Dag 1
 Kirkenes - Tana Bru 135 km

 Lang dag forut. Opp 4:30, siste minutts pakking og av sted til Gardermoen , sjansebillett og
 en Geir Moen til gaten. Var heldig og kom av gårde med første avgang kl 8:00. Vi nådde
 Kirkenes kl 10:30 og etter montering av sykler og første obligatoriske veiskiltsbilde, var
 turen i gang. Bra temperatur og i det hele tatt deilig å være underveis.
 Vi startet dagen omgitt av en illusorisk følelse av høyfjellslandskap med flate
 områder og mye bjørkeskog. Syklet forbi og langs mindre utstikkere fra Varangerfjorden, som
 feks. Neidenfjord. Her fikk vi våre første møter med den beryktede nordnorske mygg, anabolske
 av størrelse og mere pågående enn det vi var vant til sørfra. Takket være disse ble lunchen
 spist stående i gangen, hos den lokale kjøpmann i Neiden. Videre gikk ferden langs selve
 Varangerfjorden i et nærmest måneaktig landskap, uten trær og med steinmassiver spredt utover
 i skråningene ned mot havet. En Kvik-lunch pause i et heldigvis trekkfulgt rasteplasstoalett,
 forbi Skipagurra og frem til Tana Bru. Tilsammen ca. 135 km. Tana Bru bestod av noen
 bensinstasjoner, et motell/campingplass, en bank og et lite kjøpesenter. Første overnatting ble
 foretatt i en campinghytte med litt suppe og en stor porsjon makaroni til kvelds.

 Dag 2
 Tana Bru - Valjok 128 km

 Våkner opp et par timer etter at vekkerklokken har ringt. Nok en grå og våt dag! Vi
 spiser frokost som består av et helt brød med smøreost og servelat, samt dagens første
 sjokolade. Knut Handler inn mygghatter, som skulle vise seg å gjøre det vanskeligere for myggen
 men ikke helt ta knekken på dens fulltreffere. I tillegg kjøpte Knut-Morten en fiskestang,
 som skulle gi oss en halv porsjon fiskesuppe i løpet av turen. Vel investerte penger.
 Vi Sykler hele dagen i en liten dal langs Tana elv. En meget god, men dyr lakseelv.
 Vi fortsetter langs finskegrensen som ligger på andre siden av elven. Passerer noe sprett
 bebyggelse, for det meste hytter, og noen meget små tettsteder. Typisk for denne delen av
 ruten: et stedsnavnskilt, så en km eller to , et par hus, nye km, og så et nytt stedsnavnskilt,
 pekende den andre veien. Mange av dem med samiske navn som ender på -jok.
 Vi stopper og handler mat hos en gammeldags kjøpmann. Han har mat, klær, kontorartikler,
 apotekutsalg, verktøy og lottomaskiner i fleng. Treffer senere et par motorsyklister som
 skal andre veien. Ellers er strekningen ganske øde. Denne dagen er vi ikke flinke nok med
 å få i oss næring. Dette får vi merke mot slutten av etappen. Hadde satt oss som mål
 etter den litt sene starten og nå 130 km, men må stoppe på 128. Da velter vi over i
 veikanten, etter å ha syklet de siste kilometerene på meget lette gir. Vi ble gode og slitne
 de senere dagene også, men ikke på samme måte som denne dagen. Som avslutning på dagen
 setter vi opp telt i myggens høyborg. Dette fører til at kveldsmåltidet må utføres på huk
 med mygghatt. Toalettbesøket blir en desperat affære der vi bruker en hånd til papiret og
 en til å vifte mygg.

 Dag 3
 Valjok - Gargoluobbal 140 km

 Nok en relativt sen start med mer regn. Bestemmer oss for å spise en lett frokost og prøve å
 komme oss til Karasjok så hurtig som mulig. Det er i dag tettere og høyere skog rundt oss
 enn vi har hatt de to første dagene. Barskogen gjør sitt inntog i omgivelsene. Karasjok består
 av et sentrum, en rundkjøring , og husbebyggelse langs rundkjøringens fire armer. Vi tar
 en pause med varm sjokolade på kafeen. Dette gjør godt i et kaldt og vått legeme.
 Her ser vi samedrakter for første gang, men det er kun eldre kvinner som bærer dem. Setter
 til livs en velfortjent og kraftig lunch. Denne består av tubeost, yougert og karamell pudding.
 Dette nytes under persiennen til den lokale banken, mens vi får veivisning av en lokalkjent
 som har tatt helgefesten litt for tidlig. Treffer her for første gang andre tursyklister av ulik
 nasjonalitet. Vi forlater Karasjok og beveger oss noen hundre meter oppover mot
 Finnmarksvidde platået. Så lenge en holder seg i bevegelse er det myggfritt, spektakulært og
 en fryd for øye. Lange, flate og åpne strekninger. Assosiasjonene løper fritt og går til sanger
 av bel canto (Wide open spaces). Eneste bebyggelse på mange km er et par fiske- og jakthytter.
 Strekningen er en nytelse for øye og sinn. Vi stopper ved et vann, og finner kanskje turens flotteste
 teltplass. Denne ligger på en odde med sandstrand og ferdiglaget bålplass. Trøndersodden smaker
 fortreffelig selv om den er krydret med noen mygg. Etter noen mislykkede kast med stangen er det
 herlig å krype ned i soveposen.

 Dag 4
 Gargoluobbal - Alta 130 km

 Våkner opp til sol og blå himmel. Etter å ha tatt ned de tørkede klærne fra bjørkestativet, er
 det tid for morgenbad. Et meget kaldt, hurtig, og turens eneste friluftsbad (se bilde for fotografisk bevis).
 Sykler videre i det øde viddelandskapet til vi kommer inn på veien som strekker seg mellom Alta
 og Kautokeino. Denne er større og mer trafikert enn den vi kommer fra. Strekningen virker som
 en pilegrimsreise for turister fra mellomeuropa, dette fører til flere halsbrekkende møter med
 diverse turistbusser. Vi fortsetter opp og ned dalsider til vi kommer til Masi. Her ser vi et
 turisthytteskilt, og begynner å fantasere om varme vafler. Skuffelsen blir stor da stedet er lukket pga
 ombygging. Vi må ta til takke med nok en lunch i veikanten. Tubeost, servelat og Kvik-Lunch er
 derimot en nesten fullgod erstatning. Etter en stund kommer vi frem til det punktet der vidda
 begynner å slynge seg ned mot Alta. Dette er en fantastisk nedkjørsel. Vei og elv snor seg side
 om side i en dyp, trang og nærmest loddrett kløft ned mot lavere høyder. Vi stopper
 et par ganger for å prøve lykken med fiskestangen. I takt med fiskevak starter drømmen om laks til
 kvelds, men laksen var smartere en oss så ingen fisk denne gangen. Overnatter i en campinghytte noen
 km utenfor Alta. Etter dusj og kveldsmat er det sengetid, og dessverre febertid.

 Dag 5
 Alta - Sørstraumen 132 km

 Knut våkner opp med merkbar feber og lite krefter. Vi vurderer å bli liggende en dag til, men
 bestemmer oss for å fortsette så langt det lar seg gjøre. Dette betyr at Knut Morten blir
 trekkesel for denne og de påfølgende dagene. Forlater et Alta som viser seg fra sin beste side,
 med strålende solskinn og majestetiske fjell. Passerer noen runer som vi sannsynligvis
 burde ha betalt for å se, men som vi i stedet beundrer på trygg avstand fra hovedveien.
 Bygningene de ligger i kan nesten sees på bilde.
 Vi sykler inn og ut langs fjordarmer den første delen av dagen, og møter "gjenger" med
 middelaldrene svenske og tyske dagsturssyklister. De hilser og er glade for at de skal bo
 på hotell i natt og ikke i telt. Passerer sametelt som fungerer som turistboder, små tettsteder
 der lokalbefolkningen kan skimtes bak gardinene. Dette er steder som ikke helt legitimerer sin
 størrelse på kartet. Sjarmerende, svingete, smale, grønne veier som enkelte steder er hugd ut i
 fjellveggen. Denne dagen blir lunchen tomatsuppe med pølser og ekstra makaroni. Den spises
 sittende på noen steiner ved vannkanten. Her inntreffer et av turens absolutte høydepunkt, turens
 eneste fisk. En gigantisk sei på 200-300 gram. Fisken fileteres, om ikke helt benfri så brukes den
 i kveldens halve porsjon med fiskesuppe, nydelig. Etter lunch skulle en av turens tøffeste
 bakker bestiges. Den var ikke voldsomt imponerende i ren meterverdi, kun litt over 700 meter,
 men jevn og bratt stigning i 7-8 km tar på kreftene. På toppen var det på med varme klær,
 og så satte vi utfor ned til havoverflaten på den andre siden. På tross av den gryende sykdommen
 ble jeg (knut) lurt litt og litt lenger dagen igjennom. Dette førte til at vi tilslutt nådde opp
 til dagsgjennomsnittet på 130 km. Overnattet i telt ved siden av noen nederlendere med et litt
 for romantisk eller benektende oppfatning av myggens plass i kosmos. Vi hadde en nydelig utsikt
 over fjorden gjennom myggnettingen.

 Dag 6 og 7
 Sørstraumen -( Tromsø - Finnsnes) - Andenes 228 km

 Lang dag forut. Målet for dagen var å nå frem til Tromsø før fergeavgang 1:30 om natten.
 Første del av etappen ble avsluttet på et overraskende stort sted, Storeslett. Her ble
 det pizzalunch, før vi måtte stresse videre. To små ferger skulle rekkes før vi nådde frem
 til Tromsø. Etter litt uoverenstemmelse mellom veiskilt og sykkelcomputer, når vi den første
 fergen med noen minutters margin. Her får vi helgens fotballresultater og en halv times søvn
 i en unaturlig kroppsstilling. Andre etappe fra Lyngseidet til Svendsby er relativt kort, men
 naturmessig gedigen. Grønt hav og lavt skydekke, med fjell som er grønne på den ene siden og
 grå på den andre, og med topper som blir oppslukt av lavt skydekke. Dette forsterker en allerede
 trolsk stemning. Den andre fergeturen er noe kortere enn den første, og passeres uten søvn.
 Neste stykke, Breivikeidet til Fagernes, virker veldig øde, og selv om der finnes noen hus ser vi
 lite lys i vinduene og enda færre mennesker. Nå sykler vi igjennom det indre av øya. På den andre
 siden er det tid for energipåfylling med Pringles, eple og tubeost, før siste del inn til Tromsø
 tilbakelegges i kraftig regnvær. Her blir det tid til en kort nattlig sightseeing før vi sykler
 ombord på hurtigruta. Dusj, tørre klær, og ny pizza servert av den sureste person vi noensinne har
 truffet. Men sliten og sulten smaker alt godt. Vi får 2-3 timer på øye før det er avstigning i Finnsnes.
 Her har vi tenkt å legge oss til for å få litt ut av det som er igjen av natten, men finner ikke noen
 god teltplass. Det blir dermed til at vi sykler litt og litt til, til vi har kommet så langt at vi
 bestemmer oss for å sykle til Gryllefjord. Sykler igjennom Senja, som byr på forskjellig natur.
 Tett skog, høye fjell og kyststrekninger pakket inn på få kvadratmeter. Spesielt den siste strekningen
 er flott. Her klorer veien seg fast til fjellsiden, for til slutt og klatre opp og over en siste topp,
 før det ruller nedover mot Gryllefjord. Veien var dessverre ikke fullt så flott i våre øyne på grunn
 av vår utmattede tilstand. Noe som ikke gjorde saken bedre var at siste timen var innhyllet i
 sprutende regnvær. I Gryllefjord var det sokkeskift og opptinig inne hos den lokale kjøpmannen.
 Her fikk vi fatt i velsmakende og ferske bakervarer. Stedet hadde sin andel og litt til av landets
 lottomillionærer. Diplomene hang på rekke og rad på veggen hos nevnte kjøpmann. Så var det tid
 for den fjerde fergeturen, en hvalsafari uten hval, men til gjengjeld fullt av turister. Denne gikk
 fra Gryllefjord til Andenes. Selv om underholdningen fra hvalene manglet, så kompenserte en meget
 informativ amerikaner for dette med å insistere på å fortelle fremmede hvor mye han tjente.
 Det var som den nye økonomien hadde ikledd seg menneskets ham og sto og doserte. I Andenes
 fikk vi lånt en familiehytte billig, den var ferdig utstyrt med kabel-tv og japansk romkamerat.
 Resten av dagen ble tilbragt med en godtepose til fire hundre kroner slumrende foran tv'en.

 Dag 8
 Andenes - Fiskebøl 146 km

 Etter en deilig, rolig dag i Andenes ble det som vanlig en litt sen start på dagen. Denne dagen
 viste naturen seg fra en god side og vi startet dagen i strålende solskinn. Første stopp var hos en
 gammel studiekamerat som bodde i åse 40 kilometer sør for Andenes. Denne strekningen var flat,
 og med god vind i ryggen gikk det hurtig unna. Så og si ved stedsskiltet til åse skjedde det et
 lite uhell. Ikke helt uten skyld av undertegnede gikk Knut Morten over ende i over 30 km/t og slo
 kne , tommel, og sykkel. Dette førte til sårrens og bandasjering, blåbærkake og is hos min kjære
 studiekamerat. Daglig og langvarig bevegelse av ben ( knær) er ikke ideelle gro betingelser, så
 det ble ved å veske resten av turen. Sykkelen fikk også større medfart enn først antatt. Fra denne
 dagen var det nesten daglige eikebrudd på det forslåtte bakhjulet, irriterende og kostbart.
 Men videre skulle vi, og syklet over flere broer før vi spiste lunch i inngangen til REMA 1000 på
 Sortland. Deretter var det flere broer og mer flatt landskap til Stokmarknes og Melbu. I Melbu ble
 nok en ferge nådd, denne fraktet oss over til Fiskebøl, som bestod av en kai og et skur. Vi var nådd
 Lofoten, og det var tid for kveldsmat og sengetid.

 Dag 9 og 10
 Fiskebøl- (Moskenes - Bodø) - Fauske (Rødås) 230km

 Jeg våkner av varmen som er i ferd med å gjøre teltet om til en vulkan rett før utbrudd, dette
 blandet med vår svovelaktige kroppslukt gjør at jeg handler nærmest instinktivt når jeg river
 opp teltdøren. Overlevelsesinstinktet mitt redder meg nok en gang. På stive lemmer etter fallet
 dagen før, legger jeg meg i veikanten og venter på at min ridderaktige kamerat skal åpenbare seg.
 Jeg venter, men ingenting skjer, mannen har et ekstremt sovehjertet og må vekkes med brutale
 midler. Jeg lukker opp teltdøren og lar myggen gjøre jobben. Under ett minutt senere kommer han
 ut med et hyl, han hater småkryp. Etter tre timer med en kombinasjon av pakking og gjemsel med
 myggen er vi på sykkelsetet. Beinet verker og sykkelen har mistet mye av sin stabilitet. Denne
 følelsen forsvinner fort i møtet med en natur som er rå, fersk og naturlig akkurat slik den blir
 fremstilt på utallige prospektkort. Det er overveldende, alle mine fordommer om Lofoten viser seg
 å være riktige i positiv forstand. Svolvær: Tre ting står på dagsordenen, for det første å fikse
 sykkelen, så spise, samt å se den verdenskjente Svolværgeita. Denne fjelltoppen hadde Knut
 opplevd en gang før og med amerikansk overtalelsesteknikk fikk han meg til å heve hodet. Synet var
 nedslående, en liten stein på toppen av et forholdsvis ordinært fjell.Sykkelen ble fikset med stødig
 hånd av en hyggelig sykkelreparatør, dette skulle vise seg å være en av turens flotteste illusjoner,
 en kilde til irritasjon og nedsatt levealder. Etter at maten var handlet fikk jeg følelsen av at
 lokalbefolkningen hadde blitt korrumpert av årene med ekspanderende turisme. Det å gå i Svolvær
 ga samme følelse som en shoppingrunde andre steder i verden, ødelagt av paranoid amerikansk
 utenrikspolitikk og turister på desperat jakt etter det "autentiske" Norge, den virkelige
 opplevelsen som markerer grensene mellom kultur og ukultur. Menneskene var en overraskelse. De
 føk forbi i kabriolèr og cabincruisere. Jeg tror det er trygt å hevde at Lofoten er et av
 Norges nye jappesteder. Her var det en menneskerett å ha mobiltelefon i venstre og leppestift
 i høyre hånd, ikke ulikt det man opplever i Norges kosmopolitiske knutepunkt. Lofoten var et godt
 eksempel på krasjet mellom natur og kultur. De unge og moderne lofotværingene hadde i liten grad
 blitt påvirket av de majestetiske omgivelsene de levde under.
 Denne delen av turen ble et møte med en flott natur samtidig som man prøvde å unngå kulturell
 påvirkning. Det ble en lang dag med mye sykling og flott natur. Perler på rekke og rad
 ble passert uten at vi tok hensyn til deres mytologiske plass i den nordnorske bevissthet.
 Steder som Reine og Henningsvær var fundert på form, men manglet innhold. Etter syv timer effektiv
 sykkeltid ankom vi Moskenes ytterst i Lofoten. Dette er knutepunktet for forbindelse med
 fastlandet. Til vår store overraskelse gikk det en ferge klokken 0300 om natten. Vi,
 bestemte oss for å ta denne, men møtte fort problemer. Penger var på dette tidspunktet et knapt
 gode og vi hadde bare nok til en billett. Etter mye om og men ble vi enig med mannskapet om at
 vi skulle betale for den ene, når vi kom frem til Bodø skulle Knut Morten ta ut penger, mens
 Knut ble holdt i pant. Vel fremme i Bodø ringte jeg min bestemor. Hun bor på Rødås 75 kilometer
 sør for Bodø. Nå var det ikke lenge igjen til kongelig forpleining. Farmødre gjør det farmødre
 skal. Fra første minutt var vi overlatt til et matregime som skulle gjenskape det fettet vi
 hadde mistet hittil. Vi var nå ca. halvveis og bestemte oss for å være her i et par dager.
 Det var gode dager med mye mat og myke senger. De mørbankede kroppene våknet sakte til liv
 og lysten på å fortsette ble sterkere proporsjonalt med kaloriinntaket.

 Dag 11
 Fauske(Rødås) - Mo i Rana 190 km

 Etter å ha satt til livs en frokost stor nok til å brødfø en velvoksen familie, var det på tide
 og ta farvel med Knut Morten sin farmor. Vi får med oss en kraftig matpakke og lykkeønskninger
 videre. Neste natt blir nok uten myke senger og hvite laken. Med nye eiker starter vi dagens
 etappe med friskt mot. Første del går langs Skjerstadfjorden som legges bak oss uten de store
 hendelser. Passerer Rognan og videre igjennom Saltdalen. Her skjer det verst tenkelige,det som
 bare ikke må skje på en slik tur. Den ene av våre sykkelcomputere slår seg vrang. Det begynner
 å regne, men det merkes knapt, tanken på å måtte sykle fram til neste by uten å få det registrert
 på turtelleren tar all oppmerksomhet. Etter noen minutters fomlende forsøk på å ordne problemet,
 ender det unngåelig med at en (Knut Morten) gjør skaden større. Det er lørdag ettermiddag
 så vi får ikke gjort noe med det før mandag. Klatringen oppover Saltfjellet begynner.
 Når en kommer nordfra er denne som en kinesisk rismark, med trinnvis stigning.
 Hele strekningen følges veien trofast av Saltdalselva, og en tett vegetasjon. Til sammen
 utgjør de enda en stor naturopplevelse. Vi sykler forbi vaffelboder, utkikksposter og
 turistbusser, før vi når toppen. Her spiser vi lunch i en varmestue som står der i
 tilfellet veistrekningen er innesnødd. Det er kaldt denne dagen, men heldigvis ikke så
 kaldt at det er fare for snø. Setter til livs en deilig omelett med bacon, som vi har
 fått med oss, men en mindre svikt i vannpåfyllingsplanen gjør at tørsten melder seg med
 full styrke. Etter å ha vridd de siste dråpene ut av vannflaskene, sykler vi som
 beduiner mot oasen. Denne åpenbarer seg i kraft av det offentlige toalettet ved
 polarsirkelen turistsenter. Senteret er forøvrig fylt med turister som er mer en villig
 til å betale flere brutto nasjonalprodukter for en lefse og et gummitroll, så lenge
 det er en del av den "ekte" norske opplevelsen.Etter å ha tatt det obligatoriske bilde
 ved polarmonumentet ved ca .700 moh og sett på nok et krigsminne, er det på tide å kle
 på seg til nedkjørselen. Denne foreløper udramatisk og plutselig befinner vi oss nede
 i Dunderlandsdalen med Rana elva som trofast følgesvenn. Det var begynt å bli sent
 så vi startet å se etter et sted å slå leir. En hel dag uten eikebrudd, dette var noe
 å ta med seg videre, trodde vi. I fare for å høre altfor dramatisk ut, så skjedde det
 så å si i siste bakke for kvelden. Knepp! Ikke til å ta feil av. Men denne gang var det
 heldigvis kun en eike som knakk. Vi syklet videre et par km litt mindre lys til sinns,
 før vi stoppet for kvelden like utenfor Mo i Rana. Her trampet vi oss teltplass i en
 overgrodd gresseng, før det var tid til nok en natt som Julia Roberts i Sleeping with
 the enemy. Etter en hurtig middag og et par bekymrende tanker om at vi nå hadde lagt oss
 på privat grunn, sa vi god natt til våre små flyvende venner og trakk glidelåsen igjen.

 Dag 12
 Mo i Rana - Mosjøen 100 km

 Med kun et eikebrudd bestemmer vi oss for å prøve og sykle videre. Etter et par km er det tid
 for frokost i strålende solskinn ved Statoil i Mo i Rana. Rykende fersk brød og yoghurt, livet
 er herlig. Etter å ha forlatt Mo sykler vi langs Ranafjorden forbi Finnfjordseid og Bjerka til
 Korgen. Passerer under en jernbanebro og ser et skilt hvor det står 0- 9 km 9%. Det kan da ikke
 stemme, vi skal ikke så høyt opp, i følge kartet var det kun 550 moh. Det var nok ikke 9% hele
 veien opp, men det var i hvert fall en sammenhengende lang stigning.Etter noen hundre meter må
 jeg dessverre innrømme at Knut Morten som vanlig sa takk for følge og forsvant opp fjellsiden.
 Skulle gjerne ha skyldt på ulik vektfordeling på syklene, men må bittert innse at det var
 først og fremst i beina at forskjellene satt. Halvveis opp fjellet kom Knut Morten plutselig gående
 mot meg, fly forbannet. Litt lenger opp i bakken lå grunnen på Bjarne Riisk maner slengt i grøften.
 Tre eikebrudd til, og et bakhjul som så ut som en sliten mavedanserinne. Jeg foreslo at han skulle
 haike til Mosjøen, men det var ikke aktuelt å la meg få den lengste turen. Prøvde å fortelle at
 hadde det vært mitt bakhjul så hadde jeg haiket, men jeg ble ikke trodd. Bakbremsen ble koblet
 av for å unngå subbing, og så var det på sykkelen igjen. Det må ha vært som å sitte fast i salen
 til en travende hest, når sykkelen beveget seg opp og ned pga skjevheten i bakhjulet. Vi nådde
 toppen, og hadde en fantastisk utsikt over Elsfjorden mens vi fylte på med Kvik Lunch og
 sjokoladekjeks. Den etterfølgende nedkjørsel var merkelig nok omtrent like lang som den
 oppstigningen vi hadde syklet på den andre siden. Deretter fortsatte vi igjennom et ganske flatt
 område forbi småsteder, hytter og campingplasser, før vi stupte det siste bratte stykke ned mot
 Mosjøen. Bestemte oss for å legge oss til tidlig den dagen, slik at vi kunne få fikset sykkel og
 sykkelcomputer den neste dagen før vi fortsatte. Syklet igjennom Mosjøen sentrum som var større
 enn vi hadde trodd, spiste softis med krokan topping og la oss til på en campingplass syd for byen.
 Uvanlig for oss var at vi stoppet tidlig nok på dagen til at det fremdeles var noe å se på tv.
 Vi fikk sett fotballekstra i fellesstua sammen med noen irriterende mennesker fra Kristiansand.
 Vålerenga tapte. Etter å ha slått opp teltet var det tid for en dusj. 10 kroner for noen
 minutter med varmt vann. Jeg valgte feil og fikk 4 minutter for mine 10 kroner , mens Knut Mortens
 timer var ødelagt slik at han fikk nærmest ubegrenset med tid i varmen. Hørte fremdeles vannet
 renne og en lystig sang da jeg lukket døren til fellesbadet. Heldiggris. Til kvelds ble det servert
 spagetti og skinke, men først etter at vi hadde fått smake på en nydelig krydret fisk av en søt
 pakistansk kvinne.

 Dag 13
 Mosjøen - Harran 180 km

 Etter nye eiker, ny sykkelcomputer og ny softis med krokan topping tok vi farvel med
 Mosjøen. Vi hadde tid til å gå rundt i byen mens eikene ble skiftet. Vi kikket på det gamle
 strøket ved Sjøgata og de nye shoppingsentrene. Handlet inn noodler og gnagsårsplaster til
 såre akillessener. Jeg(Knut) hadde syklet for lenge med våte føtter, og akillessenene hadde
 fått svi. Denne dagen ble ganske udramatisk og langtekkelig. Til å begynne med gikk det oppover
 et stykke, og vi hadde følelsen av å være på vei mot høyfjellet. Veien var ganske kupert og
 snodde seg sakte oppover. I virkeligheten var vi aldri spesielt høyt oppe, selv om det føltes
 slik. Vi syklet forbi laksemekkaet Laksfors med dens vannfall og underliggende laksfylte farvann.
 Litt for dyrt for oss, men ikke for rike turister. Her gikk velholdige japanere, og luften var fylt med
 flere utenlandske språk. Deretter fulgte vi Svenningdalselva fram til Majavatn. Raust avmerket på
 kartet som et tettsted. Vi hadde tenkt å fyre opp primusen på trappen utenfor butikken, men da det
 begynte å regne spanderte vi på oss en dagens middag inne på kafeen. Her var det utstoppet bjørn
 og hytteaktig inventar, passende omgivelser til å sette til livs en deilig viltgryte. Dessverre var
 porsjonen ikke stor nok til å dekke kaloribehovet etter en halv dag på sykkelen, så vi måtte spe på
 med Kvikk Lunch og kjeks. Etter barne-tv og mimring fra den gang da Knut Morten overnattet her som
 barn, var det opp på Old Faithful igjen. Vi ville prøve å få unnagjort et stykke til før vi la oss
 for kvelden. Noen km senere tok vi offisielt avskjed med Nord-Norge da vi passerte under den
 nordlyspregede Nordlandsporten. Vi forventet oss Rosenborgallsang og trønderbart, men måtte finne oss
 i å vente ytterligere en del km før forventningene ble tilfredstilt. Vi syklet nå langs Namdalen, og
 hadde neste pause ved Namskogan hytte- og fornøyelsespark. Et moderne stort anlegg som lå ganske for
 seg selv inne i skogen. Vanskelig å tenke seg den helt store turistinvasjonen på et sted som dette,
 uten umiddelbar tilknytning til noen større steder. For oss ble det kun tid til toalettbesøk og en
 pakke sjokoladekjeks. Vi forsatte mot Harran, som vi ankom klokken 23:30. Her stoppet vi for dagen.
 Vi fant en deilig teltplass i tettstedets lille park. Flat og jevn gressplen, samt trebord med tak
 over. Vi prøvde å gjemme oss vekk i et hjørne av parken, men lyktes bare delvis. Et par mistenksomme
 øyne bak noen gardiner hadde fått øye på oss. Fryktet et øyeblikk lensmann og sint lokalbefolkning,
 men ingen kom.

 Dag 14 og 15
 Harran - Trondheim 230 km

 Vi våknet klokken ti, stedet hadde vist livstegn et par timer. Harran ønsket oss god morgen med
 åpne butikker som skulle dekke diverse akutte og langsiktige behov. Arbeidsdelingen var enkel,
 Knut Morten handlet kalorier og væske mens Knut var ansvarlig for å bryte leir. Før jeg kunne
 starte mitt (Knut Morten) oppdrag fikk jeg et akutt behov for å møte toalettet på en lokal kafé,
 et oppdrag som skulle bli mer problematisk en slike sysler normalt skal være i et demokrati. Etter
 mye frem og tilbake slapp jeg til, med en mumlende kafévert i ryggen kunne jeg ta fatt på viktigere
 ting. Jeg hadde en følelse av at dagens etappe kom til å bli svært lang. Med Trondheim bare 250
 kilometer unna virket dette som et naturlig mål. Etter en frokost som stort sett består av brødskiver
 med diverse tubeost, juice, yoghurt og sjokolade var vi klar for første del av dagen. Det gikk
 brukbart til første stoppested som var Grong. Her tok vi pause, en tabbe fordi vi kun hadde syklet
 en times tid og kroppen hadde ikke kommet inn i en naturlig rytme. Pausen varte litt over en time,
 en indikasjon på at dagen kom til å bli hard. Et par timer etter Grong skimtet vi Snåsavatnet,
 en naturlig ledesnor inn mot Steinkjer. Utallige ganger hevdet Knut at i enden av vannet ville
 Steinkjer åpenbare seg. I kraft av å være kartleser samt en rettskaffen person som sjelden farer
 med løgn, stolt jeg fullt og blindt på ham. Det å følge Snåsavatnet var som å følge regnbuen til
 dens ende, men istedenfor gull ventet dagens første måltid siden frokost. Vi ankom Steinkjer
 klokken 20.00. Kalde og våte fant vi frem til Mcdonalds hvor vi satte til livs to av de største
 menyene. Her ble vi sittende i to timer lite lystende på å dra videre, 120 kilometer om natten
 var ikke særlig forlokkende. Vi ble enig om at i Trondheim skulle vi være råflotte og legge oss
 på hotell. Det var gulroten som ga oss krefter til å tråkke videre. 15 kilometer etter Steinkjer
 oppdaget vi at multiverktøyet vårt var borte, en kjedelig overraskelse da det er dyrt, og viktig
 for vedlikehold av sykler samt matlaging. Litt irriterte syklet vi videre. Etter hvert som vi ble oppslukt
 av mørket forsvant kreftene. Klokken 02.00 fant vi en bensinstasjon hvor hensikten var å ta en
 pause + litt sjokolade. Kalde og slitne tok vi frem soveposene for å hvile en times tid. Det endte
 med at vi våknet klokken 09.00 av at betjeningen serverte oss nykokt kaffe og ønsket oss god dag.
 På tross av at natten ble tilbrakt sammen med bensinpumper, oljesøl og en og annen trailer sov vi
 svært godt. Da vi våknet var vi omringet av bensinstasjonens naturlige omgivelser. Istedenfor å
 vekke oss hadde betjeningen integrert oss i mylderet av reklameplakater, engangsgriller og
 colabokser. Vi takket for kost og losji og startet på de siste fire milene inn mot Trondheim.
 Disse ble syklet i et forferdelig regnvær, og det vi trodde var fire mil skulle vise seg å
 være det dobbelte. Litt grinete og med diverse fotballsanger som psykisk stimuli ankom vi
 Trondheim. Nå skulle premien innkasseres. Møkkete og fæle troppet vi opp i vestibylen på
 SAS Radisson. Etter kroppspleie av det sjeldne slaget, noe som innebar et par omganger i dusjen
 samt en time i boblebladet var det klart for mat. Da vi var i en av Norges flotteste byer bestemte
 vi oss for å oppgradere kosten til noe bedre en boks og posemat. Etter to timer på en av byens
 restauranter hadde Knut Morten forspist seg slik at han ikke klarte mer enn å ligge i senga på
 hotellet, dette var greit da hotellet var flott og senga noe av det bedre vi hadde opplevd på
 lenge.(Unntaket er hos farmor på Rødås)

 Dag 16
 Trondheim

 Vi våkner klokken 09.30 og finner ut at frokost-bufeet er med i romprisen, problemet er at
 serveringen stenger 09.45. Vi styrter ned i restauranten og gafler i oss det som er igjen av maten.
 Etter frokost er det klart for avreise, rommet må ryddes og utstyret må pakkes. Så er det på tide
 å finne en sykkelreparatør som kan sitt fag og som klarer å fikse hjulet som både irriterer og
 hindrer vår utfoldelse. Når sykkelen var fikset var det blitt såpass seint at vi bestemte oss
 for å bli en dag til. Nå fikk vi tid til å være turister på turisters vis. Dagen ble tilbrakt
 med en tur til Nidarosdomen, fiskekaker på bryggen, kino, og en koselig samtale med to av livets
 glade gutter som ga oss tips om de beste gratis teltplassene i sentrum av byen. Vi fulgte deres
 råd og sov ved Nidelvens bredde.

 Dag 17
 Trondheim - Oppdal 150 km

 Etter en bra natt i telt våknet vi til et strålende vær, solen skinte og himmelen var knall blå.
 Målet var å komme i gang tidlig, men som de fleste dager ble avreise utsatt time etter time og vi
 dro rundt klokken 13.00. Nå skulle vi sykle i kjente trakter. året før hadde vi syklet
 Trondheim - Oslo, en opplevelse som står som noe av det tyngste undertegnede har vært med på.
 Med nye eiker i hjulet la vi optimistisk av gårde. 13 kilometer sør for Trondheim kom kneppet,
 den umiskjennelig lyden av frustrasjon og sinne, hjulet så nok en gang ut som et åttetall.
 Nå ga jeg f….. i problemet og bestemte meg for å sykle til Oppdal før jeg fikk det fikset,
 jeg hadde hørt om en flink sykkelreparatør der. Været var flott og på tross av alle problemer med
  bakhjulet var humøret bra. Ved Støren tok vi vår første pause, den inkluderteet bra næringsinntak
 hvor trøndersodd og noodler var hovedingrediensen. I det varme været ble pausen lang og vi
 slappet av og solte oss i det flotte været. Fra Støren gikk det slakt oppover mot Berkåk. Denne
 delen av etappen syklet vi hurtig og vi ankom Berkåk ganske utmattet. Såret til Knut Morten så
 nå ganske ille ut så vi bestemte oss får å oppsøke medisinsk hjelp. Etter mye om og men fant vi
 Berkåk helsesenter hvor en sykepleier så på såret og ga det en sikkelig rens. Nå var Oppdal neste
 målet, et sted vi så frem til å ankomme. I Oppdal fant vi en yppelig teltplass i hagen til husflidslaget.
 Nå var vi i ferd med å avslutte turen, dette var vemodig og jeg følte meg som en guttunge som ikke
 vil at sommeren skal være over. Vi lå i teltet og pratet en stund om dette før vi sovnet. Dagen etter
 fikk jeg fikset sykkelen på en sikkelig måte hos den nevnte sykkelreparatør. Endelig ble jobben gjort
 skikkelig og sykkelen voldte meg etter dette kun mindre problemer.

 Dag 18
 Oppdal - Ringebu 183 km

 Dette ble turens raskeste etappe. Her må jeg skryte litt og fortelle om en snitthastighet på over
 30 km/t(riktignok med ekstra drahjelp de siste 10 km av min fetters friske ben). Vi skulle over
 turens høyeste punkt, Hjerkin, på litt over 1000 moh. Solen strålte, kanskje det flotteste været vi
 hadde på de vel tre ukene vi var underveis. Etter å ha brutt leir på vår private campingplass, dro vi
 inn til Oppdal sentrum. Nye eiker skulle skiftes og dagens viktigste måltid skulle fortæres. Som
 vanlig en solid frokost, med langt over det anbefalte antall kalorier. Men det forbrennes mye i løpet
 av en dag i salen.Etter å ha forlatt Oppdal begynte det snart å stige slakt. Vi passerte et enslig
 sametelt, som kun var i stand til å virke autentisk overfor den mest blåøyde turist. Men de fikk nok
 solgt sine suvenirer, selv om ikke alle var made in Norway. Det begynte etter hvert å bli brattere, og
 som for gutter flest gikk det konkurranse i det. Vi hadde syklet strekningen før, og var fast bestemt
 på å sykle hurtigere denne gang. Om det så kostet et kulturminne eller en naturskatt så var det
 prisen vi måtte betale. Til slutt nådde vi toppen, andpusten, med hamrende puls, og stive ben. Tok
 en velfortjent pause ved steinmonumentet som markerte veiens høyeste punkt, før vi fortsatte utover
 Dovre-fjell platået. Vi var nå i hjertet av trolland. Vi hadde syklet forbi mangt et troll så langt
 på turen. Et hvert tettsted med respekt for seg selv hadde en flere meter høy koloss stående ved
 siden av det lokalet motellet. Uomtvistelig en fungerende turistmagnet. Her på Dovrefjell lå
 trollenes hovedkvarter, Dovregubbens hall. Etter å ha syklet forbi denne, stupte veien bratt ned mot
 Dombås. Stedet var fullt av mennesker,og vi innvilget oss en ispause her. Noen kilometer senere
 syklet vi inn i den øvre delen av Gudbrandsdalen. Strekningen fra Dovre og nesten fram til Otta,
 stod ikke tilbake for en del av dalstrøkene vi hadde syklet igjennom lenger nord. Dalen var smal og
 dyp, og der var ikke mye plass til overs etter at veien, elva og jernbanen hadde tatt hver sin del.
 Etter Otta kom Sjoa , Kvam og Vinstra før vi nær Hundorp traff min (Knut) fetter. Han hadde
 syklet oss i møte fra Ringebu, og lå foran i trioen på vei tilbake. Vi slo opp telt i hagen
 deres, og ble skjemt bort med så mye jordbær som vi klarte og få i oss fra min onkels jordbæråker.

 Dag 19
 Ringebu - Minnesund 175 km

 Nest siste dag. I dag når vi våknet hadde vi planlagt å sykle resten av veien hjem, men en liten
 pause ved Minnesund ble noe lenger enn først tenkt. Etter å ha pakket sammen telt og uten suksess
 prøvd å vekke en sovende fetter, syklet vi til nærmeste bensinstasjon og kjøpte brød. Med ferskt
 brød og tubeost i magen fortsatte vi nedover Gudbrandsdalen. Passerte Fåvang, Tretten og flere
 campingplasser før vi ankom Lillehammer. Her stoppet vi for og spise middag. Fyrte opp primusen
 ved en benk i gågaten midt i sentrum, og tilberedte et velsmakende måltid bestående av trøndersodd
 og spagetti. Selv om det dryppet regnvann nedover oss, var gågaten full av tyske og franske turister,
 og vår utendørs kokeoppvisning gav blandet respons. Noen synes det var et artig innslag fra et par
 "gale" nordmenn og slo av en prat (tyskere), mens andre fnøs og kikket bort (franskmenn).Vi
 fortsatte langs østsiden av Mjøsa i regnvær og vind, forbi Moelv til Brumunddal. Etter en
 varmende pølse og mesterlig navigering nærmet vi oss Hedemarks hovedstad Hamar. Vi syklet stort
 sett rett igjennom, med kun et stopp for å spørre etter veien. Neste var Stange, strekningen
 herfra til Minnesund kan varmt anbefales på sykkel. Vi ble geleidet vekk fra den "nye" hovedveien
 flere steder og befant oss i stedet på mindre og lite trafikkerte veier. Fra Vikselv til Minnesund har
 en i tillegg utkikk over Mjøsa. Vi nådde fram til Minnesund godt over midnatt, men først etter å ha
 sett "sykkelstien" vi ferdet på forsvinne i løse luften. Dette var dessverre tilfellet litt for mange
 ganger på vår tur. Sykkelstiskiltene står mange steder trygt og viser vei, men i realiteten er de
 ikke mye verdt. Enten peker de ut på hovedveien, eller så peker de mot en sykkelsti som kun
 strekker seg noen hundre meter før den forsvinner. Vel fremme i Minnesund bestemte vi oss for å ta
 en kort pause på Statoilstasjonen. Vi var begge trøtte og kalde, så vi tok fram soveposen. Vi
 skulle bare hvile noen minutter for å få varmen igjen. Det gikk som det måtte gå, vi våknet først
 flere timer senere. Det var blitt lyst og vi måtte notere dag 20 i loggen. Men nok en gang hadde vi
 fått servert morgenavisen gratis. Denne gangen uten komplimenterende kaffe. Overnatting på
 bensinstasjoner begynte å bli en spesialitet, og kan anbefales. Tørt, trygt og med suiten følger gratis
 morgenavis og muligens kaffe.

 Dag 20
 Minnesund - Hjem (Oslo) 50 km

 Etter å ha blitt jagd bort fra vår Hotel Plaza, tok vi fatt på de siste kilometerne av turen vår.
 Som de fleste reisende følte vi det litt stusselig at det var ved å være slutt. Ikke at det hadde
 vært en årelang ekspedisjon som vi returnerte fra, men vi hadde været borte lenge nok til å ha lagt
 oss til en del rutiner på sykkelen. Neste tur er heldigvis ikke så langt unna. Dagen tok oss forbi
 Eidsvoll Verk og Gardermoen, før vi rotet oss inn på en omvei innen Kløfta. Deretter var det strake
 veien hjem til dusj, seng og pleiing av såre lemmer. Det hele var definitivt verdt det, og vi håper
 vår tur har gitt mersmak til de mange tusen lesere av siden vår.