19 Mars

Pelotas - Taim

102 kilometer

De oversvømte gatene fra dagen i forveien var nå tørre igjen, og Pelotas viser

seg fra en bedre side. Byen er forholdsvis stor i norsk målestokk med sine over

300 000 innbyggere, og den har til og med sitt eget Eiffeltårn. Ikke fullt like

stort og imponerende som originalen, men til gjengjeld har de gjort et godt

forsøk på å krysse sitt tårn med Big Ben. Resultatet er imponerende.

Resten av sentrum er preget av litt lite plass. Gatene er relativt smale og det

er få åpne plasser, med unntak av Eiffel-Ben. Trange gater er ofte ganske

sjarmerende, men vannmassene fra i går og den evige brosteinen farger nok denne

bedømmelsen noe. En skal derfor ikke la seg avskrekke fra en reise til Pelotas

dersom en skulle befinne seg på disse trakter.

Etter en tur innom byens universitet og en nettkafé, forlater vi Pelotas først

klokken 13.

Vi krysser canal de Sao Goncalo og sykler det første stykke mot Quinta langs

med jernbanen. Dagen byr på mer øde sykling. øde i den forstand at det er langt

mellom menneskene vi møter. Det er kun i de små og få stedene som er merket

på kartet at vi ser folk. Vi kommer ikke, som lenger nord, over juiceselgere

langs veien eller noen spredte hus. Avstandene er store og landskapet flatt.

Det er som skapt for gårdsdrift, og de få levende skapninger vi møter er

beitende okser og kuer.

Vi sykler nesten uten stopp på grunn av den sene starten, men når allikevel

ikke fram til Taim før etter mørkets frambrudd. Innen vi kom så langt måtte

vi igjennom nesten 2 timers sykling i mørket. Sykling i mørket var ikke noe

nytt, men det flate landskapet var med på å gjøre det til en frustrerende

opplevelse. Himmelen var overskyet så det var bekmørkt rundt oss, det eneste

lyset stammet fra bilene som passerte oss. Spesielt den motgående trafikken

var frustrerende. Vi kunne se billysene på flere kilometers avstand, og det

virket ikke som de kom noe nærmere. Når en sykler slik og leter etter lys fra

bebyggelse, så hjelper det ikke på humøret at en bare ser billys som er flere

kilometer unna.

Til slutt når vi allikevel Taim, og gafler i oss en hamburger på det første

stedet vi ser. Eieren kan fortelle at, i motsetning til hva vi hadde fått

opplyst tidligere på dagen, det ikke finnes noe pousada i byen. Vi belager

oss derfor på å ligge i telt, men innen vi har spist ferdig er vi blitt invitert

til å overnattet i lagerbygningen bak huset hans. I ettertid må jeg innrømme

at det vel egentlig var ganske luksuriøst, og riktige eventyrere hadde nok

rynket på nesen av min pysete oppførsel, men akkurat der og da liggende på

gulvet med lyder fra mørke kroker og halvopplyste dørsprekker følte jeg meg ikke

så tøff. Jeg har skrevet noe tidligere om mine fobiske fantasier og reaksjoner

på småkryp. Lyder som umiddelbart ikke kan tilskrive vindens lek med

vinduskarmer eller en hunds bjeffing får en paranoid fantasi til å løpe løpsk.

Inne i et telt har en i hvert fall et stykke tynt stoff mellom seg og en

omverden full av monstre.

Her i vårt skur går det relativt greit inntil vi får lagt oss og så lenge

samtalen overdøver andre lyder. Men når en ligger der stille og lytter, og de

andre sansene er uten stimuli, så kan en høre klisjeens knappenål falle.

Knappenålene for vår del var en krassende og innimellom dunkende lyd ved døren

i motsatt ende i det lille bygget. Etter hva våre nattinnstilte øyne fortalte

oss var døren tilsynelatende lukket fast igjen, men lydene holdt meg allikevel

våken lenge etter at Knut Morten var sovnet. Sist gang jeg kikket på klokken

før trøttheten fikk overtaket på frykten var 1:27.

20 Mars

Taim - Santa Vitoria da Palmar

155 kilometer

23.4 km/t

Vi våkner tidlig. Klokken er ikke mer enn litt over 5. Hofteben og skuldre er

ømme. En liten tynn madrass mellom mennesket og sement er ikke nok, og det hadde

nok vært bedre for kroppen å ligge ute.

Vi kikker rundt oss, ingenting å se. Hva var det som hadde som hadde holdt pysa

Knut våken til langt over midnatt. Nå i dagslys kan vi se at døren fra i går

står litt på gløtt, og ut igjennom sprekken stikker det et lite nebb.

Tre små kyllinger er gjerningsmennene. Skrapelydene stammet fra deres føtters

trippen mot underlaget og dunkelydene fra når nebbene slo mot døren. Jeg er både

lettet og flau på en gang. Tre små kyllinger stemmer ikke helt overens med de

monstrene som fantasien hadde kokt sammen i ren Tommy og Tiger'n stil.

Mygg kan vi heller ikke se noe til, hverken i luften eller ved små visittkort på

armer og ben. Ingen flere kapitler i våre kroppers bok for blinde er blitt

skrevet siden i går kveld. Kanskje blir myggnettingen den første av våre mange

fikse småting som virker som det står lovet på innpakningen.

Vi er på syklene og klare til å dra litt før klokken 6, sannsynligvis en rekord

som kommer til å bli stående en god stund.Vi forlater Taim ved soloppgang.

Det er stille rundt oss, de eneste lydene vi hører er sykkeldekkenes tapping mot

asfalten og noen spredte fugleskrik. Fugleskrikene blir kraftigere da vi etter

en halv time sykler inn i Estacio Ecologica do Banhado do Taim. Et naturreservat

ved innsjøen Mirim, som strekker seg ca. 10 km i vår retning. Jeg husker dessverre

lite av zoologien fra skolen, mine gamle naturfagslærere får ha meg unnskyldt,

men noe generelle trekk klarer vi å plukke opp.

Flere rovfugler av typen ørn og hauk flyr fritt omkring. Det virker som haukene

hadde delt inn strekningen i mellom seg. Vi får følge av tre forskjellige individer

den tiden vi befinner oss i reservatet. Til å begynne med sitter hauken midt

i veien foran oss, men når vi kommer for nære så letter den. Deretter flyr den

ved siden av oss et lite stykke før den igjen lander midt på veien noen meter

foran oss. Denne prosedyren gjentar seg flere ganger med 3 forskjellige fugler.

Hver fugl med sin strekning. Vi får klar beskjed om hvem sitt territoriet vi

befinner oss i.

Av andre fugler ser vi noen som ligner flamingoer og et par stykker av den sør-

amerikanske utgaven av strutsen (dette skjønte vi først noe senere på dagen da

vi får det forklart, eventyrere og naturvitere som vi er).

Det finnes også andre dyr en fugler i reservatet, og vi legger merke til noen

skapninger som vi (Knut Morten !!) på avstand kategoriserer som bjørner. Igjen

kunnskap til strykkarakter. Når vi kommer nærmere ligner dyrene mer på marsvin

som har vært igjennom en tv-shops 60 dagers vidunderkur. De er på størrelse

med en labrador men har utseende til en gnager. Vi ser flere av disse skapningene

langs de 10 km som reservatet strekker seg over. Noen enkeltvis og andre i par

eller i små familier. De tar seg ikke nær av oss på avstand, men når vi nærmer

oss på syklene våre dukker de hurtig under vann. Vi tror de heter noe slikt som

Wombat. Dyrekjennere får ha oss unnskyldt.

Frokosten den dagen kommer først 4 timer etter at vi stod opp, og spises utenfor

den første butikken vi møter. Innen det hadde vi kun passert en bar som solgte

kjeks og brus.

Ca. en halv time etter frokost og med 60 kilometer på sykkelcomputeren for dagen

treffer vi Peter. Peter er fra Nederland (og Holland) og er som oss

førstereisgutt når det gjelder sykkeltur i det store utland. Han sykler på en

Giant sykkel som han hadde kjøpt hjemme i Nederland. I Nederland er det å

sykle langtur en mye større foretning en det er i Norge. De selger ferdig

sammensatte sykkelløsninger spesielt egnet til lang sykling med mye oppakning,

og har reisebyråer som har spesialisert seg på slik type reising.

På Peters sykkel kan en se at detaljene er gjennomtenkt og tilpasset nettopp

slik sykling. Styret med mange grepmuligheter, mykt og komfortabelt sete, sterke

sykkelstøtter, 3 flaskeholdere, forlykt med dynamo, baklys som slår seg på

automatisk når det blir mørkt og felger med ekstra mange eiker.

Vi sykler sammen med Peter et stykke av dagen, og bestemmer oss for å dele et

tremanns rom i Santa Vitoria do Palmar som vi ankommer rundt klokken halv 6.

Peter har reist mye tidligere og snakker flytende spansk, så her i grensebyen

hvor de snakker en blanding av spansk og portugisisk får vi for første gang

forklart hva de forskjellige rettene på menyen består av.