
mennesker som beveger seg rundt med en mate-krukke og termos med varmt vann.
I Norge ville dette vært en aktivitet som var forbeholdt bestefargenerasjonen.
Tiden i Montevideo ble brukt til et inngående studie av matedrikkens mange
betydninger pluss en innføring i kafé livets edle kunst. Montevideo var uten
tvil en flott by. Mitt personlige favorittrekk var at de fleste butikkene
spilte Cure og New Order sanger over høyttaleranlegget.



Bilder fra Uruguay