28 April

Puerto Madryn - Trelew

90 kilometer

23.32 km/t

Med hvalens sørgesang som bakgrunnsmusikk forlater vi Puerto Madryn. Nå er det bare

Trelew som står mellom oss og ødemarken. Klokken blir 14.00 før vi er på

hovedveien. Den sene avgangen fra Madryn skyldes feil veivalg, sjokoladeinnkjøp

og et ærend på postkontoret.

Himmelen er blå, det er forholdsvis vindstille og tempoet er rimelig høyt.

Slike dager er som skapt for den type virksomhet vi bedriver. Mr Nakamura oppfører

seg hyggelig, dette levesettet er egentlig ganske bra. Det eneste som har plaget

meg de siste dagene er en sår bakdel. Jeg har fått noe utslett bak der som jeg prøver

å døyve med babypulver. Jeg har gått til innkjøp av en boks Johnsons babypulver,

dette er et klassisk merke av denne type produkter. Pulveret blir med mye slit

fordelt utover de såre stedene. Dette er lettere sagt en gjort da problemområdet

ligger i folden mellom rumpeballene og låret. Yoga og gymnastikkøvelser har aldri

vært mine sterke sider, men her er det strengt nødvendig. Jeg har i et svakt

øyeblikk ymtet frempå om ikke Knut kunne hjelpe meg, men han har ettertrykkelig

nektet og sagt at jeg får gjøre drittjobbene mine selv. Har han ikke hørt om den

hippokratiske eden?

Så her sitter jeg med sår hale og lurer på hvordan signifikante personer i livet

mitt har det. Etter litt grubling over dette starter jeg en dialog med George

Costanza. George den eneste filosofen amerikanske TV-produsenter noensinne har

skapt. Han sitter der på styret mitt og passiarer med meg. Costanza er ikke større

enn en middels stor mannshånd, en hånd som er fri for spor etter kroppsarbeidets

slit. Bortsett fra størrelsen ser han ut som George alltid har gjort, ikledd skjorte,

bukse og joggesko. Det eneste som fraviker fra den George de fleste bør kjenne er

at han på hodet har en mørkblå sykkelhjelm. Denne lille detaljen får han til å

se en smule latterlig ut. Det ser ut som han stukket hodet inn i et litt for lite

fingerbøl.

Enhver samtale mellom to subjekt starter som regel på en banal måte, vår følger

også denne strukturen. George spør meg om navnet mitt (Jeg må i denne anledningen

få bemerke at det er første gang George og jeg har en tredimensjonal forbindelse.)

Jeg ser på han og presenterer meg på en slik måte besteforeldre mener at denne

type virksomhet skal foregå.

Med Sokratiske spørsmål får han meg til å innse at det å sitte og slite på en sykkel

med sår ende er det eneste jeg kan gjøre. Jeg kan faktisk ikke noe annet.

Selv om jeg nettopp har avsluttet en utdannelse fra Blindern, behersker jeg dette

hundre ganger bedre enn de redskapene mitt studie skulle ha utstyrt meg med.

George får meg til å innse min egen tilkortkomming. å skue bort på grensene for

sin egen eksistens er en lite hyggelig opplevelse, og den iverksetter selvfølgelig

noen forsvarsmekanismer. George kan være glad han hadde på seg den latterlige blå

hjelmen da han deiset i bakken. Mitt møte med den forstandige George Costanza varte

ca en halvtime, det har gått upåaktet hen for alle andre enn meg selv. Knut sitter

fortsatt foran meg og trekker oss inn i det monotone landskapet.

Dagen blir avsluttet ti kilometer sør for Trelew. Vi hopper over et gjerde og

slår opp teltet i cowboyenes landskap. Klokken 20.30 sover vi like søtt som tidenes

største forbrytere.

29 April

Trelew - Uzcudun

108 kilometer

23.4 km/t

Dagen består av en ganske så uspennende transportetappe, så jeg har derfor tenkt

å krydre den med nasjonale og lokale nyheter i vår versjon av Simon og Garfunkels

"6 o’clock news". Nyhetene er hentet fra avisene Buenos Aires Herald og El Chubut.

Jeg må tilstå at dagboksdatoen og nyhetenes dato ikke helt stemmer overens, men det

får tilskrives en forfatters kunstneriske frihet. Dagens dato, i følge avisene,

er 3. mai og Buenos Aires Herald rapporterer:

Skatteinntekter falt 9 % i April i forhold til samme måned sist år. Dette var 3 %

mer enn det forventete fallet på 6 %. Dette gav ringvirkninger hos investorene, og

Argentinske aksjer falt denne uken pga. frykt for at den Argentinske økonomien

var inne i en nedadgående kurve.

Vi våknet opp, frøs og sjekket gradestokken. 5 grader inne i teltet. Huffameg.

Utenfor var det enda kaldere, og solen får ikke ordentlig tak før om en time.

økonomiminister Domingo Cavallos kontroversielle forslag om å knytte Pesoen mot

Euroen i tillegg til Dollaren skal opp til avstemning klokken 13:30 i dag.

Etter endelig å ha kommet oss ut av teltet og fått på oss litt klær er det tid

for frokost. Stivnet risrett fra i går og litt dau kola fra sykkelflaskene.

De Argentinske fotballspillerne skal ta en avgjørelse om de godtar de nye forslagene

og opphever streiken. Tilbudet består i at det argentinske fotballforbundet går inn

og betaler 35 % av spillernes manglende lønninger i løpet av mai måned, mens

klubbene selv skal dekke resten senest den 30. juli.

Etter en nydelig frokost pakkes teltet og sykkelveskene, og vi er klar for en ny dag

på sykkelsete. Solen har endelig begynt å varme, og lue byttes ut med caps.

Den Canadiske govenor-general Adrienne Clarkston var i går i møte med president

Fernando de La Rua og Buenos Aires borgermester Anibal Ibarra. Clarkston besøk er

blitt døpt "Dialouge between Peoples", og tar for seg likheter og samarbeid mellom

to nasjoner i hver sin ende av Amerika. Det ble henvist til lokal kultur, gauchoer

og inuitter, og begge lands eurocentriske immigrasjons historie.

Besøket varer i 6 dager.

Med capsen godt trukket ned i ansiktet for å skjerme for det skarpe sollyset, er det

ikke annet å gjøre enn å begynne og tråkke. Solen varmer, men den har også gitt oss

litt brent hud øverst på høyre side av nakken.

Dommer Jorge Urso har bedt om en etterforskning i sine egne eiendeler. Urso leder

en granskning av ulovlig våpensalg til Croatia og Ecuador som skal ha foregått

tidlig på 90 tallet. Medlemmer av tidligere president Menems regjering er under

mistanke, og Urso vil med etterforskningen unngå at oppmerksomheten flyttes vekk

fra våpenhandelen.

Klokken er snart 12:30, og vi har enda ikke klart 40 kilometer denne dagen.

Brasil vil vaksinere krøtterbesetningen i sine søndre fylker i frykt for at munn

og klovsyken skal spre seg til nærliggende Uruguay og Argentina.

Klokken er 13:00 og vi har så vidt sneket oss over 40 kilometer på computeren.

Uruguay vil etterforske muligheten for at argentinske firmaer selger "utvannet"

vegetabilsk olje til dumpepriser på det uruguayanske markedet. Vegetabilsk olje

er "utvannet" i følge uruguayanske standarder hvis den inneholder mer enn 25 %

av en annen type olje. Argentina er en av verdens største produsenter av mat-

olje, og eksporterer for rundt 2 milliarder dollar pr. år.

De sør amerikanske naboland er blant de viktigste importører av produktene.

Det er tid for drikkepause. Noen minutter befriende tråkkefri. Vi står begge og

trekker mest mulig ut av hvert sekund, og har egentlig ikke særlig lyst til å sykle

videre. Der er mye bedre å ha pause.

I Tierra del Fuego, det sydligste av Argentina, har myndighetene erklært krig

mot beveren. Denne ellers så disneyaktige gnageren forstyrrer det lokale økosystemet

med sine mange demninger. Jegere med lisens belønnes med 5 peso pr. bever, og

provinsen tar sikte på å eliminere 10 000 bevere pr. år.

Kun noen få kilometer igjen til middagspause. Denne dagens lengste og deiligste pause.

Nå gjelder det bare å finne ly til primusen.

Utdannelsesmyndighetene i Buenos Aires sponser kinobilletter på 1500 14-15 åringer

fra nabolaget Abasto. Det er barnas første kinoforestilling noensinne.

Endelig. Middag. Klokken er blitt 16:00, og vi setter oss i ly for vinden ved noen

vannrør langs hovedveien. På menyen står det knorr risblanding, Prima Vera, tilsatt

løk og pølse. Dette har etter hvert blitt en av våre favoritter. Lett å pakke,

lett å lage og med god smak. Heia Sverige.

For de lokale nyhetene må vi bla over til avisen El Chubut. Denne er basert i Comodoro

Rivadavia men dekker hele fylket.

Mødre møter hos de lokale myndighetene noen dager etter en gass eksplosjon ved

Comodoro Rivadavias barneskole Escuela 731. Det er stedets eneste skole, og folk

frykter at eksplosjonen ikke var et engangsuhell.

Litt mindre sultne slikker vi de siste riskorn fra plasttallerkenen, før primusen

igjen pakkes vekk. Desserten består av litt kjeks og en porsjon av det vondeste, men

billig, godteri jeg noen gang har smakt. To tørre vaffelkjeks flak med en hvit tørr

guffe inne i.

Det er brutt ut streik ved en av de lokale fiskefabrikkene. Arbeiderne protesterer

først og fremst over for en urimelig daglig leder.

Vi er på sykkelen igjen. De ømme knærne har rukket å bli ordentlig kalde og stive

under middagen, og må varmes opp med litt stående sykling før de igjen vil samarbeide.

Universitetet i Patagonia som ligger i Comodoro Rivadavia åpner et nytt fakultet.

Institutt for Superior Gastronomi og Hoteldrift i Patagonia.

Denne etter middagssyklingen er alltid den mest produktive i løpet av dagen.

En blanding av friske krefter fra mat og pause, blandet med viten om at det ikke

er lenge til før en kan stoppe for dagen, gjør utslaget.

Litt lokalt sportsnytt: Waldo Sepulveda vinner mennenes kategori under sist helgs

fiskekonkurranse med 94 poeng mot nummer tos 88.Huracan slo C.A.I 1-0 i helgens

toppoppgjør i 5. divisjon. Claudio Garcia scoret målet, og fører an på toppscorer-

listen med 10 mål så langt. I landhockey for kvinner, en av Argentinas paradegrener,

tapte Comodoro 0-1 for Portugues i Primera Damas Zona A.

100 kilometer passeres og klokken er blitt over 18. Om en time er det mørkt og det

er på tide å finne seg en teltplass. På 108.23 svinger vi av veien og triller

syklene bak en liten jordhaug. Underlaget er flatt og vi ligger litt i le for veien.

En time senere har vi igjen krøpet ned i soveposen og er på vei inn i drømmeland.

30 April

Uzcudun - Garyalde

100 kilometer

21.4 km/t

Denne dagen bringer oss 100,15 kilometer videre over steppene. 100,15 kilometer i

ensomhet. Eneste avbrekk i vår isolerte framferd tar form som bensinstasjonen

Uzcudun, 20 kilometer fra hvor vi overnattet. Uzcudun er markert på kartet som

et tettsted, men består i realiteten kun av denne ene bensinstasjonen som ligger

midt imellom Puerto Madryn og Comodoro Rivadavia. Nesten tomme for proviant

og uten frokost i kroppen, dukker stedet kjærkomment opp bak åskammen. Her går

vi bananas blant stasjonens rike utvalg, og setter oss i solveggen som konger

med hver vår haug av mat og drikke. Det er herlig etter nok en kald natt i telt

å sitte der i solen, og tankene svever atter en gang til påskefjellet.

Oppbrettede ermer og kvikklunch i ly av hytteveggen etter dagens strabaser.

Jeg tenkte å fortsette denne dagen med å innvie dere i mitt/vårt fascinerende

morgenritual. Det hele begynner med at klokkene ringer 7:05, den ene noen minutter

før den andre da de er stilt forskjellig. Til å begynne med var dette ikke bevisst

og litt irriterende, men etter hvert har det vist seg å være en fordel da de

første bjellene ikke alltid er sterke nok til å nå helt ned i bunnen av soveposen.

I løpet av natten har øreflipp og nesetipp kastet inn håndkle og forlangt retrett,

og der i soveposens mørkere indre har de funnet sitt asyl. Jeg må dessverre bryte

ned noen av de fablene om min tøffhet som nå sikkert svirrer rundt på folkemunne

og tilstå at jeg ikke sover spesielt godt i telt.

Stutt og lubben som jeg er burde kroppen ellers være godt egnet til nettopp denne

form for selvpåført tortur, men flere ganger i løpet av natten våkner jeg av at en

eller annen lem ber om nåde. "Snu deg rundt", "legg deg på andre siden" og "vær

så snill og spar meg". Når morgenen kommer derimot og det er tid for å stå opp, er

jeg som regel (aldri!) ikke den første ut av teltet. Etter å ha kikket over på

Knut Morten og konstatert at han heldigvis ikke våknet av alarmen, snur jeg i

stedet rumpa til den nye dagen og legger meg for 7. gang den natten over på venstre

hofteben. En halvtime til time senere våkner jeg på nytt. Nå har Knut Morten også

våknet, og da vet jeg at snart begynner masingen om at vi må stå opp. Hadde det

vært opp til meg hadde vi ligget og vridd oss i posene til klokken var 10-11 og

ventet til sola virkelig hadde fått tak i den nye dagen. Klokken 7:30 - 8:00

derimot er den ikke mye tess. Den er som gummitarzan mens han fremdeles får buksevann.

Knut Morten er først ute av teltet. Det er han som regel (alltid!).

Jeg prøver å trekke de siste varme trekk ut av soveposen, før kroppen skal utsettes

for morgenens kalde fis. Det blåser alltid her i patagonia, og denne overgangen

fra soveposens relativt varme indre til å stå utenfor teltet kun i ført Adams

undertøy er grusom. En Børge Ousland blir det nok aldri av meg. Jeg prøver å

spille trøtt og stjele noen ekstra minutter før Knut Morten stikker hodet inn

i teltet igjen. Han vil ha selskap, og vil ikke være den eneste som må stå der ute

å fryse. Jada, jeg kommer nå grynter jeg, og trekker glidelåsen på soveposen

enda litt lenger over hodet. Nå når telt døren står åpen blåser det rett inn i

teltet, og Jack Frosts sirener synger ikke særlig forlokkene. Etter et par nye,

noe mer høylytte, oppfordringer utenifra må jeg allikevel innse at det er en kamp

jeg ikke vil vinne, og begynner så smått å kle på meg.

Vel ute av teltet innledes neste del av mitt morgenritual. Hakking av tenner.

Selv om jeg står der pakket inn som en 24. desembers innkjøpt julepresang med

fleecen på snei og lua trukket på bak fram, fryser allikevel en morgentrøtt

kropp. Jeg skulle så gjerne heller vært tilbake hos soveposen, og står der og

drømmer om neste natt mens jeg hopper litt for å få varmen.

Tid for frokost. Vannflasker med isbiter og frossent sjokoladepålegg. Pålegget

må spikkes løs, for deretter å måtte holdes fast på skiven. Løfter en pekefingeren

for å tørke vekk litt morgensnørr fyker sjokoladebiten av sted med vinden.

Da må votten av igjen for å kunne fiske etter nye sjokoladestykker, og det frister

ikke i denne temperaturen. Morgensnørret må derfor bare henge der å dingle til

en er ferdig med brødskiven. Det hele smaker ikke særlig godt, men noe må en

spise. Dialogene under disse morgenstundene rundt brødkniven ligger ikke på

særlig høyt nivå. Det blir servert godbiter som "hvor er kniven", "fryser du også

på tærne" og "det blåser i dag også".

Denne morgenstund i filosofiens ånd glir etter hvert over i morgenens avsluttende

og barnslige konkurranse. Pakkingen. Det blir ikke utvekslet mange ordene mens

dette kappløpet utspiller seg. Ingen av oss kommenterer denne striden direkte

hverken under dens gang eller etter endt dyst, men begge er klar over dens eksistens.

Veskene fylles en etter en, og man begynner å laste på sykkelen. Nervøse blikk

kastes over på motstanderen. Hvor langt er han kommet, kaver han mer enn meg? Det

er viktig å gi inntrykk av at en ikke stresser for å bli først ferdig, spesielt hvis

en er i føringen. I det den andre kikker bort mot en, er det om å gjøre å bruke

rolige bevegelser og å late som om en ikke tar det alvorlig. En jobber bare for

å bli ferdig, og ikke for å være førstemann. Siste strikk er på, nå mangler bare

styrevesken. Den inneholder verdisakene, og den er alltid den siste som festes.

Ferdig. En kikker over og konstaterer at andremann fremdeles holder på med

strikkene på bagasjebrettet. Førsteprisen i denne duellen utdeles umiddelbart,

og er like voksen som selve konkurransen. Den består av å vise den andre at en

er ferdig, klar til å dra. Den takles på flere måter. En kan sette seg ned for

å vente, eller hvis en skal briske seg litt kan en komme med pakketips overfor

den andre. Det utveksles ingen andre ord om saken, men begge er klar over hvem

som gikk seirende ut av duellen den dagen.

Jeg har ikke helt oversikt over stillingen så langt, men et overslag sier at

Knut Morten leder med 2/3 til 1/3 i antall seire.

Etter at denne siste delen av morgenritualet er avsluttet triller vi syklene ut på

veien igjen, og en ny dag er i gang.

1 Mai

Garayalde - Comodoro Rivaderia

170 kilometer

20.27 km/t

Klokken er 05.00, Comodoro er 170 hensynsløse kilometer fra oss og Knut vil

videre. Ute herjer stormen og jeg vil sove. Tullebukken hopper ut av teltet for

å varme opp en kartong sjokolademelk vi har dratt med oss.

Etter fire kalde netter på vidda har vi bestemt oss for å prøve og nå byen med

all dens luksus og komfort. Vi ble enige om dette før vi sovnet i teltet for

7-8 timer siden. I de forvirrede minuttene da vi kom frem til at 05.00 var det

riktige tidspunktet å stå opp på ble Knut sin skjebne forseglet. Dette er grunnen

til at han nå står ute og piper om at det er kaldt samtidig som han prøver å

hjelpe sjokolademelken til dens kokepunkt. I dag er primusen lite hjelpsom og

melken blir bare lunken.

I bekmørket begir vi oss av gårde. Med hver vår hodelykt og med sykkelbager

fulle av reflekser, må vi se ut som noe fra en annen planet for de nordovergående

trailernes sjåfører. Det er typisk at den dagen vi har tenkt å sykle langt er

solen borte og vinden blåser. Kombinasjonen mye vind og fravær av sol gjør verden

slik den fremstår for oss her og nå til et jævelig kaldt sted. Vi sykler med

Gore-Tex bukse og jakke, lue og fjelvotter, og for første gang blir Bigdog benyttet.

(Dette er den tykkeste fleecejakken vi har med, en livredder på slike dager.)

Det er et sikkelig møkkavær, men dagen skal gi oss to åpenbaringer og sett i

lys av disse blir den tilslutt svært vellykket.

Vi setter på musikk og tvinger oss fremover i 15-17 kilometer i timen.

Stemmen til Sarah Cracknell fra Saint Etiene er god å støtte seg til når det

røyner på. Dager som denne består av delmål, i dag er målene å sykle 30 kilometer

før vi tar 15 minutters pause. Det eneste som skjer av interesse i løpet av de

første femti kilometerne er at en armadillo krysser veien. I sin pansrede drakt

er den som snytt ut av Patagonias livmor. Den lille karen er utrolig rask, og

under sin flukt får den meg til å tenke på John Irwing sin bok om Owen Meany.

Etter 60 kilometer begynner kroppen å sende ut nødsignaler, tråkket blir

tregere og det er tid for næring. I horisonten kan vi skimte en bygning.

Synet setter fantasien i sving, rykende varm te og empanadas fylt med ost og

skinke kan være innen rekkevidde. Virkeligheten er selvfølgelig sjelden slik

fantasien blir strukturert. Vår drøm blir til brødskiver med oppskjærte biter

fra et frossent sjokoladepålegg. Delikatessen blir inntatt i ruinene til en

bensinstasjon. Med to vegger og et halvt tak gir den lite beskytelse mot været

som prøver å drive oss til vanvidd. Mens vinden hviner drømmer jeg meg tilbake

til Brasil og Copacabana. Tenk å spankulere nedover strandpromenaden med 1000

kroners solbriller, verdens peneste jenter og solen som din beste venn. Måltidet

gir ingen av oss de karbohydratene vi trenger, så det tar ikke lang tid før

legemet igjen føler seg i ulage. Kroppens nullpunkt er utgangspunkt for dagens

første åpenbaring. Mange vil nok hevde at vi kun var utsatt for et sjelelig

fatamorgana, og under de riktige omstendighetene vil jeg til dels være enig.

Tenk deg at du er litt mer sliten enn du noen gang har følt deg.

Du har unnagjort 3/5 av en gitt distanse. Etter å ha slitt en stund med de

fysiologiske og psykologiske problemer slike omstendigheter påfører, får du

plutselig tilgang på det som trengs for å hjelpe deg de resterende 2/5 til mål.

I vårt tilfelle åpenbarer det seg en Parilla (Argentinsk restaurant) bak en av

veiens få svinger. Her må det bemerkes at slike tilbud hadde vi ikke opplevd på

de siste 400 kilometerne hvis vi ser bort fra en bensinstasjon. Stedet blir

drevet av to gamle menn som antagelig levde i et partnerskap som fortsatt blir

fordømt av den konservative delen av kirkens menn. Mennene serverer oss den beste

maten jeg noensinne har smakt. (Adjektivet må her sees i lys av den konteksten

vi var fanget i.) Måltidet bestod av rykende varm grønnsaksuppe til forrett og

kylling med potetstappe til hovedrett. Alt dette ble skylt ned ved hjelp av 3

liter Sprite. Hvis noen føler at begrepet åpenbaring, som på mange måter er omgitt

av en religiøs og spirituell aura, er for sterkt utfordrer jeg tvilerne til å

sette seg i en lignende situasjon. Med nye krefter og gjenfunnet pågangsmot

starter vi på de siste 80 kilometerne. Etter 50 kilometer er det tid for dagens

andre åpenbaring. De som er redde for uønskede graviditeter bør hente frem

prevensjonsmidlene for nå blir det sex med gudene. Hvis du var en del av denne

historien, en flue på en lue, en skrape i sykkelen eller glasset i solbrillene

ville du nå se to gutter som ser på et punkt fremfor seg, så ser de på hverandre,

sekunder senere kommer det ut lyder som representerer lykke, glede og ekstase.

De er i en reklame for Gillette, hvor menn kan vise følelser på menns vis.

Punktet de ser på er dagens bestemmelsessted. Grunnen til de prehistoriske

jubellydene er at Comodoro ligger og lokker ca 1000 meter under den plassen der

de befinner seg. 30 kilometer med snitthastighet på mellom 40 og 50 km/t er alle

syklisters drøm. Det er som å oppdage en karusell midt i ødemarken. Nå skal vi

være med på noe adrenalinjunkiene ville ofret et øye for. Solbrillene settes

på plass, (Man må ankomme med stil.) vindvottene trekkes opp og lua trekkes ned.

Vi er på landslaget i ekstremsport. Vi er faktisk bare ekstremiteter der vi farer

nedover. Fartsmåleren presser seg opp mot femti, er seksti oppnåelig? Til alle

som hopper fra høye og lave bygninger kan vi si følgende, her hadde dere møtt

deres overmenn. Slutt med barnets sysler og bli voksen, prøv 130 kg sykkel i

50 km/t i slalåm mellom 16 hjuls trailere. Etter 45 minutter med naturens beste

avsuging er vi i Comodoro.

2 - 3 Mai

Comodoro Rivadavia

Et par dager tilbrakte vi her i Argentinas svar på Dallas og Stavanger. 1/3 av

Argentinas oljeproduksjon står byen og området for. Under vår innkjørsel nordfra

ned mot byen preger dette faktum det bildet som former seg foran oss. Spredte

oljepumper suppleres etter hvert av lagringstanker og raffinerilignende byggverk.

Det meste av stedets produksjonen foregår innenlands i motsetning til vår

nordsjøsokkel.

Noen kilometer før byen sykler vi forbi manifestasjonen på stedets historie og

virke. Denne tar form som et museum dedikert til oljens historie, og er sponset

av det tidligere statlige oljeselskapet YPF. Foran bygningen står det utstilt gamle

maskiner til pumping og transport, og museet får mye skryt av den lokale

turistinformasjonen. Når vi passerer stedet er museet dessverre lukket, og vi må

derfor nøye oss med oljeduften som slår imot oss fra de omkringliggende aktive

oljepumpene.

Selve byen ligger mellom "a rock and a hard place", med havet på den ene siden og

fjellet på den andre. Fra hovedgaten er det kun to kvartal før fjellveggen stiger

brått til værs, nesten 200 hundre meter. Oppe i fjellsiden klorer det seg fas noen

bygninger, her er det i hvert fall noen som våkner opp til en meget flott

utsikt.

Hovedgaten heter San Martin, og det er ikke spesielt overraskende. Gatenavnene

går nemlig igjen i mange av de Argentinske byene vi har besøkt. San Martin er alltid

den sentrale eller en av de sentrale gatene. Andre navn går også igjen, som for

eksempel Bolivar. Disse to navnene/Libertadorene er, i følge historiebøkene,

viktige i frigjøringen av Sør Amerika rundt år 1800. Simon Bolivar var fra Venezuela

og Jose de San Martin fra Argentina, og sammen kastet de ut spanjolene fra

Sør Amerika. Bolivar fra nord mot sør, og San Martin fra sør mot nord. Bolivar

kom fra rike kår i Caracas og hadde store politiske ambisjoner. Han drømte om

et stor-Colombia, som skulle innebefatte dagens Colombia, Venezuela og Ecuador.

San Martin stammet fra fattigere strøk rundt Rio Uruguay. Han var i motsetning

til Bolivar en profesjonell soldat. Metodisk og erfaren. Etter å ha ferdes framover

i hver sin retning, møttes de i Ecuador. Her endte en kort politisk duell, med

at San Martin trakk det korteste strået og måtte reise tilbake til Argentina.

Selv om de begge til slutt mislyktes med sine aspirasjoner har de satt varig

spor i Argentinas mange byer.

Noe annet som har satt sitt preg på byene er butikkenes lukketider. Selv her i

det sydlige Argentina praktiseres en form for siesta lukking midt på dagen. I

noen timer mellom 13 og 15-16 ligger gatene helt øde. Jeg vet ikke hvor fornuften

ligger i dette, kanskje er det det en er vant til i fra Norge som er det uvanlige.

Det er i alle fall litt irriterende når en står fast midt på dagen uten mulighet

til å handle proviant eller annet.

Comodoro inneholder også annet enn dumme lukketider. Byen huser blant annet

Universitet de Patagonia. Et imponerende sett med byggverk som ligger et par

kilometer nord for sentrum. Universitetet blir regnet som meget godt innenfor

visse områder, som for eksempel biologi, zoologi og oljerelatert viten. Det er

vel verdt et besøk dersom en skulle finne seg strandet i C. Rivadavia.

Noe mindre vakkert er byens mange og store brusreklamer. Pepsi og Coca-cola

utkjemper en mindre estetisk duell på plakater og husvegger. Den største dekker

hele den ene sideveggen til det 10 etasjes høye Hotell Comodoro, som ligger midt

i sentrum.

Etter hva vi har lest og hørt skal lønningene her syd i Argentina være noe høyere

enn i Buenos Aires området. En bevisst distriktspolitikk fra myndighetenes side.

Likevel kommer vi i en av de store matbutikkene overfor et fenomen som vi også

tidligere har opplevd. Lureshopping. Lureshopping består i at en entrer en

matbutikk på lik måte som andre vanlige kunder. Disse menneskene henter seg en

handlevogn, og begynner sin ferd inn over langs reolene. Underveis plukker en ned

artikler fra hyllene og legger det i vognen. Så langt så bra. Ikke noe uvanlig

å legge merke til. Så brått skiller disse lure shopperene seg ut i fra de vanlige

innkjøpskundene. På et eller annet sted inne i butikken, langs pastahyllene eller

i bleiehavet, forlates handlevognen. Det er ikke tilsynelatende gjort noe forsøk

på å legge tilbake det en allikevel ikke skal ha. Vognene kan inneholde alt fra

noen få artikler til å være stappet full av ferskvarer. Det er heller ikke snakk

om et enkelt eller få tilfeller, men mange. I et supermarked på størrelse med det

vi besøkte, ca. 15 kassaapparater stort, finner en flere langs hver reol.

Det må utgjøre en irriterende jobb for butikkpersonalet, men det virker ikke

som det blir gjort noe stort nummer ut av dette ekstraarbeidet. Det er bare slik

det er.

Med disse kanskje noe vel kritiske synspunkter tar våre to skrivedager i Comodoro

Rivadavia slutt. I morgen må vi videre. Videre innover i olje- og westernland.

Bilder fra Argentina