kinotilbud. Vi hadde fått med oss alle de stykkene som ble vist på sentrums
| mange kinoer den tiden vi oppholdt oss i byen. Tom Hanks, Sylvester Stallone, |
| Kevin Spacey etc. Mange flotte prestasjoner. Hanks ble regelrett snytt under årets |
| Oscarutdeling. En praktbragd av en av vår tids aller beste skuespillere. |
| Dessverre var ikke Tom Hanks mesterstykke det eneste vi tok med oss i den mentale |
| bagasjen fra Buenos Aires. Paranoiaen var også i ferd med å spre seg rundt |
| under hjernebarken. |
| Etter våre to uheldige og lettlurte episoder i Buenos Aires var mistenksomheten |
| til folk flest skrudd opp på høybluss. Det er vel ikke en helt unaturlig |
| reaksjon, spesielt når en heller ikke snakker språket særlig godt. |
| Vanskeligheter med å forklare seg og sjanser for misforståelser, blir blandet med |
| norsk innadvendthet. En trekker seg litt tilbake og går i full alarmberedskap |
| med en gang noen kaster et langt blikk på sykkelen. Ser skurker på hvert gatehjørne |
| og bruker mesteparten av ens energi til å passe på. Det er en slitsom og lite |
| opplevelsesrik måte å fortsette vår reise på, og forhåpentligvis vil denne |
| følelsen ebbe ut ettersom de neste dagene passerer uten tilsvarende hendelser. |
| Før dette får paranoiaens indre flamme likevel ny næring to ganger denne dagen. |
| Vi starter tidlig og er på sykkelen litt over kl. 7 om morgenen. Det er langfredag |
| og lite trafikk. Vi velger derfor en av hovedfartsårene ut av byen som vår |
| fluktrute. Vår ferdsel langs denne motorveien går unna uten problemer helt til |
| vi kommer til en bomstasjon. I dette tilfellet var den kanskje berettiget, |
| men vi har syklet forbi mange liknende stasjoner som har virket noe malplassert. |
| De ligger midt på en øde strekning med lik type vei på begge sider. |
| Det burde ikke være noen ting å skulle ta penger for, men det gjøres allikevel. |
| Billig å passere er de heller ikke. For oss utgjør de ikke store utgiften når |
| vi blir viftet igjennom, men bilistene får svi. 3 Peso (ca. 24 Nkr.) for |
| personbiler og en god del mer for tyngre kjøretøy. Denne gang blir vi derimot ikke |
| viftet igjennom, men inn til siden. Vi har syklet forbi et rundt skilt med rød |
| rand og en sykkel avbildet i midten, og bomstasjonens politiutsendte vil ha et |
| ord med i laget. Heldigvis for oss er han av den eldre, ikke maktdemonstrerende, |
| men heller forsiktige, typen. Han kunne ha jaget oss på dør, men prøver heller å |
| forklare oss at det ikke er trygt å sykle langs motorveien. |
| Faktisk er det ikke trygt å sykle i det hele tatt i denne delen av Argentina. |
| Mannen lager skytebevegelser med hånden og forteller om "robo" og "turista". |
| Selv om vår spansk ikke er så god som den burde være, har vi ingen problem med |
| å forstå hva han prøver å forklare. Vi prøver å ta det han forkynner med en klype |
| salt, og spiller såpass dumme at vi til slutt slippes videre langs samme vei. |
| Alternativet er en tur på kryss og tvers igjennom smågater i Buenos Aires |
| utkantsstørk, og det frister ikke. Ikke nå og ikke i denne byen. |
| Noen kilometer senere blir vi igjen advart. Denne gang av en veikontrollør som |
| stopper bilen sin og kommer over mot oss. Vi står i veikanten og prøver å få |
| noe fornuftig ut av kartet, da han tilbyr sin assistanse. Han messer i flere |
| minutter om høyre og venstre svinger, og vi har følelsen av å bli guidet helt |
| tilbake til Norge. Kanskje ingen dum ide, med tanke på det han forsetter å |
| snakke om. Som politimannen forteller han om hvor farlig området er, og at turister |
| blir ranet stadig vekk. Han er mer grundig i sin beskrivelse, og legger ut om |
| turister, raning, brenning av telt og gravlegging av lik. Litt rystet er min |
| motstandskraft mot å legge seg innendørs den kvelden betydelig nedsatt. |
| Vårt neste møte denne dagen er av en hyggeligere karakter. En gjeng syklende |
| mannfolk i sin beste alder. Treningsnarkomaner i alle aldre og farger. |
| Sykkeltrøyer og sykkelsko den ene mer fancy enn den andre. Her var vi blant likemenn. |
| I det vi forteller hvor vi skal, overøses vi med håndtrykk, anerkjennende nikk |
| og imponerte miner. Det er nesten så vi ikke har lyst til å sykle videre. |
| Vi forventer å skulle bli gitt det hemmelige passordet og gjort til blodsbrødre |
| hvert øyeblikk som helst. |
| Jeg tilstår gjerne at jeg synes det er morsomt å få skikkelig respons på denne |
| måten. Her var det noen som virkelig forstod hva det vil si å sykle langt. Vi |
| blir ofte spurt hvor langt vi har syklet, hvor langt vi skal, hvor fort vi sykler |
| osv., men jeg tror (med fare for å virke som en blære) det er vanskelig å forstå |
| hva det vil si før en har syklet en del selv. Med lykkeønskninger tar vi farvel |
| med den rullende pensjonistforeningen, og svinger av motorveien for denne gang. |
| Motorveien som er en av syklistens (sammen med medvinden) bestevenner med sin |
| brede og godt asfalterte veiskulder. En føler seg tryggere her enn på de mindre |
| veiene uten veiskulder, hvor bilene kjører like hurtig. |
| Dagen igjennom passeres vi av hilsende motorsyklister, alle kjørende i vår retning. |
| Hvorfor skulle åpenbare seg i morgen. En av disse motorbrødrene hadde vi hele |
| 4 møter med den dagen. Hver gang han stoppet for å mekke på sykkelen passerte vi |
| han, og hver gang vi stoppet for å spise passerte han oss. Jeg vet ikke hvem av |
| oss som led mest av forfølgelsesvanvidd da vi til slutt gikk hver til vårt. |
| Med tomme og stive lårmuskler svinger vi endelig inn mot Las Flores etter 200 km. |
| Her overværer vi en påskeparade og unge mennesker hengende rundt biler med høy musikk |
|
| 15 April |
| Las Flores - Azul |
| 120 kilometer |
| 19.57 km/t |
| 5-12 m/s motvind |
|
| Når vi våkner i Las Flores skinner sola og himmelen er blå. Muskulaturen i lårene |
| er fortsatt stiv etter gårsdagens lange etappe. Selv om vi føler oss mørbankede |
| og kroppen har lyst på hvile, er hjernen klar for mer slit. Vi er utsatt for den |
| klassiske kampen mellom kropp og sjel slik den har blitt utkjempet helt siden |
| Decartes skilte disse elementene fra hverandre. Sjelen vinner, lengselen etter |
| å sette seg på sykkelen er for stor. |
| Dagen skal føre oss til Azul og inn i en Twin Peaks lignende verden. Azul er på |
| dette tidspunktet bare en ide vi drømmer om. Før vi kommer dit må vi som de |
| fleste andre gå igjennom formalitetenes marerittaktige eksistens. I dag er |
| formalitetene preget av vind. Vår ambivalente venn viser seg fra sin verste side, |
| han gir oss et par venstre hooker i løpet av de første kilometerne. |
| Blåveisene svir og vokser i takt med iherdige forsøk på dytte oss overende. |
| På slike dager har man mest lyst til å legge seg ned, gråte en skvett og stasjonere |
| seg i sengen for å sove. Handlingsmønsteret likner mye på den depressive personens |
| forsøk på å takle verdens kaotiske tilværelse. |
| I dag er vi verken depressive eller grinesabber, vi er staute norske menn med mot |
| i brystet og stål i ben og armer. |
| Etter 40 kilometer skjønner vi at Argentina sør for Buenos Aires er et folketomt |
| sted. Hvorfor dukker disse tankene opp i hodene våre? Jo pga det enkle faktum at |
| vi ikke har tatt med nok væske, drikke er en nødvendighet i denne varmen. |
| Desperasjonen sprer seg inntill vi blir reddet av en vindmølle som pumper friskt |
| vann opp fra marken. Vannet er godt og holder hele veien til vårt bestemmelsessted. |
| Bortsette fra vindens innstendige forsøk på å forsure vår tilværelse skjer det |
| lite på sykkeldelen av dagen. Veiene er rette, flate og kjedelige. |
| Det eneste som hjelper på humøret er motorsyklistenes stadige hilsninger. |
| Personer på store motorsykler salutterer nesten alltid, de er gode venner og |
| skjønner hva det vil si å være nomade. Vi er enige om at den nomadiske |
| tilværelsen er den eneste riktige, den er fredelig, harmonisk og avslappende. |
| Det å være bufast betyr å kjempe for seg, sine og sitt, det er kun barbarer som |
| lever dette livet. |
| Når vi endelig har kommet oss til Azul er dagen blitt til kveld. |
| To slitne skikkelser finner seg et billig hotell. Stedet er fylt til randen av |
| våre motorsykkelvenner. Det er MC treff i byen dagen før vår frelser stiger opp |
| og redder menneskene fra evig fortapelse. Det er en merkelig stemning på det |
| valgte overnattingsstedet. I mylderet av motorsyklister dukker det opp noen jenter |
| som tilsynelatende har vært med på en skjønnhetskonkurranse. Nå er det tid for |
| en fotoseanse undertegnede aldri har sett maken til. Den ene jenta etter den |
| andre sliter med å få frem sinn indre skjønnhet. De oppviser sannsynligvis den |
| mest absurde ansiktsmimikken som noensinne er fanget på en filmrull. Idealene er |
| antakelig hentet fra en av de mange såpeoperaene. å vise følelser er viktig i |
| latinamerika, noen ganger blir det bare dumt. Etter vårt stevnemøte med |
| skjønnhetenes verden går vi for å spise. Vi prøver en lokal Parilla, dette er |
| Argentinas svar på den norske grillen. Maten smaker dritt og i tilegg blir vi |
| lurt på prisen. Under dette måltidet blir vi beglodd av to lokale skjønnheter. |
| Etter en stund kommer kelneren bort til oss med en lapp fra jentene. Her står |
| det skrevet I You Love pluss noe på spansk som vi ikke klarte å tyde. Da vi ikke |
| hadde de samme følelsene for jentene tok vi kvelden. Vi får bare håpe at vi ikke |
| tok fra dem pågangsmotet, dette var det eneste som ikke var kvalmende. |
|
| 16 April |
| Azul - A. Gonzales Chaves |
| 160 km |
| 27.91 km/t |
|
| Vi forlater Azul til lyden av Ricky Martins romantiske serenader. Tenk om livet |
| var like enkelt som i en musikkvideo. Selv om vi på det nåværende tidspunktet ikke |
| har et like glamorøst liv som det som blir vist på MTV, eksisterer det faktisk |
| noen likheter. Monotoni og gjentagelse er stikkordene som forbinder våre verdener. |
| Vi slukker tørsten like ofte som Jennifer Lopez viser sitt sexy ytre i tv ruten. |
| Vi reiser oss for å strekke på rumpa vær gang en guttegruppe åpenbarer sine |
| androgyne vesen. Når en svetteperle forlater pannen blir ordet corazon ytret i |
| den argentinske versjonen av MTV sin fabelaktige verden. |
| I dag blir det syklet fort, svetteperlene faller ustanselig til bakken. Hver av |
| dem representerer et knust hjerte i dette følelsesladede landet. Det kan bli |
| kvalmende å høre ord som amor, sangre og corazon i hver annen av de setningene |
| som blir ytret i det offentlige rommet. En stadig gjentagelse av disse ordene |
| kan sees som et symptom på et språk som er i ferd med å gå under. Siden språket |
| er den viktigste byggsteinen i ethvert samfunn, vil dette logisk nok bety en |
| fundamental forandring av det aktuelle fellesskapet. I en verden der følelsene |
| vinner over en kjølig rasjonalitet har dumheten utkonkurrert intellektet. |
| Når dette er en realitet bygger man klovneakademier fremfor universiteter, man |
| tildeler Jan Kjærstad nordisk råds litteraturpris og opphøyer Jan Eggum til |
| nasjonal poet. |
| De første 30 kilometerne blir syklet i sidevind, det går tungt. Verden er på dette |
| tidspunktet et nokså miserabelt sted, men som i de fleste historier er ikke |
| tilværelsen statisk. Dette gjelder også for oss. (Vi er jo stjerner i vår egen |
| fortelling.) Hver gang veien snor seg mot venstre blir vinden litt mer |
| behjelpelig, når det motsatte skjer blir tråkkene tyngre og hastigheten går ned. |
| Det er en kamp mellom det gode og det onde. Det er vår private valgkamp, alt mot |
| venstre er bra, i midten går det tungt og å skjelne mot høyre er som å kjøre |
| hodet i veggen. Klisjeen om at det gode alltid seirer gjelder også for oss, og |
| etter halvannen time svinger vi hardt mot venstre. Vinden gir oss et tupp i rumpa |
| og hastigheten øker med 50%. |
| Vi spiser lunsj i Chillar. Stedet er lite og kan knapt rettferdiggjøre det |
| veikrysset som avmerker det på kartet. Måltidet består av et kjøttstykke og |
| poteter, det er en lunsj på det jevne. Det Argentinske kjøttet har enda ikke |
| åpenbart sine kulinariske hemmeligheter. For min del står det langt tilbake for |
| det som ble servert syd i Brasil. Fra Chillar ruller det mot Benito Juarez, her |
| inntar vi dagens andre måltid. Vi stopper på det som kunne hvert et typisk norsk |
| spisested langs E6, en litt overdådig bygning med alt for dyr mat. Stedet |
| serverer hamburgere, og på kjøpet får vi et mylder med unger. Våre personlige |
| fluer stimer rundt sykkelene, tafser, graver og spør om de samme tingene en |
| etter en. Hvor er dere fra, hvor skal dere, kan vi få litt penger, (una moneda |
| por mi por favor) hva er det? (Som regel henviser man til sykkelcomputeren) Vi |
| sykler frem og tilbake på plassen et par ganger til ungene gir opp og returnerer |
| til sine foreldre. Etter denne pausen er det strake veien til A.Gonzales Chaves. |
| Her finner vi et billig hotell drevet av et gammelt par. De fungerer som |
| surrogatbesteforeldre. Den gamle konen svinser rundt oss og styrer noe |
| fryktelig, mannen har funnet sine bortkomne sønner. Jeg ligger i sengen og lurer |
| på hvordan avskjedscenen blir, og med disse bildene på netthinnen sovner jeg. |
|
| 17 April |
| A Gonzales Chaves - Colonel Dorrego |
| 152 kilometer |
| 30.25 km/t |
|
| 30.25 km/t. Endelig. På en dag som startet med en varm avskjed fra våre nye |
| besteforeldre, bryter vi denne magiske grensen. En hard nøtt å knekke når |
| sykling igjennom byer og inn og ut fra bensinstasjoner må taes med. Det høres |
| kanskje ubetydelig ut for ikke sykkelaktive , men det er slike ting som |
| opptar ens tanker når en stirrer ned i asfalten flere timer hver dag. |
| Snitthastighet, antall kilometer, hvor lang tid en har syklet, osv. Klarer en |
| å presse litt mer enn i går, eller bare litt mer enn under den forrige milen. |
| Orker man en time til før en stopper for kvelden. Klarer en bare å komme |
| seg over neste bakketopp, så er en reddet. I hvert fall frem til neste bakke |
| dukker opp. |
| Vi hadde riktignok noe medvind denne dagen, men det var ikke mange m/s å snakke |
| om. Opptil 2-3 m/s fortalte vår praktiske windwatch oss. Ikke nok til å heve |
| storseilet, men nok til å påvirke ens humør. Humøret er viktig for framdriften, |
| i hvert fall for mitt vedkommende. Det er igjen påvirket av flere ytre faktorer, |
| hvor av mange i vår situasjon er værfenomener. Vindretning og vindstyrke, |
| solskinn og regn. Kilometerne forsvinner lettere med blå himmel og solskinn, |
| enn hvis ens sinnelag trekkes ned mot vinterdepresjoner av en regnskur eller |
| litt sidevind. |
| Hvis det nå er mange som rister på hode og synes at vi gjør altfor stort nummer |
| av en fartsmåling, da har vi en utfordring til dere. |
| De fleste av våre leser er norske, og tar en med resten av Norden dekker det ca. |
| 95 % av totalen. Hos disse 95 % er det nå vår i luften og sykkelen er blitt |
| flyttet fra garasjen til uteboden. Dere har derfor selv anledning til å finne ut |
| hvor lett det er å sykle med 30 km/t. Sett dere på sykkelen å tråkk i vei |
| i 1 km. Hører jeg latter og rysting på hodet. Ingen problemer sier dere. |
| Håper ikke det var noen som startet på toppen av kirkebakken og trillet den |
| ene kilometeren. Det er flatt terreng uten noen form for hjelp som utfordringen |
| gjelder for. Prøv igjen. Byr det allikevel ikke på noen problemer kan dere |
| forsøket 10 km med samme hastighet. Fremdeles noen som ikke er anpusten? En eller |
| annen treningsnarkoman som er i stand til å utføre det i blinde med en fot |
| bundet på ryggen. Prøv så å holde det gående i 150 km. |
| Det siste kortet vi har å spille er 30-35 kilo tungt. Er det noen som synes at |
| selv 150 kilometer ikke er avskrekkende nok, kan de prøve å sykle de med |
| 30-35 kilo bagasje på sykkelen. |
| Jeg håper dette innlegget har vunnet over en del av tvilerne til vår side, en |
| side fylt med snitthastigheter og annen nyttig informasjon. |
| 30 km/t eller ei, vi ble allikevel ydmyke i møte med Hideoko. Hideoko var fra |
| Japan, og kom syklende imot oss 10 kilometer nord for Tres Arroys. Vi stoppet og |
| utvekslet informasjon. Hvor en var kommet fra, hvor en skulle, hvor lenge en |
| skulle holde på. Hideoko hadde oss slått med god margin i alle kategorier. |
| Han var kommet halvveis på sin tur tidsmessig, det 3. av 6 planlagte år. Våre 8 |
| måneder var plutselig ikke noe særlig. Som sjenerte skolejenter står vi og sparker |
| i grusen og forteller at vi har syklet i ca. 3500 kilometer. 50 000 var hans |
| tilsvarende tall. Nesten 15 ganger så langt. Det var ikke annet å gjøre en å |
| innrømme i sitt stille sinn at vi fremdeles var smågutter i tursammenheng. |
| Hideoko var som Reodor Felgen med sitt velbrukte og praktiske utstyr, mens vi |
| stod der som den gode amerikanske filmtradisjons overlegne dust med dyrt og |
| flott utstyr. Dusten som alle vet alltid taper til slutt. |
| Med jakkesnippen trukket godt ned mellom bena syklet vi videre mot Gonzales. |
|
| 18 April |
| Colonenl Dorrego - Bahia Blanca |
| 96 kilometer |
| 25,9 km/t |
|
| Ingenting. Null niks og ikke noe. Dette beskriver egentlig hva som skjedde |
| denne dagen i et nøtteskall. Vi stod opp, spiste frokost, syklet og la oss |
| for å sove. Været var overskyet og trist. Veien var flat og rett. Ingen byer |
| og ingen mennesker, kun bilene brøt landskapets monotoni. Ingen enkeltepisode |
| eller hendelse som vi kan spinne dagens tekst rundt. Så da får en ty til |
| karamellen. Denne brune deilige massen som smelter på tungen. Karamellen |
| som den sukkerklumpen den er, men også det den representerer. Godteri. |
| Ved den ene bensinstasjonen vi kommer over den dagen stopper vi og kjøper noen |
| stykker til 0,05 Peso eller 5 Centavos per karamell. De var sabla gode, faktisk |
| noen av de bedre jeg har smakt, men dette kan man dessverre ikke si om argentinsk |
| godteri generelt. Etter hvert har vi første hånds erfaring med et bredt utvalg |
| av potetgull, sjokolade, kjeks og vingummi. Jeg føler derfor at vi med rette |
| kan påta oss rollen som sjokoladekritikere. |
| For å gå systematisk til verks vil jeg allikevel starte nedenfra med poteten og |
| potetgullet. Dette må ikke misforståes med at det lokale potetgullet er tvers |
| igjennom råttent, for det er det slett ikke. Utvalget er begrenset, men smaken |
| er stort sett grei nok. Grei nok hvis en liker saltet chips. Noe annet finnes |
| nesten ikke. Du får kjøpt noen med ostesmak, men en leter forgjeves etter |
| paprika, ost og løk, baconsvor, salt og pepper eller andre krydderkombinasjoner |
| en er vant til hjemmefra. Det finnes noen få nasjonale merker, mens det |
| meste er produsert på lisens. Det samme kan sies om sjokoladen. Her er de |
| dominerende merkene sveitsiske Milka og engelske Cadbury, mens de nasjonale |
| merkene er små både av størrelse og i utbredelse. Det er allikevel forskjell |
| på by og land, og de lokale merkene erobrer en større del av markedet på landet |
| enn i byene. De mange utenlandske merkene og det generelt høye prisnivå pga. |
| Pesoens nære tilknytning til dollaren, gjør at forholdene ikke er ideelle for |
| folk som gjerne skulle spist sjokolade mange ganger daglig. |
| Selvfølgelig kun som en måte å få i seg karbohydrater når en står der med tomme |
| lår langs landeveien 103 kilometer fra neste overnatting. |
| Vingummien må heller ikke glemmes. Her bruker jeg uttrykket vingummi flyktig. |
| En kunne utvidet gruppen til vingummi og annet. Utvalget av gelesukkertøy og |
| fruktkarameller er stort og fargerikt. Rosa, blått, lysegrønt, myk, hard eller |
| flytende. Visse av fargene og E-stoffene står nok ikke på de godkjente |
| listene i Norge, men smaken kan vi skrive under på er mer enn god nok. |
| Av en eller annen grunn så er eukalyptus den foretrukne og dominerende smaken |
| blant vingummien, mens de andre må finne seg i å spille annenfiolin. |
| En ting må jeg likevel få lov til å legge inn en protest overfor. |
| Lakris, eller mangelen på lakris. Dette utsøkte, delikate godteriet finnes |
| dessverre ingen steder. Vi har kikket i kiosker og butikker i 3 land nå, men |
| stadig uten hell. Er det noen som er villig til å hjelpe oss og sende en |
| overlevelsesbeholdning på poste restante til Santiago, Chile? |
|
| 19 April |
| Bahia Blanca |
| 0 kilometer |
|
| Vi våknet opp noe før våre alarmklokkers vante duett til en fast trommen på |
| vinduet. Det var ikke en blå flekk å se på himmelen. Den var farget helt grå, |
| og holdt ikke tårene tilbake. Det fristet ikke noe særlig å sykle videre. |
| Jeg husker ikke hvem av oss som først luftet ideen, men det tok ikke lang tid |
| å bestemme seg for at i dag gidder vi ikke. |
| Vi sov et par timer til, kjøpte sjokolade og potetgull og satte oss til rette |
| for å se på kveldens to Champions League kamper. Bayern Munchen - Man. Utd |
| og Real Madrid - Galatasseray utgjorde dagens to viktigste (og eneste) gjøremål. |
| To kamper og en Saturday Night Live senere var det igjen tid for å legge seg. |
| Herlig slutt på en herlig dag. |
|
| 20 April |
| Bahia Blanca - Mayor Buratovich |
| 97 kilometer |
| 25.36 km/t |
|
| Etter å ha brukt litt for mye tid på å anskaffe nødvendige forsyninger |
| (Mat, bensin til primusen og batterier til hodelykter) er vi klar for å forlate |
| Bahia. I dag skal vi få det endelige beviset på at det finnes store rovdyr |
| også på disse breddegradene. Vi har hørt om fjellpumaer, men at vi skulle |
| oppleve løver og tigere i Argentina var en overraskelse. Muligheten byr seg |
| ca 25 kilometer syd for dagens avreisested. På en slette 2 kilometer etter at |
| vi har passert en fabrikk som fremstiller kjemikalier for militært bruk møter |
| vi løvene. Først får man fornemmelsen av at det har gått hull på en av |
| tankene hvor kjemikaliene blir oppbevart og at løvene er en del av vår |
| lykkerus. Et gedigent brøl vekker oss og vi trer inn i fantasienes verden. |
| I inngangspartiet til dette forunderlige stedet møter vi Sofia. Hun har levd |
| med dyr fra eksotiske strøk de siste 30 årene. Hos Sofia har dyrene funnet |
| et fristed. Dette er dyr som ellers ville blitt avlivet av diverse årsaker. |
| Stedet er fult av forskjellige fugler, lamaer, løver, tigere, aper, griser og |
| villsvin. Det skal ikke stikkes under en stol at det er trist å se store hauker |
| og ørner som lever i små bur med for lite rom til å strekke skikkelig på vingene. |
| Sofia henter en liten løveunge, den er bare tre uker gammel. Vi får holde den, |
| og med løvemorens kallerop i bakgrunnen er vi på safari på savannene i Afrika. |
| Løveungens klør river meg brutalt ut av min imaginære jakt. Nå går jeg rundt |
| merket av løvens lynangrep. Sofia tar den lille dusten og returnerer han tilbake |
| til løvemor før den spiser resten av meg. Vi tilbringer to timer med Sofia |
| og dyrene hennes før vi ruller videre. |
| 50 kilometer senere møter vi Miguel. Han sitter i rullestol og er i ferd med å |
| trille Sør-Amerika rundt. I lys av dette blir vår tur som en for tidlig |
| sædavgang, en tanke som forsvant ut i en av hjernens mange sidespor. Vi heier |
| på Miguel og håper at han klarer målet sitt. På det tidspunktet vi møter Miguel |
| er vi i et utrolig flott landskap. Solen er i ferd med å gå ned og skaper et |
| rødgult lys som sprer seg utover terrenget. Det er øde så langt øyet kan se. |
| I horisonten blir veien spist opp av en blå himmel. Når man stopper og ser |
| seg tilbake får man inntrykk av at veien henger i løse luften. Dette kan |
| utvilsomt sammenlignes med det flotteste man kan oppleve i Norge, kanskje med |
| unntak av finmarksvidda. I det mørket faller på bryter himmelen i sorte, blå |
| og røde nyanser, og under disse forholdene får jeg (Knut - Morten) mitt første |
| hull i slangen. Dekket bærer ikke sykkelen og det er på tide å ta på seg |
| mekkehammen. Det er egentlig på tide med et flatt dekk etter 4000 kilometer |
| med to sykler. |
| Vi ankommer Mayor Buratovich etter mørkets frembrudd. Stedets eneste |
| overnattingssted blir vårt husvære for natten. En time etter vår ankomst putrer |
| det en hjemmelagd spagettirett over primusen. Mat med bensinsmak er godt, sunt |
| og kan anbefales på det sterkeste. Vi sovner til lyden av froskenes stevnemøte |
| og i det søvnen angriper sliper himmelen ut dagens siste memoarer. |
|
|
|
| Bilder fra Argentina |