28 Mars - 13 April

Buenos Aires

"An Argentine is an Italian who speaks Spanish, wishes he were English, and behaves

as he were French." Er det noe sant i denne stereotypien. å gå til bunns i dette er

vårt hemmelige oppdrag her i Argentina.

Vi har nå tilbrakt 17 dager mer eller mindre frivillig i Argentinas hovedstad.

En blanding av sykdom og spedisjons problemer har ført til at byen har fungert som

vårt tilholdsted i den forannevnte perioden. Buenos Aires som direkte oversatt betyr

"God luft" er et forholdsvis misvisende navn. Luften er mer preget av at stedet er

et av de største i verden. Med ca 12 millioner innbyggere iberegnet forsteder er

Buenos Aires Sør-Amerikas tredje største by, kun slått av Sao Paulo og Rio de Janeiro.

Vi ankom Buenos Aires etter mørkets frembrudd. Det er noe spesielt ved å sykle inn i en

slik by på et sådant tidspunkt. Neonreklamen lyser opp i natten og gir deg en

trygghetsfølelse som blir garantert av Coca Cola og Nikons velkjente logoer.

De viser vei til rikdom og undergang ikke ulikt det Betlehemstjernen gjorde for

to tusen år siden.

Selv om vi startet turen i Rio de Janeiro gir Buenos Aires følelsen av å ha kommet

til et mye større sted. 9 juli gaten med sine 16 filer snor seg igjennom byens

sentrale strøk. Den er 145 meter vid, noe som gir den status som verdens

bredeste gate. Hvis en skal rekke å komme seg over fotgjenger feltet på en grønn mann

er man nødt til å løpe. Dersom man går i ro og mak risikerer man å stå hjelpeløs

mellom fotgjengernes få fristeder. Skjer dette er det viktig å ha tunga rett

i munnen. Bilene viser ingen nåde, så din beste sjanse er å forholde deg rolig til

bilene igjen får rødt. Sentralt på den omtalte gaten står en diger obelisk som

viser vei i havet av biler. Denne står på ingen måte tilbake for Vigelands hovedverk

monolittens gigantomani.

Etter å ha sjekket prisene på en del sovesteder ender vi opp med hotell Europa.

Dette er et gammelt nedslitt hotell hvor beliggenheten står for størsteparten av

døgnprisen. Med en resepsjonist som var en eksakt kopi av Juliette Lewis ble det

et temmelig enkelt valg.

Den eneste irriterende detaljen ved vårt hotell valg var et ekstremt amorøst par i

naborommet. De legemliggjorde den klisjéaktige kaninen, og på et tidspunkt kunne

jeg sverge på at jeg så en kaninhale forsvinne inn på rom 116.

Dagene i Buenos Aires går med til å forsøke og løse vanskeligheter vi etter hvert

må erkjenne at vi ikke er herre over. Etter en stund illuminerer kosmiske

strømninger oss med de ideene som får verden til igjen å spinne rundt vår akse.

Når problemene er fikset er det bare ventetiden som kan ødelegge stemningen. Hva skal

vi bruke den til? Dette er selvfølgelig et absurd spørsmål når vi befinner oss i

en by som Buenos Aires. Vi bestemmer oss for å jakte på sykdommer, det er bedre

å få dem nå da vi må ligge 14 dager i ro enn å pådra seg noe i Andesfjellenes golde

ensomhet. å lete etter sykdommer i en by på denne størrelsen er ikke noe stort

problem, særskilt ikke da man har med medisinsk ekspertise. Knut vet hvor vi skal

lete slik at vår sykdommens arkeologi ender med et par dager i sengen for begge parter.

Sykdom er en befriende tilstand, den gir mulighet til å gi blaffen i det

meste rundt seg.

Byen er et mekka når det kommer til Internett muligheter. I de mest sentrale

gågatene ligger leverandørene av denne sivilisasjonens nødvendighet på rekke

og rad. Internettilgang er det eneste som er billig her. Får å etablere seg på et

presset marked er de nødt til å dumpe prisene, og der i overlevelseskampens

kjølvann står vi og smiler. Prisen er 15 norske kroner for en time, det er halvparten

av prisen i Brasil og Uruguay. Maskinene er hurtige og oppkoblingshastigheten høy,

og med 24 timers åpningstid er det derfor en fornøyelse å kåre Argentina til årets

Internettland. De slår høyteknologiske nasjoner som Singapore med god margin.

Hvem kan tilbringe to uker i Buenos Aires uten å forsøke og få et innblikk i

tangoens mysterium? Ved et besøk på den norske ambassaden kom vi over en lapp med

følgende beskjed. "Jeg er en jente på 27 år med gode spanskkunnskaper. Utfører alt

av små og store oversettelsesjobber. Trenger penger slik at jeg kan være her å

danse mer tango. Tango er veldig viktig for meg, jeg må danse 6 måneder til."

Med denne beskjeden i bakhodet gikk vi ut for å løse tangoens hemmelighet. Det

beste stedet for slike oppdrag er bydelene La Boca og San Telmo.

Før vi kommer dit må jeg klargjøre noen premisser for det resterende av denne

historien. Fra og med nå forlater vi sannhetens forkrøplende kriterium, vi er ikke

lenger interessert i en objektiv fremstilling av hva som faktisk skjedde. Nå vil

historien gli mellom sannheter, halvsannheter og direkte løgn. Leseren får selv

avgjøre hvilke deler han vil tro på. Men uansett hvilken del man velger kan

undertegnede garantere at sannheten eksisterer et sted der inne.

På vår vei til tangoens bydeler møter vi fire tjenestevillige mennesker. De spruter en

sennepsblanding på klærne våre for deretter å tilby sin hjelp for å få det fjernet.

De er overdrevent hyggelige og hevder at det er fugledritt. Det utvikler seg til en

klovnescene som blir utspilt i sakte film. En person tørker bort sennep mens en

annen tilfører klærne mer av den samme materien. I det vi skjønner at dette har en

aura av bondefangeri over seg ser vi en av personene hoppe inn i en bil. Etter at

han har forlatt oss merker vi at det mangler et kamera i den ene sekken.

De andre sennepskunstnerne fordufter til hver sin retning. Fem tusen kroner fattigere

fortsetter vi videre mot de forannevnte bydeler. Før vi kommer ditt hisser vi

opp en beruset student som prøver å bomme en dollar av oss.

I opphisselsen over å ha mistet kameraet er vi ikke særskilt lånevillige. Han spør

oss om hva vi syntes om landet hans. Vi forteller det slik vi føler det på det

aktuelle tidspunktet, Argentina er et forbannet drittsted. Nasjonalisten hisser seg

opp og med samme retorikk som en del Frp tilhengere i Norge ber han oss forlate

landet, landet han har bygd, landet han elsker. Hvis det ikke hadde vært for at

kjæresten hans gikk imellom hadde nok et område av Sør-Amerika blitt slått 2-1 av Norge.

(Denne bemerkningen må på ingen måte tolkes som at jeg har den samme følelsen

for Norge slik nasjonalisten hadde for Argentina, den må heller oppfattes som en

Eastwoodsk vending.) Senere finner vi ut at den dagen vi møtte nasjonalisten hadde

en viktig plass i nasjonsbyggingens tegn. Det var minnedagen for konflikten på

Falklandsøyene (På argentinske kart står Falklandsøyene fortsatt som Argentinsk

territorium). Denne opplysningen får meg ikke til å angre på vår opptreden.

Han var en idiot som fortjente å bli behandlet på idioters vis.

Selv om dagen hadde hatt fått en dårlig start skulle det resterende by på opplevelser

som igjen fikk oss til å holde av vår vertsnasjon. På vei til tangoens hjemmebane

passerer vi Boca juniors gigantiske hjemmebane. Denne stadion skal stå sentralt i

den mest dramatiske hendelsen til nå på vår tur, men til denne historien er det

fortsatt en del dager og mye hendte før det.

Caminito er det område av Boca som blir fremstilt på absolutt alle reiseprogram.

Husene som omkranser den mest sentrale gaten er malt i hundrevis av farger.

Dette samt alle kunstnerne som står og selger produktene sine er med på å skape en

aura av kunstens følelsesfulle atmosfære. Hver femtiende meter står det par som

danser tango for penger.

Tango, ja det var det vi skulle snakke om eller hva? Er det egentlig noen som liker

denne dansen som bygger på en mengde stakkato bevegelser? Jeg har hørt at tango er

meget populært i Norden inkludert Norge. Hvis noen har opplevd kvinner fra Argentina

og Uruguay så vet de at det er en fundamental forskjell mellom den måten disse

oppfører seg på og deres medsøstere hjemme. Jeg skal ikke her gjøre noen forsøk på

å påpeke disse forskjellene, men at norske kvinner må slutte å danse tango er opplagt.

Vi står og ser på et tangopar i full utfoldelse. Jeg prøver å skape et inntrykk av

at det som utspiller seg fremfor øynene våre ikke er noe spesielt. å være kul kan ta

deg langt. Ved siden av meg står Knut. Det er ikke det at han ikke er kul, men

hans måte å annonsere sin tilstedeværelse på differensierer seg fra min på det

aktuelle tidspunktet. Han har så smått begynt å få en repeterende hoftebevegelse

som et utrent øye ikke vil reagere noe spesielt på. Etter en stund forflytter

hoftebevegelsene seg til andre deler av kroppen hans. Jeg prøver diskret å spørre

om hva det er han bedriver, men han hører ikke hva jeg sier. Nå har noen av de andre

tilskuerne også lagt merke til gringoens rytme, svetten begynner å renne og

paranoiaen stiger. Faen Knut! nå friker jeg ut hvis du ikke roer deg. Med ett snur

han seg og ser meg i øynene, og erklærer i et rolig og avbalansert tonelag at

han må danse tango. Han begynner å snakke om rytmen han en gang mistet, rytmen han

har letet etter og som nå er i ferd med å komme tilbake. Det har åpenbart skjedd

noe med hans frontale cortex.

Pinlige øyeblikk oppstår som regel pga. at flere omstendigheter møtes på det

verst tenkelige tidspunktet. Nå skal tilfeldighetenes ironi også ramme oss, her vi

står i Boca en søndag i April.

Den maskuline delen av tangoparet henvender seg til publikum og spør om noen vil

prøve å danse med profesjonelle tangodansere. Tre personer gir positivt svar. En

amerikansk kvinne som syntes alt er great og awesome, en meget dansbar

argentinsk foretningskvinne samt min sykkelkompanjong Knut. Han er i begivenhetenes

sentrum før jeg får tid til å bli brydd. Knut har ingen konkurranse, og får danse

med den meget vakre tango dansøsen. Det blir litt mer kamp mellom amerikanerinnen

og det lokale talentet, men mrs awesome vinner på grunn av sin overlegende tyngde.

Gardels nasale røst kryper ut av høytalerne, og jeg trekker meg litt tilbake.

Det blir ingen katastrofe, tvert imot behersker han dette kulturløse uttrykket på

en imponerende måte. For mitt tangofiendtlige øye ser det ut som han gjør alt det

en mannlige tangodanser skal, han bukker til og med på en korrekt måte til

publikum når dansen er over. Han er en hit, det er bare en misforståelse som gjør

at han ikke er argentiner. På vei tilbake til hotellet tar jeg meg i å se på han med

et beundrende blikk, hvem er egentlig denne gentlemanen.

Et par dager etter våre tangoopplevelser fikk vi mulighet til å gå i dypet av en

annen del av den argentinske historien, revolusjon og revolusjonær aktivitet.

Som de fleste forhåpentlig vet var Che Guevara opprinnelig fra Argentina.

Et av hans høyeste ønske var å gjennomføre en revolusjon i Argentina ikke ulikt

det som skjedde på Cuba. Nå skal ikke jeg påstå at dagens revolusjonære har de

samme målene, men at Che er en av de symbolske forbildene er det ingen tvil om.

Denne unike anledningen kom vi over ved en tilfeldighet da vi var på vei tilbake

til hotellet etter nok en formålsløs dag. Ved den tidligere nevnte obelisken hadde

det samlet seg en stor mengde mennesker, de var alle ikledd den sosialistiske

revolusjonens drakt. Av de store var både Che, Mao, Maradona og Lenin representert.

De forannevntes avbildede hoder på store bannere var plassens guddommelige alibi.

Demonstrasjonen var denne gang rettet mot et FTAA (Free Trade Area of the Americas)

møte, som ble holdt på Hilton sentralt i sentrum. Representanter for 32 nasjoner

var tilstede. Selve prosesjonen mot denne organisasjonen omfattet mer en

10 000 mennesker. Vi hadde bare støtt på en liten del av denne, de såkalte

yrkesdemonstrantene, de som har en tendens til å ty til hærverk og vold. I løpet

av kvelden skulle vi få oppleve begge deler. Før selve opptoget startet kunne du

føle at noe var på gang. Kunne dette bli en spennende opplevelse? Vi regnet med at

kvelden skulle by på situasjoner som gjorde seg bra på bilder. Vi hang oss på de

som så ut som de mest aggressive. Personer med finlandshetter, balltre og

molotovcocktails var våre guider inn i frihetens problemfylte verden. Det er ikke

noe hensikt i å prøve og skjule at dette appellerte til de mer primitive driftene

i oss. En hemmelig drøm om å være krigsfotograf skulle nå virkeliggjøres. På vei

mot den større delen av opptoget ble yrkesdemonstrantenes kjølvann belagt med

knuste ruter. McDonalds restauranter ble nedgriset av egg, og minibanker fikk sitt

pass påskrevet. Dette var kapitalistenes tjenere og de måtte steines.

Av en eller annen grunn gikk Burger King sine restauranter fri fra frihetskjempernes

raseri. Av dette kan vi kanskje trekke den konklusjonen at revolusjonære mennesker

i Argentina spiser på Burger King og ikke på McDonalds? Demonstrantenes rute til

Hilton var omkranset av politi i fullt opprørsutstyr. Politiet var overraskende

liberale og tilott at en del banker ble ramponert. Molotovcocktails ble kastet inn

i disse satans templer. Flammene som blusset opp var sjokkerende for to personer

som har vokst opp med ideen om at ild er farlig. Dette var noe annet en det Stein

Lillevolden og hans likemenn bedrev i Oslo. På et tidspunkt ble det kastet

molotovcocktail mot politiet, dette var startskuddet for en betydelig opptrapping

av situasjonen. Nå var det ikke lenger et alternativ for politiet å stå passive

eller benytte seg av silkehansker. På et par sekunder var plassen tåkebelagt

av røykbomber. Nå begynte vi å få en følelse av at vi var på feil sted til rett tid.

Blandet med røyken fra røykbombene ble det sluppet ut tåregass. Den hadde

umiddelbar virkning og øynene ble fylt av tårer. Det var som å være i en krigsone

slik disse blir fremstilt på tv. Folk løp til alle kanter og når de passerte oss

ropte de et eller annet som vi tolket som "kom dere vekk".

Politiet hadde ingen problemer med å bruke køllene. Personer som ble innhentet av

lovens voldelige arm fikk merke hva en kølle kan gjøre med kroppens føyelige

masse. Da situasjonen var som mest betent dukket vår redningsperson opp. Gabriella

var jusstudent med revolusjonære ideer og et sosialdemokratisk hjerte.

Hun var noe ganske annet en hva vi forbinder med jusstudenter i Norge. Hva var det

som hendte slik at vi kan rettferdiggjøre å kalle henne vår øyeblikkets helt. Selve

hendelsen var enkel, hun fikk tak i oss og geleidet oss inn i noen gater hvor

politiet ikke var tilstede. Denne enkle handlingen var uten tvil av stor verdi for

oss på det aktuelle tidspunktet. Dagen etter demonstrasjonen leste vi i avisene

at det var en del personskader både blant politi og demonstranter.

Når vi først var i Buenos Aires måtte vi benytte oss av muligheten til å gå på en

fotballkamp. Det naturlige valget var en kamp med Boca Juniors. Dette er Maradonas

barndomsklubb og på det nåværende tidspunktet er de rangert som verdens fjerde

beste klubb.

Vi traff perfekt på vårt valg av kamp. Det var søndag og vi skulle se Boca

mot River Plate. Dette oppgjøret kan sammenlignes med Manchester United mot Liverpool

i England. Når vi kom til arenaen var billettene utsolgt, slik at vi måtte kjøpe

våre inngangspass på gaten. For å gjøre en lang historie kort ble vi overfalt og

ranet i korridorene på vei opp mot tribunen. Seks personer hoppet på oss og fikk

tatt det digitale kameraet vi hadde med for anledningen. De fikk også med et

objektiv, noen disketter og kontanter. Av en eller annen merkelig grunn kom den

ene personen forbi oss på et senere tidspunkt. Vi tok tak i han og fikk tatt

tilbake det av tyvegodset han hadde på seg. Dessverre ikke noe kamera, kun disketter.

Resten var vekk. Det var deilig å gi han et par slag i magen og et hardt spark

i leggen. Hvem har sagt at litt hevn ikke hjelper.

Nå står vi for øyeblikket uten et digitalt kamera, dette betyr at det blir litt

begrenset med bilder. Dette betyr ikke at de ikke kommer, men at det tar litt

lengre tid. Vi håper også at forsikringsoppgjøret skal ta kort tid slik at vi kan

skaffe oss et nytt kamera.

Bilder fra Argentina