14 April
Buenos Aires - Las Flores
201 kilometer
26.8 km/t

Dagene i Buenos Aires hadde gitt oss anledning til å komme helt à jour med dagens
kinotilbud. Vi hadde fått med oss alle de stykkene som ble vist på sentrums
mange kinoer den tiden vi oppholdt oss i byen. Tom Hanks, Sylvester Stallone,
Kevin Spacey etc. Mange flotte prestasjoner. Hanks ble regelrett snytt under årets
Oscarutdeling. En praktbragd av en av vår tids aller beste skuespillere.
Dessverre var ikke Tom Hanks mesterstykke det eneste vi tok med oss i den mentale
bagasjen fra Buenos Aires. Paranoiaen var også i ferd med å spre seg rundt
under hjernebarken.
Etter våre to uheldige og lettlurte episoder i Buenos Aires var mistenksomheten
til folk flest skrudd opp på høybluss. Det er vel ikke en helt unaturlig
reaksjon, spesielt når en heller ikke snakker språket særlig godt.
Vanskeligheter med å forklare seg og sjanser for misforståelser, blir blandet med
norsk innadvendthet. En trekker seg litt tilbake og går i full alarmberedskap
med en gang noen kaster et langt blikk på sykkelen. Ser skurker på hvert gatehjørne
og bruker mesteparten av ens energi til å passe på. Det er en slitsom og lite
opplevelsesrik måte å fortsette vår reise på, og forhåpentligvis vil denne
følelsen ebbe ut ettersom de neste dagene passerer uten tilsvarende hendelser.
Før dette får paranoiaens indre flamme likevel ny næring to ganger denne dagen.
Vi starter tidlig og er på sykkelen litt over kl. 7 om morgenen. Det er langfredag
og lite trafikk. Vi velger derfor en av hovedfartsårene ut av byen som vår
fluktrute. Vår ferdsel langs denne motorveien går unna uten problemer helt til
vi kommer til en bomstasjon. I dette tilfellet var den kanskje berettiget,
men vi har syklet forbi mange liknende stasjoner som har virket noe malplassert.
De ligger midt på en øde strekning med lik type vei på begge sider.
Det burde ikke være noen ting å skulle ta penger for, men det gjøres allikevel.
Billig å passere er de heller ikke. For oss utgjør de ikke store utgiften når
vi blir viftet igjennom, men bilistene får svi. 3 Peso (ca. 24 Nkr.) for
personbiler og en god del mer for tyngre kjøretøy. Denne gang blir vi derimot ikke
viftet igjennom, men inn til siden. Vi har syklet forbi et rundt skilt med rød
rand og en sykkel avbildet i midten, og bomstasjonens politiutsendte vil ha et
ord med i laget. Heldigvis for oss er han av den eldre, ikke maktdemonstrerende,
men heller forsiktige, typen. Han kunne ha jaget oss på dør, men prøver heller å
forklare oss at det ikke er trygt å sykle langs motorveien.
Faktisk er det ikke trygt å sykle i det hele tatt i denne delen av Argentina.
Mannen lager skytebevegelser med hånden og forteller om "robo" og "turista".
Selv om vår spansk ikke er så god som den burde være, har vi ingen problem med
å forstå hva han prøver å forklare. Vi prøver å ta det han forkynner med en klype
salt, og spiller såpass dumme at vi til slutt slippes videre langs samme vei.
Alternativet er en tur på kryss og tvers igjennom smågater i Buenos Aires
utkantsstørk, og det frister ikke. Ikke nå og ikke i denne byen.
Noen kilometer senere blir vi igjen advart. Denne gang av en veikontrollør som
stopper bilen sin og kommer over mot oss. Vi står i veikanten og prøver å få
noe fornuftig ut av kartet, da han tilbyr sin assistanse. Han messer i flere
minutter om høyre og venstre svinger, og vi har følelsen av å bli guidet helt
tilbake til Norge. Kanskje ingen dum ide, med tanke på det han forsetter å
snakke om. Som politimannen forteller han om hvor farlig området er, og at turister
blir ranet stadig vekk. Han er mer grundig i sin beskrivelse, og legger ut om
turister, raning, brenning av telt og gravlegging av lik. Litt rystet er min
motstandskraft mot å legge seg innendørs den kvelden betydelig nedsatt.
Vårt neste møte denne dagen er av en hyggeligere karakter. En gjeng syklende
mannfolk i sin beste alder. Treningsnarkomaner i alle aldre og farger.
Sykkeltrøyer og sykkelsko den ene mer fancy enn den andre. Her var vi blant likemenn.
I det vi forteller hvor vi skal, overøses vi med håndtrykk, anerkjennende nikk
og imponerte miner. Det er nesten så vi ikke har lyst til å sykle videre.
Vi forventer å skulle bli gitt det hemmelige passordet og gjort til blodsbrødre
hvert øyeblikk som helst.
Jeg tilstår gjerne at jeg synes det er morsomt å få skikkelig respons på denne
måten. Her var det noen som virkelig forstod hva det vil si å sykle langt. Vi
blir ofte spurt hvor langt vi har syklet, hvor langt vi skal, hvor fort vi sykler
osv., men jeg tror (med fare for å virke som en blære) det er vanskelig å forstå
hva det vil si før en har syklet en del selv. Med lykkeønskninger tar vi farvel
med den rullende pensjonistforeningen, og svinger av motorveien for denne gang.
Motorveien som er en av syklistens (sammen med medvinden) bestevenner med sin
brede og godt asfalterte veiskulder. En føler seg tryggere her enn på de mindre
veiene uten veiskulder, hvor bilene kjører like hurtig.
Dagen igjennom passeres vi av hilsende motorsyklister, alle kjørende i vår retning.
Hvorfor skulle åpenbare seg i morgen. En av disse motorbrødrene hadde vi hele
4 møter med den dagen. Hver gang han stoppet for å mekke på sykkelen passerte vi
han, og hver gang vi stoppet for å spise passerte han oss. Jeg vet ikke hvem av
oss som led mest av forfølgelsesvanvidd da vi til slutt gikk hver til vårt.
Med tomme og stive lårmuskler svinger vi endelig inn mot Las Flores etter 200 km.
Her overværer vi en påskeparade og unge mennesker hengende rundt biler med høy musikk

15 April
Las Flores - Azul
120 kilometer
19.57 km/t
5-12 m/s motvind

Når vi våkner i Las Flores skinner sola og himmelen er blå. Muskulaturen i lårene
er fortsatt stiv etter gårsdagens lange etappe. Selv om vi føler oss mørbankede
og kroppen har lyst på hvile, er hjernen klar for mer slit. Vi er utsatt for den
klassiske kampen mellom kropp og sjel slik den har blitt utkjempet helt siden
Decartes skilte disse elementene fra hverandre. Sjelen vinner, lengselen etter
å sette seg på sykkelen er for stor.
Dagen skal føre oss til Azul og inn i en Twin Peaks lignende verden. Azul er på
dette tidspunktet bare en ide vi drømmer om. Før vi kommer dit må vi som de
fleste andre gå igjennom formalitetenes marerittaktige eksistens. I dag er
formalitetene preget av vind. Vår ambivalente venn viser seg fra sin verste side,
han gir oss et par venstre hooker i løpet av de første kilometerne.
Blåveisene svir og vokser i takt med iherdige forsøk på dytte oss overende.
På slike dager har man mest lyst til å legge seg ned, gråte en skvett og stasjonere
seg i sengen for å sove. Handlingsmønsteret likner mye på den depressive personens
forsøk på å takle verdens kaotiske tilværelse.
I dag er vi verken depressive eller grinesabber, vi er staute norske menn med mot
i brystet og stål i ben og armer.
Etter 40 kilometer skjønner vi at Argentina sør for Buenos Aires er et folketomt
sted. Hvorfor dukker disse tankene opp i hodene våre? Jo pga det enkle faktum at
vi ikke har tatt med nok væske, drikke er en nødvendighet i denne varmen.
Desperasjonen sprer seg inntill vi blir reddet av en vindmølle som pumper friskt
vann opp fra marken. Vannet er godt og holder hele veien til vårt bestemmelsessted.
Bortsette fra vindens innstendige forsøk på å forsure vår tilværelse skjer det
lite på sykkeldelen av dagen. Veiene er rette, flate og kjedelige.
Det eneste som hjelper på humøret er motorsyklistenes stadige hilsninger.
Personer på store motorsykler salutterer nesten alltid, de er gode venner og
skjønner hva det vil si å være nomade. Vi er enige om at den nomadiske
tilværelsen er den eneste riktige, den er fredelig, harmonisk og avslappende.
Det å være bufast betyr å kjempe for seg, sine og sitt, det er kun barbarer som
lever dette livet.
Når vi endelig har kommet oss til Azul er dagen blitt til kveld.
To slitne skikkelser finner seg et billig hotell. Stedet er fylt til randen av
våre motorsykkelvenner. Det er MC treff i byen dagen før vår frelser stiger opp
og redder menneskene fra evig fortapelse. Det er en merkelig stemning på det
valgte overnattingsstedet. I mylderet av motorsyklister dukker det opp noen jenter
som tilsynelatende har vært med på en skjønnhetskonkurranse. Nå er det tid for
en fotoseanse undertegnede aldri har sett maken til. Den ene jenta etter den
andre sliter med å få frem sinn indre skjønnhet. De oppviser sannsynligvis den
mest absurde ansiktsmimikken som noensinne er fanget på en filmrull. Idealene er
antakelig hentet fra en av de mange såpeoperaene. å vise følelser er viktig i
latinamerika, noen ganger blir det bare dumt. Etter vårt stevnemøte med
skjønnhetenes verden går vi for å spise. Vi prøver en lokal Parilla, dette er
Argentinas svar på den norske grillen. Maten smaker dritt og i tilegg blir vi
lurt på prisen. Under dette måltidet blir vi beglodd av to lokale skjønnheter.
Etter en stund kommer kelneren bort til oss med en lapp fra jentene. Her står
det skrevet I You Love pluss noe på spansk som vi ikke klarte å tyde. Da vi ikke
hadde de samme følelsene for jentene tok vi kvelden. Vi får bare håpe at vi ikke
tok fra dem pågangsmotet, dette var det eneste som ikke var kvalmende.

16 April
Azul - A. Gonzales Chaves
160 km
27.91 km/t

Vi forlater Azul til lyden av Ricky Martins romantiske serenader. Tenk om livet
var like enkelt som i en musikkvideo. Selv om vi på det nåværende tidspunktet ikke
har et like glamorøst liv som det som blir vist på MTV, eksisterer det faktisk
noen likheter. Monotoni og gjentagelse er stikkordene som forbinder våre verdener.
Vi slukker tørsten like ofte som Jennifer Lopez viser sitt sexy ytre i tv ruten.
Vi reiser oss for å strekke på rumpa vær gang en guttegruppe åpenbarer sine
androgyne vesen. Når en svetteperle forlater pannen blir ordet corazon ytret i
den argentinske versjonen av MTV sin fabelaktige verden.
I dag blir det syklet fort, svetteperlene faller ustanselig til bakken. Hver av
dem representerer et knust hjerte i dette følelsesladede landet. Det kan bli
kvalmende å høre ord som amor, sangre og corazon i hver annen av de setningene
som blir ytret i det offentlige rommet. En stadig gjentagelse av disse ordene
kan sees som et symptom på et språk som er i ferd med å gå under. Siden språket
er den viktigste byggsteinen i ethvert samfunn, vil dette logisk nok bety en
fundamental forandring av det aktuelle fellesskapet. I en verden der følelsene
vinner over en kjølig rasjonalitet har dumheten utkonkurrert intellektet.
Når dette er en realitet bygger man klovneakademier fremfor universiteter, man
tildeler Jan Kjærstad nordisk råds litteraturpris og opphøyer Jan Eggum til
nasjonal poet.
De første 30 kilometerne blir syklet i sidevind, det går tungt. Verden er på dette
tidspunktet et nokså miserabelt sted, men som i de fleste historier er ikke
tilværelsen statisk. Dette gjelder også for oss. (Vi er jo stjerner i vår egen
fortelling.) Hver gang veien snor seg mot venstre blir vinden litt mer
behjelpelig, når det motsatte skjer blir tråkkene tyngre og hastigheten går ned.
Det er en kamp mellom det gode og det onde. Det er vår private valgkamp, alt mot
venstre er bra, i midten går det tungt og å skjelne mot høyre er som å kjøre
hodet i veggen. Klisjeen om at det gode alltid seirer gjelder også for oss, og
etter halvannen time svinger vi hardt mot venstre. Vinden gir oss et tupp i rumpa
og hastigheten øker med 50%.
Vi spiser lunsj i Chillar. Stedet er lite og kan knapt rettferdiggjøre det
veikrysset som avmerker det på kartet. Måltidet består av et kjøttstykke og
poteter, det er en lunsj på det jevne. Det Argentinske kjøttet har enda ikke
åpenbart sine kulinariske hemmeligheter. For min del står det langt tilbake for
det som ble servert syd i Brasil. Fra Chillar ruller det mot Benito Juarez, her
inntar vi dagens andre måltid. Vi stopper på det som kunne hvert et typisk norsk
spisested langs E6, en litt overdådig bygning med alt for dyr mat. Stedet
serverer hamburgere, og på kjøpet får vi et mylder med unger. Våre personlige
fluer stimer rundt sykkelene, tafser, graver og spør om de samme tingene en
etter en. Hvor er dere fra, hvor skal dere, kan vi få litt penger, (una moneda
por mi por favor) hva er det? (Som regel henviser man til sykkelcomputeren) Vi
sykler frem og tilbake på plassen et par ganger til ungene gir opp og returnerer
til sine foreldre. Etter denne pausen er det strake veien til A.Gonzales Chaves.
Her finner vi et billig hotell drevet av et gammelt par. De fungerer som
surrogatbesteforeldre. Den gamle konen svinser rundt oss og styrer noe
fryktelig, mannen har funnet sine bortkomne sønner. Jeg ligger i sengen og lurer
på hvordan avskjedscenen blir, og med disse bildene på netthinnen sovner jeg.

17 April
A Gonzales Chaves - Colonel Dorrego
152 kilometer
30.25 km/t

30.25 km/t. Endelig. På en dag som startet med en varm avskjed fra våre nye
besteforeldre, bryter vi denne magiske grensen. En hard nøtt å knekke når
sykling igjennom byer og inn og ut fra bensinstasjoner må taes med. Det høres
kanskje ubetydelig ut for ikke sykkelaktive , men det er slike ting som
opptar ens tanker når en stirrer ned i asfalten flere timer hver dag.
Snitthastighet, antall kilometer, hvor lang tid en har syklet, osv. Klarer en
å presse litt mer enn i går, eller bare litt mer enn under den forrige milen.
Orker man en time til før en stopper for kvelden. Klarer en bare å komme
seg over neste bakketopp, så er en reddet. I hvert fall frem til neste bakke
dukker opp.
Vi hadde riktignok noe medvind denne dagen, men det var ikke mange m/s å snakke
om. Opptil 2-3 m/s fortalte vår praktiske windwatch oss. Ikke nok til å heve
storseilet, men nok til å påvirke ens humør. Humøret er viktig for framdriften,
i hvert fall for mitt vedkommende. Det er igjen påvirket av flere ytre faktorer,
hvor av mange i vår situasjon er værfenomener. Vindretning og vindstyrke,
solskinn og regn. Kilometerne forsvinner lettere med blå himmel og solskinn,
enn hvis ens sinnelag trekkes ned mot vinterdepresjoner av en regnskur eller
litt sidevind.
Hvis det nå er mange som rister på hode og synes at vi gjør altfor stort nummer
av en fartsmåling, da har vi en utfordring til dere.
De fleste av våre leser er norske, og tar en med resten av Norden dekker det ca.
95 % av totalen. Hos disse 95 % er det nå vår i luften og sykkelen er blitt
flyttet fra garasjen til uteboden. Dere har derfor selv anledning til å finne ut
hvor lett det er å sykle med 30 km/t. Sett dere på sykkelen å tråkk i vei
i 1 km. Hører jeg latter og rysting på hodet. Ingen problemer sier dere.
Håper ikke det var noen som startet på toppen av kirkebakken og trillet den
ene kilometeren. Det er flatt terreng uten noen form for hjelp som utfordringen
gjelder for. Prøv igjen. Byr det allikevel ikke på noen problemer kan dere
forsøket 10 km med samme hastighet. Fremdeles noen som ikke er anpusten? En eller
annen treningsnarkoman som er i stand til å utføre det i blinde med en fot
bundet på ryggen. Prøv så å holde det gående i 150 km.
Det siste kortet vi har å spille er 30-35 kilo tungt. Er det noen som synes at
selv 150 kilometer ikke er avskrekkende nok, kan de prøve å sykle de med
30-35 kilo bagasje på sykkelen.
Jeg håper dette innlegget har vunnet over en del av tvilerne til vår side, en
side fylt med snitthastigheter og annen nyttig informasjon.
30 km/t eller ei, vi ble allikevel ydmyke i møte med Hideoko. Hideoko var fra
Japan, og kom syklende imot oss 10 kilometer nord for Tres Arroys. Vi stoppet og
utvekslet informasjon. Hvor en var kommet fra, hvor en skulle, hvor lenge en
skulle holde på. Hideoko hadde oss slått med god margin i alle kategorier.
Han var kommet halvveis på sin tur tidsmessig, det 3. av 6 planlagte år. Våre 8
måneder var plutselig ikke noe særlig. Som sjenerte skolejenter står vi og sparker
i grusen og forteller at vi har syklet i ca. 3500 kilometer. 50 000 var hans
tilsvarende tall. Nesten 15 ganger så langt. Det var ikke annet å gjøre en å
innrømme i sitt stille sinn at vi fremdeles var smågutter i tursammenheng.
Hideoko var som Reodor Felgen med sitt velbrukte og praktiske utstyr, mens vi
stod der som den gode amerikanske filmtradisjons overlegne dust med dyrt og
flott utstyr. Dusten som alle vet alltid taper til slutt.
Med jakkesnippen trukket godt ned mellom bena syklet vi videre mot Gonzales.

18 April
Colonenl Dorrego - Bahia Blanca
96 kilometer
25,9 km/t

Ingenting. Null niks og ikke noe. Dette beskriver egentlig hva som skjedde
denne dagen i et nøtteskall. Vi stod opp, spiste frokost, syklet og la oss
for å sove. Været var overskyet og trist. Veien var flat og rett. Ingen byer
og ingen mennesker, kun bilene brøt landskapets monotoni. Ingen enkeltepisode
eller hendelse som vi kan spinne dagens tekst rundt. Så da får en ty til
karamellen. Denne brune deilige massen som smelter på tungen. Karamellen
som den sukkerklumpen den er, men også det den representerer. Godteri.
Ved den ene bensinstasjonen vi kommer over den dagen stopper vi og kjøper noen
stykker til 0,05 Peso eller 5 Centavos per karamell. De var sabla gode, faktisk
noen av de bedre jeg har smakt, men dette kan man dessverre ikke si om argentinsk
godteri generelt. Etter hvert har vi første hånds erfaring med et bredt utvalg
av potetgull, sjokolade, kjeks og vingummi. Jeg føler derfor at vi med rette
kan påta oss rollen som sjokoladekritikere.
For å gå systematisk til verks vil jeg allikevel starte nedenfra med poteten og
potetgullet. Dette må ikke misforståes med at det lokale potetgullet er tvers
igjennom råttent, for det er det slett ikke. Utvalget er begrenset, men smaken
er stort sett grei nok. Grei nok hvis en liker saltet chips. Noe annet finnes
nesten ikke. Du får kjøpt noen med ostesmak, men en leter forgjeves etter
paprika, ost og løk, baconsvor, salt og pepper eller andre krydderkombinasjoner
en er vant til hjemmefra. Det finnes noen få nasjonale merker, mens det
meste er produsert på lisens. Det samme kan sies om sjokoladen. Her er de
dominerende merkene sveitsiske Milka og engelske Cadbury, mens de nasjonale
merkene er små både av størrelse og i utbredelse. Det er allikevel forskjell
på by og land, og de lokale merkene erobrer en større del av markedet på landet
enn i byene. De mange utenlandske merkene og det generelt høye prisnivå pga.
Pesoens nære tilknytning til dollaren, gjør at forholdene ikke er ideelle for
folk som gjerne skulle spist sjokolade mange ganger daglig.
Selvfølgelig kun som en måte å få i seg karbohydrater når en står der med tomme
lår langs landeveien 103 kilometer fra neste overnatting.
Vingummien må heller ikke glemmes. Her bruker jeg uttrykket vingummi flyktig.
En kunne utvidet gruppen til vingummi og annet. Utvalget av gelesukkertøy og
fruktkarameller er stort og fargerikt. Rosa, blått, lysegrønt, myk, hard eller
flytende. Visse av fargene og E-stoffene står nok ikke på de godkjente
listene i Norge, men smaken kan vi skrive under på er mer enn god nok.
Av en eller annen grunn så er eukalyptus den foretrukne og dominerende smaken
blant vingummien, mens de andre må finne seg i å spille annenfiolin.
En ting må jeg likevel få lov til å legge inn en protest overfor.
Lakris, eller mangelen på lakris. Dette utsøkte, delikate godteriet finnes
dessverre ingen steder. Vi har kikket i kiosker og butikker i 3 land nå, men
stadig uten hell. Er det noen som er villig til å hjelpe oss og sende en
overlevelsesbeholdning på poste restante til Santiago, Chile?

19 April
Bahia Blanca
0 kilometer

Vi våknet opp noe før våre alarmklokkers vante duett til en fast trommen på
vinduet. Det var ikke en blå flekk å se på himmelen. Den var farget helt grå,
og holdt ikke tårene tilbake. Det fristet ikke noe særlig å sykle videre.
Jeg husker ikke hvem av oss som først luftet ideen, men det tok ikke lang tid
å bestemme seg for at i dag gidder vi ikke.
Vi sov et par timer til, kjøpte sjokolade og potetgull og satte oss til rette
for å se på kveldens to Champions League kamper. Bayern Munchen - Man. Utd
og Real Madrid - Galatasseray utgjorde dagens to viktigste (og eneste) gjøremål.
To kamper og en Saturday Night Live senere var det igjen tid for å legge seg.
Herlig slutt på en herlig dag.

20 April
Bahia Blanca - Mayor Buratovich
97 kilometer
25.36 km/t

Etter å ha brukt litt for mye tid på å anskaffe nødvendige forsyninger
(Mat, bensin til primusen og batterier til hodelykter) er vi klar for å forlate
Bahia. I dag skal vi få det endelige beviset på at det finnes store rovdyr
også på disse breddegradene. Vi har hørt om fjellpumaer, men at vi skulle
oppleve løver og tigere i Argentina var en overraskelse. Muligheten byr seg
ca 25 kilometer syd for dagens avreisested. På en slette 2 kilometer etter at
vi har passert en fabrikk som fremstiller kjemikalier for militært bruk møter
vi løvene. Først får man fornemmelsen av at det har gått hull på en av
tankene hvor kjemikaliene blir oppbevart og at løvene er en del av vår
lykkerus. Et gedigent brøl vekker oss og vi trer inn i fantasienes verden.
I inngangspartiet til dette forunderlige stedet møter vi Sofia. Hun har levd
med dyr fra eksotiske strøk de siste 30 årene. Hos Sofia har dyrene funnet
et fristed. Dette er dyr som ellers ville blitt avlivet av diverse årsaker.
Stedet er fult av forskjellige fugler, lamaer, løver, tigere, aper, griser og
villsvin. Det skal ikke stikkes under en stol at det er trist å se store hauker
og ørner som lever i små bur med for lite rom til å strekke skikkelig på vingene.
Sofia henter en liten løveunge, den er bare tre uker gammel. Vi får holde den,
og med løvemorens kallerop i bakgrunnen er vi på safari på savannene i Afrika.
Løveungens klør river meg brutalt ut av min imaginære jakt. Nå går jeg rundt
merket av løvens lynangrep. Sofia tar den lille dusten og returnerer han tilbake
til løvemor før den spiser resten av meg. Vi tilbringer to timer med Sofia
og dyrene hennes før vi ruller videre.
50 kilometer senere møter vi Miguel. Han sitter i rullestol og er i ferd med å
trille Sør-Amerika rundt. I lys av dette blir vår tur som en for tidlig
sædavgang, en tanke som forsvant ut i en av hjernens mange sidespor. Vi heier
på Miguel og håper at han klarer målet sitt. På det tidspunktet vi møter Miguel
er vi i et utrolig flott landskap. Solen er i ferd med å gå ned og skaper et
rødgult lys som sprer seg utover terrenget. Det er øde så langt øyet kan se.
I horisonten blir veien spist opp av en blå himmel. Når man stopper og ser
seg tilbake får man inntrykk av at veien henger i løse luften. Dette kan
utvilsomt sammenlignes med det flotteste man kan oppleve i Norge, kanskje med
unntak av finmarksvidda. I det mørket faller på bryter himmelen i sorte, blå
og røde nyanser, og under disse forholdene får jeg (Knut - Morten) mitt første
hull i slangen. Dekket bærer ikke sykkelen og det er på tide å ta på seg
mekkehammen. Det er egentlig på tide med et flatt dekk etter 4000 kilometer
med to sykler.
Vi ankommer Mayor Buratovich etter mørkets frembrudd. Stedets eneste
overnattingssted blir vårt husvære for natten. En time etter vår ankomst putrer
det en hjemmelagd spagettirett over primusen. Mat med bensinsmak er godt, sunt
og kan anbefales på det sterkeste. Vi sovner til lyden av froskenes stevnemøte
og i det søvnen angriper sliper himmelen ut dagens siste memoarer.



Bilder fra Argentina